Same procedure

Bare børster litt støv av dette innlegget, jeg… Å skulle gå inn i høytidene frister like mye som å ligge i et badekar fylt med slanger, mus og edderkopper: Ikke i det hele tatt. 😥

Jeg holder på en måte pusten og venter på at det skal gå over. Det eneste positive med å være så redd hele døgnet, er at jeg skriver mye i et forsøk på å regulere følelsene. Ingenting som egner seg på trykk med mindre det redigeres kraftig, men det kan jeg gjøre når hverdagene er tilbake.

For sånne som meg, som ikke har Instagramvennlige liv, er det de små gledene som redder julen. Rent sengetøy, varme klær når man går ute i kulden, kaffe om morgenen, og å tenke på at man slipper å ta seg sammen fordi man er omgitt av familie – den tanken får meg alltid til å smile.

Og for de delene som er yngre; se tegnefilmer hele dagen når nyhetene bare formidler en skremmende verden, leke med eventuell snø på balkongen – for der kan ingen se meg om jeg sitter på gulvet, og å lage «hytte» i stuen ved hjelp av pledd og dynetrekk. Å gjemme seg der inne med puter, dyner og Tom & Jerry på ipad’n, føles trygt.

Jeg elsker spoilere

Andre mennesker gjør alt de kan for å unngå spoilere. Jeg oppsøker dem. I forkant av at jeg skulle se sesong 1 av Le Bureau, finkjemmet jeg internett for detaljerte beskrivelser av episodene. Grunnen til det er at de kroppslige reaksjonene når jeg ser en spennende film eller serie, har mye til felles med reaksjonene på frykt. Pulsen kan øke, jeg puster ikke med magen, kroppen anspennes og jeg er på vakt. Og det er i seg selv triggende.

Så jeg leser spoilere.

Før hver episode repeterer jeg det jeg har lest, og pugger utenatt hva som kommer til å skje. Det gir en opplevelse av kontroll å vite hva som skjer i neste scene. I kombinasjon med hyppig bruk av pauseknappen, beroliger det meg nok til at jeg ikke blir trigget. Dessuten, min ungdomsskole-fransk er såpass falmet at jeg ble litt distrahert av å lese tekstingen underveis. Perfekt.

popcorn cinema
Foto: pxhere.com

Jeg pleier ikke se dramaserier med så mye spenning som denne, men jeg gjorde et unntak fordi jeg ble nysgjerrig av omtalene. (For ca ti år siden gjorde jeg et liknende forsøk med The Sopranos, men det var så mye brøling og kjefting at jeg ikke så mer enn et par episoder. Det ble for likt hvordan foreldrene mine holdt på.)

Den første sesongen av Le Bureau var for så vidt bra laget, men det blir litt i skumleste laget for meg. Sesong to og tre kan jeg heller lese meg gjennom, om nysgjerrigheten tar overhånd. Jeg får holde meg til Animal Planet, og kanskje tørke støv av boksen med Friends. 😛

Lys i enden av tunnelen

De siste 10 døgnene har vært tøffe, og jeg er tilbake på DPS. Det startet med at varmepumpa sluttet å virke midt i hetebølgen. Det var bare en bagatell som viste seg å være enkel å ordne, så den eneste grunnen til at det ble et problem for meg var at vaktmesteren måtte inn i leiligheten. Det ble 28-30 grader innendørs etter at den røk, så han måtte faktisk reparere den.

Om du er ny på bloggen, forklarer jeg litt om hvorfor det er så vanskelig for meg å ha folk i leiligheten her.

Jeg håndterte tanken på å måtte slippe ham inn svært dårlig, og brøt helt sammen. På mirakuløst vis klarte jeg å ringe kontakten min på DPS Døgn og gi en slags oppsummering av krisen. Og jeg hadde skikkelig flaks, for jeg måtte bare vente to dager på en ledig seng.

Vaktmesteren fikk nøkkel til leiligheten, og jeg ble hentet av en sykepleier fra avdelingen. Her har jeg vært i en uke nå. De vil helst ha folk hjemme i helgene*, men jeg er en av to som blir her denne helgen også.

*Ja, faktisk! De tøffeste og kjipeste dagene hvor vi trenger å ha folk rundt oss, det er da helsevesenet har funnet ut at de kan spare litt penger, så de kaster oss ut. Et skritt frem, to tilbake. Høres ikke lønnsomt ut.

Jeg burde benyttet anledningen med struktur i hverdagen til å skrive mange innlegg, men dagene har gått med til å sitte under en dyne, hakke tenner og riste av skrekk. Jeg trenger å bli holdt rundt, roet ned og trøstet, men det er visst ikke lov å «ta på» pasienter på den måten. Selv ikke i plenum.

Å klappe meg på skulderen gjør ikke samme nytte, for å si det sånn. 😐

Podkast og kveldsbønn

For en tid tilbake abonnerte jeg på podkasten Ulrikkes univers. Jeg har som kjent ikke hatt det så bra i vår, så det er først nå de siste par dagene jeg har hatt overskudd til å høre på den. I natt var jeg klar for episode 6, som handlet om tro.

Ett minutt inn i episoden hører jeg en kvinne synge; «Kjære gud, jeg har det godt». PANG. Jeg traff en murvegg idet hun sang det første ordet. Jeg visste hva som kom. Et vell av følelser traff meg hardt i magen, jeg begynte å hyperventilere og bilder føk gjennom hodet i et raskt tempo.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Kjære gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått», stille gråt, en liten kropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med en kreativ måte å ta livet av meg på.

For mange barn er det skolen som er et helvete, men for meg var skolen et fristed. I klasserommet satt jeg på rekken inn mot veggen, og kunne duppe av uten å avsløres. Vel, noen ganger. Det hendte jeg ble tatt. Og fikk telefon hjem.

Jeg lurer på hva læreren tenkte når jeg ble helt hysterisk for å få telefon hjem. Lurte læreren noen gang på hvorfor?

«Du er god, du holder av meg. Kjære gud, gå aldri fra meg.»

 

doors
Å velge torturmetode. Foto: pxhere.com

 

Telefon hjem betydde at kvelden ville bli smertefull. Jeg tok omveier hjem. Gjorde lekser utendørs eller i et hus som hadde stått tomt i flere tiår. Men det er begrenset hvor lenge man kan utsette det uunngåelige. Før eller siden måtte jeg hjem. Det verste var når jeg måtte velge avstraffelse. Det stod ikke mellom husarrest eller kutt i lommepenger, for å si det sånn. Og når jeg selv hadde valgt det, var det ekstra fortvilende å «stå i det».

«Pass på liten og på stor.» 

Jeg tok tidlig en avgjørelse om at religion ikke var noe for meg. Men 12 år med hjernevasking var nok til å skremme meg for alltid. Konseptet «Dommens dag» gir meg fremdeles angst, selv om jeg ikke tror på at det kommer en dag hvor alle (levende og døde) får vite ALT alle noen gang har sagt, gjort og tenkt.

Det er nok det lille barnet i meg som er redd for hva andre skal tenke når de får vite hva «hun» gjorde. Hun gjorde ikke noe av det av fri vilje, men de voksne påstod at hun gjorde det fordi hun ville, eller likte det. Eller fordi hun var født for å tilfredsstille de voksne. Det var guds vilje, for å bruke deres ord.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Gud bevare far og mor», helt nummen – både følelsesmessig og kroppslig, en keitete tenåringskropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med å ta livet av søsknene mine. Det kom til et punkt hvor det å true med å drepe meg ikke hadde ønsket effekt, så hun gikk etter dem jeg var glad i.

Noen år senere, de seksuelle og fysiske overgrepene hadde tatt slutt. Jeg satt barnevakt for to barn i menigheten. Trygge unger, åpenbart. De så frem til kveldsstund med lesing og sang. Den sangen. Barna sang selv, heldigvis. Jeg tror ikke det ville endt godt om jeg måtte gjøre det. De sa god natt! med et smil om munnen. Sov søtt et kvarter senere, enda de ikke kjente meg så godt. Store kontraster.

«… og alle barn på jord.»

Et «nærmeste pårørende»-dilemma

Når man logger inn på helsenorge.no, kan man følge med på egenandeler, bytte fastlege, få oversikt over vaksiner, timeavtaler, e-resepter og mye mer. Man finner også en oppføring med hvem som er ens nærmeste pårørende, for eksempel ektefelle og eventuelle barn.

Hos meg står foreldrene mine som nærmeste pårørende. Dere vet, de som er årsaken til at jeg har en dissosiativ lidelse, de som stod bak det meste jeg har opplevd av vold og overgrep, og de to jeg ikke vil ha i livet mitt. Og likevel, de er de første som får beskjed om jeg dør eller havner i en alvorlig ulykke. Jeg får dem ikke fjernet fra oversikten.

Jeg kan legge inn en beskjed i kjernejournalen om at de IKKE må kontaktes, uansett hva som skjer. (Har allerede gjort det.) Jeg kan legge til andre som skal kontaktes i stedet for dem. (Har gjort det óg.) Men det er ingen garanti for at det ønsket blir fulgt. Og det gjelder uansett bare helsevesenet, for politiet forholder seg jo ikke til helseopplysninger.

 

stuck
Grrr, de er over alt! Foto: pxhere.com

 

Apropos. Hva med en «kjernejournal» for politiet? Det høres kanskje ut som en spøk, men jeg mener det i fullt alvor. Et notat hvor man frivillig kan opplyse om ting som er viktig for politiet å vite om de må forholde seg til noen som ikke er A4. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne legge inn en smørbrødliste med krav om særbehandling, men hva med å åpne for at fastlegen eller psykologen kan komme med en kort uttalelse i alvorlige tilfeller? #julegavetips2018

I et tenkt scenario hvor jeg har et flashback utendørs og naboene opplever det som så skremmende at politiet blir tilkalt, da ville det uten tvil vært nyttig for politiet å vite hvilken diagnose jeg har. De kunne møtt meg på en langt bedre måte om de visste at jeg ofte får flashbacks, at jeg får panikk av å bli holdt fast, og at morske ansiktsuttrykk og høye stemmer gjør meg livredd.

Om de da kunne virkelighetsorientert meg, – fortalt på en rolig måte at det jeg stod i var noe som har skjedd, men som er over nå, og minnet meg på at jeg var trygg, – så ville det møtet blitt mindre krevende for både meg og dem. For selv om det er en barnedel som møter dem, vil jeg være i stand til å ta i mot instruksjoner. Men det kan de jo ikke vite om de ikke kjenner til personen som gråter hysterisk og virker livredd for noe som ikke er der. 😳

Tilbake til kjernejournalen; jeg føler meg så maktesløs. Jeg får liksom ikke slippe unna dem noe sted. Og jeg er langt fra den eneste som er fanget i pårørende-klisteret via informasjonen til Folkeregisteret. Hva med dem som bor på sperret adresse? Dem som endrer navn? Vil foreldre, ektefelle og andre man skjuler seg for likevel kunne finne ut av dette? Og i så fall hvorfor?

Det ga meg en diiiger klump i magen den dagen jeg oppdaget navnene deres i den oversikten, og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg blir minnet på det. 😦

Jeg liker ikke helligdager

«Stakkars deg som ikke feirer», har jeg hørt flere ganger i forbindelse med jul og påske. Og jeg forstår hvorfor vanlige mennesker synes synd på sånne som meg. For dem så betyr disse dagene å være sammen med familien og gjøre hyggelige ting, slik de alltid har gjort. Med et sånt perspektiv er det ikke rart det oppleves stusselig å skulle være helt alene.

Men for meg så har helligdager alltid vært ensbetydende med mer vold, mer overgrep, mer frykt. At foreldrene mine hadde fri fra jobb ville si at de fikk mer tid og energi å bruke på oss. Og ikke på en god måte. Alle disse dagene vanlige folk elsker, forbinder kroppen min med fare. Den er mer anspent enn vanlig, selv om jeg vet jeg kan være alene hjemme bak en låst dør.

Resultatet er at jeg har flere flashbacks enn på ordinære hverdager, fordi høytiden i seg selv er en eneste lang trigger. Det er grunnen til at jeg ikke liker alt av hellig- og merkedager. Også fellesferie, fars-/morsdag og fødselsdagene til foreldrene mine, ja selv helt vanlige helger er utfordrende å håndtere. Jeg er så utslitt når hverdagen kommer, at det er vanskelig å beskrive.

 

easter bunny
Vi er flere som er utslitt etter påsken. Foto: pxhere.com

 

Innebærer det stengte butikker og/eller fri fra jobb og skole, så liker jeg det ikke. Når det er sagt, det gjør meg ingenting at andre er glade. Jeg kan gjerne høre på om noen forteller om planene for ferien og oppriktig glede meg på deres vegne, men innerst inne er jeg veldig lettet for at jeg slipper å gjøre som dem. At jeg ikke har en stor familie å opprettholde fasaden overfor.

For mange må det visst være skitur med appelsin og kvikklunsj, samt påskelam og brettspill på hytta for å være verdt noe. Det er «synd på» oss som ikke opplever det. Hvorfor? Det er da ikke verre for meg enn ca 7,5 milliarder andre som ikke feirer påsken på tradisjonelt norsk vis? 😛

Jeg har ikke hatt det like fælt hele uken. Innimellom alle flashbacks har det vært noen fine turer ut i solen, med og uten kaffe. Og jeg så en film den ene dagen. Nå som 2. påskedag snart er over, kjenner jeg at kroppen begynner å slappe litt av igjen. Så da blir det litt enklere å være meg, frem til neste «rød dag» i kalenderen.

Der andre sukker tungt og tenker på arbeidsuken som venter, har jeg sommerfugler i magen fordi hverdagen og rutinene er tilbake igjen. Jeg ser frem til neste time hos psykologen, post i postkassen, lange bilkøer morgen og ettermiddag, og at folk ikke lenger har tid til å slå av en prat når jeg er ute og går tur. 😳

 

Og om noen nå skulle være bekymret for barnet mitt, kan jeg berolige dere med at barnet har det helt topp sammen med faren sin når det er høytider og helligdager. Barnefar er nemlig akkurat som dere andre. 😉

Når det er mamma som slår

Når jeg har fortalt helsepersonell at jeg vokste opp i et hjem med mye vold, har jeg blitt møtt med forståelse og omsorg. Når jeg har utdypet for de samme menneskene at det var moren min som var den verste, både når det gjaldt fysisk, psykisk og seksualisert vold, blir de brått litt mer nølende.

Det samme har gjentatt seg i gruppeterapi. Alle er ubetinget forståelsesfulle helt til de innser at jeg snakker om en mamma. Da blir de litt mer reserverte. Jeg mener ikke at de har forsvart handlingene, men de er mer tilbøyelige til å finne mulige forklaringer og alternative scenarier. Kanskje jeg husker feil, er det mulig jeg blander dem? Kanskje det var pappa likevel? Var mamma mye alene med ansvaret? Hadde hun fødselsdepresjon?

Sånn sett var det en befrielse å møte psykologen min. Hun har aldri kommet med bortforklaringer eller «formildende omstendigheter». Den dama har alltid vært klar og tydelig på følgende: Noen mødre er rett og slett farlige for barna sine. Og det er aldri barnas feil.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det er så mye vanskeligere å tro at en mor kan være direkte ondskapsfull og manipulerende, og gå inn for å påføre barnet sitt skader. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan folk med omsorgsfulle mødre tenker. Kanskje har det noe med det sterke båndet som er skal være mellom en mor og et spedbarn, fra svangerskapet av? En illusjon om at ingenting er større enn det? Jeg vet ikke.

Jeg følte selv på kroppen hvor sterkt det båndet var med mitt eget barn, hvordan instinktet tok fullstendig overhånd, og at jeg gjorde så mye «riktig» helt impulsivt, uten å tenke over hva jeg gjorde eller hvorfor jeg gjorde det. Akkurat den opplevelsen med å kjenne på hvordan alt var forhåndsprogrammert i meg, selv om jeg ikke hadde høstet erfaringer fra gode opplevelser i egen barndom, forverret og forsterket det synet jeg hadde på min egen mor. Det ble mer uforståelig.

Det måtte jo bety at hun med overlegg strittet i mot det sterke instinktet til å beskytte oss, trøste, og ta vare på oss? Eller hadde hun ikke instinkt? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg var helt utrøstelig da jeg tenkte på hvor intenst hun måtte ha hatet oss for å klare å gjøre det hun gjorde – mot så bitte små, forsvarsløse barn!

NB! Under dette bildet følger beskrivelser av vold mot barn. Teksten med triggende innhold er samlet mellom to bilder. Om du selv har opplevd ulike former for vold, eller av andre årsaker ikke ønsker å lese det, kan du enkelt hoppe over beskrivelsene ved å scrolle ned til bildet av valpen. 

 

mother baby interaction
Foto: pxhere.com

 

(Jeg skriver meg under her, men mye av dette gjaldt også søsknene mine. De hadde også noen opplevelser som jeg kun var vitne til, men aldri opplevde selv. Jeg kommer ikke til å skrive om det, for det er ikke min historie.

Jeg kommer heller ikke til å beskrive noe særlig av den seksualiserte volden, for jeg ønsker ikke at det jeg skriver skal fungere som «runkemateriale» for spesielt interesserte. Og jeg utelater dermed å skrive detaljer om hva pappa gjorde, siden det fra hans side var mest seksuelt, og omtrent ingenting psykisk.)

 

Mamma kunne dytte meg ned en trapp hjemme, bare fordi vi gikk forbi hverandre på toppen av en. Hun kunne tvinge i meg mat til jeg kastet opp, nekte meg å spise noe som helst i flere dager, eller servere bedervet mat.

Hun bandt meg ofte fast, og noen ganger løftet hun meg helt inntil peisen og holdt meg der til huden ble rødflammet og vablete. Hun kunne sette seg på meg, med og uten klær, slik at jeg ikke fikk puste. Hun lugget, kløp, beit og klorte. Hun kastet ting etter meg, rispet meg opp med kniv eller stakk meg gjentatte ganger med nål. Også i underlivet.

Hun slo meg noen ganger så hardt i hodet at alt gikk rundt for meg; jeg hørte ikke en lyd selv om jeg så at hun brølte noe. Hun tok kvelertak på meg og spyttet i munnen min når jeg gispet etter luft. Hun truet med å sette fyr på huset mens vi sov, og kunne dra meg ut av sengen midt på natten bare for å fortelle at hun stod fritt til å ta livet av meg om hun ville.

Hun manipulerte oss barna med «gråt». Jeg skriver det i hermetegn, for det kom aldri tårer selv om alt annet virket ekte. Hun fortalte ofte at vi var dumme, stygge og ekle. Hun vasket hendene demonstrativt etter å ha tatt på oss, for å underbygge det siste.

Jeg fikk ofte høre at jeg var mislykket, at jeg aldri ville bli noe når jeg ble voksen, at jeg kom til å være alene for alltid, at ingen ville bli glad i meg. Jeg kan ikke huske at hun noen gang sa hun var glad i noen av oss, selv ikke om det var vitner til stede. Jeg satt aldri på fanget hennes, hun trøstet ikke eller «blåste på» om jeg slo meg, og hun holdt meg aldri i hånden om vi var ute i store folkemengder. Hun tvang oss til å se på filmer av voksne som misbrukte og voldtok barn.

Hun snakket meg ned overfor andre voksne. Jeg skal ikke analysere det for mye, men jeg følte den gangen at hun gjorde det som en slags forklaring på hvorfor hun måtte være streng og stramme opp ungene. For det hendte at noen fikk med seg hvordan hun holdt fast i oss og stirret på oss når hun irettesatte oss offentlig.

Hun ba meg gjentatte ganger om å gå og ta livet av meg. Når folk vi kjente døde, sukket hun og sa «Jeg skulle ønske det var deg» og «Hadde jeg sluppet unna med det, skulle jeg drept deg selv». Og hun beskrev hvordan hun ville gjort det.

Det verste av alt var nok den latente volden, altså det at vi hele tiden gikk rundt og var redde for det neste angrepet. Det er en veldig søkt sammenligning, men det blir som en slags krigssone hvor «bombeangrepene» kommer fra en person man er fullstendig avhengig av. Fra den som skal være den trygge. 

 

teddy puppy
Det skumle er over. Kikk på denne en stund, og bli glad igjen. 🙂 Foto: pxhere.com

 

Det fokuseres så ofte på voldelige fedre, og ikke bare i media. Dette med voldelige mødre er veldig tabu, og det virker som om folk har vanskelig for å ta inn over seg at det faktisk skjer. De mødrene kan fremstå som rene superkvinner offentlig, de kan ha alt på stell utad, men hjemme med barna blir de forvandlet til ondskapsfulle vesener.

Om du har opplevd (eller utøver) vold i hjemmet, om du ønsker å lære mer om hvordan vold defineres eller hvordan man kan få hjelp, anbefaler jeg deg å lese mer på sidene til Alternativ til vold. Øverst til høyre (hos ATV) får du hjelp til å slette sporene av at du har vært innom siden deres, om du trenger det.

Hos barn som lever under slike forhold er stressnivået konstant skyhøyt, og det fører til endringer i hjernen. Dette kan gi utviklingstraumer, men også smertelidelser. (Jeg skriver litt om hvordan jeg opplever endringene i hjernen mot slutten av dette innlegget om mammarollen.)

Jeg har ett søsken som benektet å ha opplevd noe som helst av dette da jeg konfronterte vedkommende med hvorfor jeg kom til å kutte kontakten med familien. Det var veldig sårende, og jeg opplevde det som om h*n tok side med foreldrene våre. Jeg forstår at benektelse er en forsvarsmekanisme på lik linje med dissosiasjon, men det ødela noe mellom oss.

Det andre søskenet mitt ble sint da jeg brakte det på bane, og nektet å snakke mer med meg. En gjensidig brutt kontakt. Jeg lurer fortsatt på om jeg er den eneste som fikk en dissosiativ lidelse, og eventuelt hvorfor. Vi opplevde jo mye av det samme. Og så lurer jeg på om de husker og har tatt innover seg hva som skjedde. Har de fått hjelp? Har de kontakt med foreldrene våre? Jeg vet ikke, og jeg kan ikke spørre. Å slippe dem inn i livet mitt nå, ville vært alt for vondt.


 

Jeg vil avslutningsvis (igjen) oppfordre til å melde fra til barnevernet om du er bekymret for et barn, om du har en følelse av at noe ikke stemmer, eller om du bare hører rykter. Ofte er rykter bare den berømte fjæra som ble til fem høns, men ikke alltid! La barnevernet ta seg av undersøkelsene, ikke konkluder på egenhånd. 🙂

Det går også an å drøfte ting anonymt med dem, uten å nevne hvilken familie det gjelder, eller hvor familien bor. Be om råd, fortell at du er usikker på hva som er riktig å gjøre.

Dersom barnevernet etter undersøkelser feilaktig henlegger saken, vil likevel barna det gjelder vite at det er noen der ute som ser dem og bryr seg. De er ikke alene. Akkurat dét ville betydd alt for meg, om noen hadde tatt seg bryet med å varsle da jeg var liten.

Det hjelper ikke å like en side på Facebook for å vise at man tar barnas parti og er motstander av vold i hjemmet, man må aktivt gjøre noe for å redde barn som lever under slike forhold. Handling, ikke ord.

Det som betyr noe er at du faktisk tar den telefonen, eller skriver den mailen, og gjør barnevernet obs på situasjonen. Kanskje er det nettopp DU som blir den avgjørende personen for at barna får oppleve trygghet, og dermed gis en mulighet til et godt liv.

Selvinnsikt og vilje er ikke nok

Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke vil komme særlig langt med selvinnsikt, vilje og ukentlige møter med psykologen. Misforstå meg rett, alle tre er avgjørende for å lykkes, men jeg trenger mer.

Jeg trenger hjelp til å håndtere plutselige, intense følelser. (Som da lesertallene gikk fra 12 til over 200 på ett døgn, og jeg følte for å legge ned bloggen, si opp internettabonnementet, gi bort Mac’en og flytte inn i en iglo i Antarktis – helt til jeg kom på at det kryr jo av folk der og!)

Taktikken min har i alle år vært å enten sulte meg eller overspise, ispedd periodevis selvskading. Det er i overkant optimistisk å tro at det lar seg løse i overskuelig fremtid, dessverre. Alle tre variantene fører til enda en intens følelse. Skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke er sterk nok til å stå i mot det behovet, at jeg ikke har klart å komme på alternativer, og at jeg ikke klarer å stoppe meg selv midt i – jeg sulter/spiser/skader helt til den følelsen som trigget oppførselen går over. Det kan ta sin tid!

Når jeg har vært innlagt og hatt gruppesamtaler, har jeg hørt om andre som kan ta en kald dusj i stedet, gå seg en tur, leke med hunden, gjøre husarbeid, spille et instrument, – og så senker pulsen seg og den intense følelsen går gradvis over. I mine ører høres det ut som science fiction. I de situasjonene hvor jeg kjenner på det behovet klarer jeg knapt huske hva jeg heter, langt mindre gjøre noe fornuftig. Hvordan skal jeg klare å oppføre meg normalt?

map
Skulle ønske det fantes et kart for dette uoversiktlige terrenget… Foto: pxhere.com

 

Jeg trenger også hjelp til å finne en måte å kommunisere på, fortrinnsvis i en form som alle delene klarer å forstå. Det er ikke alle som har språk, og selv om barnedelen(e?) tegner mye, er det ikke noe den voksne jeg er særlig glad i eller flink til. Når jeg her og nå tenker på det å ikke ha et språk, føler jeg for å gå fysisk til angrep på noe eller noen. Det gir meg en følelse av å være kneblet, fanget og umyndiggjort. Det er utrolig mye frustrasjon i meg, en følelse av å ikke bli forstått, ikke klare å gjøre meg forstått, ikke forstå meg selv… jeg føler meg ubrukelig.

Det er som om løsningen henger og dingler foran nesen min, men jeg evner verken å se den eller gripe tak i den. Noen ganger skulle jeg ønske psykologen min bare kunne ramse opp alt som er riktig å gjøre, alt jeg må innse og forstå. Gi meg snarveiene! Sånn jobber ikke hun. Selvføøølgelig. Hun er opptatt av å ta alt i et slikt tempo at kropp, tanker og følelser klarer å holde følge med hverandre. At delene klarer å følge med, at «de» venter på hverandre om en trenger mer tid. Jeg forstår hvorfor hun velger den fremgangsmåten, men jeg liker det ikke. Det går så utrolig sakte, og jeg har ikke tålmodighet til dette; jeg vet det finnes en «kur», og jeg vil ha den i går.

Enda en ting å jobbe med der, jeg er klar over det. 🙄

Og til slutt, jeg trenger fordomsfrie folk rundt meg, folk som forstår prosessen. Det utelukker vel omtrent alle som ikke har en faglig fot innenfor psykiatrien. Kanskje ville jeg hatt utbytte av et skikkelig langt opphold på en institusjon som kan problematikken min, men det er ikke et alternativ å bli så lenge borte fra barnet. Vi ser allerede lite til hverandre. Et annet problem med et langtidsopphold på et nytt sted, er at man ikke vet hvem som jobber der. Hva om noen av dem trigger dissosiasjon og flashbacks med utseende eller væremåte? Utilsiktet, selvsagt, men det kan skje. Da er det dumt å ha planer om å bli der lenge.

Jeg skulle ønske det var «selvplukk» av miljøpersonell. At alle nye pasienter fikk en tjukk katalog med navn og bilder, og kunne sette sammen sykepleiere, vernepleiere, psykologer og andre man med stor sannsynlighet ville kommet godt overens med. Særlig barnedelen(e?) er opptatt av om folk ser snille ut eller ikke. Å få velge hvem som skal bytte på å være der når livet suger, hadde betydd mye. Så mye penger vil det aldri bevilges psykiatrien, men det er gratis å drømme. 😛

 

 

 

Ordliste

Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.

Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.

 

pencil notes
Foto: pxhere.com

 

A

Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.

B

Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.

Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.

Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.

D

Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.

Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.

Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:

Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde den lille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.

Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!

Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.

Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)

Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.

Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.

Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.

Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.

Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.

Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:

Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.

Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.

Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.

Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.

Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.

Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.

Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)

F

Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.

Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.

Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.

Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.

Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.

I

Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.

P

Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.

Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».

Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.

PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.

R

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛

Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.

Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.

Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.

S

Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.

Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.

Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.

Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.

U

Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.

Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.

Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!

 

 

Passord til innlegget om triggere

For å forstå litt bedre hvor omfattende problemet med triggere er for meg, skal jeg liste dem opp. Det er så mange, så jeg har helt sikkert glemt noen. Og for å skåne andre som trigges lett, har jeg valgt å passordbeskytte innlegget.

Vær snill og les det med respekt. Det er kanskje noe som virker latterlig for dere andre, men for meg ligger det traumatiske opplevelser til grunn for hvert enkelt punkt.

Det magiske ordet du trenger, finner du som kommentar under dette innlegget.

Beskyttet: Triggere

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor: