Hei. Jeg er A., og var bekjent av bloggeren. Hun døde i fjor etter akutt somatisk sykdom. Beklager at jeg ikke kan utbrodere angående dette, vet det er vondt å ikke få svar på spørsmål. Barnet har det etter forholdene bra.
Jeg føler ikke det er riktig å publisere kladdene hennes selv om de ser ferdige ut. Sikkert en grunn til at hun ikke hadde trykket «publiser» ennå. (Kommentarer kan jeg godkjenne, men det føles feil at jeg skal besvare dem.)
Jeg har ikke tilgang (passord) til epostadressen som var knyttet til bloggen, så dere som har vært i kontakt med henne kan være trygge på at meldingene blir mellom dere. (Adressen er i teorien aktiv frem til februar 2023, men vil ikke bli fornyet.)
Tiden i karantene er nok mer utfordrende for «vanlige» folk enn for meg. Jeg dissosierer like mye som jeg pleier å gjøre, og opplever derfor at tiden går relativt fort. Det meste annet synes jeg er ganske kjipt, men dette er jo midlertidig. 🙂
En av tingene jeg fokuserer på når jeg blir lei, er at det har kommet noe fint ut av denne unntakstilstanden. Ikke for meg personlig, men for ei som har veldig lik oppvekst som meg. Vi har nesten identiske diagnoser, har brutt kontakten med familiene våre, og har begge et barn vi ikke ser så ofte som vi skulle ønske. Vi har hatt sporadisk kontakt over internett endel år, men har aldri møtt hverandre.
I motsetning til meg har hun vært mye plaget av at en overgriper fra barndommen har forfulgt henne i voksen alder. Personen har oppsøkt henne jevnlig siden hun stakk av fra familien sin for mange år siden, og det har gjort at hun aldri har følt seg trygg i eget hjem. Ikke som liten, ikke som voksen. Hun har ikke turt å åpne døren når det ringte på, og brukte ikke hagen i frykt for å bli overumplet av vedkommende.
Nå har hun ikke sett personen siden i vinter. Den første måneden holdt hun nesten pusten i påvente av neste besøk, men så kom pressekonferansen 12. mars om at Norge skulle «stenges». Nå smiler hun hele tiden, og er overveldet av følelser som er helt nye for henne. Positive følelser. Trygghet. Hun går til og fra butikken i stedet for å kjøre, lufter mens hun støvsuger (uten å bekymre seg for at noen skal gå inn i huset), vasker bilen for hånd og har sluttet å se seg over skulderen.
Jeg er så ubeskrivelig glad på hennes vegne! Jeg har tross alt hatt små drypp av trygghet sammen med barnet mitt og hos psykologene, men hun her har aldri hatt dét engang. Nå vet hun omsider hvordan det føles å være trygg og oppleve frihet – ironisk nok i en tid hvor vi er «fanget». Denne følelsen kan hun hente frem igjen i terapi, med barnet, under meditasjon osv på sikt. Det er gull verdt. Ja, den nye tilværelsen hennes er også midlertidig. Men hun har det bra akkurat nå, og har fått en lengre pause fra angst og bekymringer. ❤
Hun jeg beskriver har lest innlegget og gitt meg grønt lys til å dele dette på bloggen.
Dette innlegget er en oppdatering av det jeg skrev i 2018. Jeg kommer ikke til å gjenta forklaringen om hvadelerer, siden nye lesere kan finne den informasjonen her.
Jeg har de siste par årene fått følgende oversikt:
Tre deler i barnehagealder. Én er helt uten språk og vil bare klamre seg til en bamse eller en voksen. Må ha noen – hvem som helst – hos seg til enhver tid. Gjør ingenting annet, bare klamrer seg til noe og stirrer ut i luften. Den andre av de minste delene er konstant livredd, gråter og er veldig skeptisk til både mennesker og forandringer. Vil ikke la noen komme nær eller trøste. Denne gjemmer seg også under/inni/bak møbler, og vil være alene på alle måter. Men den tredje av dem er et litt mer «vanlig» barn som liker å tegne og male, kan sitte i timevis med Lego eller puslespill, spiser godteri til det er tomt, går ut uten jakke selv om det er kaldt, og aldri rydder opp etter seg. Rastløs.
Tre i barneskolealder. Én del er livredd og gråter – men kan roes ned med tegnefilmer og (levende) dyr. Denne delen har ikke tilgang til noen av de vonde minnene, og er konstant forvirret over omgivelsene og egne følelser. Den andre delen er fryktelig sint, selvskader og går inn for å ødelegge objekter som de andre delene verdsetter. Den tredje av dem er pratsom, kontaktsøkende og nysgjerrig på alt. Men samtidig veldig alvorlig. Det er virkelig ikke snakk om en blid og fornøyd versjon av meg, selv om denne delen er utadvendt.
To i tenårene. Den i starten av tenårene er veldig destruktiv, spiseforstyrret og selvskader. Spydig. Denne delen har også et intenst behov for å bli passet på. Ønsker omsorg fra og nærhet til voksne, men avviser om noen først tilbyr det. Den andre er ca 16-17 år. En kontrollerende og omsorgsfull regelrytter som tar ansvar for de yngre delene. Denne delen har heller ikke tilgang på de vonde minnene, og vil ikke samarbeide med psykologen. Det er den eneste av delene som har et annet navn. (Det er som om navnet mitt er helt fremmed når denne delpersonen har kontroll, og jeg aner ikke hvor det andre navnet kommer fra. Det virker tilfeldig valgt, men det er sikkert en positiv assosiasjon der et sted.)
Én på ca 20-21 år som er utagerende og destruktiv. Bedriver en form for emosjonell selvskading. Den eneste av delene jeg skammer meg over. Sannsynligvis henger det sammen med at det er denne delen jeg har switchet til om jeg har hatt sex i voksen alder. I min verden er det mye skyld og skam knyttet til alt som har med kropp og sex å gjøre.
Og så er det selvfølgelig den voksne jeg på 30+, den som lever i nåtid. Meg – som rommer alle de andre og er mamma. Som husker bursdager og foreldremøter, og ønsker å gå i terapi. Behovet for å bli passet på er like intenst for den voksne meg som for den ene i barnehagealder.
Jeg teller dette som ni deler, da den voksne jeg oppleves mer som en kjerne enn en separat del.
Deler som virker like på papiret klarer jeg å skille fra hverandre ved hjelp av musikksmak, interesser, kosthold, vokabular og/eller kognitive evner. Men det er viktig for meg å påpeke at jeg aldri ville fått så god oversikt uten hjelp fra min forrige (og tildels min nåværende) psykolog. De har vært ubeskrivelig tålmodige og hjelpsomme. 🙂
Det er en god følelse å omsider få et tydeligere bilde av delene mine.
Den voksne jeg har bare vært til stede noen få dager siden forrige innlegg. Psykologen og fastlegen har forsøkt å få meg innlagt på DPS fordi jeg bør ha noen rundt meg, men DPS sier det er andre som trenger det mer. Og det gir jo mening. Om jeg hadde hatt pårørende kunne de byttet på å se til meg, men det er mildt sagt urealistisk slik ting har blitt.
Psykologen min har vært utrolig fleksibel. Hun har kommet hjem til meg i stedet for at jeg skulle gått glipp av timene våre. Det er jeg veldig takknemlig for! Hun har vært hos meg 45+90 minutter hver eneste uke, med unntak av i romjulen. Hovedsakelig har timene bestått i å trygge meg og roe meg ned. Det husker jeg ingenting av, men hun har skrevet korte referater av timene i kladdeboken min. Når hun var her, hvor lenge og den type ting. (Ikke noe taushetsbelagt.)
Julen var veldig vond og vanskelig som alltid, men jeg fikk noen «lysere» dager i januar før det ble tungt igjen. Jeg setter veldig pris på de små lyspunktene, for det gjør det litt lettere å holde ut. Akkurat nå er det ganske kjipt å være meg igjen, og jeg har isolert meg fullstendig fra omverdenen. Jeg vet det er det dummeste jeg kan gjøre, men det er noe jeg føler behov for.
Tenker at jeg må finne en måte å håndtere inntrykkene som kommer innenfra først, slik at jeg ikke blir overveldet av inntrykk fra omverdenen når jeg går ut igjen. Så lenge jeg holder kontakten med hjelpeapparatet og det er den voksne jeg som må stå i det, så ordner det seg. 🙂
Jeg ser forresten at innlegget jeg lenket til øverst er skrevet for to år siden. På tide å skrive et nytt, for jeg har litt mer innsikt i delene nå enn jeg hadde den gangen.
Det begynner å bli en stund siden sist angsten virkelig rev og slet i kroppen min. Den er alltid til stede, men ikke på en direkte hemmende måte. Denne langhelgen har den derimot slått meg helt ut. Jeg har vært så redd at jeg har ristet i hele kroppen. Om jeg hadde sett noen oppføre seg sånn på en scene, ville jeg beskyldt skuespilleren for å overspille.
Det aller verste er selvfølgelig redselen i seg selv, men det å ikke forstå hvorfor følelsen oppstod er også ganske vondt. Er det en sum av alt som har skjedd i livet? Eller er det på grunn av forandringene de siste månedene? Er underbevisstheten redd for noe som skal komme på sikt? Vanligvis pleier jeg å ha få en magefølelse når jeg vurderer alternativer, men nå kjenner jeg kun redsel.
Den pragmatiske delen av meg forsøker febrilsk å få oppmerksomhet, mens angsten nekter å la det skje. Jeg vet hva jeg skal gjøre når angsten gir seg til kjenne som sosial fobi. Da er det «bare» å tvinge meg selv til å gå ut døren eller inn på butikken, om enn i bittesmå doser, ispedd rikelig med pauser mellom all «modigheten». Rett og slett tvinge meg selv gjennom frykten, i stedet for å gå rundt.
Men dette er ikke konkret. Angsten har tatt helt over inni meg. Det er ingen løse tråder å få tak i, det går ikke an å rakne den opp. Intensiteten er i skrivende stund omtrent som på lørdag, men jeg har begynt å venne meg til det og dermed rister jeg litt mindre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg må ta tiden til hjelp? 😕 Noen ganger skulle jeg ønske jeg så like ung ut på utsiden som jeg føler meg inni. Da ville noen tatt ansvar for meg, og jeg kunne konsentrert meg om å eksistere.
Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg å starte hos en ny psykolog. Vi har ikke funnet tonen skikkelig, og det er et ork å møte opp. Jeg har anbefalt andre å finne en ny behandler om det ikke klaffer ganske tidlig, men jeg vil likevel forsøke litt til. Dette er tross alt noen jeg har vært komfortabel med før. Vi snakker åpent om skjærene i sjøen, så jeg har tro på at det går an å jobbe seg gjennom det. Jeg føler også at problemet ligger hos meg, i et par av delene. I så fall hjelper det ikke å skulle forholde seg til en tredje eller fjerde psykolog.
En annen ting som har snudd opp ned på hverdagen min er at jeg har flyttet. Far til barnet mitt var så raus og snill å stille som kausjonist da vi flyttet fra hverandre, så jeg kom meg inn på boligmarkedet. Det var ikke en veldig stor eller ny leilighet, men det føltes trygt å ha noe som var mitt. De senere årene har jeg fått stadig mindre bostøtte, før den falt bort helt, og for noen måneder tilbake sa vergen min at dette ikke kommer til å gå rundt.
Jeg ønsket selvfølgelig ikke at min økonomiske situasjon skal gå ut over barnefar, og valgte å selge leiligheten. Det føles utrygt å være leietaker med en oppsigelsestid på tre måneder. Usikkerheten gjør ikke akkurat underverker for funksjonsnivået mitt. Ironisk nok kvalifiserer jeg for bostøtte igjen nå som jeg fikk litt høyere boutgifter. 🤔
Nytt turområde å bli kjent med er både skummelt og fint, men å plutselig bo for langt unna matbutikk og psykolog til å kunne gå dit, og bo lenger unna barnet mitt, er både uvant og ukomfortabelt. Det er også nye lyder å venne seg til fra naboene, og de trygge «skjulestedene» mine er borte.
Det vil naturligvis gå seg til, men jeg er forberedt på at det kan være både sommer og ny vinter før det skjer. Derfor er det så viktig at den nye psykologen og jeg kommer til bunns i det som oppstod. Jeg trenger den støttespilleren.
Nå har jeg fått tildelt ny psykolog, men jeg har ikke time hos henne før i slutten av oktober. Det er den eneste forandringen i livet mitt siden forrige oppdatering. Dagene er fremdeles vanskelige å skille fra hverandre. Det føles som om alt jeg gjør er å veksle mellom flashbacks, dissosiasjon og barnedeler.
Den voksne jeg har forhåndsstemt, gått turer i nærområdet, lyttet til lydbøker og gjort rent. Jeg har ikke helt oversikten over hva de andre delene har tatt seg til. Jeg savner å skrive, men blir lett trigget når jeg forsøker. Det blir ikke så mange oppdateringer før jeg føler meg trygg på at også denne psykologen klarer å hjelpe meg gjennom de små krisene mine.
For snart to måneder siden bestemte jeg meg for å bytte psykolog. Det var en vond avgjørelse å ta. Jeg føler meg trygg på hun jeg har, noe som kan ta år å bygge opp med nestemann. Samtidig er hun mye sykemeldt, og jeg er veldig avhengig av forutsigbarhet og stabilitet.
Legen min kontaktet to psykologer jeg har litt kjennskap til fra DPS, fra tidligere innleggelser. Jeg vil ikke si jeg er trygg på dem, men jeg vet hvem de er og er komfortabel med hvordan de jobber. Håpet er at en av dem skal si ja til å ta meg inn som pasient, noe jeg sannsynligvis får svar på i august.
Da avgjørelsen var tatt og henvendelsen sendt, raknet alt for meg. Jeg føler meg veldig avhengig av psykologen min, og jeg var i en sårbar periode i utgangspunktet. Det er aldri et godt tidspunkt å skulle starte på nytt. Ikke for meg. Samtidig tror jeg det er viktigere for progresjonen min at jeg har jevnlige timer enn at jeg går til akkurat henne. Så jeg hoppet i det.
Den voksne jeg har omtrent ikke vært tilstede siden den dagen, det er mest den lille og den sinte. Derfor har det vært stille her. Jeg føler meg litt roligere nå enn jeg gjorde i slutten av mai, men har ikke ordentlig fotfeste. Dagene går fremdeles i ett. Jeg spiser knekkebrød til nesten alle måltider fordi jeg ikke klarer å bruke komfyren, og tilbringer mer tid med tegnebøker og mobilspill enn med nyheter og omverdenen.
Så lenge det er den lille som er sjefen er det alt jeg får til, og det er helt greit (selv om det ikke føles sånn). Det kommer til å stabilisere seg igjen når jeg vet hva som vil skje fremover. Jeg har snakket med en kontaktperson på DPS per telefon ukentlig, men nå som det er ferieavvikling og ting ikke helt er som de pleier å være, mener vi begge at det er best for meg å bli hjemme. Jeg føler meg tryggere her.
Det går ikke så bra for tiden, så jeg lar med vilje være å blogge. Som jeg svarte i mars da noen spurte hva man kan gjøre når alt er mørkt og håpløst: Jeg kommer meg gjennom dagene ved å snooze alarmen på mobilen. Jeg starter med fem minutter, og øker ikke intervallene før jeg blir irritert over at den ringer hyppig. For om det føles som om tiden går fortere, betyr det at jeg har det litt bedre. Den ringer hvert kvarter nå, så det går riktig vei.
Da jeg var innlagt tidligere denne måneden, møtte jeg en annen som også har delpersoner. Det er første gang jeg har snakket med noen som har det på samme måte, og det føltes veldig uvant å ikke måtte forklare noe. Jeg føler meg i blant som et gigantisk, neongrønt pinnsvin i en verden full av pastellfargede ballonger, så det var fascinerende å møte en som meg.
Vi snakket blant annet om det å ikke kjenne seg igjen i andre, og viktigheten av å føle at «det er noen som meg» der ute. Ingen av oss hadde snakket helt åpent med andre enn fagfolk, så det var en ny erfaring. Jeg tror det var en bra ting, jeg venner meg fremdeles til tanken på at noen forstår.
Medpasienten og jeg er relativt tidlig i behandlingsforløpet. Ingen av oss har full oversikt over de ulike delene, og begge er litt misunnelig på de som kan kommunisere fritt med alle delene, og nærmest ha et slags familieråd. Det er ikke sikkert noen av oss kommer til et sånt punkt, det er ikke likt for alle. Medpasienten min har delpersoner med ulike navn og kjønn. Jeg tror ikke jeg har det.
Til nå vet jeg at mine deler er i ulike alderstrinn og ikke liker den samme maten. Blant annet. De har naturligvis ulike interesser og behov. Det ville gjort det veldig mye enklere for meg om jeg kunne omtalt delene som Ola (4) eller Kari (10), men jeg kaller dem fremdeles bare «den lille», «den sinte», «den deprimert», «den voksne» osv.
Jeg har hele tiden sett på integrering av delene som et sluttmål for behandlingen. Det ønsket ikke denne andre personen å oppnå. Jeg ble litt overrasket, for det har ikke slått meg at det å forbli fragmentert kan være et alternativ. Vi drøftet fordeler og ulemper ved å være splittet vs. integrert for all fremtid, og jeg tror ubehaget rundt tanken på å bli hel handler mest om å ikke vite hva man går til. Kanskje ispedd en frykt for å føle seg ensom om man bare har én indre stemme?
Vi utvekslet ikke kontaktinformasjon. Begge følte på en blanding av «Hurra! Bestevenn!» og «Bryr meg ikke». Apropos indre konflikter. 🙂 Vi fant ut at vi trenger å fordøye inntrykkene litt. Det er også ustabilt i hverdagene våre, av ulike årsaker, og vi har et behov for at det skal ordne seg før det skjer nye omveltninger. Og har man relasjonstraumer, kan det være krevende å skulle bli kjent med nye mennesker.
Kort oppsummert har vi nok med oss selv akkurat nå, men vi ser hverandre sannsynligvis igjen på DPS. Det er sikkert fint å etablere et vennskap, men for min del føles det langt viktigere bare det at vi møttes og utvekslet erfaringer. Jeg har ikke behov for å gjøre noen til en stor del av livet mitt, jeg føler meg mindre ensom bare ved å vite at det er flere der ute som forstår.
Nå gruer jeg meg veldig til en telefonsamtale med Nav. Jeg er redd for å switche midt i samtalen, og redd for å ikke få med meg hva som blir sagt. Voksenlivet er ikke helt min greie for tiden, kjenner jeg. 😳
Jeg trengte en timeout fra verden, så jeg ba om å få bli lagt inn igjen. Det skjedde noe rundt meg som var utenfor min kontroll. Selv om det ikke var stort og uhåndterbart, så ble totalbelastningen ble for stor. Jeg har vært her i ca en uke, og planlegger å reise hjem neste fredag.
Det er en åpen avdeling, så jeg kan fortsette å gå tur hver dag selv om jeg er her. I tillegg hjelper de meg litt med måltidene og sosialisering. Å være innlagt er ikke noe hokus pokus, for meg handler det i stor grad bare om å ha noen rundt seg som jeg kan snakke med ved behov. Og som holder styr på måltider og medisiner, så jeg får i meg det jeg skal uansett hvilke delpersoner som er fremme. Én ting mindre å bekymre seg for. 🙂
Jeg fikk en mail tidligere i dag fra en person som ikke oppga en reell e-postadresse, men jeg ønsker å svare likevel. Uten å gå for dypt inn i det, så handlet det om å ha vanskelig for å stole på mennesker på grunn av relasjonstraumer, og hvor lang tid det tar før sånne som oss tør å slippe noen innpå seg, særlig i terapi. Personen har brukt mange år på å komme til et punkt at hen begynner å føle seg trygg på psykologen sin, og nå skal psykologen snart slutte.
Det er kanskje ikke så lett for andre å forstå hvordan det er å være så grunnleggende utrygg, eller hvor mye det koster oss å åpne opp. Det handler ikke om å være litt skeptisk til nye mennesker, men om å ha erfart at mennesker som skal være trygge alltid svikter, skuffer, påfører oss vondt, eller ikke orker å romme det vi bærer på. At alle som kunne vært en trygghet i hverdagen blir borte av en eller annen grunn. Så hva er vel poenget i å forsøke å slippe dem inn?
For å bruke meg selv som eksempel, så føler jeg det sånn hver gang psykologen er sykemeldt. Det er lett å føle at man er en krevende pasient og årsaken til at psykologen trenger en pause. Legg merke til ordet føle. Jeg tenker ikke sånn, jeg vet at alle kan bli syke og at det etter all sannsynlighet er en tilfeldighet at akkurat hun sykemeldes ofte, men jeg føler likevel på det å være avvist. Sånn er det å ha hatt en barndom som min.
Dette er ikke et hint fra verden om at du ikke fortjener å ha det bra. Dette betyr ikke at du bare skal gi opp å stole på mennesker. Jeg vet av erfaring at det føles som om denne terapirelasjonen var bortkastet, men du har kommet langt på disse årene. Relasjonen til psykologen har endret deg på en god måte. Selv om du føler deg sviktet nå, så har disse årene vært bra for deg. Om det tok deg x år å bli trygg på denne behandleren, vil det gå litt fortere neste gang du møter en bra en. Jeg lover.
Noen mennesker passer ikke sammen, på grunn av dårlig kjemi. Om du kommer til en ny psykolog og kjenner at det aldri kommer til å fungere, bytt med en gang! Ikke kast bort tiden din. Psykologer tar ikke dette personlig.
Bruk mest mulig tid på å ta vare på deg selv nå. La eventuelle pårørende ta seg av kontakten med hjelpeapparatet og husarbeid, og fokuser heller på det du må gjøre for å holde hodet over vann inntil videre. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte tenke, akkurat nå er det viktig å være snill med seg selv. Gjør så godt du kan med søvn, mat, frisk luft og rutiner. Det er greit om du ikke får det til hele tiden, men be om hjelp om det skulle skli helt ut.
Sånne som oss er vanedyr og føler oss utrygge når det skjer selv små forandringer. Å bytte behandler kan oppleves som en stor katastrofe. Likevel er det viktig å huske at psykologen bare er et verktøy. Alt det hen kan og vet, er veldig likt det andre psykologer kan og vet. Noen ganger kan nye innfallsvinkler være en fordel. Det at ting man har hørt mange ganger blir formulert på en ny måte, kan føre til gjennombrudd i terapien. Å forstå mer av seg selv, og føle mestring, er kjempeviktig.
Det blir bedre. Det er en klisjé, og jeg blir selv rasende om folk sier dette når jeg har det ekstra jævlig. Men det er sant. Det kommer til å bli bedre om du våger å forsøke igjen. Du fortjener å få det bedre, du fortjener å nå målene dine. Du er ikke mindre verdt enn andre, selv om det føles sånn. Det som har skjedd tidligere er ikke din feil. Det er heller ikke din feil at psykologen slutter.
Hele meg har troen på deg. Du kommer deg gjennom dette. ❤
Barnet og jeg har snakket sammen på telefon hver dag siden sist vi så hverandre. Ordvalgene levner liten tvil om at barnet ønsker mer tid med mammaen sin. Men her sitter jeg, med alle delene som switcher stadig vekk. Jeg klarer ikke være en god mamma når det er sånn. Og det er ubeskrivelig vondt å kjenne på.
Det forventingsfulle tonefallet når det spørres om å komme hit, etterfulgt av stillheten og tapperheten når barnet viser forståelse for at mamma er syk igjen. Brutalt.
Det er så urettferdig at alt som skjedde med meg går ut over barnet mitt. Jeg føler jeg har tatt gode og riktige avgjørelser der det har vært mulig, for at barnet skal ha det bra. Men det blir aldri godt nok. Uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke kunne gi barnet det hen ønsker seg mest. I stedet må jeg avvise og høre på skuffelsen gang på gang.
Kanskje er jeg farget av egne tilknytningsforstyrrelser, men jeg er overbevist om at det gjør noe med et barn når det hele tiden får høre ulike varianter av «Nei, jeg orker ikke. Det passer ikke i dag», fra en av dem som står seg nærmest. Tenk om jeg kunne sagt JA i blant. Da ville det kanskje ikke vært like vondt å høre nei neste gang?
Målet har hele tiden vært å ha flere hverdager sammen med barnet, og når sånne samtaler er overstått, kommer den mørke tanken om at alt står stille. At terapiforløpet har stoppet opp. (Det stemmer selvfølgelig ikke, jeg har kommet et godt stykke på vei siden den første timen hos psykologen.) Hvor er friskmeldingen hennes når man trenger den?
Jeg tenkte først at dette har ikke skjedd før, men mens jeg vasket på fredag kom jeg på at det er deler av voksenlivet mitt jeg ikke husker. Omlag seks måneder er helt borte fra hukommelsen, rundt den tiden jeg brøt kontakten med familien. Jeg husker samtalene med søsknene mine, og jeg husker busstidene på det stedet jeg flyttet til. Alt annet er borte.
Det er som å ha slått på en lysbryter et halvt år senere og oppdage at ingenting er som det pleide å være. Jeg husker jeg var forvirret, og glad på en uvirkelig måte. Jeg hadde mange spørsmål, men ingen mulighet å finne svarene. Bare dro jeg? Sa jeg noe til foreldrene mine? Pakket jeg koffertene fulle av klær og personlige eiendeler, eller hadde jeg kun et skift i vesken? Hvem henvendte jeg meg til for å få hjelp? Jeg vet ikke.
Etter opplevelsen forrige uke var jeg bekymret for å ha barnet hos meg i helgen. Tenk om det skulle skje igjen? Jeg hadde løpende kontakt med barnefar frem til de kom hit, i tilfelle jeg plutselig måtte avlyse. Vi sendte noen meldinger i løpet av helgen også, men det var kun for å bekrefte at det gikk bra.
Nå har jeg rukket å tenke litt mer på uken som forsvant, og jeg har slått meg til ro med at det kunne vært mye verre. Alt tyder på at jeg var i leiligheten hele tiden, jeg hadde ikke brukt bankkortet eller mobiltelefonen, jeg hadde ikke selvskadet, klippet av meg håret, publisert personopplysninger på bloggen, eller ødelagt inventar.
Alt som var «galt» var at jeg ble møtt av mye rot og søppel, og at jeg opplevde å ikke ha kontroll. Det kan jeg leve med. Samme hvor mye jeg misliker følelsen.
Det var overraskende å oppdage at vi er en uke inn i mars. Den voksne jeg har antageligvis ikke vært «fremme» på en hel uke. Leiligheten er ikke til å kjenne igjen, det er så mye rot og uorden at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det ser ut som jeg har vært på audition til et tv-program om hoarding.
Flere utkast til fremtidige blogginnlegg er slettet, en halvfull melkekartong har ikke blitt satt tilbake i kjøleskapet, klær ligger strødd på gulvet, det er epleskrotter og oppvask om hverandre på kjøkkenbenken, dyna fant jeg på badegulvet, en tom eske med frokostblanding var klemt sammen og plassert mellom puter i sofaen, for å nevne noe.
Jeg ble først oppgitt over hvordan det ser ut her, men å rydde opp er mitt minste problem. Det som skremmer meg er å ikke vite hva som har skjedd. Har jeg bare vært inne? Har jeg snakket med noen? Bestilt en pall med blinkesko? Blitt uvenn med naboene? Antageligvis minner denne følelsen om fylleangst, i alle fall ut fra sånn andre har beskrevet det.
Det gir meg en stor klump i magen å tenke på at den voksne kan bli borte over en lang periode. Så vidt jeg vet har det ikke vart så lenge tidligere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg er vant til at kaoset er begrenset til tanker og følelser. Det blir vanskelig å late som om alt er bra når utsiden matcher innsiden.
Det er ikke bare bare å ha ulike deler. Jeg tenkte å dele bittelitt av utfordringene i hverdagen. Om du ikke har lest her før, er det greit å lese dette om delpersoner før du fortsetter, ellers blir resten mer forvirrende enn nødvendig. 🙂
Når jeg har fått beskjed om å signere på et skjema, har det skjedd mer enn én gang at jeg blir stående litt rådvill og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Det føles uærlig å skulle signere med navnet til den voksne jeg når det er en av de yngre delene som er i førersetet. Dokumentfalsk, nesten.
Det hender at den voksne våkner og oppdager at jeg ligger og klamrer meg fast i et (ofte tårevått) kosedyr.
Jeg må sjekke oppvaskkum og søppeldunk hver dag for å se om jeg har spist.
Den voksne jeg er glad i kaffe, men særlig de yngste delene hater det. Det skjer støtt og stadig at jeg lager meg kaffe og ser frem til å nyte den, for så å switche underveis og ende opp med å spytte det tilbake i koppen. Dette gjelder også alkohol.
Det er én del som er veldig flink med teknologi, og kan ordne opp når jeg får problemer. Absolutt alle andre deler, inkludert den voksne, er helt ubrukelige på det området. Den voksne jeg klarte å opprette blogg fordi alle stegene er grundig forklart, men oppsettet med e-post / G suite klarte jeg ikke å finne ut av. Neste gang jeg switchet tilbake, var det ordnet. Den voksne aner fremdeles ikke passordet.
Hvis den voksne jeg rydder og kommer over tegnesaker, vil nesten alltid en av de små delene ta over. Det tar veldig lang tid å bli ferdig med husarbeid når «noen» bare skal fargelegge litt først. Og apropos rydding: Flere av delene er innmari rotete. Jeg antar det er litt som å ha veldig mange barn man går og rydder etter.
De yngste delene er livredde for støvsugeren. Om jeg begynner å støvsuge uten å være sikker på at de er helt borte, kan jeg begynne å gråte mens jeg støvsuger.
Når folk sier «Bare vær deg selv, du!», blir jeg ganske forvirret. Jeg kan ikke akkurat svare «Hvem av dem?». Jeg vet de snakker om den voksne, men det er like fullt forvirrende.
Noen av delene er vegetarianere. Andre spiser kjøtt og fisk. Vegetarianere og veganere vil nok forstå desperasjonen delene kjenner på over å bli tvunget til å spise kjøtt i blant. 😦
Apropos mat. Når den voksne jeg har overskudd, pleier jeg å tilrettelegge slik at de andre delene skal kunne spise selv om de ikke klarer å lage mat. Jeg kan koke egg, skjære opp grønnsaker, sørge for at belgfrukter, byggryn, müsli, salat og lignende er klart til å spises. Jeg porsjonspakker alt i små bokser for å gjøre det enkelt.
Jeg har en app som hjelper meg å holde styr på hva jeg har fått i meg av næring, og at jeg drikker nok vann i løpet av dagen. Praktisk for den voksne, morsomt for de små. Det blir nesten som et spill, om å gjøre å få i seg nok karbohydrater, proteiner og fett. Er det for lite av noe, er det enklere å få det i seg om man tenker på det som en lek, enn om man fokuserer på at det er mat og man MÅ spise.
Det er postit-lapper overalt. Fra meg, til meg. Instruksjoner og informasjon. Det er min store skrekk at noe skal skje meg og politiet må inn i leiligheten. Tanken på at de skal forsøke å forstå meg og livet mitt, det er både morsomt og skremmende. Hvor mye tid ville de kastet bort på å lete etter den personen jeg skriver lapper til?
Det er ikke alltid like lett å huske hvor gammel den voksne jeg er. For å slippe å fremstå som dum, har jeg begynt å svare «Jeg er født i (årstall)». Det er for så vidt et triks jeg lærte av en veldig gammel mann som var ute og luftet katten sin en gang. Han sa at han hadde vanskelig for å huske hvilket årstall det er, så han løste det sånn. Jeg ble veldig glad for tipset!
Apropos alder. Den følelsen når en av de små delene stirrer sjokkert på den voksne dama i speilet… Den er ikke god.
Når folk spør «Hvordan går det med deg?»… Altså, hvem snakker du til? 😛 Uansett hva jeg svarer blir det feil, inni meg.
Det hender at jeg er hos psykologen og bare sitter der i stillhet hele timen. Det ser i alle fall sånn ut for henne. Innvendig er det et kaos av meningsutveksling, krangling og mekling. Psykologen skjønner ikke helt hva jeg mener når jeg sier at jeg blir ekstra sliten etter sånne timer. (Og jeg har ikke turt å forklare det for henne ennå.)
Jeg har blitt konfrontert med «Jeg trodde ikke du likte (matvare)?», mens jeg satt og spiste akkurat den maten. Jeg svarte «Jeg gjør ikke det», og spiste videre. Det var pinlig, men en av delene likte det, og den voksne jeg ga etter.
Noen ganger klarer jeg ikke åpne vaskemidler med barnesikring, fordi jeg ikke finner ut av hvordan man gjør det.
Jeg er mørkredd og kan samtidig trøste meg selv. Tenk dét. 😉
Psykologen og jeg har vært inne i en god flyt en stund nå. Det ble dessverre avbrutt av at jeg fikk influensa. Mandag skulle vi hatt vår første time på noen uker, men det kom i stedet en sms om at hun er sykemeldt. Det er timene hos henne som holder meg i live, og når uforutsette ting skjer vet jeg aldri hvordan jeg skal holde ut alene.
Å skrive det ned får meg til å føle meg dum og litt dramaqueen, men når jeg står midt i det, oppleves det som om dette er alt som betyr noe her i livet. Jeg er redd for å miste henne, og er nå på dag fem med katastrofetanker. Det går snart over, det gjør alltid det. 🙂 Jeg må bare planlegge litt angående hva jeg kan fylle dagene med, eller skrive om, for nå har jeg ingen som står og tar meg imot om jeg skulle gå på en smell.
Takket være psykologen vet jeg i det minste litt om hva som skjer inni meg nå. Fritt etter hukommelsen: Amygdala er den delen av hjernen hvor fight, flight og freeze finner sted. Når jeg får flashback eller opplever noe jeg oppfatter som truende, er det amygdala som aktiveres. Når det skjer må de andre områdene i hjernen skygge banen. Som for eksempel brocas-området, som er et slags språksenter. Derfor klarer jeg ikke å snakke under et flashback, fordi amygdala krever det meste av hjernekapasiteten.
Jeg har observert barnet mitt noen ganger, og sett hvordan et (forhåpentligvis) trygt barn reagerer når det blir skremt av en film, eller en barnslig mamma som gjemmer seg bak en dør. Barnet skvetter til og ser overrasket ut i 1-2 sekunder, begynner å le, og ti sekunder senere er det som om det aldri skjedde. «Normalnivået» til barnet er 0, fordi det alltid går ned igjen etter at barnet har blitt skremt.
Når jeg blir skremt fryser kroppen fullstendig til, jeg klarer ikke røre meg. Innvendig får jeg full panikk, som om jeg skulle vært innelåst med en utsultet tiger – uansett om det er mobilen som ringer, en dør som smeller hardt igjen, eller det er snakk om en reell fare. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt og «lander» aldri ordentlig etterpå. Sånn har det alltid vært, og for hver gang jeg blir redd økes stressnivået mitt med ett hakk. Normalnivået nærmer seg vel millionen nå. 🙄
Dette året har ikke vært slik jeg så for meg at det ville bli. Da jeg startet å blogge, var planen å skrive litt hyppigere enn jeg endte opp med å gjøre. Ikke minst hadde jeg en forestilling om at året kom til å bli bedre enn året før, og ønsket å dele fremgangen. Det skjedde ikke. 😛 Men det har ikke bare vært nedturer. Jeg har innsett at det går an å uttrykke seg selv om man ikke er flink med ord. Det er ikke nødvendig å holde kjeft til man blir det.
(Listen over «mest lest» i kolonnen til høyre, er basert på hva som har vært mest lest de siste 24-48 timene, ikke sidevisninger totalt sett.)
Det er formuleringer jeg angrer på, og når jeg ser tilbake er det mye som kunne vært gjort bedre. Jeg har likevel valgt å ikke endre eller slette noe. Det var sånn jeg tenkte og følte det der og da. At det er dårlig flyt i tekstene er en kombinasjon av lite skolegang, manglende erfaring med å sette ord på ting, og at det speiler hvor kaotisk det er inne i hodet mitt. Det er hundrevis av tanker på én gang som fyker avgårde i et rasende tempo, og jeg har ikke kommet dit hen at jeg er i stand til å sortere det på en god måte.
I starten var det tanken på kommentarer som skremte meg mest, for jeg var og er veldig skjør, og det eneste jeg hadde å sammenligne med var diverse nettavisers kommentarfelt. I og med at jeg kommer med grove beskyldninger mot foreldrene mine, valgte jeg en løsning hvor kommentarer må godkjennes før de publiseres. Jeg turte ikke ta sjansen på at noen skulle identifiseres. Ca 15 personer har skrevet ulike varianter av «Du må bo i (by/sted), jeg kjenner igjen deler av historien». Samtlige gjettet på ulike steder, spredd over hele landet. Det gjør vondt å tenke på at det er flere med liknende erfaringer der ute.
Det var én person som skrev mye stygt om både meg og andre, helt i starten. Det stoppet da jeg fant ut hvordan jeg kunne blokkere vedkommende. Med unntak av den ene personen har jeg ikke sjekket epostadressen til noen, fordi jeg er bekymret for at en av dem skal tilhøre noen jeg kjenner. Jeg har ikke antydning til pokerfjes, og vedkommende ville sett det på både ansiktsuttrykk og kroppsspråk neste gang vi møttes. 😳
Det har vist seg at dere som fant veien hit faktisk er veldig hyggelige, og jeg blir ofte rørt over kommentarer og tilbakemeldinger per mail. Det er ikke så lett å svare alltid, og det har ofte bare endt opp med et enkelt «Tusen takk :)». Kroppen sluttet på et tidspunkt å anspenne seg når jeg fikk melding om en ny kommentar, så takk for at dere har gjort dette til en positiv opplevelse. ❤
I forrige innlegg rundet jeg av med at narsissisten manipulerer for å få viljen sin. Og apropos…
Jeg hadde inntrykk av at målet til mamma var å få meg til å tvile på oppfattelsen min av henne. Det var nesten som hun så på meg at noe var i ferd med å gå opp for meg. At jeg skulle avsløre henne, kanskje. I sånne øyeblikk var hun veldig snar til å gjøre meg usikker. Hun kunne for eksempel gjøre noe som fremstod som snilt. Det har vært veldig emosjonelt å tenke tilbake på det, for som voksen ser jeg omsider sammenhengene.
Noe av det mest forvirrende var de gangene jeg følte et blaff av empati for henne. Jeg gikk mange runder med meg selv hvor jeg tenkte at det var min feil, hennes feil, min feil. Jeg landet alltid på min feil da jeg var liten. Det var mye indre konflikter, men det måtte nesten være min feil. Barn som føler seg usynlige og uviktige for omsorgspersonene, gjør alltid det. De vender automatisk blikket innover når de skal plassere skyld.
Jeg tenker på det som en slags forsvarsmekanisme, at ved å legge ansvaret over på seg selv, så får man en følelse av kontroll over situasjonen. «De er avvisende og latterliggjør meg fordi jeg oppfører meg sånn. Om jeg bare endrer oppførsel, får jeg oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Det er mitt valg å ikke endre oppførselen min. Ergo; jeg har kontroll.»
Den tankegangen kan virke som den hjelper der og da, men den er en snarvei til depresjon og angst. Den følelsen man sitter med da, det er det som får barn og unge til å utagere. Det er den følelsen som trigger behovet mitt for å følge etter fremmede hjem, som om jeg skulle vært en valp. (Les mer om udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse i ordlisten min.) Og når sånne som meg blir voksne, gjør vi alt for å bli sett og elsket.
Noen av oss kaster klærne i ymse blader, får flere barn enn vi klarer å forsørge, eller går fra forhold til forhold. Noen velger yrker som gir mye publisitet og oppmerksomhet, gjerne noe som gjør en populær. Alt det er med på å dekke et umettelig behov. Men, oppmerksomhet og popularitet er bare midlertidig, og uansett om man får det man trenger, eller om oppmerksomheten går over, blir behovet bare enda sterkere.
Man strekker seg lenger og lenger i et desperat forsøk på å få det godt med seg selv, men ender opp med det motsatte. Det gjør mer vondt, føles enda tommere, og desperasjon og selvhat øker. Så må man «sjokkere» mer, krysse grenser, få enda en ny kjæreste, og et kjærlighetsbarn til. Osv.
Jeg vet ikke hvor langt det kan gå, jeg søkte hjelp etter det første (og dermed eneste) barnet. Behovet for oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet er der selvfølgelig fremdeles. Det er altoppslukende, overdøvende, umulig å ignorere. Forskjellen på meg og «de andre» er at jeg har valgt å jobbe med dette sammen med psykologen min, fremfor å stikke nesen frem i offentligheten.
Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg å be om hjelp, men jeg er veldig takknemlig for at det ble sånn. ❤
En gang psykologen og jeg snakket om narsissister, sa hun at barn får validert følelsene ved å erfare empati fra omverdenen. Jeg hang meg fast i den setningen, og hørte ikke resten… Nok en gang ble jeg sittende igjen med en følelse av å være så nær, så nær. Og nok en gang glapp det før jeg fikk tak i det. Jeg skal likevel prøve å dele tankeprosessen min rundt det:
«Når man har en følelse som barn, for eksempel glede, og gleden blir ignorert, latterliggjort og kanskje fører til at man blir slått eller misbrukt, så vil man for alltid assosiere det å være glad med å ikke være bra nok, ikke være verdt noe, å ha det vondt, og å fortjene alt det vonde man utsettes for…»
Som sagt, jeg får ikke helt tak i det. Jeg får gruble videre.
Psykologen har og nevnt dette med å ha empati for seg selv. Det får meg stort sett til å føle sinne, for det jeg hører er «Pytt pytt, du fikk det ikke da du var liten, men hva gjør vel det når du kan gi deg det selv nå». Hvilket ikke er hva hun sier. Kanskje det er de små delene i meg som tolker det sånn? Det er enda en ting som forvirrer meg. For samtidig som jeg overreagerer innvendig på grunn av meninger psykologen ikke har, så er det en pragmatisk del av meg som nesten forstår…
Kanskje noe sånt som at når man kommer til det punktet at man klarer å ha empati for seg selv, så er det ikke lenger nødvendig å lete etter den alle andre steder? Alt etter hva som er greia di: Oppmerksomhet blir mindre viktig, å være best blir mindre viktig, likes blir mindre viktig, å bli hyllet blir mindre viktig?
Om man kommer dit tenker jeg at man ikke lenger føler et intenst behov for å være verdt noe for narsissisten. Mamma, i mitt tilfelle. For andre er det kanskje en halvveis «venn», en ekskjæreste eller sjef. Behovet for å bli sett av dem som ikke vil anerkjenne oss blir kanskje mindre eller borte, om man har empati for seg selv?
Jeg tror ikke jeg noen gang vil komme til et punkt hvor jeg føler empati for mamma. Selv om jeg vet at hun kan være et produkt av omgivelsene i hennes egen oppvekst. For jeg har opplevd at man uansett har et valg. Det helvetet søsknene mine og jeg levde i er ingen unnskylding til å videreføre det samme til våre barn. Eller andre mennesker, for den saks skyld.
Det er faktisk ikke vanskelig å bryte sirkelen, man må bare ville det. Så enkelt er det. Det er ikke som et nyttårsforsett som krever en nærmest umenneskelig porsjon selvkontroll. Jeg visste med meg selv da jeg gikk gravid at at jeg aldri kom til å behandle barnet mitt som jeg selv hadde blitt behandlet.
Jeg hadde ikke fasiten på hvordan man er en god mamma, men jeg visste alt om hva som gjør barn livredde og utrygge. Det var ikke «hjernekirurgi» å unngå de tingene. Det er ingen bevisst avgjørelse jeg har tatt fra dag til dag, jeg tenker kun over det når jeg blir spurt om det. Eller om jeg skal blogge. Det koster meg ikke en kalori å behandle barnet mitt med respekt.
Samtidig så har det vært en terapeutisk prosess bare det å gi barnet det jeg selv aldri fikk. Det gjør det ikke bra igjen for de små delene i meg, men det er likevel en fin opplevelse å få delta i hvordan det skal være mellom mor og barn. Og det gir en slags mestringsfølelse. Både det å gjøre det som er riktig for barnet mitt, men også «vinne» over mamma i noe. Jeg vet det er barnslig. 😳
Jeg kjenner naturligvis ikke detaljene, men jeg har inntrykk av at vi hadde det ganske greit økonomisk. Likevel kunne mamma gi oss skyldfølelse om vi ønsket oss noe, eller hadde stilt inn panelovnen på en høyere temperatur enn nødvendig. Om hun sa nei til å gi oss noe handlet det ikke om dårlig råd, men om at hun ikke ville at vi skulle få det. Smilet hennes var aldri mer anstrengt enn da vi ble glade for noe.
Hele hemmeligholdet om hva som foregikk hjemme, det å bli instruert til å lyve til andre og å skjule det, var også en påkjenning. Mamma og pappa enset ikke vår opplevelse av situasjonen. De var kun opptatt av seg selv. Vi barna fikk flere ganger høre fra andre at det var koselig hjemme hos oss, at mamma var så hyggelig, at vi var heldige.
Tenk om folk bare kunne se familien og hjemmet for hva det var, ikke hva det fremstod som. Det gjelder i dag også, kanskje mer enn noen gang. All denne fasaden som blir smurt utover sosiale medier gjør meg uvel. Det minner meg altfor mye om barndommen. Når jeg ser sånt tenker jeg bare på hvordan det egentlig er hos dem. Den tanken gjør meg dårlig, så jeg har valgt å unngå det.
…
Jeg mistet tråden nå, for jeg ble sittende og tenke på hva om jeg hadde klart å konfrontere mamma, men det er ingen god idé. Narsissister forandrer seg ikke, og åpner man for dialog, rekker ut en hånd, så vil det bare slå tilbake på en selv. Jeg har et stort behov for at hun skal anerkjenne følelsene mine, forstå hvordan det var å være meg, men jeg kan ikke tvinge henne til å se min side av saken.
Jeg vet at hun ville undergravet meg, følelsene og tankene mine. Ledd av meg. Kommet med beskyldninger. Hun har aldri hatt et ønske om å lytte til noen. Hun bryr seg ikke! Så lenge en del av meg bryr seg om reaksjonen hennes, er jeg ikke klar for å konfrontere henne. Og per nå bryr hele meg seg. Veldig. Jeg er usikker på om det er hat eller noe annet, men det er mye av det. 😦
Om noen som leser dette kjenner på empati overfor en narsissist, så er det ingenting galt i det. Det går fint an å ha empati for dem uten å måtte ha dem i livet sitt. Du må ikke ringe personen flere ganger i uken eller invitere hen på merkedager, bare fordi du ikke kjenner på et altoppslukende hat. Men trå varsomt om du opprettholder kontakt. Narsissisten vil ta den empatien du eventuelt kjenner på, manipulere den og bruke den mot deg.
Målet må nok være å fortelle hva man føler, hvor grensene går, informere, – ikke at narsissisten skal anerkjenne følelsene. Akkurat dét må man gjøre selv.
DIEversity 