En som forstod meg

Da jeg var innlagt tidligere denne måneden, møtte jeg en annen som også har delpersoner. Det er første gang jeg har snakket med noen som har det på samme måte, og det føltes veldig uvant å ikke måtte forklare noe. Jeg føler meg i blant som et gigantisk, neongrønt pinnsvin i en verden full av pastellfargede ballonger, så det var fascinerende å møte en som meg.

Vi snakket blant annet om det å ikke kjenne seg igjen i andre, og viktigheten av å føle at «det er noen som meg» der ute. Ingen av oss hadde snakket helt åpent med andre enn fagfolk, så det var en ny erfaring. Jeg tror det var en bra ting, jeg venner meg fremdeles til tanken på at noen forstår.

Medpasienten og jeg er relativt tidlig i behandlingsforløpet. Ingen av oss har full oversikt over de ulike delene, og begge er litt misunnelig på de som kan kommunisere fritt med alle delene, og nærmest ha et slags familieråd. Det er ikke sikkert noen av oss kommer til et sånt punkt, det er ikke likt for alle. Medpasienten min har delpersoner med ulike navn og kjønn. Jeg tror ikke jeg har det.

Til nå vet jeg at mine deler er i ulike alderstrinn og ikke liker den samme maten. Blant annet. De har naturligvis ulike interesser og behov. Det ville gjort det veldig mye enklere for meg om jeg kunne omtalt delene som Ola (4) eller Kari (10), men jeg kaller dem fremdeles bare «den lille», «den sinte», «den deprimert», «den voksne» osv.

Jeg har hele tiden sett på integrering av delene som et sluttmål for behandlingen. Det ønsket ikke denne andre personen å oppnå. Jeg ble litt overrasket, for det har ikke slått meg at det å forbli fragmentert kan være et alternativ. Vi drøftet fordeler og ulemper ved å være splittet vs. integrert for all fremtid, og jeg tror ubehaget rundt tanken på å bli hel handler mest om å ikke vite hva man går til. Kanskje ispedd en frykt for å føle seg ensom om man bare har én indre stemme?

Vi utvekslet ikke kontaktinformasjon. Begge følte på en blanding av «Hurra! Bestevenn!» og «Bryr meg ikke». Apropos indre konflikter. 🙂 Vi fant ut at vi trenger å fordøye inntrykkene litt. Det er også ustabilt i hverdagene våre, av ulike årsaker, og vi har et behov for at det skal ordne seg før det skjer nye omveltninger. Og har man relasjonstraumer, kan det være krevende å skulle bli kjent med nye mennesker.

Kort oppsummert har vi nok med oss selv akkurat nå, men vi ser hverandre sannsynligvis igjen på DPS. Det er sikkert fint å etablere et vennskap, men for min del føles det langt viktigere bare det at vi møttes og utvekslet erfaringer. Jeg har ikke behov for å gjøre noen til en stor del av livet mitt, jeg føler meg mindre ensom bare ved å vite at det er flere der ute som forstår.

Svar til en anonym, om brutte relasjoner

Jeg fikk en mail tidligere i dag fra en person som ikke oppga en reell e-postadresse, men jeg ønsker å svare likevel. Uten å gå for dypt inn i det, så handlet det om å ha vanskelig for å stole på mennesker på grunn av relasjonstraumer, og hvor lang tid det tar før sånne som oss tør å slippe noen innpå seg, særlig i terapi. Personen har brukt mange år på å komme til et punkt at hen begynner å føle seg trygg på psykologen sin, og nå skal psykologen snart slutte.

Det er kanskje ikke så lett for andre å forstå hvordan det er å være så grunnleggende utrygg, eller hvor mye det koster oss å åpne opp. Det handler ikke om å være litt skeptisk til nye mennesker, men om å ha erfart at mennesker som skal være trygge alltid svikter, skuffer, påfører oss vondt, eller ikke orker å romme det vi bærer på. At alle som kunne vært en trygghet i hverdagen blir borte av en eller annen grunn. Så hva er vel poenget i å forsøke å slippe dem inn?

For å bruke meg selv som eksempel, så føler jeg det sånn hver gang psykologen er sykemeldt. Det er lett å føle at man er en krevende pasient og årsaken til at psykologen trenger en pause. Legg merke til ordet føle. Jeg tenker ikke sånn, jeg vet at alle kan bli syke og at det etter all sannsynlighet er en tilfeldighet at akkurat hun sykemeldes ofte, men jeg føler likevel på det å være avvist. Sånn er det å ha hatt en barndom som min.

 

cobblestone
Foto: pixhere.com

 

Kjære Anonym!

Dette er ikke et hint fra verden om at du ikke fortjener å ha det bra. Dette betyr ikke at du bare skal gi opp å stole på mennesker. Jeg vet av erfaring at det føles som om denne terapirelasjonen var bortkastet, men du har kommet langt på disse årene. Relasjonen til psykologen har endret deg på en god måte. Selv om du føler deg sviktet nå, så har disse årene vært bra for deg. Om det tok deg x år å bli trygg på denne behandleren, vil det gå litt fortere neste gang du møter en bra en. Jeg lover.

Noen mennesker passer ikke sammen, på grunn av dårlig kjemi. Om du kommer til en ny psykolog og kjenner at det aldri kommer til å fungere, bytt med en gang! Ikke kast bort tiden din. Psykologer tar ikke dette personlig.

Bruk mest mulig tid på å ta vare på deg selv nå. La eventuelle pårørende ta seg av kontakten med hjelpeapparatet og husarbeid, og fokuser heller på det du må gjøre for å holde hodet over vann inntil videre. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte tenke, akkurat nå er det viktig å være snill med seg selv. Gjør så godt du kan med søvn, mat, frisk luft og rutiner. Det er greit om du ikke får det til hele tiden, men be om hjelp om det skulle skli helt ut.

Sånne som oss er vanedyr og føler oss utrygge når det skjer selv små forandringer. Å bytte behandler kan oppleves som en stor katastrofe. Likevel er det viktig å huske at psykologen bare er et verktøy. Alt det hen kan og vet, er veldig likt det andre psykologer kan og vet. Noen ganger kan nye innfallsvinkler være en fordel. Det at ting man har hørt mange ganger blir formulert på en ny måte, kan føre til gjennombrudd i terapien. Å forstå mer av seg selv, og føle mestring, er kjempeviktig.

Det blir bedre. Det er en klisjé, og jeg blir selv rasende om folk sier dette når jeg har det ekstra jævlig. Men det er sant. Det kommer til å bli bedre om du våger å forsøke igjen. Du fortjener å få det bedre, du fortjener å nå målene dine. Du er ikke mindre verdt enn andre, selv om det føles sånn. Det som har skjedd tidligere er ikke din feil. Det er heller ikke din feil at psykologen slutter.

Hele meg har troen på deg. Du kommer deg gjennom dette. ❤

Å vokse opp med narsissistiske foreldre – del 2

I forrige innlegg rundet jeg av med at narsissisten manipulerer for å få viljen sin. Og apropos…

Jeg hadde inntrykk av at målet til mamma var å få meg til å tvile på oppfattelsen min av henne. Det var nesten som hun på meg at noe var i ferd med å gå opp for meg. At jeg skulle avsløre henne, kanskje. I sånne øyeblikk var hun veldig snar til å gjøre meg usikker. Hun kunne for eksempel gjøre noe som fremstod som snilt. Det har vært veldig emosjonelt å tenke tilbake på det, for som voksen ser jeg omsider sammenhengene.

Noe av det mest forvirrende var de gangene jeg følte et blaff av empati for henne. Jeg gikk mange runder med meg selv hvor jeg tenkte at det var min feil, hennes feil, min feil. Jeg landet alltid på min feil da jeg var liten. Det var mye indre konflikter, men det måtte nesten være min feil. Barn som føler seg usynlige og uviktige for omsorgspersonene, gjør alltid det. De vender automatisk blikket innover når de skal plassere skyld.

Jeg tenker på det som en slags forsvarsmekanisme, at ved å legge ansvaret over på seg selv, så får man en følelse av kontroll over situasjonen. «De er avvisende og latterliggjør meg fordi jeg oppfører meg sånn. Om jeg bare endrer oppførsel, får jeg oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Det er mitt valg å ikke endre oppførselen min. Ergo; jeg har kontroll.» 

Den tankegangen kan virke som den hjelper der og da, men den er en snarvei til depresjon og angst. Den følelsen man sitter med da, det er det som får barn og unge til å utagere. Det er den følelsen som trigger behovet mitt for å følge etter fremmede hjem, som om jeg skulle vært en valp. (Les mer om udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse i ordlisten min.) Og når sånne som meg blir voksne, gjør vi alt for å bli sett og elsket.

Noen av oss kaster klærne i ymse blader, får flere barn enn vi klarer å forsørge, eller går fra forhold til forhold. Noen velger yrker som gir mye publisitet og oppmerksomhet, gjerne noe som gjør en populær. Alt det er med på å dekke et umettelig behov. Men, oppmerksomhet og popularitet er bare midlertidig, og uansett om man får det man trenger, eller om oppmerksomheten går over, blir behovet bare enda sterkere.

Man strekker seg lenger og lenger i et desperat forsøk på å få det godt med seg selv, men ender opp med det motsatte. Det gjør mer vondt, føles enda tommere, og desperasjon og selvhat øker. Så må man «sjokkere» mer, krysse grenser, få enda en ny kjæreste, og et kjærlighetsbarn til. Osv.

Jeg vet ikke hvor langt det kan gå, jeg søkte hjelp etter det første (og dermed eneste) barnet. Behovet for oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet er der selvfølgelig fremdeles. Det er altoppslukende, overdøvende, umulig å ignorere. Forskjellen på meg og «de andre» er at jeg har valgt å jobbe med dette sammen med psykologen min, fremfor å stikke nesen frem i offentligheten.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg å be om hjelp, men jeg er veldig takknemlig for at det ble sånn. ❤

 

teddy road
Foto: pxhere.com

 

En gang psykologen og jeg snakket om narsissister, sa hun at barn får validert følelsene ved å erfare empati fra omverdenen. Jeg hang meg fast i den setningen, og hørte ikke resten… Nok en gang ble jeg sittende igjen med en følelse av å være så nær, så nær. Og nok en gang glapp det før jeg fikk tak i det. Jeg skal likevel prøve å dele tankeprosessen min rundt det:

«Når man har en følelse som barn, for eksempel glede, og gleden blir ignorert, latterliggjort og kanskje fører til at man blir slått eller misbrukt, så vil man for alltid assosiere det å være glad med å ikke være bra nok, ikke være verdt noe, å ha det vondt, og å fortjene alt det vonde man utsettes for…»

Som sagt, jeg får ikke helt tak i det. Jeg får gruble videre.

Psykologen har og nevnt dette med å ha empati for seg selv. Det får meg stort sett til å føle sinne, for det jeg hører er «Pytt pytt, du fikk det ikke da du var liten, men hva gjør vel det når du kan gi deg det selv nå». Hvilket ikke er hva hun sier. Kanskje det er de små delene i meg som tolker det sånn? Det er enda en ting som forvirrer meg. For samtidig som jeg overreagerer innvendig på grunn av meninger psykologen ikke har, så er det en pragmatisk del av meg som nesten forstår…

Kanskje noe sånt som at når man kommer til det punktet at man klarer å ha empati for seg selv, så er det ikke lenger nødvendig å lete etter den alle andre steder? Alt etter hva som er greia di: Oppmerksomhet blir mindre viktig, å være best blir mindre viktig, likes blir mindre viktig, å bli hyllet blir mindre viktig?

Om man kommer dit tenker jeg at man ikke lenger føler et intenst behov for å være verdt noe for narsissisten. Mamma, i mitt tilfelle. For andre er det kanskje en halvveis «venn», en ekskjæreste eller sjef. Behovet for å bli sett av dem som ikke vil anerkjenne oss blir kanskje mindre eller borte, om man har empati for seg selv?

Jeg tror ikke jeg noen gang vil komme til et punkt hvor jeg føler empati for mamma. Selv om jeg vet at hun kan være et produkt av omgivelsene i hennes egen oppvekst. For jeg har opplevd at man uansett har et valg. Det helvetet søsknene mine og jeg levde i er ingen unnskylding til å videreføre det samme til våre barn. Eller andre mennesker, for den saks skyld.

Det er faktisk ikke vanskelig å bryte sirkelen, man må bare ville det. Så enkelt er det. Det er ikke som et nyttårsforsett som krever en nærmest umenneskelig porsjon selvkontroll. Jeg visste med meg selv da jeg gikk gravid at at jeg aldri kom til å behandle barnet mitt som jeg selv hadde blitt behandlet.

Jeg hadde ikke fasiten på hvordan man er en god mamma, men jeg visste alt om hva som gjør barn livredde og utrygge. Det var ikke «hjernekirurgi» å unngå de tingene. Det er ingen bevisst avgjørelse jeg har tatt fra dag til dag, jeg tenker kun over det når jeg blir spurt om det. Eller om jeg skal blogge. Det koster meg ikke en kalori å behandle barnet mitt med respekt.

Samtidig så har det vært en terapeutisk prosess bare det å gi barnet det jeg selv aldri fikk. Det gjør det ikke bra igjen for de små delene i meg, men det er likevel en fin opplevelse å få delta i hvordan det skal være mellom mor og barn. Og det gir en slags mestringsfølelse. Både det å gjøre det som er riktig for barnet mitt, men også «vinne» over mamma i noe. Jeg vet det er barnslig. 😳

 

bw man
Foto: pxhere.com

 

Jeg kjenner naturligvis ikke detaljene, men jeg har inntrykk av at vi hadde det ganske greit økonomisk. Likevel kunne mamma gi oss skyldfølelse om vi ønsket oss noe, eller hadde stilt inn panelovnen på en høyere temperatur enn nødvendig. Om hun sa nei til å gi oss noe handlet det ikke om dårlig råd, men om at hun ikke ville at vi skulle få det. Smilet hennes var aldri mer anstrengt enn da vi ble glade for noe.

Hele hemmeligholdet om hva som foregikk hjemme, det å bli instruert til å lyve til andre og å skjule det, var også en påkjenning. Mamma og pappa enset ikke vår opplevelse av situasjonen. De var kun opptatt av seg selv. Vi barna fikk flere ganger høre fra andre at det var koselig hjemme hos oss, at mamma var så hyggelig, at vi var heldige.

Tenk om folk bare kunne se familien og hjemmet for hva det var, ikke hva det fremstod som. Det gjelder i dag også, kanskje mer enn noen gang. All denne fasaden som blir smurt utover sosiale medier gjør meg uvel. Det minner meg altfor mye om barndommen. Når jeg ser sånt tenker jeg bare på hvordan det egentlig er hos dem. Den tanken gjør meg dårlig, så jeg har valgt å unngå det.

Jeg mistet tråden nå, for jeg ble sittende og tenke på hva om jeg hadde klart å konfrontere mamma, men det er ingen god idé. Narsissister forandrer seg ikke, og åpner man for dialog, rekker ut en hånd, så vil det bare slå tilbake på en selv. Jeg har et stort behov for at hun skal anerkjenne følelsene mine, forstå hvordan det var å være meg, men jeg kan ikke tvinge henne til å se min side av saken.

Jeg vet at hun ville undergravet meg, følelsene og tankene mine. Ledd av meg. Kommet med beskyldninger. Hun har aldri hatt et ønske om å lytte til noen. Hun bryr seg ikke! Så lenge en del av meg bryr seg om reaksjonen hennes, er jeg ikke klar for å konfrontere henne. Og per nå bryr hele meg seg. Veldig. Jeg er usikker på om det er hat eller noe annet, men det er mye av det. 😦

Om noen som leser dette kjenner på empati overfor en narsissist, så er det ingenting galt i det. Det går fint an å ha empati for dem uten å måtte ha dem i livet sitt. Du må ikke ringe personen flere ganger i uken eller invitere hen på merkedager, bare fordi du ikke kjenner på et altoppslukende hat. Men trå varsomt om du opprettholder kontakt. Narsissisten vil ta den empatien du eventuelt kjenner på, manipulere den og bruke den mot deg.

Målet må nok være å fortelle hva man føler, hvor grensene går, informere, – ikke at narsissisten skal anerkjenne følelsene. Akkurat dét må man gjøre selv.

Å vokse opp med narsissistiske foreldre

Da jeg var liten visste jeg ikke at oppførselen til mamma hadde et navn. Det var på en måte bare sånn hun var. Min forståelse av det var at å oppføre seg sånn var å være mamma, langt på vei. I voksen alder har jeg heller ikke stemplet andre med lik oppførsel som narsissister. I mitt stille sinn er de «som mamma». Det er ingen hedersbetegnelse.

Alle kjenner vel noen som har en tendens til å få alt til å handle om dem. Du forteller om hva du gjorde i helgen, og de forteller om en gang de gjorde det samme. Du forteller hvor såret du ble da det og det skjedde, og plutselig handler samtalen om følelsene til den andre. Det i seg selv er et narsissistisk trekk. Hvordan personen reagerer når du konfronterer ham eller henne, sier alt om hvordan hen egentlig er:

La oss si at du tar det opp på en fin måte, du påpeker at personen alltid vrir samtalen over på seg når du forteller noe. Da kan du strengt tatt få to reaksjoner. Enten blir personen ille berørt, beklager seg, og sier for eksempel «Det var jeg ikke klar over! Takk for at du påpekte det», eller du blir skjelt ut og personen prøver å legge skylden over på deg. «Hvordan tror du det føles for meg når du strør om deg med beskyldninger på den måten?!».

Absolutt alt er bokstavlig talt om dem. Alt som skjer hjemme. Alt som skjer på jobb. I køen på matbutikken, i fornøyelsesparker, familiemedlemmers ord og handlinger, ting som skjer ute i verden, naturkatastrofer, journalistdrap og diskriminering av LHBT-personer, at oldefar ligger for døden. En narsissist får alt til å handle om ham eller henne.

Som når jeg i førskolealder kastet opp midt på natten etter å ha hatt et flashback av en voldtekt, og mamma kom løpende inn og ropte at jeg måtte være stille fordi hun ikke fikk sove. Jeg var så stille jeg klarte da jeg hentet bøtte og klut for å vaske, og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg vekket stakkars mamma. (Når jeg redigerer teksten nå for å gjøre den «leservennlig», og ser for meg at det handler om meg og barnet mitt, ser jeg hvor absurd og fullstendig uakseptabel den situasjonen var. Da jeg skrev det kjente jeg bare på en overveldende skam og tristhet over ikke å være bra nok.)

Vi kan alle være litt selvopptatte i blant, men i det store og hele er de fleste av oss veldig klar over at det finnes flere mennesker på denne planeten, og vi tar hensyn til det i hverdagen. Et eksempel er dette med resirkulering og å pante flasker. Jeg gjør det med tanke på miljøet, av hensynet til kommende generasjoner. Mamma kastet alt rett i den samme søppelsekken fordi hun syntes det var «tungvint og upraktisk» å gjøre det på en annen måte.

En narsissist inntar offerrollen, bevisst eller ubevisst. Om du begynner å pirke forsiktig borti hvorfor hen gjør som hen gjør, bærer det rett i forsvar. Det er absolutt menneskelig å ville forsvare seg mot anklager, men det er ikke normalt for et voksent menneske å peke på alle andre når det er en selv som får kritikk.

Jeg husker en gang jeg mistet en bok på tregulvet og det kom en veldig høy lyd. Både boken og gulvet var uskadd, men jeg fikk et hardt slag i ansiktet.

Meg: «Du trenger ikke slå bare fordi jeg mistet noe!»
Mamma: «Om du ikke hadde mistet den, hadde jeg ikke trengt å slå deg!»

Eksempelet over viser tydelig mønsteret med å legge skylden over på andre. «Du fikk meg til å gjøre det, du ga meg ikke noe valg.» Det er et mønster som er veldig vanskelig å få øye på når man står midt i det, og særlig om man er et barn. Alt man vil er å få kjærlighet og å bli passet på, og så får man noe sånt i retur. 😦

 

bw alone
Foto: pxhere.com

 

Mamma evnet heller ikke å ta hensyn til vårt beste, om det var noe som kunne gi en fordel for henne selv. Hun skjøv oss barna, med våre respektive talenter innen kultur og idrett, foran seg for å fremme seg selv som mamma. «Se hva jeg har fått til», liksom. Men det var jo vi som oppnådde det, det var vi som trente og øvde, ofret fritid med venner og la ned all innsatsen for å bli best mulig.

For å bruke et eksempel fra nåtiden; bloggermødre som utleverer barna i tekst og bilder mot betaling. Dette er handlinger som åpenbart ikke er til barnas beste, men foreldrene klarer ikke å la være. De bare ha noen ekstra likes, klikk og penger. Det virker ikke som de ofrer barna sine en tanke, skylappene er på så snart det er noe som kan gagne dem selv.

Av min erfaring nytter det ikke å korrigere mennesker som mamma. Jeg forstår hvorfor noen forsøker, men de klarer ikke å forandre oppførselen til en narsissistisk forelder. (Jeg mener ikke å antyde at alle mennesker som deler bilder og informasjon om barna er narsissister – det er absolutt ikke tilfelle.) Det å spørre foreldrene om de ser hva de driver med, kan ha en nytteverdi om de bare er uopplyst og ikke vet bedre.

Når en «normal» person som aldri har reflektert over det plutselig får ny innsikt, vil hen gjøre noe med det. Når de vet bedre, gjør de bedre. Det kan også være bra for å opplyse leserne, selvfølgelig. Det er mange som eksponerer barna uten å tenke seg om, selv om de bare har noen få følgere på en privat konto.

Nok om dem. Tilbake til meg. 😉

Jeg husker da jeg kom opp i tenårene, hvordan høyden og styrken min ga meg en fremmed men god følelse. Likeverdig. Rent fysisk, i alle fall. Jeg turte aldri konfrontere pappa, men jeg kom med små ‘drypp’ mot mamma da jeg tok henne igjen i høyden.

Det hjalp ikke stort å komme trekkende med følelser, som for eksempel å si at jeg ble lei meg, sint, frustrert, skuffet over noe hun sa eller gjorde. Da kom det en lang tirade med latterliggjøring, trusler og bagatellisering. «Næ! Har du føøølelser? Herregud, ta deg sammen. Er du klar over hvor stygg du er når du gråter?» Den type ting.

Men jeg kunne, for eksempel etter et arrangement med idrettslaget mitt, anklage henne fordi ingen av dem var til stede. Hun skyldte på pappa, hylte og raste, kalte meg gal og sa at jeg laget storm i et vannglass. En normal forelder ville kanskje sagt «Unnskyld at jeg ikke rakk det, jeg vet du gjerne vil ha meg der, og jeg skjønner at du føler deg uviktig når jeg uteblir uten å gi beskjed.» (Det var noe sånt jeg kunne ønsket å høre, i alle fall.)

Det ligger ikke i narsissistens natur å anerkjenne barnets opplevelse av situasjonen.

Enhver antydning om ansvarliggjøring av dem selv, blir besvart med at man overreagerer og overdriver, man er dramaqueen, misunnelig og riv ruskende gal. De kan true: «Om det er sånn det er kan jeg gjerne dra min vei!», «Jeg orker ikke holde rundt en drittunge som deg! Det gjør meg kvalm å være nær en så stor sutrekopp, én ting til fra deg og jeg låser deg inn i kjelleren en hel uke!».

Dersom en narsissistisk person føler seg hetset, fornærmet, uthengt eller beskyldt for noe, bærer det rett i angrep med manipulasjon. Det angrepet er ikke bevisst, de kan ikke noe for det. De er så oppslukt av tilværelsen inni sin lille boble at de ikke enser omverdenen. Vedkommende kan muligens registrere hva hen gjør, men klarer ikke stoppe seg selv. Det er veldig avslørende når man vet hva man skal se etter.

Manipuleringen kan og være bevisst, men da i andre situasjoner. For eksempel om de har noe å skjule. Da kan de bevisst sjonglere ulike «sannheter» til ulike personer. «Hva sier man til hvem for å fortsette å få fordeler av det som skjer?» Dét er en bevisst handling.

 

toy rabbits
Foto: pxhere.com

 

Når man er barn av en sånn forelder, føler man seg totalt usynliggjort og forvirret. Man føler seg så ufattelig liten på alle måter! Reglene kunne forandres underveis, og hun var passiv-aggressiv. Mamma fremstod som en blid og omgjengelig person blant vitner. Hun var en helt annen hjemme. Der var hun direkte ondskapsfull og slem. Vi ble definitivt hjernevasket av henne. Det er over 10 år siden jeg så henne sist, og fremdeles tar jeg meg selv i å tenke ulike varianter av «Det kan jeg ikke gjøre, mamma blir så sint.»

Det er andre måter en narsissist kan manipulere barna på. Noen kan «overbeskytte» og dulle med barna for å gjøre dem avhengig av seg. Barna holder seg i nærheten fordi de ikke blir selvstendige. Eller forelderen kan (overfor barna) gjøre seg så avhengig av barna at de ikke lenger kan ha et eget liv. Forelderen kan si ting som «Du skylder meg såpass, du ville ikke vært NOE om det ikke var for meg!», og ramse opp alt barnet har fått. Barnet får dårlig samvittighet, og tvinges på en måte til å velge bort venner, for å være hjemme og hjelpe til.

Hos oss var det sånn at om en av oss fikk en S på skolen (tilsvarer en sekser i dag), så var det takket være mamma. Om en av oss fikk Lg (tilsvarer en toer), var det plutselig noe vi hadde gjort for å ydmyke henne. Alt handlet om mamma. Hele tiden. Når jeg tenker tilbake så føles det som det ikke var noe individualitet der. Det var ikke «mor og barn», vi var bare en forlengelse av henne.

Dere vet den følelsen av å bli helt satt ut av en annen person, på en negativ måte? Når hun eller han sier noe som gjør deg så paff at du ikke klarer å tenke klart eller svare ordentlig? Det var alltid sånn å være sammen med mamma når vi var omgitt av andre.

Hun manglet fullstendig empati for andre mennesker. Foreldre skal møte barnas behov, men en narsissist har ikke den evnen.  Jeg har sett bilder fra vi var små, hvor foreldrene våre hadde fest eller var bare opptatt med noe annet, og vi ikke ble lagt til normal tid. Vi var tre små barn under skolealder som virret rundt blant fulle folk eller satt og så på voksenfilmer på tv sent på kvelden. Vi drakk brus hele tiden – for mamma var jo så snill, må vite. Godteri til frokost er ikke noe narsissistiske foreldre gjør for å være snille med barna sine, det er noe de gjør for å kjøpe seg fri fra mas. Foreldrenes behov først, altså.

Det var en stor krimsak i nyhetene da jeg var i tenårene. Mamma hadde gått på barneskolen med den siktede. Det var ikke snakk om en nær barndomsvenn eller en klassekamerat, men en av flere hundre hun hadde gått på skole med 30 år tidligere. Det handlet selvsagt om henne. Hun snakket aldri om selve saken, offeret eller den siktede, men om seg selv.

En gang midt på vinteren, nektet bilen vår å starte. Vi skulle avgårde på noe som ikke kunne avlyses eller utsettes, og på grunn av føret var det umulig å få tak i taxi tidsnok. Det endte med at et av søsknene mine og jeg måtte ta bussen sammen med mamma. Hun gikk naturligvis først inn i bussen, mens vi stod iskalde og ventet på at hun skulle bli ferdig med å betale. Hun klaget til sjåføren fordi han var forsinket.

Da vi skulle gå av insisterte hun på at han måtte stoppe like utenfor dit vi skulle, fordi det var uaktuelt for henne å gå fra busstoppet i det været. Sjåføren sa nei, og begrunnet det med trafikksikkerhet. Mamma skjelte ham ut, rakket ned på ham og truet med å gå til avisa. Sjåføren mumlet noe, og satte oss av like utenfor bygningen vi skulle inn i. Mamma viste seg brått fra sin beste side. Hun roste ham opp i skyene helt til døren ble lukket. Det var liksom ikke måte på hvor fantastisk han var, dette skulle hun aldri glemme.

En narsissist vil bruke deg for å få dekket egne behov. Alltid. De manipulerer for å få viljen sin, nærmest stakkarsliggjør seg selv for å få sympati – om de tror det vil hjelpe. Det spiller ingen rolle om du er barnet, en tilfeldig forbipasserende, en nabo, venn, søskenbarn eller kollega. Som med bussjåføren er det mange godord å hente om narsissisten får viljen sin, og omvendt når han eller hun møter motstand.

 

Det ble vanskelig å sortere ting og å redigere det ned, som nevnt. Jeg har mer på hjertet om dette temaet, men trenger en pause. Musklene mine går i vranglås når jeg stresser innvendig og anspenner meg over tid, og det er krevende å gjenoppleve følelser fra den tiden. Samtidig så er dette en mulighet for meg til å gi slipp på det for godt. Gir det mening? Ved å få «søpla» svart på hvitt trenger jeg ikke gå og huske på det mer.

Det er lov å stille spørsmål selv om jeg er sliten. Jeg publiserer eventuelle kommentarer fortløpende, og svarer når jeg er i stand til det. 🙂

En form for skrivesperre

Jeg har i skrivende stund 18 sider med utleverende tanker om hvordan det er å ha en narsissistisk forelder. Mange eksempler fra mitt eget liv, samt noen få ting jeg har observert hos andre. Det er en krevende øvelse å skrelle bort det private uten å gjøre teksten upersonlig.

Noe blir jeg nødt til å omformulere for å ikke bli gjenkjent, andre ting må utelates. Mye klarer jeg ikke overføre fra tanker eller følelser til ord, så hvordan skal jeg få frem poenget? Det vekker mange vonde følelser i meg å rippe opp i dette, og jeg føler meg fryktelig liten når jeg tenker tilbake på episodene.

Vi har jo alle narsissistiske trekk, i større eller mindre grad. Det er gjerne de sidene vi ikke liker å vedkjenne oss. Det jeg har forsøkt å formulere en liten uke nå, er mer enn bare personlighetstrekk. Selv om det tar tid å få til når jeg switcher til yngre deler såpass hyppig som jeg gjør nå, så føler jeg det er viktig at jeg får det til.

Jeg blir bare veldig satt ut av å gjenoppleve den følelsen når mamma fornektet min opplevelse av situasjonen. Det var heller aldri spørsmål om hvordan jeg eller søsknene mine hadde det, eller hva som kunne gjøres for at vi – barna hennes – ikke skulle oppleve vonde ting. Alt handlet om henne. Ikke «Hvem har gjort dette mot deg?», men «Hvorfor gjør du dette mot meg?».

Panikken som brer seg i kroppen når jeg tenker tilbake på manipulasjonen vi opplevde da, tar mye plass .

 

Et lite sukk

Jeg lurer på hvorfor helsevesenet er så opphengt i fortiden? Greit, man må innom temaet «Hva skjedde med deg?» for å få en forståelse av hva som plager en ny pasient. Men hvorfor kommer de hele tiden tilbake til det? Jeg vil jo helst komme meg videre i livet.

Helt ærlig har jeg større utbytte av at en trygg voksenperson sitter og holder rundt meg et par timer, enn å skulle utlevere barndomstraumene for n’te gang til enda en ny person. Det er viktigere å lære mestringsstrategier enn å fortelle om alt som ikke har fungert.

Jeg trenger trygghet mer enn de trenger å vite detaljer. Jeg trenger å kvitte meg med en håndfull triggere mer enn de trenger å høre hva som skapte triggerne. Ønsker meg hjelp til å føle meg levende, men de som skal hjelpe svarer bare at de forstår, for så å fortsette med det de alltid har gjort.

«X er nyutdannet, – kan du fortelle litt om hvordan det oppleves å være deg?»

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg svare på sånne spørsmål? Jeg vet jo ikke hvordan det er å IKKE være meg! Hvor vil de? Vær spesifikk! 🙄

Hver eneste «Kan du fortelle litt fra [hendelse]» får meg til å føle meg som et freak show. Som om «det som skjedde» er min variant av et party trick.

Trenger å bli passet på

Nå om dagen har jeg et enormt behov for å bli passet på. Jeg er helt på gråten når jeg må gå fra psykologen. Om jeg prater med hundeeiere når jeg er ute og går tur, vil jeg bare følge etter dem hjem.

Jeg kikket litt for lenge på en Securitasvakt i helgen. Han så så snill ut, en stereotyp pappa-figur. Det er ikke godt å si hva som føk gjennom hodet hans, men han lurte på om det gikk bra med meg. Jeg ville egentlig klamre meg fast i ham og få en god klem, men jeg sa at jeg var litt svimmel, og at det gikk bra.

 

unhappy
Foto: pxhere.com

 

Da jeg leste en artikkel om en kvinne med samme fornavn som psykologen min, begynte jeg å tenke på hvor hun var og hvem hun var sammen med. Og så fantaserte jeg om å bare være der sammen med dem. Jeg så for meg at jeg satt på gulvet og la puslespill mens de pratet.

Det er så rart å ha det sånn. Den følelsen er så overveldende. Intens. Og likevel klarer den rasjonelle delen av meg trumfe igjennom at sånn gjør vi ikke. Det evinnelige «Hva vil folk si?», som styrer det meste av avgjørelsene mine.

Skulle ønske jeg så like liten ut som jeg føler meg. Da ville kanskje noen forbarmet seg over meg, og jeg hadde fått det jeg trenger.

Når det er mamma som slår

Når jeg har fortalt helsepersonell at jeg vokste opp i et hjem med mye vold, har jeg blitt møtt med forståelse og omsorg. Når jeg har utdypet for de samme menneskene at det var moren min som var den verste, både når det gjaldt fysisk, psykisk og seksualisert vold, blir de brått litt mer nølende.

Det samme har gjentatt seg i gruppeterapi. Alle er ubetinget forståelsesfulle helt til de innser at jeg snakker om en mamma. Da blir de litt mer reserverte. Jeg mener ikke at de har forsvart handlingene, men de er mer tilbøyelige til å finne mulige forklaringer og alternative scenarier. Kanskje jeg husker feil, er det mulig jeg blander dem? Kanskje det var pappa likevel? Var mamma mye alene med ansvaret? Hadde hun fødselsdepresjon?

Sånn sett var det en befrielse å møte psykologen min. Hun har aldri kommet med bortforklaringer eller «formildende omstendigheter». Den dama har alltid vært klar og tydelig på følgende: Noen mødre er rett og slett farlige for barna sine. Og det er aldri barnas feil.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det er så mye vanskeligere å tro at en mor kan være direkte ondskapsfull og manipulerende, og gå inn for å påføre barnet sitt skader. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan folk med omsorgsfulle mødre tenker. Kanskje har det noe med det sterke båndet som er skal være mellom en mor og et spedbarn, fra svangerskapet av? En illusjon om at ingenting er større enn det? Jeg vet ikke.

Jeg følte selv på kroppen hvor sterkt det båndet var med mitt eget barn, hvordan instinktet tok fullstendig overhånd, og at jeg gjorde så mye «riktig» helt impulsivt, uten å tenke over hva jeg gjorde eller hvorfor jeg gjorde det. Akkurat den opplevelsen med å kjenne på hvordan alt var forhåndsprogrammert i meg, selv om jeg ikke hadde høstet erfaringer fra gode opplevelser i egen barndom, forverret og forsterket det synet jeg hadde på min egen mor. Det ble mer uforståelig.

Det måtte jo bety at hun med overlegg strittet i mot det sterke instinktet til å beskytte oss, trøste, og ta vare på oss? Eller hadde hun ikke instinkt? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg var helt utrøstelig da jeg tenkte på hvor intenst hun måtte ha hatet oss for å klare å gjøre det hun gjorde – mot så bitte små, forsvarsløse barn!

NB! Under dette bildet følger beskrivelser av vold mot barn. Teksten med triggende innhold er samlet mellom to bilder. Om du selv har opplevd ulike former for vold, eller av andre årsaker ikke ønsker å lese det, kan du enkelt hoppe over beskrivelsene ved å scrolle ned til bildet av valpen. 

 

mother baby interaction
Foto: pxhere.com

 

(Jeg skriver meg under her, men mye av dette gjaldt også søsknene mine. De hadde også noen opplevelser som jeg kun var vitne til, men aldri opplevde selv. Jeg kommer ikke til å skrive om det, for det er ikke min historie.

Jeg kommer heller ikke til å beskrive noe særlig av den seksualiserte volden, for jeg ønsker ikke at det jeg skriver skal fungere som «runkemateriale» for spesielt interesserte. Og jeg utelater dermed å skrive detaljer om hva pappa gjorde, siden det fra hans side var mest seksuelt, og omtrent ingenting psykisk.)

 

Mamma kunne dytte meg ned en trapp hjemme, bare fordi vi gikk forbi hverandre på toppen av en. Hun kunne tvinge i meg mat til jeg kastet opp, nekte meg å spise noe som helst i flere dager, eller servere bedervet mat.

Hun bandt meg ofte fast, og noen ganger løftet hun meg helt inntil peisen og holdt meg der til huden ble rødflammet og vablete. Hun kunne sette seg på meg, med og uten klær, slik at jeg ikke fikk puste. Hun lugget, kløp, beit og klorte. Hun kastet ting etter meg, rispet meg opp med kniv eller stakk meg gjentatte ganger med nål. Også i underlivet.

Hun slo meg noen ganger så hardt i hodet at alt gikk rundt for meg; jeg hørte ikke en lyd selv om jeg så at hun brølte noe. Hun tok kvelertak på meg og spyttet i munnen min når jeg gispet etter luft. Hun truet med å sette fyr på huset mens vi sov, og kunne dra meg ut av sengen midt på natten bare for å fortelle at hun stod fritt til å ta livet av meg om hun ville.

Hun manipulerte oss barna med «gråt». Jeg skriver det i hermetegn, for det kom aldri tårer selv om alt annet virket ekte. Hun fortalte ofte at vi var dumme, stygge og ekle. Hun vasket hendene demonstrativt etter å ha tatt på oss, for å underbygge det siste.

Jeg fikk ofte høre at jeg var mislykket, at jeg aldri ville bli noe når jeg ble voksen, at jeg kom til å være alene for alltid, at ingen ville bli glad i meg. Jeg kan ikke huske at hun noen gang sa hun var glad i noen av oss, selv ikke om det var vitner til stede. Jeg satt aldri på fanget hennes, hun trøstet ikke eller «blåste på» om jeg slo meg, og hun holdt meg aldri i hånden om vi var ute i store folkemengder. Hun tvang oss til å se på filmer av voksne som misbrukte og voldtok barn.

Hun snakket meg ned overfor andre voksne. Jeg skal ikke analysere det for mye, men jeg følte den gangen at hun gjorde det som en slags forklaring på hvorfor hun måtte være streng og stramme opp ungene. For det hendte at noen fikk med seg hvordan hun holdt fast i oss og stirret på oss når hun irettesatte oss offentlig.

Hun ba meg gjentatte ganger om å gå og ta livet av meg. Når folk vi kjente døde, sukket hun og sa «Jeg skulle ønske det var deg» og «Hadde jeg sluppet unna med det, skulle jeg drept deg selv». Og hun beskrev hvordan hun ville gjort det.

Det verste av alt var nok den latente volden, altså det at vi hele tiden gikk rundt og var redde for det neste angrepet. Det er en veldig søkt sammenligning, men det blir som en slags krigssone hvor «bombeangrepene» kommer fra en person man er fullstendig avhengig av. Fra den som skal være den trygge. 

 

teddy puppy
Det skumle er over. Kikk på denne en stund, og bli glad igjen. 🙂 Foto: pxhere.com

 

Det fokuseres så ofte på voldelige fedre, og ikke bare i media. Dette med voldelige mødre er veldig tabu, og det virker som om folk har vanskelig for å ta inn over seg at det faktisk skjer. De mødrene kan fremstå som rene superkvinner offentlig, de kan ha alt på stell utad, men hjemme med barna blir de forvandlet til ondskapsfulle vesener.

Om du har opplevd (eller utøver) vold i hjemmet, om du ønsker å lære mer om hvordan vold defineres eller hvordan man kan få hjelp, anbefaler jeg deg å lese mer på sidene til Alternativ til vold. Øverst til høyre (hos ATV) får du hjelp til å slette sporene av at du har vært innom siden deres, om du trenger det.

Hos barn som lever under slike forhold er stressnivået konstant skyhøyt, og det fører til endringer i hjernen. Dette kan gi utviklingstraumer, men også smertelidelser. (Jeg skriver litt om hvordan jeg opplever endringene i hjernen mot slutten av dette innlegget om mammarollen.)

Jeg har ett søsken som benektet å ha opplevd noe som helst av dette da jeg konfronterte vedkommende med hvorfor jeg kom til å kutte kontakten med familien. Det var veldig sårende, og jeg opplevde det som om h*n tok side med foreldrene våre. Jeg forstår at benektelse er en forsvarsmekanisme på lik linje med dissosiasjon, men det ødela noe mellom oss.

Det andre søskenet mitt ble sint da jeg brakte det på bane, og nektet å snakke mer med meg. En gjensidig brutt kontakt. Jeg lurer fortsatt på om jeg er den eneste som fikk en dissosiativ lidelse, og eventuelt hvorfor. Vi opplevde jo mye av det samme. Og så lurer jeg på om de husker og har tatt innover seg hva som skjedde. Har de fått hjelp? Har de kontakt med foreldrene våre? Jeg vet ikke, og jeg kan ikke spørre. Å slippe dem inn i livet mitt nå, ville vært alt for vondt.


 

Jeg vil avslutningsvis (igjen) oppfordre til å melde fra til barnevernet om du er bekymret for et barn, om du har en følelse av at noe ikke stemmer, eller om du bare hører rykter. Ofte er rykter bare den berømte fjæra som ble til fem høns, men ikke alltid! La barnevernet ta seg av undersøkelsene, ikke konkluder på egenhånd. 🙂

Det går også an å drøfte ting anonymt med dem, uten å nevne hvilken familie det gjelder, eller hvor familien bor. Be om råd, fortell at du er usikker på hva som er riktig å gjøre.

Dersom barnevernet etter undersøkelser feilaktig henlegger saken, vil likevel barna det gjelder vite at det er noen der ute som ser dem og bryr seg. De er ikke alene. Akkurat dét ville betydd alt for meg, om noen hadde tatt seg bryet med å varsle da jeg var liten.

Det hjelper ikke å like en side på Facebook for å vise at man tar barnas parti og er motstander av vold i hjemmet, man må aktivt gjøre noe for å redde barn som lever under slike forhold. Handling, ikke ord.

Det som betyr noe er at du faktisk tar den telefonen, eller skriver den mailen, og gjør barnevernet obs på situasjonen. Kanskje er det nettopp DU som blir den avgjørende personen for at barna får oppleve trygghet, og dermed gis en mulighet til et godt liv.

Trygghet vs nærhet

For meg står behovet for trygghet veldig sterkt. Det har farget alle valgene jeg har tatt om hvem jeg skal være i et forhold med. Der andre gikk etter den de syntes så finest ut, har jeg utelukkende vært tiltrukket av hvem som utstråler trygghet. Trygghet kan defineres på flere måter, men én ting mine ekser har hatt til felles er (nokså) sterke armer. Det å bli holdt rundt har på mange måter vært det ultimate når det gjaldt å føle seg beskyttet og passet på.

Jeg har ikke klart meg på egne ben. Det ene forholdet har avløst det andre. At jeg bare var singel i to uker mellom kjærestene vil nok oppfattes som at jeg enten ikke brydde meg nok om eksen, eller at jeg forsøkte å gjøre ham sjalu. Begge deler er feil. Jeg har vært oppriktig glad i alle kjærestene mine, og de har behandlet meg bra. (Og da mener jeg ikke som i «sammenliknet med hvordan foreldrene mine behandlet meg», men rent objektivt sett. De var bra gutter/menn.)

Å være i forhold med noen som passet på meg var noe jeg fikk utbytte av. Å få dekket det utømmelige behovet for trygghet var med på å opprettholde illusjonen om at jeg var en «normal» person. Jeg kunne på en måte forsvinne i mengden, for jeg fungerte tilsynelatende normalt når noen tok seg av trinn to i Maslow’s behovspyramide.

 

hiking
Jeg vandrer alene nå, og er fornøyd med det. Foto: pxhere.com

 

Der jeg selv kom til kort, var det alltid en kjæreste som ordnet opp. Man kan kanskje si at de reddet meg? Uten disse forholdene ville jeg nok endt opp i psykiatrien for lenge siden, men uten selvinnsikten som kom snikende med alderen. Jeg tror ikke det ville blitt en ok opplevelse å skulle «behandles» i den perioden hvor jeg ikke selv følte det var behov for det. 😉

Jeg har vært alene siden bruddet med barnefar. Å plutselig stå på egne ben gjorde at alt kollapset. Alle aspekter ved livet mitt var brått i en nedadgående spiral. Jeg føler på mange måter at alt fortsatt spinner nedover i et rasende tempo, det ser ikke ut til å være en ende. Som et togkrasj, det går så alt for fort, det er ikke mulig å stanse det.

Slik føles det fra mitt ståsted. Det kan være psykologen min har et annet synspunkt. Hun har som oftest det. Som sagt, alt kollapset. Jeg fikk ikke til noe. De enkleste gjøremål er som gigantiske broprosjekter, – alle ingeniørene har dratt sin vei, og jeg har verken kunnskapen eller styrken til å få landet dette. Det er følelsen jeg sitter igjen med, selv om «prosjektet» mitt er noe så banalt som å lete frem påskepynten eller å måtte rekke innom hele to butikker på samme dag. #tidsklemma

(Dét var ironi. Jeg har aldri vært i jobb, tidsklemma er for meg litt i samme gate som jobbintervju, lønnsøkning og streik. Har hørt om det, vet hva det er, forstår konseptet, men jeg har aldri følt det på kroppen.)

Apropos togkrasj, jeg har følt at bekjente har prøvd å opprettholde kontakt med meg for å få et innblikk i hvor ille dette kan bli. Det har vært kanskje én eller to personer som har vist litt forståelse og stilt spørsmål, som jeg der og da har oppfattet som forsøk på å forstå mer, eller kanskje å hjelpe. I neste øyeblikk har informasjonen blitt delt med andre som har stilt spørsmålene på andre måter, men ikke fått svar. Jeg har ikke følt meg trygg nok på dem til å dele, hvilket gjør det ekstra sårt at den eller de jeg stolte litt på, brukte det jeg fortalte som underholdning blant venner.

Det er helt greit at noen mener det ser tragisk ut fra utsiden, det forstår jeg godt! Jeg har tatt dumme valg, og jeg oppfører meg ikke A4. Men, det føltes ikke bra å oppleve at noen gikk bak ryggen min på den måten. Med bloggen har jeg i det minste kontroll på hva «alle» får vite, og viktigst av alt; ingen vet at det er meg. Folk må gjerne underholdes så lenge jeg får være anonym.

 

walking log
Foto: pxhere.com

 

Jeg mistet tråden, som vanlig. 😛

For en stund siden var det noen som spurte i en kommentar om jeg kan være i et forhold. Det korte svaret er ja, men som jeg fortalte vedkommende så er det vanskelig for meg akkurat nå. Grunnen er at jeg har store problemer med nærhet, og at et sexliv er helt utelukket. (Ref. triggere.) Samtidig har jeg mer enn nok med meg selv per i dag, og jeg tror ikke jeg har noe å gi noen i denne fasen av livet. Man må være litt navlebeskuende når man skal jobbe seg gjennom slike ting.

Det hadde kanskje fungert om jeg allerede var i et forhold, at dette kunne telle som «de onde dagene», men det er en veldig dårlig ide å starte et forhold med å ta og ta. Å føle at noen passer på meg er et savn, men selve tosomheten er det ikke. Jeg antar at det er fordi det er barnedelen som har hatt mye av kontrollen i det siste.

Som jeg skrev i starten så har jeg vært veldig glad i kjærestene mine, men jeg har faktisk bare vært forelsket én gang. Behovet for å føle en form for trygghet har vært så intenst at forelskelse aldri har vært et kriterium. Det er kanskje dårlig gjort overfor eksene mine, jeg vet ikke.

«Prisen å betale» for å i blant føle at noen passet på meg, var å ha sex med dem. Det var egentlig ikke noe jeg ønsket eller hadde behov for, men jeg følte det var forventet, for det er jo en viktig del av de fleste forhold. Da jeg ble gjort oppmerksom på dette med delpersoner, var dette noe av det første som slo meg. Det må ha vært en egen del som tok over når jeg hadde hatt sex med en kjæreste, for jeg husket aldri noe av det i ettertid.

Dissosiasjon er en beskyttelsesmekanisme jeg lærte meg i svært ung alder. Hjernen splitter opp sanseinntrykkene for at man i farlige situasjoner skal klare å holde ut de intense følelsene, som blant annet angst og smerte. Og selv om det å ha sex med en kjæreste for meg aldri har vært en truende opplevelse, var det jo allerede innprentet i kroppen at seksuelle handlinger = livsfare. Da klarer man ikke hindre dissosiasjonen, eller at en av delene tar over.

Jeg har drøftet dette med psykologen tidligere, hvorvidt jeg er ødelagt av de opplevelsene jeg har hatt, eller om jeg ville vært aseksuell uansett. Det er umulig å vite, men det var interessant å høre synspunktene hennes. (Husker dem ikke nå for det er en god stund siden vi snakket om det, men jeg skal skrive det ned når vi kommer inn på det igjen.)

Diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse fikk jeg først etter at forholdet til barnefar var over, så jeg vet på en måte ikke hvordan jeg fungerer i et forhold med den diagnosen. Opplevelsen av meg selv ble endret da jeg forstod hva dette gikk ut på, men jeg husker forholdene som perioder i livet hvor jeg desperat har hermet etter andre. Ikke bare for å passe inn i hans vennegjeng, men og for å fremstå normal og kunne beholde kjæresten. Eller tryggheten, da.

For å si det sånn, det er komplisert å være meg, og det er komplisert å være sammen med meg. Det er ikke for alle, akkurat.

Ikke akkurat velfungerende

NB: Dette innlegget inneholder noen korte og «overfladiske» beskrivelser av vold som kan virke triggende på mennesker som har opplevd liknende. 

Som barn ble jeg tvunget til å gjøre voksne ting. Nei, jeg mener ikke det å betale regninger og skifte dekk på bilen. Det jeg ble utsatt for tvang meg til å bli fort «voksen», derfor følte jeg meg aldri som et barn selv om jeg var et. Og merkelig nok føler jeg meg ikke som en voksen nå enda jeg er en, selv ikke etter å ha passert 30.

Allerede da jeg begynte på skolen så jeg ned på klassekameratene. Jeg følte de var veldig dumme og ikke forstod noen ting, for ikke å snakke om barnslige, så jeg hang mest med de som var minst tre år eldre, men og noen ungdomsskoleelever. Med dem fungerte jeg nok mest som en maskot de kunne sjefe rundt.

Jeg vet ikke om det er hele forklaringen, men jeg tror jeg følte mine jevnaldrende ikke forstod fordi vi kom fra totalt ulike verdener. Og hvordan skal barn med en trygg og god oppvekst kunne ha fantasi til å se for seg grusomhetene barn som ikke er trygge må oppleve? Jeg kunne ikke forestille meg at andre hadde det annerledes. Den dagen jeg innså at ikke alle barn opplever å bli slått, voldtatt, slengt inn i vegger, dyttet ned trapper eller bli nektet søvn og/eller mat flere ganger i uken, var jeg 15 år. 15!

Det var forresten et av de største mentale sjokkene jeg har opplevd i livet. Jeg tror ikke jeg har vært så forvirret, overrasket, rådvill og rasende noen gang som jeg var den dagen. Hvorfor meg? HVORFOR MEG? Hva hadde JEG gjort for å fortjene alt det? Men det var jo ingen å spørre, ingen å snakke med, så jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort – og rettet all skyld og skam innover. Jeg selvskadet da jeg var alene, og jeg sa og gjorde ting jeg visste ville provosere frem voldsomme reaksjoner fra foreldrene mine, ting som førte til mer av det de hadde gjort mot meg i de første 15 årene. #selvforakt

 

walking teddy 2
Foto: pxhere.com

 

Jeg hadde et stort behov for å høre til, men jeg passet aldri inn noe sted. Det gjør jeg fremdeles ikke. For sær, for rar, for frisk, for «normal», for ung, for gammel, for syk, for dum, for stille, for bråkete. Nå som den gang. De eneste gangene jeg var grei å ha, var når det skulle velges lag i gymtimen de første årene. Jeg var nemlig ganske god i ballspill. I andre eller tredje klasse måtte vi dusje etter gymtimene, og det var på den tiden jeg begynte å «glemme» gymtøy ofte.

Det var mange blåmerker, knivrisp, arr og blodspor å skjule. Og da jeg ble gammel nok til at mensen kunne forklare fraværet, fikk jeg melding hjemmefra om at jeg ikke skulle ha gym på grunn av det. Ja, faktisk. Foreldrene mine var svært behjelpelige og ivrige på å holde meg unna alt som kunne avsløre hva som foregikk. De passet til og med på å skade meg på områder av kroppen som ble skjult av klær eller hår. Og jeg visste ikke bedre enn å fortsette skuespillet.

I friminuttene gikk jeg mye for meg selv, og vekslet mellom å dilte etter de som var eldre enn meg, og å late som jeg var interessert i det andre i klassen pratet om. Dere vet, den kule gjengen, datanerdene, sportsidiotene, de som i dag ville blitt stemplet som emo, korpsgjengen, osv. Jeg ble aldri frosset ut eller mobbet, jeg hadde bare ingen interesse av å tilbringe tid med de andre. Døren stod alltid på gløtt hos alle når «pausen» min var over, og jeg var klar for å sosialiseres litt igjen. (Les mer om blikkontakt og tilknytningsforstyrrelser i ordlisten, under henholdsvis B, R og U.)

Rollene er på en måte byttet om nå. Jeg var «voksen» og ansvarlig som barn, og nå er jeg helt hjelpeløs og tidvis rebelsk. Trenger grenser. Trenger omsorg. Har barnslige og trassige reaksjoner inni meg i situasjoner hvor jeg vet jeg burde reagere helt annerledes. Selvfølgelig holder jeg det på innsiden, fasaden betyr jo alt fremdeles.

Jeg er klar over at det er barnedelen som har den reaksjonen, men jeg får meg ikke til å slippe den løs. Selv om den voksne jeg ikke har kontroll i de situasjonene, så vet barnedelen godt hva som er lov å gjøre og si, og er livredd for å bli straffet om hun gjør noe galt. Så hun tier, slik hun alltid har gjort.

 

walking teddy 1
Foto: pxhere.com

 

(Les forklaring angående deler/delpersoner i ordlisten.)

Barnedelen i meg trenger bekreftelse, å bli sett, hørt, få validert de vonde opplevelsene, bli trodd. Samtidig kjenner jeg at det aldri kommer til å bli bra nok. Det hun er utsultet på vil hun aldri bli mettet på. Det er ikke mange nok mennesker på denne planeten til å fortelle henne at det foreldrene gjorde var ondskapsfullt, ulovlig og ikke hennes feil. Og hun vil uansett ikke leve lenge nok til å rekke å høre det mange nok ganger til at hun kommer til å tro på det. (Beklager nok-overdosen i dette avsnittet, jeg klarte ikke skrive det om.) 😳  

Det mangler en propp i bunnen, så alt positivt som blir sagt og gjort forsvinner og blir borte for godt. Det er ikke plass til det. «Veggene» er fylt med så mye negativitet, selvhat og drit som ble jult og pult inn i henne gjennom hele oppveksten. Det fungerer nesten som teflon, slik at det gode og fine som oppleves en sjelden gang, bare sklir unna. Ned i sluket. Glemt.

Og det er nok en av grunnene til at denne delen av meg fortrenges og ties ihjel. Det er et slags «samarbeid» mellom den voksne jeg og den delen av meg som er sint og hater svakhet. En måte å beskytte seg selv på. Det er for vondt å åpne den døra, så «vi» gidder ikke prøve engang. Jeg ser for meg at terapien kan bli krevende om psykologen insisterer på å slippe barnedelen løs på sikt.

(Herregud. Se det for dere, den voksne jeg som febrilsk forsøker å opprettholde fasaden, barnedelen som har behov for omsorg og bli hørt, den sinte delen som hater alt det barnedelen står for, og føler for å selvskade – som igjen freaker ut den voksne jeg som insisterer på en plettfri fasade. Jeg håper psykologen min vet hva hun har begitt seg ut på.)

Ordliste

Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.

Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.

 

pencil notes
Foto: pxhere.com

 

A

Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.

B

Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.

Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.

Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.

D

Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.

Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.

Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:

Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde den lille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.

Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!

Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.

Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)

Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.

Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.

Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.

Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.

Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.

Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:

Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.

Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.

Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.

Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.

Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.

Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.

Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)

F

Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.

Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.

Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.

Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.

Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.

I

Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.

P

Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.

Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».

Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.

PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.

R

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛

Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.

Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.

Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.

S

Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.

Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.

Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.

Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.

U

Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.

Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.

Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!