Stikkord: savn

Det er så vondt å avvise

Barnet og jeg har snakket sammen på telefon hver dag siden sist vi så hverandre. Ordvalgene levner liten tvil om at barnet ønsker mer tid med mammaen sin. Men her sitter jeg, med alle delene som switcher stadig vekk. Jeg klarer ikke være en god mamma når det er sånn. Og det er ubeskrivelig vondt å kjenne på.

Det forventingsfulle tonefallet når det spørres om å komme hit, etterfulgt av stillheten og tapperheten når barnet viser forståelse for at mamma er syk igjen. Brutalt.

Det er så urettferdig at alt som skjedde med meg går ut over barnet mitt. Jeg føler jeg har tatt gode og riktige avgjørelser der det har vært mulig, for at barnet skal ha det bra. Men det blir aldri godt nok. Uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke kunne gi barnet det hen ønsker seg mest. I stedet må jeg avvise og høre på skuffelsen gang på gang.

Kanskje er jeg farget av egne tilknytningsforstyrrelser, men jeg er overbevist om at det gjør noe med et barn når det hele tiden får høre ulike varianter av «Nei, jeg orker ikke. Det passer ikke i dag», fra en av dem som står seg nærmest. Tenk om jeg kunne sagt JA i blant. Da ville det kanskje ikke vært like vondt å høre nei neste gang?

Målet har hele tiden vært å ha flere hverdager sammen med barnet, og når sånne samtaler er overstått, kommer den mørke tanken om at alt står stille. At terapiforløpet har stoppet opp. (Det stemmer selvfølgelig ikke, jeg har kommet et godt stykke på vei siden den første timen hos psykologen.) Hvor er friskmeldingen hennes når man trenger den?

Et lite sukk

Jeg lurer på hvorfor helsevesenet er så opphengt i fortiden? Greit, man må innom temaet «Hva skjedde med deg?» for å få en forståelse av hva som plager en ny pasient. Men hvorfor kommer de hele tiden tilbake til det? Jeg vil jo helst komme meg videre i livet.

Helt ærlig har jeg større utbytte av at en trygg voksenperson sitter og holder rundt meg et par timer, enn å skulle utlevere barndomstraumene for n’te gang til enda en ny person. Det er viktigere å lære mestringsstrategier enn å fortelle om alt som ikke har fungert.

Jeg trenger trygghet mer enn de trenger å vite detaljer. Jeg trenger å kvitte meg med en håndfull triggere mer enn de trenger å høre hva som skapte triggerne. Ønsker meg hjelp til å føle meg levende, men de som skal hjelpe svarer bare at de forstår, for så å fortsette med det de alltid har gjort.

«X er nyutdannet, – kan du fortelle litt om hvordan det oppleves å være deg?»

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg svare på sånne spørsmål? Jeg vet jo ikke hvordan det er å IKKE være meg! Hvor vil de? Vær spesifikk! 🙄

Hver eneste «Kan du fortelle litt fra [hendelse]» får meg til å føle meg som et freak show. Som om «det som skjedde» er min variant av et party trick.

Trenger å bli passet på

Nå om dagen har jeg et enormt behov for å bli passet på. Jeg er helt på gråten når jeg må gå fra psykologen. Om jeg prater med hundeeiere når jeg er ute og går tur, vil jeg bare følge etter dem hjem.

Jeg kikket litt for lenge på en Securitasvakt i helgen. Han så så snill ut, en stereotyp pappa-figur. Det er ikke godt å si hva som føk gjennom hodet hans, men han lurte på om det gikk bra med meg. Jeg ville egentlig klamre meg fast i ham og få en god klem, men jeg sa at jeg var litt svimmel, og at det gikk bra.

 

unhappy
Foto: pxhere.com

 

Da jeg leste en artikkel om en kvinne med samme fornavn som psykologen min, begynte jeg å tenke på hvor hun var og hvem hun var sammen med. Og så fantaserte jeg om å bare være der sammen med dem. Jeg så for meg at jeg satt på gulvet og la puslespill mens de pratet.

Det er så rart å ha det sånn. Den følelsen er så overveldende. Intens. Og likevel klarer den rasjonelle delen av meg trumfe igjennom at sånn gjør vi ikke. Det evinnelige «Hva vil folk si?», som styrer det meste av avgjørelsene mine.

Skulle ønske jeg så like liten ut som jeg føler meg. Da ville kanskje noen forbarmet seg over meg, og jeg hadde fått det jeg trenger.

Natta, hjertet mitt

Barnet mitt er alltid så forventningsfull når jeg kommer inn på rommet for å si god natt. Det er som om vi ikke så hverandre på badet fem minutter tidligere. Vi ser begge frem til samtalen, til å lese eller bli lest for, le og legge planer for neste dag.

Det spiller ingen rolle hvor mye vi har skravlet gjennom dagen. Når kvelden kommer har alltid barnet så mye på hjertet. Det har heller ingenting å si om vi var uvenner en time tidligere; når det er sovetid er vi alltid bestevenner. Det er en av de fineste stundene mellom oss. Hjertelig, åpent, nært og tillitsfullt.

Samtidig føles det sårt. Vi setter aldri ordentlig ord på savnet. Elefanten i rommet. Jeg vet ikke om jeg ville klart å snakke om hvor stort savnet er, uten å bryte helt sammen. Men jeg lyver for meg selv og tenker at jeg unngår temaet for å beskytte barnet mitt.

Når jeg har en god periode får vi fire slike kveldsstunder sammen i løpet av en måned. Det føles så forsvinnende lite, men samtidig betyr det absolutt alt.

Bare fem dager igjen. ❤