En som forstod meg

Da jeg var innlagt tidligere denne måneden, møtte jeg en annen som også har delpersoner. Det er første gang jeg har snakket med noen som har det på samme måte, og det føltes veldig uvant å ikke måtte forklare noe. Jeg føler meg i blant som et gigantisk, neongrønt pinnsvin i en verden full av pastellfargede ballonger, så det var fascinerende å møte en som meg.

Vi snakket blant annet om det å ikke kjenne seg igjen i andre, og viktigheten av å føle at «det er noen som meg» der ute. Ingen av oss hadde snakket helt åpent med andre enn fagfolk, så det var en ny erfaring. Jeg tror det var en bra ting, jeg venner meg fremdeles til tanken på at noen forstår.

Medpasienten og jeg er relativt tidlig i behandlingsforløpet. Ingen av oss har full oversikt over de ulike delene, og begge er litt misunnelig på de som kan kommunisere fritt med alle delene, og nærmest ha et slags familieråd. Det er ikke sikkert noen av oss kommer til et sånt punkt, det er ikke likt for alle. Medpasienten min har delpersoner med ulike navn og kjønn. Jeg tror ikke jeg har det.

Til nå vet jeg at mine deler er i ulike alderstrinn og ikke liker den samme maten. Blant annet. De har naturligvis ulike interesser og behov. Det ville gjort det veldig mye enklere for meg om jeg kunne omtalt delene som Ola (4) eller Kari (10), men jeg kaller dem fremdeles bare «den lille», «den sinte», «den deprimert», «den voksne» osv.

Jeg har hele tiden sett på integrering av delene som et sluttmål for behandlingen. Det ønsket ikke denne andre personen å oppnå. Jeg ble litt overrasket, for det har ikke slått meg at det å forbli fragmentert kan være et alternativ. Vi drøftet fordeler og ulemper ved å være splittet vs. integrert for all fremtid, og jeg tror ubehaget rundt tanken på å bli hel handler mest om å ikke vite hva man går til. Kanskje ispedd en frykt for å føle seg ensom om man bare har én indre stemme?

Vi utvekslet ikke kontaktinformasjon. Begge følte på en blanding av «Hurra! Bestevenn!» og «Bryr meg ikke». Apropos indre konflikter. 🙂 Vi fant ut at vi trenger å fordøye inntrykkene litt. Det er også ustabilt i hverdagene våre, av ulike årsaker, og vi har et behov for at det skal ordne seg før det skjer nye omveltninger. Og har man relasjonstraumer, kan det være krevende å skulle bli kjent med nye mennesker.

Kort oppsummert har vi nok med oss selv akkurat nå, men vi ser hverandre sannsynligvis igjen på DPS. Det er sikkert fint å etablere et vennskap, men for min del føles det langt viktigere bare det at vi møttes og utvekslet erfaringer. Jeg har ikke behov for å gjøre noen til en stor del av livet mitt, jeg føler meg mindre ensom bare ved å vite at det er flere der ute som forstår.

– Hvorfor fortalte du aldri noe?

Jeg fikk dette spørsmålet for noen få år tilbake. Vedkommende, som forøvrig ikke jobbet i psykiatrien, mente det var helt utrolig at noen kan gå rundt og bære på en slik hemmelighet i flere tiår.

H*n: – «Det er ikke til å holde ut, en sånn hemmelighet.»
Meg: – «Jo.»
H*n: – «Jo?»
Meg: – «Når du aldri har hørt noen, barn eller voksne, snakke om slike ting, så vet du ikke at det er et alternativ å fortelle. Da holder man helt kjeft fordi man tror man må.»

Etter en lengre samtale kom vedkommende atter en gang tilbake til kjernen i undringen.

H*n: – «Men hvorfor fortalte du aldri noe?»
Meg: – «Ingen spurte.»

Så enkelt, så vanskelig. Det lille barnet jeg en gang var fikk aldri spørsmål når noe skurret, og det var heller ingen som informerte om overgrep, grenser, rett og galt. Ikke i 1. klasse, ikke i 9. klasse. Heldigvis har tidene forandret seg.

Jeg vet ikke hva jussen sier om saken, men for meg som var i den situasjonen som liten, har jeg et instendig håp: Ikke spør barnet du er bekymret for «Er noen slemme med deg?» Det første barnet tenker på da, er å ha blitt sendt på rommet uten å få se barne-tv, eller at en jevnaldrende i barnehagen har lugget barnet. Vær konkret, men ikke for detaljert.

Kanskje har barnet blitt fortalt at det som skjer er alt annet enn «slemt». Slik var det i alle fall for meg. Jeg ble fortalt at jeg var født for å tilfredsstille andre, og ord som «straff, slem, vondt, tvang» og lignende, var aldri i bruk i de situasjonene.

Det slår meg fremdeles ikke at det de gjorde var slemt. Og jeg har passert 30 år. Når psykologen beskriver hva hun tenker om mennesker som gjør slikt mot barn, så føles det veldig fremmed for meg. Jeg føler ofte for å ta de voksne som gjorde dette i forsvar når hun kaller handlingene ondskapsfulle.

Men, jeg forstår i det minste at en slik tankegang, og det at jeg fortsatt omtaler overgriperne som «de voksne som gjorde dette», betyr at jeg har langt, veldig langt, igjen.