Jeg tenkte først at dette har ikke skjedd før, men mens jeg vasket på fredag kom jeg på at det er deler av voksenlivet mitt jeg ikke husker. Omlag seks måneder er helt borte fra hukommelsen, rundt den tiden jeg brøt kontakten med familien. Jeg husker samtalene med søsknene mine, og jeg husker busstidene på det stedet jeg flyttet til. Alt annet er borte.
Det er som å ha slått på en lysbryter et halvt år senere og oppdage at ingenting er som det pleide å være. Jeg husker jeg var forvirret, og glad på en uvirkelig måte. Jeg hadde mange spørsmål, men ingen mulighet å finne svarene. Bare dro jeg? Sa jeg noe til foreldrene mine? Pakket jeg koffertene fulle av klær og personlige eiendeler, eller hadde jeg kun et skift i vesken? Hvem henvendte jeg meg til for å få hjelp? Jeg vet ikke.
Etter opplevelsen forrige uke var jeg bekymret for å ha barnet hos meg i helgen. Tenk om det skulle skje igjen? Jeg hadde løpende kontakt med barnefar frem til de kom hit, i tilfelle jeg plutselig måtte avlyse. Vi sendte noen meldinger i løpet av helgen også, men det var kun for å bekrefte at det gikk bra.
Nå har jeg rukket å tenke litt mer på uken som forsvant, og jeg har slått meg til ro med at det kunne vært mye verre. Alt tyder på at jeg var i leiligheten hele tiden, jeg hadde ikke brukt bankkortet eller mobiltelefonen, jeg hadde ikke selvskadet, klippet av meg håret, publisert personopplysninger på bloggen, eller ødelagt inventar.
Alt som var «galt» var at jeg ble møtt av mye rot og søppel, og at jeg opplevde å ikke ha kontroll. Det kan jeg leve med. Samme hvor mye jeg misliker følelsen.
Det var overraskende å oppdage at vi er en uke inn i mars. Den voksne jeg har antageligvis ikke vært «fremme» på en hel uke. Leiligheten er ikke til å kjenne igjen, det er så mye rot og uorden at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det ser ut som jeg har vært på audition til et tv-program om hoarding.
Flere utkast til fremtidige blogginnlegg er slettet, en halvfull melkekartong har ikke blitt satt tilbake i kjøleskapet, klær ligger strødd på gulvet, det er epleskrotter og oppvask om hverandre på kjøkkenbenken, dyna fant jeg på badegulvet, en tom eske med frokostblanding var klemt sammen og plassert mellom puter i sofaen, for å nevne noe.
Jeg ble først oppgitt over hvordan det ser ut her, men å rydde opp er mitt minste problem. Det som skremmer meg er å ikke vite hva som har skjedd. Har jeg bare vært inne? Har jeg snakket med noen? Bestilt en pall med blinkesko? Blitt uvenn med naboene? Antageligvis minner denne følelsen om fylleangst, i alle fall ut fra sånn andre har beskrevet det.
Det gir meg en stor klump i magen å tenke på at den voksne kan bli borte over en lang periode. Så vidt jeg vet har det ikke vart så lenge tidligere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg er vant til at kaoset er begrenset til tanker og følelser. Det blir vanskelig å late som om alt er bra når utsiden matcher innsiden.
Det er ikke bare bare å ha ulike deler. Jeg tenkte å dele bittelitt av utfordringene i hverdagen. Om du ikke har lest her før, er det greit å lese dette om delpersoner før du fortsetter, ellers blir resten mer forvirrende enn nødvendig. 🙂
Når jeg har fått beskjed om å signere på et skjema, har det skjedd mer enn én gang at jeg blir stående litt rådvill og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Det føles uærlig å skulle signere med navnet til den voksne jeg når det er en av de yngre delene som er i førersetet. Dokumentfalsk, nesten.
Det hender at den voksne våkner og oppdager at jeg ligger og klamrer meg fast i et (ofte tårevått) kosedyr.
Jeg må sjekke oppvaskkum og søppeldunk hver dag for å se om jeg har spist.
Den voksne jeg er glad i kaffe, men særlig de yngste delene hater det. Det skjer støtt og stadig at jeg lager meg kaffe og ser frem til å nyte den, for så å switche underveis og ende opp med å spytte det tilbake i koppen. Dette gjelder også alkohol.
Det er én del som er veldig flink med teknologi, og kan ordne opp når jeg får problemer. Absolutt alle andre deler, inkludert den voksne, er helt ubrukelige på det området. Den voksne jeg klarte å opprette blogg fordi alle stegene er grundig forklart, men oppsettet med e-post / G suite klarte jeg ikke å finne ut av. Neste gang jeg switchet tilbake, var det ordnet. Den voksne aner fremdeles ikke passordet.
Hvis den voksne jeg rydder og kommer over tegnesaker, vil nesten alltid en av de små delene ta over. Det tar veldig lang tid å bli ferdig med husarbeid når «noen» bare skal fargelegge litt først. Og apropos rydding: Flere av delene er innmari rotete. Jeg antar det er litt som å ha veldig mange barn man går og rydder etter.
De yngste delene er livredde for støvsugeren. Om jeg begynner å støvsuge uten å være sikker på at de er helt borte, kan jeg begynne å gråte mens jeg støvsuger.
Når folk sier «Bare vær deg selv, du!», blir jeg ganske forvirret. Jeg kan ikke akkurat svare «Hvem av dem?». Jeg vet de snakker om den voksne, men det er like fullt forvirrende.
Noen av delene er vegetarianere. Andre spiser kjøtt og fisk. Vegetarianere og veganere vil nok forstå desperasjonen delene kjenner på over å bli tvunget til å spise kjøtt i blant. 😦
Apropos mat. Når den voksne jeg har overskudd, pleier jeg å tilrettelegge slik at de andre delene skal kunne spise selv om de ikke klarer å lage mat. Jeg kan koke egg, skjære opp grønnsaker, sørge for at belgfrukter, byggryn, müsli, salat og lignende er klart til å spises. Jeg porsjonspakker alt i små bokser for å gjøre det enkelt.
Jeg har en app som hjelper meg å holde styr på hva jeg har fått i meg av næring, og at jeg drikker nok vann i løpet av dagen. Praktisk for den voksne, morsomt for de små. Det blir nesten som et spill, om å gjøre å få i seg nok karbohydrater, proteiner og fett. Er det for lite av noe, er det enklere å få det i seg om man tenker på det som en lek, enn om man fokuserer på at det er mat og man MÅ spise.
Det er postit-lapper overalt. Fra meg, til meg. Instruksjoner og informasjon. Det er min store skrekk at noe skal skje meg og politiet må inn i leiligheten. Tanken på at de skal forsøke å forstå meg og livet mitt, det er både morsomt og skremmende. Hvor mye tid ville de kastet bort på å lete etter den personen jeg skriver lapper til?
Det er ikke alltid like lett å huske hvor gammel den voksne jeg er. For å slippe å fremstå som dum, har jeg begynt å svare «Jeg er født i (årstall)». Det er for så vidt et triks jeg lærte av en veldig gammel mann som var ute og luftet katten sin en gang. Han sa at han hadde vanskelig for å huske hvilket årstall det er, så han løste det sånn. Jeg ble veldig glad for tipset!
Apropos alder. Den følelsen når en av de små delene stirrer sjokkert på den voksne dama i speilet… Den er ikke god.
Når folk spør «Hvordan går det med deg?»… Altså, hvem snakker du til? 😛 Uansett hva jeg svarer blir det feil, inni meg.
Det hender at jeg er hos psykologen og bare sitter der i stillhet hele timen. Det ser i alle fall sånn ut for henne. Innvendig er det et kaos av meningsutveksling, krangling og mekling. Psykologen skjønner ikke helt hva jeg mener når jeg sier at jeg blir ekstra sliten etter sånne timer. (Og jeg har ikke turt å forklare det for henne ennå.)
Jeg har blitt konfrontert med «Jeg trodde ikke du likte (matvare)?», mens jeg satt og spiste akkurat den maten. Jeg svarte «Jeg gjør ikke det», og spiste videre. Det var pinlig, men en av delene likte det, og den voksne jeg ga etter.
Noen ganger klarer jeg ikke åpne vaskemidler med barnesikring, fordi jeg ikke finner ut av hvordan man gjør det.
Jeg er mørkredd og kan samtidig trøste meg selv. Tenk dét. 😉
Psykologen og jeg har vært inne i en god flyt en stund nå. Det ble dessverre avbrutt av at jeg fikk influensa. Mandag skulle vi hatt vår første time på noen uker, men det kom i stedet en sms om at hun er sykemeldt. Det er timene hos henne som holder meg i live, og når uforutsette ting skjer vet jeg aldri hvordan jeg skal holde ut alene.
Å skrive det ned får meg til å føle meg dum og litt dramaqueen, men når jeg står midt i det, oppleves det som om dette er alt som betyr noe her i livet. Jeg er redd for å miste henne, og er nå på dag fem med katastrofetanker. Det går snart over, det gjør alltid det. 🙂 Jeg må bare planlegge litt angående hva jeg kan fylle dagene med, eller skrive om, for nå har jeg ingen som står og tar meg imot om jeg skulle gå på en smell.
Takket være psykologen vet jeg i det minste litt om hva som skjer inni meg nå. Fritt etter hukommelsen: Amygdala er den delen av hjernen hvor fight, flight og freeze finner sted. Når jeg får flashback eller opplever noe jeg oppfatter som truende, er det amygdala som aktiveres. Når det skjer må de andre områdene i hjernen skygge banen. Som for eksempel brocas-området, som er et slags språksenter. Derfor klarer jeg ikke å snakke under et flashback, fordi amygdala krever det meste av hjernekapasiteten.
Jeg har observert barnet mitt noen ganger, og sett hvordan et (forhåpentligvis) trygt barn reagerer når det blir skremt av en film, eller en barnslig mamma som gjemmer seg bak en dør. Barnet skvetter til og ser overrasket ut i 1-2 sekunder, begynner å le, og ti sekunder senere er det som om det aldri skjedde. «Normalnivået» til barnet er 0, fordi det alltid går ned igjen etter at barnet har blitt skremt.
Når jeg blir skremt fryser kroppen fullstendig til, jeg klarer ikke røre meg. Innvendig får jeg full panikk, som om jeg skulle vært innelåst med en utsultet tiger – uansett om det er mobilen som ringer, en dør som smeller hardt igjen, eller det er snakk om en reell fare. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt og «lander» aldri ordentlig etterpå. Sånn har det alltid vært, og for hver gang jeg blir redd økes stressnivået mitt med ett hakk. Normalnivået nærmer seg vel millionen nå. 🙄
Bare børster litt støv av dette innlegget, jeg… Å skulle gå inn i høytidene frister like mye som å ligge i et badekar fylt med slanger, mus og edderkopper: Ikke i det hele tatt. 😥
Jeg holder på en måte pusten og venter på at det skal gå over. Det eneste positive med å være så redd hele døgnet, er at jeg skriver mye i et forsøk på å regulere følelsene. Ingenting som egner seg på trykk med mindre det redigeres kraftig, men det kan jeg gjøre når hverdagene er tilbake.
For sånne som meg, som ikke har Instagramvennlige liv, er det de små gledene som redder julen. Rent sengetøy, varme klær når man går ute i kulden, kaffe om morgenen, og å tenke på at man slipper å ta seg sammen fordi man er omgitt av familie – den tanken får meg alltid til å smile.
Og for de delene som er yngre; se tegnefilmer hele dagen når nyhetene bare formidler en skremmende verden, leke med eventuell snø på balkongen – for der kan ingen se meg om jeg sitter på gulvet, og å lage «hytte» i stuen ved hjelp av pledd og dynetrekk. Å gjemme seg der inne med puter, dyner og Tom & Jerry på ipad’n, føles trygt.
Den siste uken føles mest som én eneste lang dag. Jeg blir like forundret hver gang mobilen sier fra at det er tid for medisiner, for det føles som jeg bokstavlig talt nettopp svelget forrige dose.
Det står tre asjetter og fire skåler på kjøkkenbenken. Tre gafler, fire skjeer og en liten gryte ligger i vasken. Jeg så to epleskrotter i søpla. Det er, i teorien, ni måltider. Ikke rart jeg er sliten. Jeg så i speilet at jeg er dehydrert. På nært hold avslører huden at jeg ikke har stelt pent med den i det siste.
Håret har hatt morgensveis i lang tid, så jeg er usikker på om jeg har dusjet. Det lukter ikke svette av meg selv om jeg har hatt mareritt, så forhåpentligvis har jeg bare skulket hårvasken. Kanskje musklene i armene ikke har fungert optimalt. Det skjer i blant.
Kjøleskapet er tomt, hybelkaninene yngler, luften er tung. Bena dirrer, musklene er helt anspent. De protesterer så fort jeg reiser meg og går litt. Konklusjonen er at jeg har sittet mye i ro den siste uken.
Jeg har vært «helt til stede» i noen timer nå, det er mer enn nok tid til å riste av seg følelsen av mareritt eller flashback. Likevel føles det som om jeg sitter halvveis fast i det. Jeg har klart å trykke like noen ganger under Facebook-posten om når det er mamma som slår, og jeg har til og med svart en person. Men jeg husker ikke å ha gjort det.
«Anstrengelsen» ved å skrive frem til forrige setning, førte til kramper i overarmene. Musklene spente seg slik som i bena, og armene strammet seg tett inn mot kroppen til det gikk over. Det gjør vondt fortsatt, men nå er armene bevegelige igjen. Jeg vet ikke hvilken av diagnosene som fører til sånt, men det er ikke bare fordi jeg har vært i ro en uke. Det skjer når jeg er ute og går tur også. Derfor har jeg med kaffe, sånn at det skal se naturlig ut med en pause. Fasade, sant. Sukk.
Det er alltid så vanskelig å plukke seg selv opp. Hvor starter man når det ikke bare er å ta seg sammen? Jeg er ikke «giddalaus», for da hadde jeg klart å gjennomføre ting om det var en belønning i vente. Det får jeg ikke til nå. Tipper psykologen ville sagt noe om dette med å ha folk rundt seg, men det klarer jeg ikke. Jeg har nok med meg selv.
Jeg skulle vært ute og nytt været i disse dager. Forsynt meg grådig av solstråler og fuglekvitter. I stedet sitter jeg inne i halvmørket, hører bare naboene i korridoren.
«Have a little patience» skråles det fra en balkong. Jeg får ikke med meg resten av teksten, men den er sikkert sarkastisk. Synd jeg ikke er i humør til å se humoristisk på situasjonen min nå. 🙄
Men fortsetter det sånn som nå med dager tettpakket med dissosiasjon gjennom sommeren, vil det i det minste ikke oppleves som så lenge før jeg ser psykologen igjen. Det er da noe. 🙂
De siste par ukene har vært slitsomme, og ikke bare på grunn av påsken. Jeg har switchet mye mellom de ulike delene. Det føles som om jeg ikke rekker å fullføre en tankerekke før en ny del overtar «førersetet», hvilket gjør alle delene veldig frustrerte. Til sammen utgjør det svært mye frustrasjon! Jeg kjenner det mest som en indre uro. Litt som å klø innvendig, helt uten sjanse til å nå riktig sted.
Tidligere har det som oftest vært sånn at når barnedelen tok over, så gikk den voksne jeg helt i dvale. Jeg fikk stort sett ikke med meg hva som skjedde. Nå, derimot, observerer den voksne jeg nesten alt fra litt avstand. Nært nok til å se og høre det meste av hva som skjer, men for langt unna til å gripe inn.
At barnedelen for eksempel spiller Matchington (et tåpelig mobilspill) i tre timer, er ubeskrivelig kjedelig, irriterende og lite givende for den voksne. Og når den voksne lytter til fire episoder på rappen fra podkasten The Guardian’s Audio Long Read mens jeg stryker klær og vasker badet, holder barnedelen på å forgå av kjedsomhet.
Alt jeg gjør blir på en måte galt, det er umulig å gjøre hele meg fornøyd. Men jeg er jo ikke hel, jeg er fragmentert. Det er ekstra tydelig nå om dagen. Det hadde vært enklere om de delene som ikke var i kontroll kunne dissosiere eller «sove», for da kunne jeg konsentrert meg om å blidgjøre én del om gangen, uten at de andre ble misfornøyde.
Det har vært situasjoner nylig hvor den voksne jeg har vært nærmest hysterisk over hva barnedelen har klart å lire av seg. Om de som lyttet til det hadde sett at det var et barn som snakket, så ville det vært helt naturlig, men de så jo på en voksen kvinne. Jeg er så redd for hva vilt fremmede måtte tenke om meg at jeg er lettere andpusten når den voksne jeg er tilbake igjen.
Dette illustrerer delene mine som kjemper om å få viljen sin. Sukk. Foto: pxhere.com
Det er så absurd det hele. Og forvirrende. Jeg vet ikke helt om jeg selv fullt ut forstår hva jeg mener med det jeg skrev i de første avsnittene, så jeg kan bare forestille meg hvor forvirrende og rart det må være for alle andre. Det er lov til å le av det, jeg blir ikke fornærmet. Men jeg klarer ikke gjøre det selv riktig ennå, det må nok komme litt mer på avstand.
Jeg vet heller ikke om dette er en konsekvens av at jeg begynner å forstå mer av hva som skjer, og få mer oversikt, eller om det ville skjedd uansett. I så fall er det flaks jeg fikk diagnosen da jeg gjorde, for jeg ville blitt skremt herfra til evigheten om dette skjedde uten at jeg hadde hørt om dissosiativ lidelse.
Det er litt skremmende nå også, men det hjelper tross alt å forstå hva som skjer, og ikke minst hvorfor det skjer. Spørsmålene jeg har notert ned og skal stille psykologen neste uke er preget av hvordan den siste tiden har vært:
«Hva skjer om barnedelen tar helt over, og den voksne blir borte for godt?
Hva kan jeg gjøre for å tvinge den voksne tilbake i førersetet når jeg blir redd for hva de andre delene skal finne på?»
Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.
Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.
Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.
B
Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.
Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.
Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.
D
Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.
Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.
Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:
Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde denlille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.
Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!
Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.
Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)
Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.
Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.
Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.
Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.
Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.
Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:
Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.
Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.
Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.
Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.
Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.
Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.
Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)
F
Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.
Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.
Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.
Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.
Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.
I
Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.
P
Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.
Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».
Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.
PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.
R
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛
Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.
Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.
Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.
S
Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.
Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.
Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.
Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.
U
Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.
Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.
–
Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!
DIEversity 