Forandringer

Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg å starte hos en ny psykolog. Vi har ikke funnet tonen skikkelig, og det er et ork å møte opp. Jeg har anbefalt andre å finne en ny behandler om det ikke klaffer ganske tidlig, men jeg vil likevel forsøke litt til. Dette er tross alt noen jeg har vært komfortabel med før. Vi snakker åpent om skjærene i sjøen, så jeg har tro på at det går an å jobbe seg gjennom det. Jeg føler også at problemet ligger hos meg, i et par av delene. I så fall hjelper det ikke å skulle forholde seg til en tredje eller fjerde psykolog.

En annen ting som har snudd opp ned på hverdagen min er at jeg har flyttet. Far til barnet mitt var så raus og snill å stille som kausjonist da vi flyttet fra hverandre, så jeg kom meg inn på boligmarkedet. Det var ikke en veldig stor eller ny leilighet, men det føltes trygt å ha noe som var mitt. De senere årene har jeg fått stadig mindre bostøtte, før den falt bort helt, og for noen måneder tilbake sa vergen min at dette ikke kommer til å gå rundt.

Jeg ønsket selvfølgelig ikke at min økonomiske situasjon skal gå ut over barnefar, og valgte å selge leiligheten. Det føles utrygt å være leietaker med en oppsigelsestid på tre måneder. Usikkerheten gjør ikke akkurat underverker for funksjonsnivået mitt. Ironisk nok kvalifiserer jeg for bostøtte igjen nå som jeg fikk litt høyere boutgifter. 🤔

Nytt turområde å bli kjent med er både skummelt og fint, men å plutselig bo for langt unna matbutikk og psykolog til å kunne gå dit, og bo lenger unna barnet mitt, er både uvant og ukomfortabelt. Det er også nye lyder å venne seg til fra naboene, og de trygge «skjulestedene» mine er borte.

Det vil naturligvis gå seg til, men jeg er forberedt på at det kan være både sommer og ny vinter før det skjer. Derfor er det så viktig at den nye psykologen og jeg kommer til bunns i det som oppstod. Jeg trenger den støttespilleren.

Jeg bytter psykolog

For snart to måneder siden bestemte jeg meg for å bytte psykolog. Det var en vond avgjørelse å ta. Jeg føler meg trygg på hun jeg har, noe som kan ta år å bygge opp med nestemann. Samtidig er hun mye sykemeldt, og jeg er veldig avhengig av forutsigbarhet og stabilitet.

Legen min kontaktet to psykologer jeg har litt kjennskap til fra DPS, fra tidligere innleggelser. Jeg vil ikke si jeg er trygg på dem, men jeg vet hvem de er og er komfortabel med hvordan de jobber. Håpet er at en av dem skal si ja til å ta meg inn som pasient, noe jeg sannsynligvis får svar på i august.

Da avgjørelsen var tatt og henvendelsen sendt, raknet alt for meg. Jeg føler meg veldig avhengig av psykologen min, og jeg var i en sårbar periode i utgangspunktet. Det er aldri et godt tidspunkt å skulle starte på nytt. Ikke for meg. Samtidig tror jeg det er viktigere for progresjonen min at jeg har jevnlige timer enn at jeg går til akkurat henne. Så jeg hoppet i det.

Den voksne jeg har omtrent ikke vært tilstede siden den dagen, det er mest den lille og den sinte. Derfor har det vært stille her. Jeg føler meg litt roligere nå enn jeg gjorde i slutten av mai, men har ikke ordentlig fotfeste. Dagene går fremdeles i ett. Jeg spiser knekkebrød til nesten alle måltider fordi jeg ikke klarer å bruke komfyren, og tilbringer mer tid med tegnebøker og mobilspill enn med nyheter og omverdenen.

Så lenge det er den lille som er sjefen er det alt jeg får til, og det er helt greit (selv om det ikke føles sånn). Det kommer til å stabilisere seg igjen når jeg vet hva som vil skje fremover. Jeg har snakket med en kontaktperson på DPS per telefon ukentlig, men nå som det er ferieavvikling og ting ikke helt er som de pleier å være, mener vi begge at det er best for meg å bli hjemme. Jeg føler meg tryggere her.

Svar til en anonym, om brutte relasjoner

Jeg fikk en mail tidligere i dag fra en person som ikke oppga en reell e-postadresse, men jeg ønsker å svare likevel. Uten å gå for dypt inn i det, så handlet det om å ha vanskelig for å stole på mennesker på grunn av relasjonstraumer, og hvor lang tid det tar før sånne som oss tør å slippe noen innpå seg, særlig i terapi. Personen har brukt mange år på å komme til et punkt at hen begynner å føle seg trygg på psykologen sin, og nå skal psykologen snart slutte.

Det er kanskje ikke så lett for andre å forstå hvordan det er å være så grunnleggende utrygg, eller hvor mye det koster oss å åpne opp. Det handler ikke om å være litt skeptisk til nye mennesker, men om å ha erfart at mennesker som skal være trygge alltid svikter, skuffer, påfører oss vondt, eller ikke orker å romme det vi bærer på. At alle som kunne vært en trygghet i hverdagen blir borte av en eller annen grunn. Så hva er vel poenget i å forsøke å slippe dem inn?

For å bruke meg selv som eksempel, så føler jeg det sånn hver gang psykologen er sykemeldt. Det er lett å føle at man er en krevende pasient og årsaken til at psykologen trenger en pause. Legg merke til ordet føle. Jeg tenker ikke sånn, jeg vet at alle kan bli syke og at det etter all sannsynlighet er en tilfeldighet at akkurat hun sykemeldes ofte, men jeg føler likevel på det å være avvist. Sånn er det å ha hatt en barndom som min.

 

cobblestone
Foto: pixhere.com

 

Kjære Anonym!

Dette er ikke et hint fra verden om at du ikke fortjener å ha det bra. Dette betyr ikke at du bare skal gi opp å stole på mennesker. Jeg vet av erfaring at det føles som om denne terapirelasjonen var bortkastet, men du har kommet langt på disse årene. Relasjonen til psykologen har endret deg på en god måte. Selv om du føler deg sviktet nå, så har disse årene vært bra for deg. Om det tok deg x år å bli trygg på denne behandleren, vil det gå litt fortere neste gang du møter en bra en. Jeg lover.

Noen mennesker passer ikke sammen, på grunn av dårlig kjemi. Om du kommer til en ny psykolog og kjenner at det aldri kommer til å fungere, bytt med en gang! Ikke kast bort tiden din. Psykologer tar ikke dette personlig.

Bruk mest mulig tid på å ta vare på deg selv nå. La eventuelle pårørende ta seg av kontakten med hjelpeapparatet og husarbeid, og fokuser heller på det du må gjøre for å holde hodet over vann inntil videre. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte tenke, akkurat nå er det viktig å være snill med seg selv. Gjør så godt du kan med søvn, mat, frisk luft og rutiner. Det er greit om du ikke får det til hele tiden, men be om hjelp om det skulle skli helt ut.

Sånne som oss er vanedyr og føler oss utrygge når det skjer selv små forandringer. Å bytte behandler kan oppleves som en stor katastrofe. Likevel er det viktig å huske at psykologen bare er et verktøy. Alt det hen kan og vet, er veldig likt det andre psykologer kan og vet. Noen ganger kan nye innfallsvinkler være en fordel. Det at ting man har hørt mange ganger blir formulert på en ny måte, kan føre til gjennombrudd i terapien. Å forstå mer av seg selv, og føle mestring, er kjempeviktig.

Det blir bedre. Det er en klisjé, og jeg blir selv rasende om folk sier dette når jeg har det ekstra jævlig. Men det er sant. Det kommer til å bli bedre om du våger å forsøke igjen. Du fortjener å få det bedre, du fortjener å nå målene dine. Du er ikke mindre verdt enn andre, selv om det føles sånn. Det som har skjedd tidligere er ikke din feil. Det er heller ikke din feil at psykologen slutter.

Hele meg har troen på deg. Du kommer deg gjennom dette. ❤

Sykemeldt psykolog, og amygdala

Psykologen og jeg har vært inne i en god flyt en stund nå. Det ble dessverre avbrutt av at jeg fikk influensa. Mandag skulle vi hatt vår første time på noen uker, men det kom i stedet en sms om at hun er sykemeldt. Det er timene hos henne som holder meg i live, og når uforutsette ting skjer vet jeg aldri hvordan jeg skal holde ut alene.

Å skrive det ned får meg til å føle meg dum og litt dramaqueen, men når jeg står midt i det, oppleves det som om dette er alt som betyr noe her i livet. Jeg er redd for å miste henne, og er nå på dag fem med katastrofetanker. Det går snart over, det gjør alltid det. 🙂 Jeg må bare planlegge litt angående hva jeg kan fylle dagene med, eller skrive om, for nå har jeg ingen som står og tar meg imot om jeg skulle gå på en smell.

Takket være psykologen vet jeg i det minste litt om hva som skjer inni meg nå. Fritt etter hukommelsen: Amygdala er den delen av hjernen hvor fight, flight og freeze finner sted. Når jeg får flashback eller opplever noe jeg oppfatter som truende, er det amygdala som aktiveres. Når det skjer må de andre områdene i hjernen skygge banen. Som for eksempel brocas-området, som er et slags språksenter. Derfor klarer jeg ikke å snakke under et flashback, fordi amygdala krever det meste av hjernekapasiteten.

Jeg har observert barnet mitt noen ganger, og sett hvordan et (forhåpentligvis) trygt barn reagerer når det blir skremt av en film, eller en barnslig mamma som gjemmer seg bak en dør. Barnet skvetter til og ser overrasket ut i 1-2 sekunder, begynner å le, og ti sekunder senere er det som om det aldri skjedde. «Normalnivået» til barnet er 0, fordi det alltid går ned igjen etter at barnet har blitt skremt.

Når jeg blir skremt fryser kroppen fullstendig til, jeg klarer ikke røre meg. Innvendig får jeg full panikk, som om jeg skulle vært innelåst med en utsultet tiger – uansett om det er mobilen som ringer, en dør som smeller hardt igjen, eller det er snakk om en reell fare. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt og «lander» aldri ordentlig etterpå. Sånn har det alltid vært, og for hver gang jeg blir redd økes stressnivået mitt med ett hakk. Normalnivået nærmer seg vel millionen nå. 🙄

Et lite sukk

Jeg lurer på hvorfor helsevesenet er så opphengt i fortiden? Greit, man må innom temaet «Hva skjedde med deg?» for å få en forståelse av hva som plager en ny pasient. Men hvorfor kommer de hele tiden tilbake til det? Jeg vil jo helst komme meg videre i livet.

Helt ærlig har jeg større utbytte av at en trygg voksenperson sitter og holder rundt meg et par timer, enn å skulle utlevere barndomstraumene for n’te gang til enda en ny person. Det er viktigere å lære mestringsstrategier enn å fortelle om alt som ikke har fungert.

Jeg trenger trygghet mer enn de trenger å vite detaljer. Jeg trenger å kvitte meg med en håndfull triggere mer enn de trenger å høre hva som skapte triggerne. Ønsker meg hjelp til å føle meg levende, men de som skal hjelpe svarer bare at de forstår, for så å fortsette med det de alltid har gjort.

«X er nyutdannet, – kan du fortelle litt om hvordan det oppleves å være deg?»

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg svare på sånne spørsmål? Jeg vet jo ikke hvordan det er å IKKE være meg! Hvor vil de? Vær spesifikk! 🙄

Hver eneste «Kan du fortelle litt fra [hendelse]» får meg til å føle meg som et freak show. Som om «det som skjedde» er min variant av et party trick.

Ventetiden er over

I forrige uke var psykologen tilbake på jobb. Hun har lagt opp til at vi skal møtes to ganger i uken inntil videre. Det er ubeskrivelig godt å være i gang igjen, og jeg hadde mest lyst til å klore meg fast i gardinene da det var tid for å avslutte den første timen. Vel, alle fire timene.

Dagene hjemme går med til å telle ned timer til neste gang vi har en avtale. Det er ikke særlig produktivt, og det fungerer som et slags hinder for alt jeg burde ha gjort. «Støvsuge? Men, det er bare 3 dager og 17 timer til jeg skal til psykologen! Tenk om jeg glemmer det.»

Å bare kunne fokusere på én ting om gangen er noe som har fulgt meg i mange år. Jeg vet det er folk med «bare» depresjon som har samme utfordring, men jeg er litt usikker på om det er flere årsaker til at jeg har det sånn. Det er for eksempel umulig for meg å lage middag samtidig som barnet er i samme rom. Jeg må fokusere 100% på én oppgave om gangen.

Og nå er det viktigste for meg å ikke gå glipp av neste time, så da blir det til at jeg tar en kjapp dusj, spiser over vasken, sjekker dato og klokkeslett på mobilen hele dagen, og ikke bruker tid på serier eller andre ting som kan distrahere meg. Som å blogge. 😉 Det går seg vel til i løpet av høsten.

«Sommerferie»

På morgenen i dag fikk jeg en telefon fra psykologen som forklarte situasjonen som har oppstått. Jeg forstår hvorfor hun ikke har gitt lyd fra seg tidligere, og vi ble enige om å ta en tidlig sommerferie. Det betyr at jeg skal klare meg alene frem til august.

Det er lenge om jeg tenker på hvor mye barnedelene er fremme nå om dagen, men samtidig så er det allerede mai. Tre måneder er veldig lite når jeg sammenligner med katastrofetankene som har herjet i det siste: «Hun kommer aldri tilbake!» Joda, det gjør hun. Nå har jeg noe konkret å forholde meg til, og da blir det enklere å holde ut.

For å ta opp tråden fra forrige innlegg, hvor jeg nevner at det spøker for samværet i helgen som kommer, så kan jeg informere om at det er avlyst. Da trenger jeg ikke bruke tiden på å prøve å «ta meg sammen» frem til barnet kommer, men heller bruke de neste drøye to ukene på å bygge meg opp igjen.

På egne ben, for en stund

Rett før barnet mitt skulle komme på fredag, fikk jeg en telefon om at psykologen min blir borte på ubestemt tid. Timingen kunne ikke vært verre, på en måte. Jeg vet ikke hva som har skjedd ennå, men jeg vet hun tar kontakt så fort hun kan.

«Ubestemt tid» kan være to uker, men det kan og være to år. Uvisshet og meg er litt som bensin og åpen flamme. Det ender ikke godt. Jeg trenger å vite.

Om hun for eksempel sier at vi ikke sees på åtte måneder, så blir det vanskelig å håndtere. Samtidig er det enklere å forholde seg til en så lang og konkret pause, enn å ikke få vite noen ting før jeg plutselig får en ny time på sms om tre uker.

Det blir omtrent det samme når hun må utsette en time. Det er mye vanskeligere for meg enn de fem forutsigbare ukene jeg er «alene» hver sommer. Jeg er litt rar sånn.

Og så er jeg litt spent på hvordan dette slår ut på bloggen fremover. Om det å være uten samtalepartneren min gir meg et stort behov for å skrive, eller om det motsatte skjer. Jeg er i alle fall takknemlig for at dette ikke skjedde rett før jul eller påske

Tanker som kommer når man får en alvorlig psykiatrisk diagnose

Hvilke tanker gjør man seg når man får en alvorlig, psykiatrisk diagnose? Hvordan føler man seg? Det kan være mange mulige svar på dette, men slik var det for meg da psykologen forklarte dissosiativ lidelse:

  • «Men, jeg er jo omtrent normal?» Alt er relativt, og det er ting ved meg som jeg visste ikke var likt for alle andre, men i det store og hele følte jeg at jeg fremstod som «normal». Jeg hadde tydeligvis en forestilling om at folk med alvorlige diagnoser skiller seg markant ut på alle mulige måter, nærmest med enhjørninghorn og et blinkende lysskilt over hodet.
  • «Nå mister jeg barnet mitt.» En så alvorlig diagnose kunne umulig være forenelig med god omsorgsevne? Jeg så for meg at barnefar ville ta saken for retten, og vinne før dommeren hadde rukket å sette seg. Jeg innbilte meg åpenbart at omsorgsevnen ikke forduftet før jeg ble gjort oppmerksom på diagnosen. Logisk brist der, altså.
  • «Hun kommer til å sperre meg inne på psykiatrisk avdeling.» Igjen, jeg var fordomsfull og uvitende. Dessuten blir ikke «sånne som meg» noe friskere av å være innlagt, vi har mer behov for omsorg og forståelse, – noe som er fullt mulig å få som poliklinisk pasient dersom man er heldig og møter fagfolk som har kjennskap til hva en dissosiativ lidelse går ut på. Å være i kjente omgivelser (les: hjemme) kan også ha en beroligende effekt, og være med på å stabilisere dagene.
  • «Ingen kommer til å tro på noe jeg sier, noensinne.» Som om en dissosiativ lidelse skulle vært ensbetydende med å være lystløgner. Det er det ikke. Dette har nok også med fordommer å gjøre, ting jeg har lest og hørt i mediene om troverdighet hos vitner og offer. Psykiatrisk diagnose er aldri en fordel i slike situasjoner, og det å ikke bli trodd er et sårt punkt for meg.
  • Jeg følte meg på en måte «avslørt». Antageligvis var det en av delene som fikk litt panikk fordi psykologen hadde klart å se bak fasaden. Hele det skjøre korthuset mitt kollapset, og forandringer er skumle.
  • Jeg ble glad. I flere år hadde jeg følt at jeg ikke var helt som «alle andre», og jeg hadde følt meg veldig dum som ikke forstod verden og samfunnet intuitivt, slik som de tilsynelatende gjorde. Nå følte jeg at det var en grunn til dette, jeg fikk en forklaring og ting ga mening. Det minnet om å føle mestring, en følelse som stort sett er fraværende i livet mitt.
  • Jeg følte meg akutt ensom. Hvorfor måtte jeg få en så «sær» og sjelden diagnose? Kunne jeg ikke heller feile noe «vanlig», noe jeg slipper å forklare for folk? Jeg hadde aldri hørt om diagnosen tidligere, og visste dermed heller ikke om noen som hadde den. Hvordan googler man seg frem til nyttig informasjon når det som står stort sett er kort og konsist, nærmest som en bisetning? Det fantes noen blogger, men jeg kjente meg ikke helt igjen i det lille jeg leste.
  • Jeg fikk angst. Det var nok følelsen av tap av kontroll som fyrte opp under angsten, kanskje i kombinasjon med uvissheten over hva som kom til å skje fremover. Det knytet seg helt i brystet, pusten var veldig overfladisk og det gikk litt rundt for meg. Godt at det skjedde mens jeg var sammen med psykologen, for da kunne hun hjelpe meg ut av det.
  • «Akkurat sånn er det!» Jo mer psykologen forklarte, jo oftere dukket denne tanken opp. Jeg følte meg sett, som om hun forstod meg, selv om hun hadde «avslørt» fasaden jeg hadde bygget opp.
  • «Nei, dette må være feil.» Fornektelse og uvirkelighetsfølelse er gjengangere i slike situasjoner, og ikke bare i psykiatrien. Det var et eneste stort kaos med motstridende tanker og følelser.
  • Jeg kjente på en sorg. En alvorlig diagnose spenner ben på håpet om muligheten for en quick fix. Selv om det ikke er livstruende slik det kan være i somatikken, går verden på en måte i knas. Plutselig gikk det opp for meg at dette ikke er noe jeg kommer til å bli frisk av, det handler kun om å finne måter å mestre hverdagene på. Gjøre det beste ut av det.

 

frog cage
Apropos å skille seg ut. Foto: pxhere.com

 

Hvordan man takler en slik diagnose er selvfølgelig individuelt. Noen synker litt sammen og føler seg maktesløse, og andre er mer målrettet og kampklare, og leter seg frem til måter å håndtere dette på. Og det kan veksle. Jeg ble veldig motløs i starten, alt virket så meningsløst når det dreide seg om en diagnose som skal følge meg hele livet.

Etter hvert som psykologen har fortalt og forklart mer detaljert, og pekt på det lille jeg har fått til så langt i livet – mot alle odds, så har jeg fått øynene opp for at det er mulig å få en bedre hverdag. Det kommer aldri til å bli det livet jeg drømte om, men det vil garantert være bedre enn det er her og nå.

Motløsheten og optimismen kommer litt i rykk og napp. Noen dager lurer jeg på hva som er vitsen med å prøve, for jeg kommer aldri til å få et godt liv. Da blir jo spørsmålet «Hva er et godt liv»? Og det vet jeg ikke om jeg har noe svar på. Et godt liv knyttes gjerne til utdannelse, jobb, familie, barn, venner, reiser, mål som nås, og for noen; å bli beundret av andre.

Akkurat her og nå er det ingenting som føles godt i livet mitt, med unntak av at barnet har det etter forholdene bra. Og kanskje er det der jeg må starte. Legge listen lavt nok til at jeg kan gå over den uten å løfte bena. Jeg drømmer om å ha færre flashbacks, men selv det er en utopi for øyeblikket.

Det er ikke meningen å sutre, men jeg velger å skrive det likevel. Håpet er å kunne lese innlegget om et år eller to, og se at jeg har kommet et godt stykke siden mars 2018. Det vil være veldig motiverende for å fortsette terapien når jeg på et senere tidspunkt føler «alt» har stått på stedet hvil hele veien. 🙂

 

Små, selvfølgelige ting som kan hjelpe i (starten av) terapiforløpet:

  • Skriv ned alle timeavtaler. Noen er heldige og får et fast tidspunkt hver uke, men selv de timene går an å glemme om man dissosierer mye og dagene går i ett.
  • Spør om det er mulig å sette opp avtaler for et kvartal om gangen. Forutsigbarhet er gull verdt. Selvfølgelig kan det skje uforutsette ting, og det er ikke til å unngå at timer må flyttes litt på i blant, men det er likevel godt å ha noe å forholde seg til.
  • Skriv ned spørsmål etter hvert som de dukker opp, og ta dem med når du skal møte legen eller psykologen. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste til lunsj i dag, så jeg må være kjapp til å få ting ned på papir om jeg skal kunne få svar på det jeg lurer på.
  • Noter og sorter informasjonen du får underveis. Det gir en følelse av kontroll å lese gjennom ting man har hørt før, og det kan være godt å bli minnet på ting man har glemt. Jeg pleier å skumlese notatene når psykologen har ferie, for å få et «ekko» av stemmen hennes inni hodet om det går lenge mellom hver time. Beroligende. 😉
  • Informer familie og venner, om du er komfortabel med det. Jeg vet at ikke alle klarer å være forståelsesfulle, så se an folk. Fordelen med å informere de riktige menneskene, er at det blir enklere for dem å backe deg opp når de forstår litt mer av hva du sliter med.
  • Tenk nøye gjennom hvem du deler hva med, og hvor åpen du er. Bruker du sosiale medier til å dele alt, kommer du til å angre. Særlig om du opplever bedring på sikt, kan det oppleves skadelig å ha den gamle informasjonen fritt tilgjengelig. Ønsker du å informere noen få kan du heller skrive en mail, eller opprette en privat dagbok på nett hvor du selv bestemmer hvem som skal få tilgang. Eller gjør som meg, og skriv helt anonymt.
  • Skaff oversikt over mulighet for praktisk støtte. Har du noen som kan kjøre deg til butikken en gang i uken, hente deg hos psykologen om det har vært en tøff time, ta inn posten for deg i dårlige perioder, m.m.?
  • Om økonomien din er på ville veier, om du ikke klarer å betale regninger i tide, og konvolutter og innkommende telefonsamtaler skremmer vannet av deg; ikke nøl med å søke om hjelpeverge. Å få kontroll på økonomien er enda en ting som gjør hverdagen mer stabil, og jeg anbefaler det på det varmeste. Hjelpevergen skal få et eget innlegg om ikke så lenge, så jeg utdyper ikke mer nå. 🙂

 

Til slutt vil jeg understreke viktigheten av å huske å informere barna.

Det spiller ingen rolle om du «bare» er deprimert, om du har en alvorlig psykisk lidelse, eller om det er somatisk. Barn blir redde dersom de ikke informeres om hva som skjer, når de merker at det «er noe». Får de ikke informasjon, bruker de fantasien for å skape en plausibel forklaring.

Det ender som oftest opp med at de konkluderer med at det må være deres egen feil, og det er ingen god følelse! Når du har informert barna er det mulig å skape struktur og forutsigbarhet i hverdagen, og berolige dem. Det er viktig at barn har en trygg hverdag, så jeg anbefaler også å informere andre voksne som omgås dem til daglig, som barnehage, skole, fritidsaktiviteter og familie.

Psykologen kan være behjelpelig med å informere både barn og barnehage eller skole, om det blir vanskelig for deg.

 

Selvinnsikt og vilje er ikke nok

Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke vil komme særlig langt med selvinnsikt, vilje og ukentlige møter med psykologen. Misforstå meg rett, alle tre er avgjørende for å lykkes, men jeg trenger mer.

Jeg trenger hjelp til å håndtere plutselige, intense følelser. (Som da lesertallene gikk fra 12 til over 200 på ett døgn, og jeg følte for å legge ned bloggen, si opp internettabonnementet, gi bort Mac’en og flytte inn i en iglo i Antarktis – helt til jeg kom på at det kryr jo av folk der og!)

Taktikken min har i alle år vært å enten sulte meg eller overspise, ispedd periodevis selvskading. Det er i overkant optimistisk å tro at det lar seg løse i overskuelig fremtid, dessverre. Alle tre variantene fører til enda en intens følelse. Skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke er sterk nok til å stå i mot det behovet, at jeg ikke har klart å komme på alternativer, og at jeg ikke klarer å stoppe meg selv midt i – jeg sulter/spiser/skader helt til den følelsen som trigget oppførselen går over. Det kan ta sin tid!

Når jeg har vært innlagt og hatt gruppesamtaler, har jeg hørt om andre som kan ta en kald dusj i stedet, gå seg en tur, leke med hunden, gjøre husarbeid, spille et instrument, – og så senker pulsen seg og den intense følelsen går gradvis over. I mine ører høres det ut som science fiction. I de situasjonene hvor jeg kjenner på det behovet klarer jeg knapt huske hva jeg heter, langt mindre gjøre noe fornuftig. Hvordan skal jeg klare å oppføre meg normalt?

map
Skulle ønske det fantes et kart for dette uoversiktlige terrenget… Foto: pxhere.com

 

Jeg trenger også hjelp til å finne en måte å kommunisere på, fortrinnsvis i en form som alle delene klarer å forstå. Det er ikke alle som har språk, og selv om barnedelen(e?) tegner mye, er det ikke noe den voksne jeg er særlig glad i eller flink til. Når jeg her og nå tenker på det å ikke ha et språk, føler jeg for å gå fysisk til angrep på noe eller noen. Det gir meg en følelse av å være kneblet, fanget og umyndiggjort. Det er utrolig mye frustrasjon i meg, en følelse av å ikke bli forstått, ikke klare å gjøre meg forstått, ikke forstå meg selv… jeg føler meg ubrukelig.

Det er som om løsningen henger og dingler foran nesen min, men jeg evner verken å se den eller gripe tak i den. Noen ganger skulle jeg ønske psykologen min bare kunne ramse opp alt som er riktig å gjøre, alt jeg må innse og forstå. Gi meg snarveiene! Sånn jobber ikke hun. Selvføøølgelig. Hun er opptatt av å ta alt i et slikt tempo at kropp, tanker og følelser klarer å holde følge med hverandre. At delene klarer å følge med, at «de» venter på hverandre om en trenger mer tid. Jeg forstår hvorfor hun velger den fremgangsmåten, men jeg liker det ikke. Det går så utrolig sakte, og jeg har ikke tålmodighet til dette; jeg vet det finnes en «kur», og jeg vil ha den i går.

Enda en ting å jobbe med der, jeg er klar over det. 🙄

Og til slutt, jeg trenger fordomsfrie folk rundt meg, folk som forstår prosessen. Det utelukker vel omtrent alle som ikke har en faglig fot innenfor psykiatrien. Kanskje ville jeg hatt utbytte av et skikkelig langt opphold på en institusjon som kan problematikken min, men det er ikke et alternativ å bli så lenge borte fra barnet. Vi ser allerede lite til hverandre. Et annet problem med et langtidsopphold på et nytt sted, er at man ikke vet hvem som jobber der. Hva om noen av dem trigger dissosiasjon og flashbacks med utseende eller væremåte? Utilsiktet, selvsagt, men det kan skje. Da er det dumt å ha planer om å bli der lenge.

Jeg skulle ønske det var «selvplukk» av miljøpersonell. At alle nye pasienter fikk en tjukk katalog med navn og bilder, og kunne sette sammen sykepleiere, vernepleiere, psykologer og andre man med stor sannsynlighet ville kommet godt overens med. Særlig barnedelen(e?) er opptatt av om folk ser snille ut eller ikke. Å få velge hvem som skal bytte på å være der når livet suger, hadde betydd mye. Så mye penger vil det aldri bevilges psykiatrien, men det er gratis å drømme. 😛

 

 

 

Apropos delpersoner

Det er ikke bare-bare, dette med blogging. Jeg hadde skrevet et innlegg og lagt det klar til publisering, men fant ut at jeg skulle lese gjennom det en gang til først. Til min store forskrekkelse stod det mest svada der. Ingenting jeg ville hatt interesse av å lese.

Hvem skrev det? Hvilken delperson følte for å fortelle hva hun spiste til kveldsmat, hva hun skal til uken, og hva slags musikk hun hørte på da hun kledde seg om morgenen? Og hvordan kan det være så stor forskjell på hva den voksne jeg mener er interessant, og hva denne delpersonen skrev ned? Jeg, den voksne jeg, planla å skrive om å ha dissosiativ lidelse som forelder, men den tankerekken forsvant som dugg for solen.

Jeg har hatt et par uker med stor indre konflikt nå, det rives og slites i meg, jeg finner ingen ro. Psykologen ba meg kjenne godt etter hva delene vil eller ønsker, skrive det ned og så gjennomføre det, innen rimelighetens grenser. Resultatet blir en tur på kino for å se Star Wars, om den fortsatt går, ut på skøyter en dag om isen holder, og å kjøpe lørdagsgodt til helgen. Og hund. Men siden psykologen understreket dette med rimelighetens grenser, utgår kjøp av hund denne gangen og.

 

pug blanket
Små krek har også meninger, og et behov for å bli hørt. Foto: pxhere.com

 

Når det bare er meg her pleier jeg ikke kjøpe godteri eller brus, og det er en barne-del som visst synes det er fryktelig urettferdig å aldri få godteri på lørdagene. Jeg føler meg litt dum som skriver dette, redd for at det skal oppfattes som at jeg leter etter en unnskyldning for å unne meg kaloribomber når jeg egentlig prøver å unngå dem, men det er altså i fullt alvor en liten i meg som føler seg dårlig behandlet. fordi den voksne jeg alltid bestemmer at «vi» ikke er en sånn som spiser godteri.

Psykologtimene nå om dagen handler mest om at jeg forteller litt av hva som skjer på innsiden, påpeker hvor «gal» det gjør meg, og hun som beroliger og sier at det er helt normalt oppveksten min tatt i betraktning. Nå vet jeg ikke om jeg tror henne lenger.

Vi drøfter også hvorvidt jeg ville hatt utbytte av en innleggelse nå, eller om vi skal se det an. Det er i så fall snakk om et par netter på DPS i første omgang, men jeg føler det veksler mellom å være «alt for lite» og «uaktuelt». Jeg får vel tenke på det et par dager til. Dersom jeg bestemmer meg for en omsorgsfylt timeout eller bare å bli under dynen, blir det stille fra meg inntil videre. Det finnes nemlig ikke flere forhåndsskrevne innlegg. 😉 Plutselig tilbake!

Ordliste

Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.

Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.

 

pencil notes
Foto: pxhere.com

 

A

Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.

B

Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.

Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.

Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.

D

Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.

Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.

Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:

Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde den lille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.

Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!

Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.

Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)

Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.

Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.

Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.

Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.

Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.

Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:

Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.

Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.

Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.

Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.

Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.

Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.

Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)

F

Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.

Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.

Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.

Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.

Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.

I

Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.

P

Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.

Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».

Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.

PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.

R

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛

Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.

Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.

Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.

S

Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.

Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.

Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.

Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.

U

Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.

Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.

Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!

 

 

«Poesi-terapi»

Jeg forsøkte meg på et slags eksperiment nå i februar, hvor jeg den første uken skrev ned en setning eller to så snart jeg våknet av et mareritt. Uten å lese hva jeg skriver, eller hva jeg har skrevet tidligere. Bare få det ut. For å gjøre det litt enklere å komme i gang, startet alle nye setninger med «Hva om».

Og nå skriver jeg det her, til spott og spe.  Eller til analyse, for dem som måtte drive med sånt. Om det virker en smule kaleidoskopisk så er det fordi det er nettopp dét det er! Det er etter min mening svært usammenhengende og tilfeldig, men samtidig er det en slags rød tråd. Ikke hadde det noe med marerittene å gjøre, heller. Der var det som alltid noen som jaget meg.

 

wake up
Foto: pxhere.com

 

Hva om jeg er bortkastet energi, som et ørlite sandkorn på universets sandstrand?
Hva om du ikke legger merke til at jeg blir borte når jeg forsvinner for godt?
Hva om jeg står så nær kanten av stupet at det bare er plass til én person der?
Hva om jeg ikke forstår hvordan jeg havnet her?
Hva om jeg forflytter meg i sneglefart selv når jeg føler at jeg løper maraton?
Hva om jeg taper viktigere kamper enn de jeg har vunnet?
Hva om jeg ikke ser hva som kunne betydd noe?
Hva om jeg ikke er noen, men ser alt, og likevel usynlig?
Hva om jeg feilberegner hvor lang tid alt vil ta?
Hva om jeg tar opp noens plass her, noen som ville utrettet noe?

Tror det er lurt at jeg skriver anonymt. 😀

Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1

Det gikk med litt tid til å finne ut i hvilken ende jeg skal starte å beskrive dette, for det er så mange løse tråder. Jeg landet på innfallsmetoden. Se på det som en smakebit på kaoset inni meg. 🙂

Alle mennesker har ulike roller de «ikler seg» i ulike situasjoner. Du oppfører deg forskjellig etter hvilken situasjon du er i. Du viser ikke samme siden av deg selv når du besøker bestemor, er på jobb eller når du er på fylla med venner. Håper jeg. Men alle rollene, eller delene om du vil, vet og husker hva de andre gjør og sier. For oss som har en dissosiativ lidelse er det ikke slik.

Ved dissosiative lidelser lagres ikke de traumatiske minnene som et helt minne, men det er fragmentert i tanke, følelse, syns- og hørselsinntrykk, mening, lukt, handling osv. Intense følelser er vanskelige å håndtere, man går helt i «frys». For meg betyr det at en av delpersonene tar over skuta.

Det er en overlevelsesmekanisme, men delpersonene tar aldri over der det kan være farlig for andre at den voksne jeg ikke har kontroll. De ble til da jeg var liten og ikke klarte å være til stede i den vonde situasjonen. Da laget jeg to verdener for meg selv, en med alt det vonde som skjedde, og en med alt annet. Den delen som var i «den andre» verdenen, visste på en måte ikke om det vonde som skjedde i den egentlige verdenen. Det var som om det skjedde med noen andre. Jeg hadde nok blitt fullstendig ødelagt mentalt om jeg skulle tatt innover meg alt som skjedde.

Én del er veldig sint, sannsynligvis fordi jeg ikke kunne uttrykke sinne da jeg var liten, i hvert fall ikke i de vonde situasjonene. En annen del er veldig redd, og ganske liten. En er lystig og nysgjerrig, en er destruktiv, en bare kjefter på de andre. Det er en som er kontrollfreak og «manager» når den voksne jeg ikke er til stede selv. Dette høres rart og fjernt ut, men det er vanskelig å forklare det på en annen måte. En del er veldig sosial og prater med folk på kollektivtrafikken og i butikken, oppsøker gjerne folkemengder og melder seg på aktiviteter. En er bitteliten og liker å fikle med ting, sortere ting etter farger eller størrelse, også er hun glad i å fargelegge, men tegner utenfor strekene i tegneboken, omtrent slik.

Noen av delene kan snakke, noen agerer bare på følelsene, andre igjen er helt tause. Én trenger masse trøst. Noen deler har behov for å bestemme selv, å ha kontroll. Andre blir urolige av å måtte ta avgjørelser. Jeg har ikke hatt diagnosen så lenge, så jeg er foreløpig ikke klar over om noen av disse krysser over i hverandre. Altså, om den ene er både veldig sint, kjefter på de andre og trenger trøst.

Når en del tar over, blir den voksne jeg «borte». Det kan minne litt om å dagdrømme, bare at jeg ikke kan bringes tilbake ved å snakkes til eller dultes borti. Den bitte lille delen tar fort over om jeg går forbi Panduro eller TGR. Den elsker slikt dilldall som selges der, og jeg ender opp med å finne bæreposer med ting jeg ikke trenger når den voksne jeg kommer tilbake. Det er kanskje unødvendig å påpeke at jeg bruker en del penger jeg ikke har?

Noen har ulike navn på delpersonene, kanskje har de forskjellig håndskrift og dialekt. Mine har ulike interesser. Om man er i utdanning kan én av delene «ta seg av» den biten, men ulempen er jo at man ikke har tilgang til det man har lært når den voksne jeg er i førersetet.

 

pre puzzle
Mange deler, et evig kaos. Foto: pxhere.com

 

Terapien skal få alle delene til å «snakke sammen», de skal bli én. Den voksne meg. Jeg har lest om andre i samme situasjon, som har brukt fra 7-8 år til over 15. Det er lang tid og mye slit, men da vil jeg bare være så vidt over halvveis i livet. Det er det vel verdt?

Jeg hører ikke delene snakke sammen slik som jeg hører mennesker snakke når jeg går gjennom et kjøpesenter, men jeg «hører» dem slik jeg hører min egen indre stemme, nesten som tanker, bare at de er påtrengende og ikke kan ignoreres ved å distrahere meg selv.

Om man bærer på for mye mentalt, slår kroppen av funksjoner. Armene kan svikte, hele kroppen kan føles lammet, man kan bli svimmel, osv. Dersom man fortsetter å koble ut deler av seg selv når faren er over, har man en dissosiativ lidelse.

Når man opplever «unormale» situasjoner som barn, lærer hjernen seg «unormale» måter å overleve på. Mange som meg blir fort stemplet med personlighetsforstyrrelse. Jeg var heldig som kom til en psykolog som hadde erfaring med traumatiserte pasienter. Det kan godt være man kan ha både dissosiativ lidelse og en personlighetsforstyrrelse, det vet jeg ikke, men veldig mange med dissosiative lidelser blir feildiagnostisert.

Det er endel symptomer som kan gli over i andre sykdommer, som dette med voldsomme svingninger i følelsene – hvor jeg er «nøytral» det ene øyeblikket, for å hulke utrøstelig 10 sekunder senere. Da har man visstnok bipolar lidelse. Eller dette med å slite veldig med hukommelse og konsentrasjon – da har man ADHD. Flashbacks har vært forvekslet med Schizofreni. Derfor er det viktig å bli møtt av fagfolk som gjør en grundig utredning. Traumepasienter uten dissosiasjon, trenger en helt annen behandling enn traumepasienter med dissosiasjon. Det er mange som ikke har blitt fanget opp, og gått i behandling i mange år uten å bli bedre, fordi behandlerne ikke har fanget opp at pasientene dissosierte.

Da jeg skrev forrige avsnitt kom jeg plutselig på at jeg praktisk talt siterte en artikkel jeg leste hos sykepleien.no for en stund siden. Når traumer straffes med en diagnose. For å bruke Linda Øyes ord, så var vi «barn som kjempet og slåss på måter barn skal slippe å kjempe». Nå trenger vi omsorg.

Dissosiativ lidelse for meg, innebærer periodevis selvskading, kronisk angst og depresjon, daglige flashbacks, hodepine, indre «stemmer», amnesi, sterke smerter i kroppen, hukommelsestap, å innimellom være suicidal og spiseforstyrret. Jeg svinger mellom å ikke spise en periode, og å overspise og kaste opp den neste perioden. Kroppen blir veldig sliten av det, det er ikke mye energi å gå på. Bokstavelig talt.

At jeg har hukommelsestap betyr at jeg kan gjøre og si ting jeg ikke husker å ha gjort og sagt. I tillegg kan smaks- og luktesansen kan endre seg, og jeg liker/liker ikke enkelte matvarer alt etter hvilken av delene som leker sjef. Jeg glemmer ord og snubler i setninger, og bruker penger jeg ikke har. En annen stor og viktig del av meg er unngåelsesatferden. Både ting jeg vet kan virke triggende, som skrekkfilmer eller en bestemt lukt, men også mennesker.

Det skal jeg fortelle mer om i morgen.

Del 2.