Det er så vondt å avvise

Barnet og jeg har snakket sammen på telefon hver dag siden sist vi så hverandre. Ordvalgene levner liten tvil om at barnet ønsker mer tid med mammaen sin. Men her sitter jeg, med alle delene som switcher stadig vekk. Jeg klarer ikke være en god mamma når det er sånn. Og det er ubeskrivelig vondt å kjenne på.

Det forventingsfulle tonefallet når det spørres om å komme hit, etterfulgt av stillheten og tapperheten når barnet viser forståelse for at mamma er syk igjen. Brutalt.

Det er så urettferdig at alt som skjedde med meg går ut over barnet mitt. Jeg føler jeg har tatt gode og riktige avgjørelser der det har vært mulig, for at barnet skal ha det bra. Men det blir aldri godt nok. Uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke kunne gi barnet det hen ønsker seg mest. I stedet må jeg avvise og høre på skuffelsen gang på gang.

Kanskje er jeg farget av egne tilknytningsforstyrrelser, men jeg er overbevist om at det gjør noe med et barn når det hele tiden får høre ulike varianter av «Nei, jeg orker ikke. Det passer ikke i dag», fra en av dem som står seg nærmest. Tenk om jeg kunne sagt JA i blant. Da ville det kanskje ikke vært like vondt å høre nei neste gang?

Målet har hele tiden vært å ha flere hverdager sammen med barnet, og når sånne samtaler er overstått, kommer den mørke tanken om at alt står stille. At terapiforløpet har stoppet opp. (Det stemmer selvfølgelig ikke, jeg har kommet et godt stykke på vei siden den første timen hos psykologen.) Hvor er friskmeldingen hennes når man trenger den?

Å vokse opp med narsissistiske foreldre – del 2

I forrige innlegg rundet jeg av med at narsissisten manipulerer for å få viljen sin. Og apropos…

Jeg hadde inntrykk av at målet til mamma var å få meg til å tvile på oppfattelsen min av henne. Det var nesten som hun på meg at noe var i ferd med å gå opp for meg. At jeg skulle avsløre henne, kanskje. I sånne øyeblikk var hun veldig snar til å gjøre meg usikker. Hun kunne for eksempel gjøre noe som fremstod som snilt. Det har vært veldig emosjonelt å tenke tilbake på det, for som voksen ser jeg omsider sammenhengene.

Noe av det mest forvirrende var de gangene jeg følte et blaff av empati for henne. Jeg gikk mange runder med meg selv hvor jeg tenkte at det var min feil, hennes feil, min feil. Jeg landet alltid på min feil da jeg var liten. Det var mye indre konflikter, men det måtte nesten være min feil. Barn som føler seg usynlige og uviktige for omsorgspersonene, gjør alltid det. De vender automatisk blikket innover når de skal plassere skyld.

Jeg tenker på det som en slags forsvarsmekanisme, at ved å legge ansvaret over på seg selv, så får man en følelse av kontroll over situasjonen. «De er avvisende og latterliggjør meg fordi jeg oppfører meg sånn. Om jeg bare endrer oppførsel, får jeg oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Det er mitt valg å ikke endre oppførselen min. Ergo; jeg har kontroll.» 

Den tankegangen kan virke som den hjelper der og da, men den er en snarvei til depresjon og angst. Den følelsen man sitter med da, det er det som får barn og unge til å utagere. Det er den følelsen som trigger behovet mitt for å følge etter fremmede hjem, som om jeg skulle vært en valp. (Les mer om udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse i ordlisten min.) Og når sånne som meg blir voksne, gjør vi alt for å bli sett og elsket.

Noen av oss kaster klærne i ymse blader, får flere barn enn vi klarer å forsørge, eller går fra forhold til forhold. Noen velger yrker som gir mye publisitet og oppmerksomhet, gjerne noe som gjør en populær. Alt det er med på å dekke et umettelig behov. Men, oppmerksomhet og popularitet er bare midlertidig, og uansett om man får det man trenger, eller om oppmerksomheten går over, blir behovet bare enda sterkere.

Man strekker seg lenger og lenger i et desperat forsøk på å få det godt med seg selv, men ender opp med det motsatte. Det gjør mer vondt, føles enda tommere, og desperasjon og selvhat øker. Så må man «sjokkere» mer, krysse grenser, få enda en ny kjæreste, og et kjærlighetsbarn til. Osv.

Jeg vet ikke hvor langt det kan gå, jeg søkte hjelp etter det første (og dermed eneste) barnet. Behovet for oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet er der selvfølgelig fremdeles. Det er altoppslukende, overdøvende, umulig å ignorere. Forskjellen på meg og «de andre» er at jeg har valgt å jobbe med dette sammen med psykologen min, fremfor å stikke nesen frem i offentligheten.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg å be om hjelp, men jeg er veldig takknemlig for at det ble sånn. ❤

 

teddy road
Foto: pxhere.com

 

En gang psykologen og jeg snakket om narsissister, sa hun at barn får validert følelsene ved å erfare empati fra omverdenen. Jeg hang meg fast i den setningen, og hørte ikke resten… Nok en gang ble jeg sittende igjen med en følelse av å være så nær, så nær. Og nok en gang glapp det før jeg fikk tak i det. Jeg skal likevel prøve å dele tankeprosessen min rundt det:

«Når man har en følelse som barn, for eksempel glede, og gleden blir ignorert, latterliggjort og kanskje fører til at man blir slått eller misbrukt, så vil man for alltid assosiere det å være glad med å ikke være bra nok, ikke være verdt noe, å ha det vondt, og å fortjene alt det vonde man utsettes for…»

Som sagt, jeg får ikke helt tak i det. Jeg får gruble videre.

Psykologen har og nevnt dette med å ha empati for seg selv. Det får meg stort sett til å føle sinne, for det jeg hører er «Pytt pytt, du fikk det ikke da du var liten, men hva gjør vel det når du kan gi deg det selv nå». Hvilket ikke er hva hun sier. Kanskje det er de små delene i meg som tolker det sånn? Det er enda en ting som forvirrer meg. For samtidig som jeg overreagerer innvendig på grunn av meninger psykologen ikke har, så er det en pragmatisk del av meg som nesten forstår…

Kanskje noe sånt som at når man kommer til det punktet at man klarer å ha empati for seg selv, så er det ikke lenger nødvendig å lete etter den alle andre steder? Alt etter hva som er greia di: Oppmerksomhet blir mindre viktig, å være best blir mindre viktig, likes blir mindre viktig, å bli hyllet blir mindre viktig?

Om man kommer dit tenker jeg at man ikke lenger føler et intenst behov for å være verdt noe for narsissisten. Mamma, i mitt tilfelle. For andre er det kanskje en halvveis «venn», en ekskjæreste eller sjef. Behovet for å bli sett av dem som ikke vil anerkjenne oss blir kanskje mindre eller borte, om man har empati for seg selv?

Jeg tror ikke jeg noen gang vil komme til et punkt hvor jeg føler empati for mamma. Selv om jeg vet at hun kan være et produkt av omgivelsene i hennes egen oppvekst. For jeg har opplevd at man uansett har et valg. Det helvetet søsknene mine og jeg levde i er ingen unnskylding til å videreføre det samme til våre barn. Eller andre mennesker, for den saks skyld.

Det er faktisk ikke vanskelig å bryte sirkelen, man må bare ville det. Så enkelt er det. Det er ikke som et nyttårsforsett som krever en nærmest umenneskelig porsjon selvkontroll. Jeg visste med meg selv da jeg gikk gravid at at jeg aldri kom til å behandle barnet mitt som jeg selv hadde blitt behandlet.

Jeg hadde ikke fasiten på hvordan man er en god mamma, men jeg visste alt om hva som gjør barn livredde og utrygge. Det var ikke «hjernekirurgi» å unngå de tingene. Det er ingen bevisst avgjørelse jeg har tatt fra dag til dag, jeg tenker kun over det når jeg blir spurt om det. Eller om jeg skal blogge. Det koster meg ikke en kalori å behandle barnet mitt med respekt.

Samtidig så har det vært en terapeutisk prosess bare det å gi barnet det jeg selv aldri fikk. Det gjør det ikke bra igjen for de små delene i meg, men det er likevel en fin opplevelse å få delta i hvordan det skal være mellom mor og barn. Og det gir en slags mestringsfølelse. Både det å gjøre det som er riktig for barnet mitt, men også «vinne» over mamma i noe. Jeg vet det er barnslig. 😳

 

bw man
Foto: pxhere.com

 

Jeg kjenner naturligvis ikke detaljene, men jeg har inntrykk av at vi hadde det ganske greit økonomisk. Likevel kunne mamma gi oss skyldfølelse om vi ønsket oss noe, eller hadde stilt inn panelovnen på en høyere temperatur enn nødvendig. Om hun sa nei til å gi oss noe handlet det ikke om dårlig råd, men om at hun ikke ville at vi skulle få det. Smilet hennes var aldri mer anstrengt enn da vi ble glade for noe.

Hele hemmeligholdet om hva som foregikk hjemme, det å bli instruert til å lyve til andre og å skjule det, var også en påkjenning. Mamma og pappa enset ikke vår opplevelse av situasjonen. De var kun opptatt av seg selv. Vi barna fikk flere ganger høre fra andre at det var koselig hjemme hos oss, at mamma var så hyggelig, at vi var heldige.

Tenk om folk bare kunne se familien og hjemmet for hva det var, ikke hva det fremstod som. Det gjelder i dag også, kanskje mer enn noen gang. All denne fasaden som blir smurt utover sosiale medier gjør meg uvel. Det minner meg altfor mye om barndommen. Når jeg ser sånt tenker jeg bare på hvordan det egentlig er hos dem. Den tanken gjør meg dårlig, så jeg har valgt å unngå det.

Jeg mistet tråden nå, for jeg ble sittende og tenke på hva om jeg hadde klart å konfrontere mamma, men det er ingen god idé. Narsissister forandrer seg ikke, og åpner man for dialog, rekker ut en hånd, så vil det bare slå tilbake på en selv. Jeg har et stort behov for at hun skal anerkjenne følelsene mine, forstå hvordan det var å være meg, men jeg kan ikke tvinge henne til å se min side av saken.

Jeg vet at hun ville undergravet meg, følelsene og tankene mine. Ledd av meg. Kommet med beskyldninger. Hun har aldri hatt et ønske om å lytte til noen. Hun bryr seg ikke! Så lenge en del av meg bryr seg om reaksjonen hennes, er jeg ikke klar for å konfrontere henne. Og per nå bryr hele meg seg. Veldig. Jeg er usikker på om det er hat eller noe annet, men det er mye av det. 😦

Om noen som leser dette kjenner på empati overfor en narsissist, så er det ingenting galt i det. Det går fint an å ha empati for dem uten å måtte ha dem i livet sitt. Du må ikke ringe personen flere ganger i uken eller invitere hen på merkedager, bare fordi du ikke kjenner på et altoppslukende hat. Men trå varsomt om du opprettholder kontakt. Narsissisten vil ta den empatien du eventuelt kjenner på, manipulere den og bruke den mot deg.

Målet må nok være å fortelle hva man føler, hvor grensene går, informere, – ikke at narsissisten skal anerkjenne følelsene. Akkurat dét må man gjøre selv.

Å vokse opp med narsissistiske foreldre

Da jeg var liten visste jeg ikke at oppførselen til mamma hadde et navn. Det var på en måte bare sånn hun var. Min forståelse av det var at å oppføre seg sånn var å være mamma, langt på vei. I voksen alder har jeg heller ikke stemplet andre med lik oppførsel som narsissister. I mitt stille sinn er de «som mamma». Det er ingen hedersbetegnelse.

Alle kjenner vel noen som har en tendens til å få alt til å handle om dem. Du forteller om hva du gjorde i helgen, og de forteller om en gang de gjorde det samme. Du forteller hvor såret du ble da det og det skjedde, og plutselig handler samtalen om følelsene til den andre. Det i seg selv er et narsissistisk trekk. Hvordan personen reagerer når du konfronterer ham eller henne, sier alt om hvordan hen egentlig er:

La oss si at du tar det opp på en fin måte, du påpeker at personen alltid vrir samtalen over på seg når du forteller noe. Da kan du strengt tatt få to reaksjoner. Enten blir personen ille berørt, beklager seg, og sier for eksempel «Det var jeg ikke klar over! Takk for at du påpekte det», eller du blir skjelt ut og personen prøver å legge skylden over på deg. «Hvordan tror du det føles for meg når du strør om deg med beskyldninger på den måten?!».

Absolutt alt er bokstavlig talt om dem. Alt som skjer hjemme. Alt som skjer på jobb. I køen på matbutikken, i fornøyelsesparker, familiemedlemmers ord og handlinger, ting som skjer ute i verden, naturkatastrofer, journalistdrap og diskriminering av LHBT-personer, at oldefar ligger for døden. En narsissist får alt til å handle om ham eller henne.

Som når jeg i førskolealder kastet opp midt på natten etter å ha hatt et flashback av en voldtekt, og mamma kom løpende inn og ropte at jeg måtte være stille fordi hun ikke fikk sove. Jeg var så stille jeg klarte da jeg hentet bøtte og klut for å vaske, og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg vekket stakkars mamma. (Når jeg redigerer teksten nå for å gjøre den «leservennlig», og ser for meg at det handler om meg og barnet mitt, ser jeg hvor absurd og fullstendig uakseptabel den situasjonen var. Da jeg skrev det kjente jeg bare på en overveldende skam og tristhet over ikke å være bra nok.)

Vi kan alle være litt selvopptatte i blant, men i det store og hele er de fleste av oss veldig klar over at det finnes flere mennesker på denne planeten, og vi tar hensyn til det i hverdagen. Et eksempel er dette med resirkulering og å pante flasker. Jeg gjør det med tanke på miljøet, av hensynet til kommende generasjoner. Mamma kastet alt rett i den samme søppelsekken fordi hun syntes det var «tungvint og upraktisk» å gjøre det på en annen måte.

En narsissist inntar offerrollen, bevisst eller ubevisst. Om du begynner å pirke forsiktig borti hvorfor hen gjør som hen gjør, bærer det rett i forsvar. Det er absolutt menneskelig å ville forsvare seg mot anklager, men det er ikke normalt for et voksent menneske å peke på alle andre når det er en selv som får kritikk.

Jeg husker en gang jeg mistet en bok på tregulvet og det kom en veldig høy lyd. Både boken og gulvet var uskadd, men jeg fikk et hardt slag i ansiktet.

Meg: «Du trenger ikke slå bare fordi jeg mistet noe!»
Mamma: «Om du ikke hadde mistet den, hadde jeg ikke trengt å slå deg!»

Eksempelet over viser tydelig mønsteret med å legge skylden over på andre. «Du fikk meg til å gjøre det, du ga meg ikke noe valg.» Det er et mønster som er veldig vanskelig å få øye på når man står midt i det, og særlig om man er et barn. Alt man vil er å få kjærlighet og å bli passet på, og så får man noe sånt i retur. 😦

 

bw alone
Foto: pxhere.com

 

Mamma evnet heller ikke å ta hensyn til vårt beste, om det var noe som kunne gi en fordel for henne selv. Hun skjøv oss barna, med våre respektive talenter innen kultur og idrett, foran seg for å fremme seg selv som mamma. «Se hva jeg har fått til», liksom. Men det var jo vi som oppnådde det, det var vi som trente og øvde, ofret fritid med venner og la ned all innsatsen for å bli best mulig.

For å bruke et eksempel fra nåtiden; bloggermødre som utleverer barna i tekst og bilder mot betaling. Dette er handlinger som åpenbart ikke er til barnas beste, men foreldrene klarer ikke å la være. De bare ha noen ekstra likes, klikk og penger. Det virker ikke som de ofrer barna sine en tanke, skylappene er på så snart det er noe som kan gagne dem selv.

Av min erfaring nytter det ikke å korrigere mennesker som mamma. Jeg forstår hvorfor noen forsøker, men de klarer ikke å forandre oppførselen til en narsissistisk forelder. (Jeg mener ikke å antyde at alle mennesker som deler bilder og informasjon om barna er narsissister – det er absolutt ikke tilfelle.) Det å spørre foreldrene om de ser hva de driver med, kan ha en nytteverdi om de bare er uopplyst og ikke vet bedre.

Når en «normal» person som aldri har reflektert over det plutselig får ny innsikt, vil hen gjøre noe med det. Når de vet bedre, gjør de bedre. Det kan også være bra for å opplyse leserne, selvfølgelig. Det er mange som eksponerer barna uten å tenke seg om, selv om de bare har noen få følgere på en privat konto.

Nok om dem. Tilbake til meg. 😉

Jeg husker da jeg kom opp i tenårene, hvordan høyden og styrken min ga meg en fremmed men god følelse. Likeverdig. Rent fysisk, i alle fall. Jeg turte aldri konfrontere pappa, men jeg kom med små ‘drypp’ mot mamma da jeg tok henne igjen i høyden.

Det hjalp ikke stort å komme trekkende med følelser, som for eksempel å si at jeg ble lei meg, sint, frustrert, skuffet over noe hun sa eller gjorde. Da kom det en lang tirade med latterliggjøring, trusler og bagatellisering. «Næ! Har du føøølelser? Herregud, ta deg sammen. Er du klar over hvor stygg du er når du gråter?» Den type ting.

Men jeg kunne, for eksempel etter et arrangement med idrettslaget mitt, anklage henne fordi ingen av dem var til stede. Hun skyldte på pappa, hylte og raste, kalte meg gal og sa at jeg laget storm i et vannglass. En normal forelder ville kanskje sagt «Unnskyld at jeg ikke rakk det, jeg vet du gjerne vil ha meg der, og jeg skjønner at du føler deg uviktig når jeg uteblir uten å gi beskjed.» (Det var noe sånt jeg kunne ønsket å høre, i alle fall.)

Det ligger ikke i narsissistens natur å anerkjenne barnets opplevelse av situasjonen.

Enhver antydning om ansvarliggjøring av dem selv, blir besvart med at man overreagerer og overdriver, man er dramaqueen, misunnelig og riv ruskende gal. De kan true: «Om det er sånn det er kan jeg gjerne dra min vei!», «Jeg orker ikke holde rundt en drittunge som deg! Det gjør meg kvalm å være nær en så stor sutrekopp, én ting til fra deg og jeg låser deg inn i kjelleren en hel uke!».

Dersom en narsissistisk person føler seg hetset, fornærmet, uthengt eller beskyldt for noe, bærer det rett i angrep med manipulasjon. Det angrepet er ikke bevisst, de kan ikke noe for det. De er så oppslukt av tilværelsen inni sin lille boble at de ikke enser omverdenen. Vedkommende kan muligens registrere hva hen gjør, men klarer ikke stoppe seg selv. Det er veldig avslørende når man vet hva man skal se etter.

Manipuleringen kan og være bevisst, men da i andre situasjoner. For eksempel om de har noe å skjule. Da kan de bevisst sjonglere ulike «sannheter» til ulike personer. «Hva sier man til hvem for å fortsette å få fordeler av det som skjer?» Dét er en bevisst handling.

 

toy rabbits
Foto: pxhere.com

 

Når man er barn av en sånn forelder, føler man seg totalt usynliggjort og forvirret. Man føler seg så ufattelig liten på alle måter! Reglene kunne forandres underveis, og hun var passiv-aggressiv. Mamma fremstod som en blid og omgjengelig person blant vitner. Hun var en helt annen hjemme. Der var hun direkte ondskapsfull og slem. Vi ble definitivt hjernevasket av henne. Det er over 10 år siden jeg så henne sist, og fremdeles tar jeg meg selv i å tenke ulike varianter av «Det kan jeg ikke gjøre, mamma blir så sint.»

Det er andre måter en narsissist kan manipulere barna på. Noen kan «overbeskytte» og dulle med barna for å gjøre dem avhengig av seg. Barna holder seg i nærheten fordi de ikke blir selvstendige. Eller forelderen kan (overfor barna) gjøre seg så avhengig av barna at de ikke lenger kan ha et eget liv. Forelderen kan si ting som «Du skylder meg såpass, du ville ikke vært NOE om det ikke var for meg!», og ramse opp alt barnet har fått. Barnet får dårlig samvittighet, og tvinges på en måte til å velge bort venner, for å være hjemme og hjelpe til.

Hos oss var det sånn at om en av oss fikk en S på skolen (tilsvarer en sekser i dag), så var det takket være mamma. Om en av oss fikk Lg (tilsvarer en toer), var det plutselig noe vi hadde gjort for å ydmyke henne. Alt handlet om mamma. Hele tiden. Når jeg tenker tilbake så føles det som det ikke var noe individualitet der. Det var ikke «mor og barn», vi var bare en forlengelse av henne.

Dere vet den følelsen av å bli helt satt ut av en annen person, på en negativ måte? Når hun eller han sier noe som gjør deg så paff at du ikke klarer å tenke klart eller svare ordentlig? Det var alltid sånn å være sammen med mamma når vi var omgitt av andre.

Hun manglet fullstendig empati for andre mennesker. Foreldre skal møte barnas behov, men en narsissist har ikke den evnen.  Jeg har sett bilder fra vi var små, hvor foreldrene våre hadde fest eller var bare opptatt med noe annet, og vi ikke ble lagt til normal tid. Vi var tre små barn under skolealder som virret rundt blant fulle folk eller satt og så på voksenfilmer på tv sent på kvelden. Vi drakk brus hele tiden – for mamma var jo så snill, må vite. Godteri til frokost er ikke noe narsissistiske foreldre gjør for å være snille med barna sine, det er noe de gjør for å kjøpe seg fri fra mas. Foreldrenes behov først, altså.

Det var en stor krimsak i nyhetene da jeg var i tenårene. Mamma hadde gått på barneskolen med den siktede. Det var ikke snakk om en nær barndomsvenn eller en klassekamerat, men en av flere hundre hun hadde gått på skole med 30 år tidligere. Det handlet selvsagt om henne. Hun snakket aldri om selve saken, offeret eller den siktede, men om seg selv.

En gang midt på vinteren, nektet bilen vår å starte. Vi skulle avgårde på noe som ikke kunne avlyses eller utsettes, og på grunn av føret var det umulig å få tak i taxi tidsnok. Det endte med at et av søsknene mine og jeg måtte ta bussen sammen med mamma. Hun gikk naturligvis først inn i bussen, mens vi stod iskalde og ventet på at hun skulle bli ferdig med å betale. Hun klaget til sjåføren fordi han var forsinket.

Da vi skulle gå av insisterte hun på at han måtte stoppe like utenfor dit vi skulle, fordi det var uaktuelt for henne å gå fra busstoppet i det været. Sjåføren sa nei, og begrunnet det med trafikksikkerhet. Mamma skjelte ham ut, rakket ned på ham og truet med å gå til avisa. Sjåføren mumlet noe, og satte oss av like utenfor bygningen vi skulle inn i. Mamma viste seg brått fra sin beste side. Hun roste ham opp i skyene helt til døren ble lukket. Det var liksom ikke måte på hvor fantastisk han var, dette skulle hun aldri glemme.

En narsissist vil bruke deg for å få dekket egne behov. Alltid. De manipulerer for å få viljen sin, nærmest stakkarsliggjør seg selv for å få sympati – om de tror det vil hjelpe. Det spiller ingen rolle om du er barnet, en tilfeldig forbipasserende, en nabo, venn, søskenbarn eller kollega. Som med bussjåføren er det mange godord å hente om narsissisten får viljen sin, og omvendt når han eller hun møter motstand.

 

Det ble vanskelig å sortere ting og å redigere det ned, som nevnt. Jeg har mer på hjertet om dette temaet, men trenger en pause. Musklene mine går i vranglås når jeg stresser innvendig og anspenner meg over tid, og det er krevende å gjenoppleve følelser fra den tiden. Samtidig så er dette en mulighet for meg til å gi slipp på det for godt. Gir det mening? Ved å få «søpla» svart på hvitt trenger jeg ikke gå og huske på det mer.

Det er lov å stille spørsmål selv om jeg er sliten. Jeg publiserer eventuelle kommentarer fortløpende, og svarer når jeg er i stand til det. 🙂

En form for skrivesperre

Jeg har i skrivende stund 18 sider med utleverende tanker om hvordan det er å ha en narsissistisk forelder. Mange eksempler fra mitt eget liv, samt noen få ting jeg har observert hos andre. Det er en krevende øvelse å skrelle bort det private uten å gjøre teksten upersonlig.

Noe blir jeg nødt til å omformulere for å ikke bli gjenkjent, andre ting må utelates. Mye klarer jeg ikke overføre fra tanker eller følelser til ord, så hvordan skal jeg få frem poenget? Det vekker mange vonde følelser i meg å rippe opp i dette, og jeg føler meg fryktelig liten når jeg tenker tilbake på episodene.

Vi har jo alle narsissistiske trekk, i større eller mindre grad. Det er gjerne de sidene vi ikke liker å vedkjenne oss. Det jeg har forsøkt å formulere en liten uke nå, er mer enn bare personlighetstrekk. Selv om det tar tid å få til når jeg switcher til yngre deler såpass hyppig som jeg gjør nå, så føler jeg det er viktig at jeg får det til.

Jeg blir bare veldig satt ut av å gjenoppleve den følelsen når mamma fornektet min opplevelse av situasjonen. Det var heller aldri spørsmål om hvordan jeg eller søsknene mine hadde det, eller hva som kunne gjøres for at vi – barna hennes – ikke skulle oppleve vonde ting. Alt handlet om henne. Ikke «Hvem har gjort dette mot deg?», men «Hvorfor gjør du dette mot meg?».

Panikken som brer seg i kroppen når jeg tenker tilbake på manipulasjonen vi opplevde da, tar mye plass .

 

Same procedure

Bare børster litt støv av dette innlegget, jeg… Å skulle gå inn i høytidene frister like mye som å ligge i et badekar fylt med slanger, mus og edderkopper: Ikke i det hele tatt. 😥

Jeg holder på en måte pusten og venter på at det skal gå over. Det eneste positive med å være så redd hele døgnet, er at jeg skriver mye i et forsøk på å regulere følelsene. Ingenting som egner seg på trykk med mindre det redigeres kraftig, men det kan jeg gjøre når hverdagene er tilbake.

For sånne som meg, som ikke har Instagramvennlige liv, er det de små gledene som redder julen. Rent sengetøy, varme klær når man går ute i kulden, kaffe om morgenen, og å tenke på at man slipper å ta seg sammen fordi man er omgitt av familie – den tanken får meg alltid til å smile.

Og for de delene som er yngre; se tegnefilmer hele dagen når nyhetene bare formidler en skremmende verden, leke med eventuell snø på balkongen – for der kan ingen se meg om jeg sitter på gulvet, og å lage «hytte» i stuen ved hjelp av pledd og dynetrekk. Å gjemme seg der inne med puter, dyner og Tom & Jerry på ipad’n, føles trygt.

Tomme ord og misforståelser

Jeg har en lei tendens til å ta folk på ordet. Tro at de mener det de sier. Om en person sier «Dette vedtaket er åpenbart feil. Jeg kan ringe og prate med dem, så tar de nok til fornuft.» – så hører jeg at vedkommende skal ordne opp. Men det skjer ikke, det er bare noe de lirer av seg for å vise sympati eller støtte.  I mellomtiden løper klagefristen ut, og jeg sitter i saksa.

For et par år siden fikk jeg høre fra en bekjent: «Du må ikke utsette den legetimen lenger nå. Jeg kan kjøre deg når som helst i neste uke.» Så jeg bestilte legetimen, lettet over å ha følge, men personen tok ikke telefonen da jeg samlet mot til meg og ringte.

Det er begrenset hvor mange ganger man kan ringe eller sende en melding uten å være innpåsliten og masete, og jeg vet ikke hvor den grensen går. Det ble bare én av hver, for å være på den sikre siden. Jeg klandret meg selv veldig intenst for å ha misforstått det som ble sagt, og var ute av stand til å avbestille legetimen. Det ble dyrt.

 

seagull
«Bla! Bla! Bla! Bla! Bla!» Foto: pxhere.com

 

Eller da jeg fikk høre «Hytta vår står tom x uker i høst, kan ikke du og barnet dra dit?» I mitt hode hadde vi en avtale, så jeg forberedte meg praktisk og økonomisk på et lengre opphold til fjells. Da jeg traff på personen tilfeldig en uke senere, hadde h*n mye å ordne fordi de skulle pusse opp hytta de ukene jeg trodde jeg skulle dit.

Og så har vi den klassiske «Hadde jeg visst hvem foreldrene dine var, skulle jeg banket dem opp.» Det vet vi begge at du ikke ville gjort… Det menes sikkert godt fra den som sier det, men for meg er det bare enda en påminnelse om at folk sier hva som helst, og ordene betyr ingenting.

Jeg klarer ikke formulere dette slik jeg vil uten å bruke eksempler som ville avslørt hvem jeg er, men dette er kjernen i hva psykologen og jeg snakket om forrige time. Vi startet timen der vi slapp forrige uke, og plutselig byttet jeg tema. Usikker på hvor det kom fra. Hun kom ikke med så mange innspill den timen, for jeg hadde tydeligvis mye på hjertet. Hun lot meg bare snakke.

Det jo være meg som misforstår folk? Fellesnevneren her er jo meg. Kanskje en del av meg som ikke er så moden? Hvordan klarer andre å skille «dette er på ekte» fra «høflighetsfraser uten betydning»? For meg høres det likt ut.

Unntaket er når folk spør «Hvordan går det?», da vet jeg at de ikke vil vite sannheten. At det tryggeste er å bare smile bredt og si «Bra! Og du?», så går interessen over.

Lys i enden av tunnelen

De siste 10 døgnene har vært tøffe, og jeg er tilbake på DPS. Det startet med at varmepumpa sluttet å virke midt i hetebølgen. Det var bare en bagatell som viste seg å være enkel å ordne, så den eneste grunnen til at det ble et problem for meg var at vaktmesteren måtte inn i leiligheten. Det ble 28-30 grader innendørs etter at den røk, så han måtte faktisk reparere den.

Om du er ny på bloggen, forklarer jeg litt om hvorfor det er så vanskelig for meg å ha folk i leiligheten her.

Jeg håndterte tanken på å måtte slippe ham inn svært dårlig, og brøt helt sammen. På mirakuløst vis klarte jeg å ringe kontakten min på DPS Døgn og gi en slags oppsummering av krisen. Og jeg hadde skikkelig flaks, for jeg måtte bare vente to dager på en ledig seng.

Vaktmesteren fikk nøkkel til leiligheten, og jeg ble hentet av en sykepleier fra avdelingen. Her har jeg vært i en uke nå. De vil helst ha folk hjemme i helgene*, men jeg er en av to som blir her denne helgen også.

*Ja, faktisk! De tøffeste og kjipeste dagene hvor vi trenger å ha folk rundt oss, det er da helsevesenet har funnet ut at de kan spare litt penger, så de kaster oss ut. Et skritt frem, to tilbake. Høres ikke lønnsomt ut.

Jeg burde benyttet anledningen med struktur i hverdagen til å skrive mange innlegg, men dagene har gått med til å sitte under en dyne, hakke tenner og riste av skrekk. Jeg trenger å bli holdt rundt, roet ned og trøstet, men det er visst ikke lov å «ta på» pasienter på den måten. Selv ikke i plenum.

Å klappe meg på skulderen gjør ikke samme nytte, for å si det sånn. 😐

Podkast og kveldsbønn

For en tid tilbake abonnerte jeg på podkasten Ulrikkes univers. Jeg har som kjent ikke hatt det så bra i vår, så det er først nå de siste par dagene jeg har hatt overskudd til å høre på den. I natt var jeg klar for episode 6, som handlet om tro.

Ett minutt inn i episoden hører jeg en kvinne synge; «Kjære gud, jeg har det godt». PANG. Jeg traff en murvegg idet hun sang det første ordet. Jeg visste hva som kom. Et vell av følelser traff meg hardt i magen, jeg begynte å hyperventilere og bilder føk gjennom hodet i et raskt tempo.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Kjære gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått», stille gråt, en liten kropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med en kreativ måte å ta livet av meg på.

For mange barn er det skolen som er et helvete, men for meg var skolen et fristed. I klasserommet satt jeg på rekken inn mot veggen, og kunne duppe av uten å avsløres. Vel, noen ganger. Det hendte jeg ble tatt. Og fikk telefon hjem.

Jeg lurer på hva læreren tenkte når jeg ble helt hysterisk for å få telefon hjem. Lurte læreren noen gang på hvorfor?

«Du er god, du holder av meg. Kjære gud, gå aldri fra meg.»

 

doors
Å velge torturmetode. Foto: pxhere.com

 

Telefon hjem betydde at kvelden ville bli smertefull. Jeg tok omveier hjem. Gjorde lekser utendørs eller i et hus som hadde stått tomt i flere tiår. Men det er begrenset hvor lenge man kan utsette det uunngåelige. Før eller siden måtte jeg hjem. Det verste var når jeg måtte velge avstraffelse. Det stod ikke mellom husarrest eller kutt i lommepenger, for å si det sånn. Og når jeg selv hadde valgt det, var det ekstra fortvilende å «stå i det».

«Pass på liten og på stor.» 

Jeg tok tidlig en avgjørelse om at religion ikke var noe for meg. Men 12 år med hjernevasking var nok til å skremme meg for alltid. Konseptet «Dommens dag» gir meg fremdeles angst, selv om jeg ikke tror på at det kommer en dag hvor alle (levende og døde) får vite ALT alle noen gang har sagt, gjort og tenkt.

Det er nok det lille barnet i meg som er redd for hva andre skal tenke når de får vite hva «hun» gjorde. Hun gjorde ikke noe av det av fri vilje, men de voksne påstod at hun gjorde det fordi hun ville, eller likte det. Eller fordi hun var født for å tilfredsstille de voksne. Det var guds vilje, for å bruke deres ord.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Gud bevare far og mor», helt nummen – både følelsesmessig og kroppslig, en keitete tenåringskropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med å ta livet av søsknene mine. Det kom til et punkt hvor det å true med å drepe meg ikke hadde ønsket effekt, så hun gikk etter dem jeg var glad i.

Noen år senere, de seksuelle og fysiske overgrepene hadde tatt slutt. Jeg satt barnevakt for to barn i menigheten. Trygge unger, åpenbart. De så frem til kveldsstund med lesing og sang. Den sangen. Barna sang selv, heldigvis. Jeg tror ikke det ville endt godt om jeg måtte gjøre det. De sa god natt! med et smil om munnen. Sov søtt et kvarter senere, enda de ikke kjente meg så godt. Store kontraster.

«… og alle barn på jord.»

Misunnelse

Jeg er misunnelig på de som vokser opp nå, hvor det er så mye fokus på dette med overgrep, grenser og hva som er greit. De lærer om det både i barnehagen og på skolen. Selv NRK Super har fokus på saken.

Det har gjort meg ubetinget glad på barnas vegne, for den innsikten og kunnskapen de får er så utrolig viktig! Selv var jeg 15 år da jeg forstod at ikke alle barn levde under samme forhold som meg. Frem til da hadde jeg tatt for gitt at alle barn opplevde det samme.

Den siste uken, pluss/minus, har jeg ikke følt annet enn misunnelse. En side av meg selv jeg ikke liker å belyse, for å si det forsiktig. Det er vel en litt yngre delperson som har kontrollen nå, i og med at den voksne jeg alltid har vært glad for innsatsen som gjøres for å forebygge vold og overgrep.

Nå kjennes det som en gigantisk, brennende klo i magen. Det svir, det gjør vondt, jeg er kvalm og uvel, tårene presser på hele tiden, og det føles så utrolig urettferdig alt sammen.

Jeg skammer meg enormt over å føle det sånn, for det er jo utelukkende positivt når den nye praksisen kan forhindre overgrep og få barn til å si fra om de opplever noe grusomt eller ugreit.

Jeg har forsøkt å «tie ihjel» følelsen, men nå tenkte jeg å prøve omvendt taktikk. Kanskje det roer seg når jeg har skrevet om det? Troll pleier å sprekke i sollys, visstnok.

Selvinnsikt og vilje er ikke nok

Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke vil komme særlig langt med selvinnsikt, vilje og ukentlige møter med psykologen. Misforstå meg rett, alle tre er avgjørende for å lykkes, men jeg trenger mer.

Jeg trenger hjelp til å håndtere plutselige, intense følelser. (Som da lesertallene gikk fra 12 til over 200 på ett døgn, og jeg følte for å legge ned bloggen, si opp internettabonnementet, gi bort Mac’en og flytte inn i en iglo i Antarktis – helt til jeg kom på at det kryr jo av folk der og!)

Taktikken min har i alle år vært å enten sulte meg eller overspise, ispedd periodevis selvskading. Det er i overkant optimistisk å tro at det lar seg løse i overskuelig fremtid, dessverre. Alle tre variantene fører til enda en intens følelse. Skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke er sterk nok til å stå i mot det behovet, at jeg ikke har klart å komme på alternativer, og at jeg ikke klarer å stoppe meg selv midt i – jeg sulter/spiser/skader helt til den følelsen som trigget oppførselen går over. Det kan ta sin tid!

Når jeg har vært innlagt og hatt gruppesamtaler, har jeg hørt om andre som kan ta en kald dusj i stedet, gå seg en tur, leke med hunden, gjøre husarbeid, spille et instrument, – og så senker pulsen seg og den intense følelsen går gradvis over. I mine ører høres det ut som science fiction. I de situasjonene hvor jeg kjenner på det behovet klarer jeg knapt huske hva jeg heter, langt mindre gjøre noe fornuftig. Hvordan skal jeg klare å oppføre meg normalt?

map
Skulle ønske det fantes et kart for dette uoversiktlige terrenget… Foto: pxhere.com

 

Jeg trenger også hjelp til å finne en måte å kommunisere på, fortrinnsvis i en form som alle delene klarer å forstå. Det er ikke alle som har språk, og selv om barnedelen(e?) tegner mye, er det ikke noe den voksne jeg er særlig glad i eller flink til. Når jeg her og nå tenker på det å ikke ha et språk, føler jeg for å gå fysisk til angrep på noe eller noen. Det gir meg en følelse av å være kneblet, fanget og umyndiggjort. Det er utrolig mye frustrasjon i meg, en følelse av å ikke bli forstått, ikke klare å gjøre meg forstått, ikke forstå meg selv… jeg føler meg ubrukelig.

Det er som om løsningen henger og dingler foran nesen min, men jeg evner verken å se den eller gripe tak i den. Noen ganger skulle jeg ønske psykologen min bare kunne ramse opp alt som er riktig å gjøre, alt jeg må innse og forstå. Gi meg snarveiene! Sånn jobber ikke hun. Selvføøølgelig. Hun er opptatt av å ta alt i et slikt tempo at kropp, tanker og følelser klarer å holde følge med hverandre. At delene klarer å følge med, at «de» venter på hverandre om en trenger mer tid. Jeg forstår hvorfor hun velger den fremgangsmåten, men jeg liker det ikke. Det går så utrolig sakte, og jeg har ikke tålmodighet til dette; jeg vet det finnes en «kur», og jeg vil ha den i går.

Enda en ting å jobbe med der, jeg er klar over det. 🙄

Og til slutt, jeg trenger fordomsfrie folk rundt meg, folk som forstår prosessen. Det utelukker vel omtrent alle som ikke har en faglig fot innenfor psykiatrien. Kanskje ville jeg hatt utbytte av et skikkelig langt opphold på en institusjon som kan problematikken min, men det er ikke et alternativ å bli så lenge borte fra barnet. Vi ser allerede lite til hverandre. Et annet problem med et langtidsopphold på et nytt sted, er at man ikke vet hvem som jobber der. Hva om noen av dem trigger dissosiasjon og flashbacks med utseende eller væremåte? Utilsiktet, selvsagt, men det kan skje. Da er det dumt å ha planer om å bli der lenge.

Jeg skulle ønske det var «selvplukk» av miljøpersonell. At alle nye pasienter fikk en tjukk katalog med navn og bilder, og kunne sette sammen sykepleiere, vernepleiere, psykologer og andre man med stor sannsynlighet ville kommet godt overens med. Særlig barnedelen(e?) er opptatt av om folk ser snille ut eller ikke. Å få velge hvem som skal bytte på å være der når livet suger, hadde betydd mye. Så mye penger vil det aldri bevilges psykiatrien, men det er gratis å drømme. 😛

 

 

 

Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse

Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.) 

Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…

At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)

 

silhouette family
Foto: pxhere.com

 

Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉

Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.

Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.

Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤

Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.

Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)

Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.

Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.

Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.

Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)

Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv at en magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding. 

Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.

Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉

Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)

Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.

På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig

Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.

Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.

Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.

Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.

Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)

 

mama bear
Foto: pxhere.com

 

Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.

Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)

Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)

Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.

Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳 

Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen. 

Ordliste

Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.

Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.

 

pencil notes
Foto: pxhere.com

 

A

Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.

B

Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.

Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.

Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.

D

Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.

Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.

Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:

Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde den lille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.

Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!

Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.

Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)

Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.

Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.

Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.

Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.

Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.

Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:

Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.

Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.

Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.

Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.

Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.

Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.

Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)

F

Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.

Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.

Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.

Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.

Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.

I

Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.

P

Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.

Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».

Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.

PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.

R

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛

Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.

Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.

Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.

S

Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.

Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.

Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.

Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.

U

Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.

Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.

Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!

 

 

Januar 2018

Slik så januar ut for min del:

31 dager med dissosiasjon
31 dager med flashbacks
24 dager hvor jeg klarte å dusje og vaske håret
21 dager hvor jeg fikk meg litt søvn
19 dager med spilling på mobilen
14 dager med minst én form for husarbeid (oppvask, klesvask, rydding, etc)
11 dager hvor jeg gikk ut på tur, hvorav åtte av dem to ganger på samme dag
9 dager jeg ikke klarte / husket / rakk å spise
8 dager med tran og vitaminer
7 dager sengeliggende, kun toalettbesøk
5 dager med time hos psykologen
4 dager hvor jeg fikk i meg medisinene til rett tidspunkt
4 dager hvor jeg ikke fikk i meg væske
3 dager med trening
3 dager hvor jeg skrev blogginnlegg (ca en time totalt pr dag)
2 dager med Netflix-binge
og 1 kinobesøk med tilhørende smågodt.

 

Dette er ikke mye å skryte av. I sommerhalvåret er det lettere å komme seg ut på tur, for da er det mindre smerter i kroppen. De dagene jeg vet jeg ikke skal ut gidder jeg ikke sminke meg heller, selv om jeg vet jeg føler meg bedre når jeg gjør det. Ond sirkel, det der.

 

stairs
Hjernen min i disse dager. Foto: pxhere.com

Enkelte dager dissosierer jeg så så hyppig eller lenge at det føles som den dagen falt helt ut av kalenderen. Da får jeg naturligvis ikke i meg mat, drikke og medisiner slik jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner det i kroppen om jeg ikke har tatt medisinene den dagen, det minner litt om å være bakfull, og er med andre ord noe jeg ikke ønsker å oppleve.

Flaks for meg at jeg ikke har en fasade å opprettholde i sosiale medier. 😉 Apropos SOME, jeg har en Facebookkonto knyttet til noen spill jeg bruker for å distrahere meg selv. Enkelte spill gjør det nødvendig å legge til «venner» for å komme noen vei. Kontoen benyttes utelukkende til det. Jeg føler ikke et behov for å konstant sammenligne min verden med fasaden til mine bekjente. Det er totalt uinteressant for meg å se andres selfies, middager, unger og ferieturer. Ved å holde meg unna har jeg sluppet å trykke like på ting jeg ikke liker for å fôre andres ego.

Jeg vet min tilværelse er deprimerende for andre, og tro meg, det føles ikke som noen piknik for meg heller. Men vi mennesker er tilpasningsdyktige, og vi er i bevegelse. Livet mitt har ikke alltid sett slik ut, og jeg tror ikke det alltid kommer til å gjøre det for all fremtid heller. Dette vil forhåpentligvis være enda en fase av livet jeg ser tilbake på og tenker «Kudos for at du holdt ut! Du forstod ikke hva du klamret deg fast for, men visst faen var det verdt det.» 

Og det er vel det alt bunner ut i. Den deprimerende oversikten over januar, skamfølelsen over å ikke være som alle andre, å være åpen om det i bloggform selv om jeg er anonym og per definisjon ikke åpen. Jeg har et håp om at det blir bedre. Samme hvor kjip 2018 har vært til nå; det er strengt tatt fantastisk sammenliknet med barneårene. Det er ingen som skader meg nå, selv om det oppleves slik under et flashback.

Jeg står fritt til å isolere meg når jeg trenger det, og burde ikke skamme meg over det. Like lite som jeg burde føle skam den dagen behovet går over, og jeg åpner ytterdøren og hilser på naboene igjen. Vi blir liksom ikke helt fortrolige, annerledesheten og jeg.

Hva skal til for at du tror meg?

«Så, hvorfor anmeldte du det ikke?» 

Det spørsmålet gjør meg skikkelig stresset. Det oser av mistro og skepsis, og det minner meg på hvor mislykket jeg er. Jeg anmeldte ikke, fordi jeg regnet med å ikke bli trodd.

Min «utdannelse» begrenser seg til grunnskolen. Det var umulig for meg å ta videregående på grunn av helsetilstanden min, men jeg forstod ikke den gangen at det var psykiske problemer som var årsaken. Jeg trodde jeg var dum. Rett og slett mindre intelligent.

Det er ikke uvanlig å oppfatte seg selv som dum, jeg tror nok alle føler seg slik en gang i blant, men jeg var helt overbevist om at det var sånn. I alle år hadde jeg blitt fortalt hjemme at jeg var dum, at jeg ikke fikk til noe, at jeg aldri kom til å klare noe, at verden ville vært et bedre sted om jeg ble borte. Og når du er liten, så tror du på foreldrene dine. Du tror på alt de sier, selv om kroppen din – instinktet ditt – sier deg at det de sier er feil. 

Til slutt er man så hjernevasket at det ikke går an å bli kvitt de tankene. Det har blitt en sannheten for meg, jeg ER dum. En liten digresjon: En nevropsykolog klarte for mange år siden å overbevise meg om å ta en test hos Mensa Norge. Ikke fordi han mistenkte at jeg var et geni, men fordi han mente jeg ville få det bedre om noen uten kjennskap til meg og min historie fortalte meg at jeg ikke var så dum som jeg trodde. 

Resultatet av A-testen var 129. Det er kanskje unødvendig å si at jeg ikke trodde dem? Hadde det vært 99, så ville jeg slukt det rått og vært glad og fornøyd over å være smartere enn jeg trodde jeg var, men 129? Kom an! Det var åpenbart feil. Jeg tenkte de hadde blandet mitt resultat med noen andres, kanskje noen med samme navn. Så jeg valgte å ta B-testen for å få rettet opp i misforståelsen. Der scoret jeg 127. Det er som sagt noen år siden nå, og jeg har fremdeles ikke helt tatt innover meg at det kan være riktig, for jeg er jo dum.

Kanskje det at jeg ikke tror testresultatet, ironisk nok, gir meg rett i at jeg er litt dum? 😉

404
Resultatet var helt klart en 404. Foto: pxhere.com

 

Men tilbake til dette med troverdighet.

Jeg har foreldre med flere år på universitet bak seg, den ene tok attpåtil en doktorgrad mens vi barna var små. De har hatt roller og verv som gjorde dem «viktige». De fikk mye respekt fra andre mennesker. Og de var på toppen av det hele aktive i en menighet. «Alle» vet jo at kristne folk oppfører seg eksemplarisk mot barna, eller hva? Så lenge fasaden er god, er allting godt.

De har brukt hele livet på å bygge opp et nettverk av mennesker med makt. Uansett hvilket fagområde de har behov for å hente litt ekspertise fra, så kjenner de noen som enten kan bistå dem, eller har kontakter som kan gjøre det. Slike folk kan trekke i tråder, og de gjør det velvillig.

Så har du meg, da. Ingen mastergrad her i gården, akkurat. Ikke så mye som et klassebilde fra videregående har jeg. Jeg ble ufør noen uker på «feil side» av 26, og jeg har aldri vært i jobb. Jeg må klare meg resten av livet på (i skrivende stund) omlag 232.212,- i året. Jeg har en dissosiativ lidelse, PTSD, reaktiv tilknytningsforstyrrelse og spiseforstyrrelse. Graver de nok, finner de helt sikkert flere diagnoser. 🙄

Som barn løy jeg mye. Jeg løy for å skjule hva som foregikk hjemme, fordi jeg ble truet med juling om jeg sa noe. Da jeg ble eldre truet foreldrene mine med å ta livet av kjæledyret mitt. Da det døde, var det mine søsken som stod for tur. Jeg var livredd for å miste dem! Og jeg løy. Etter en stund tror jeg at løgnene gikk fra å skulle skjule noe, til å bli en måte å rette oppmerksomheten mot hjemmet. Litt sånn «Om jeg lyver nok, så skjønner sikkert noen at noe er galt, og så blir vi reddet.»

Spoiler alert. Det skjedde ikke. På 80- og 90-tallet var det sånn at barn som oppførte seg vanskelig ble stemplet som problembarn. Og det var naturligvis barnet som var problemet, ikke omgivelsene. Så det første lærere og andre foreldre gjorde, var selvfølgelig å ringe hjem til mine foreldre for å fortelle hvor fæl jeg var. Det var aldri noen som koblet at ting ikke var som det skulle være hjemme hos oss.

Poenget er; det finnes en halv by med mennesker som kan vitne om at jeg løy som barn, at jeg var «vanskelig» og at foreldrene mine gjorde så godt de kunne. Jeg frykter at det ikke er en eneste en av dem som klarer å koble oppførselen min den gangen, med det de kanskje har lært eller lest i senere år om misbrukte barn, traumatiserte barn, eller manipulerende og kalkulerende overgripere.

Om jeg gjør opp «regnskapet» og ser på alt som taler for dem og mot meg hva troverdighet angår, så kan enhver idiot se at jeg ikke har sjans. Jeg klarer rett og slett ikke holde ut det å ikke bli trodd, enten det er politiet, menneskene jeg kjente den gangen, eller vilt fremmede som skumleser en eventuell artikkel om saken i lokalavisen.

Å se hvordan (voldtektsmenns- og overgriperes) forsvarere oppfører seg i media og i retten mot ofre, er så skremmende å tenke på at jeg begynner å gråte. Jeg er ikke sterk nok til å ta den kampen, selv om jeg vet det var flere barn som ble utsatt for det foreldrene mine gjorde, og kanskje én av de barna ville stått frem og bekreftet deler av min versjon. Det finnes i teorien fotografiske bevis for noe av det som ble gjort mot meg, men det blir vanskelig å finne nå.

Etter mye om og men så kuttet jeg kontakten med foreldrene mine i voksen alder. Jeg har aldri møtt noen forståelse for avgjørelsen min, kanskje først og fremst fordi jeg ikke har ønsket å fortelle detaljert om årsaken til at jeg brøt helt. Psykologen min forstår hvorfor, og hun støtter meg i at det var en riktig avgjørelse for meg. Jeg hadde faktisk ikke vært i live i dag om jeg ikke hadde klart å gjøre det.

Med bakgrunn i denne korte oppsummeringen av livet mitt og troverdigheten min, ville du trodd meg, det lille barnet som løy så mye, og den voksne med alle diagnosene, om du hørte min versjon i retten? Eller ville du valgt å tro på de vellykkede foreldrene, som fortalte om kampen for å gi barna en god oppvekst, for så å «takkes» ved å bli brutt kontakten med. Jeg synes jeg hører dem… «Hva slags menneske ville gjøre noe så ondskapsfullt mot sine foreldre?» 

Hvorpå svaret mitt inni meg er: «Et menneske som ble utsatt for fysisk og psykisk mishandling og tortur av foreldrene. Som ble nedverdiget, truet, ignorert, latterliggjort og banket opp gjennom en hel barndom. Sånne mennesker bryter kontakten med foreldrene.»

Men jeg ville aldri klart å si de ordene høyt. Derfor blogger jeg.