Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg å starte hos en ny psykolog. Vi har ikke funnet tonen skikkelig, og det er et ork å møte opp. Jeg har anbefalt andre å finne en ny behandler om det ikke klaffer ganske tidlig, men jeg vil likevel forsøke litt til. Dette er tross alt noen jeg har vært komfortabel med før. Vi snakker åpent om skjærene i sjøen, så jeg har tro på at det går an å jobbe seg gjennom det. Jeg føler også at problemet ligger hos meg, i et par av delene. I så fall hjelper det ikke å skulle forholde seg til en tredje eller fjerde psykolog.
En annen ting som har snudd opp ned på hverdagen min er at jeg har flyttet. Far til barnet mitt var så raus og snill å stille som kausjonist da vi flyttet fra hverandre, så jeg kom meg inn på boligmarkedet. Det var ikke en veldig stor eller ny leilighet, men det føltes trygt å ha noe som var mitt. De senere årene har jeg fått stadig mindre bostøtte, før den falt bort helt, og for noen måneder tilbake sa vergen min at dette ikke kommer til å gå rundt.
Jeg ønsket selvfølgelig ikke at min økonomiske situasjon skal gå ut over barnefar, og valgte å selge leiligheten. Det føles utrygt å være leietaker med en oppsigelsestid på tre måneder. Usikkerheten gjør ikke akkurat underverker for funksjonsnivået mitt. Ironisk nok kvalifiserer jeg for bostøtte igjen nå som jeg fikk litt høyere boutgifter. 🤔
Nytt turområde å bli kjent med er både skummelt og fint, men å plutselig bo for langt unna matbutikk og psykolog til å kunne gå dit, og bo lenger unna barnet mitt, er både uvant og ukomfortabelt. Det er også nye lyder å venne seg til fra naboene, og de trygge «skjulestedene» mine er borte.
Det vil naturligvis gå seg til, men jeg er forberedt på at det kan være både sommer og ny vinter før det skjer. Derfor er det så viktig at den nye psykologen og jeg kommer til bunns i det som oppstod. Jeg trenger den støttespilleren.
Jeg trengte en timeout fra verden, så jeg ba om å få bli lagt inn igjen. Det skjedde noe rundt meg som var utenfor min kontroll. Selv om det ikke var stort og uhåndterbart, så ble totalbelastningen ble for stor. Jeg har vært her i ca en uke, og planlegger å reise hjem neste fredag.
Det er en åpen avdeling, så jeg kan fortsette å gå tur hver dag selv om jeg er her. I tillegg hjelper de meg litt med måltidene og sosialisering. Å være innlagt er ikke noe hokus pokus, for meg handler det i stor grad bare om å ha noen rundt seg som jeg kan snakke med ved behov. Og som holder styr på måltider og medisiner, så jeg får i meg det jeg skal uansett hvilke delpersoner som er fremme. Én ting mindre å bekymre seg for. 🙂
Jeg fikk en mail tidligere i dag fra en person som ikke oppga en reell e-postadresse, men jeg ønsker å svare likevel. Uten å gå for dypt inn i det, så handlet det om å ha vanskelig for å stole på mennesker på grunn av relasjonstraumer, og hvor lang tid det tar før sånne som oss tør å slippe noen innpå seg, særlig i terapi. Personen har brukt mange år på å komme til et punkt at hen begynner å føle seg trygg på psykologen sin, og nå skal psykologen snart slutte.
Det er kanskje ikke så lett for andre å forstå hvordan det er å være så grunnleggende utrygg, eller hvor mye det koster oss å åpne opp. Det handler ikke om å være litt skeptisk til nye mennesker, men om å ha erfart at mennesker som skal være trygge alltid svikter, skuffer, påfører oss vondt, eller ikke orker å romme det vi bærer på. At alle som kunne vært en trygghet i hverdagen blir borte av en eller annen grunn. Så hva er vel poenget i å forsøke å slippe dem inn?
For å bruke meg selv som eksempel, så føler jeg det sånn hver gang psykologen er sykemeldt. Det er lett å føle at man er en krevende pasient og årsaken til at psykologen trenger en pause. Legg merke til ordet føle. Jeg tenker ikke sånn, jeg vet at alle kan bli syke og at det etter all sannsynlighet er en tilfeldighet at akkurat hun sykemeldes ofte, men jeg føler likevel på det å være avvist. Sånn er det å ha hatt en barndom som min.
Dette er ikke et hint fra verden om at du ikke fortjener å ha det bra. Dette betyr ikke at du bare skal gi opp å stole på mennesker. Jeg vet av erfaring at det føles som om denne terapirelasjonen var bortkastet, men du har kommet langt på disse årene. Relasjonen til psykologen har endret deg på en god måte. Selv om du føler deg sviktet nå, så har disse årene vært bra for deg. Om det tok deg x år å bli trygg på denne behandleren, vil det gå litt fortere neste gang du møter en bra en. Jeg lover.
Noen mennesker passer ikke sammen, på grunn av dårlig kjemi. Om du kommer til en ny psykolog og kjenner at det aldri kommer til å fungere, bytt med en gang! Ikke kast bort tiden din. Psykologer tar ikke dette personlig.
Bruk mest mulig tid på å ta vare på deg selv nå. La eventuelle pårørende ta seg av kontakten med hjelpeapparatet og husarbeid, og fokuser heller på det du må gjøre for å holde hodet over vann inntil videre. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte tenke, akkurat nå er det viktig å være snill med seg selv. Gjør så godt du kan med søvn, mat, frisk luft og rutiner. Det er greit om du ikke får det til hele tiden, men be om hjelp om det skulle skli helt ut.
Sånne som oss er vanedyr og føler oss utrygge når det skjer selv små forandringer. Å bytte behandler kan oppleves som en stor katastrofe. Likevel er det viktig å huske at psykologen bare er et verktøy. Alt det hen kan og vet, er veldig likt det andre psykologer kan og vet. Noen ganger kan nye innfallsvinkler være en fordel. Det at ting man har hørt mange ganger blir formulert på en ny måte, kan føre til gjennombrudd i terapien. Å forstå mer av seg selv, og føle mestring, er kjempeviktig.
Det blir bedre. Det er en klisjé, og jeg blir selv rasende om folk sier dette når jeg har det ekstra jævlig. Men det er sant. Det kommer til å bli bedre om du våger å forsøke igjen. Du fortjener å få det bedre, du fortjener å nå målene dine. Du er ikke mindre verdt enn andre, selv om det føles sånn. Det som har skjedd tidligere er ikke din feil. Det er heller ikke din feil at psykologen slutter.
Hele meg har troen på deg. Du kommer deg gjennom dette. ❤
Dagene mine handler stort sett om å få rutinene opp og gå igjen. Jeg har fått frisk luft hver dag i to uker nå, det gjør meg godt. 🙂 Det har ikke blitt noe blogging, men jeg har i det minste kladdet litt hver dag.
To sanger, som overraskende nok står på repeat for tiden, er disse:
I forrige uke var psykologen tilbake på jobb. Hun har lagt opp til at vi skal møtes to ganger i uken inntil videre. Det er ubeskrivelig godt å være i gang igjen, og jeg hadde mest lyst til å klore meg fast i gardinene da det var tid for å avslutte den første timen. Vel, alle fire timene.
Dagene hjemme går med til å telle ned timer til neste gang vi har en avtale. Det er ikke særlig produktivt, og det fungerer som et slags hinder for alt jeg burde ha gjort. «Støvsuge? Men, det er bare 3 dager og 17 timer til jeg skal til psykologen! Tenk om jeg glemmer det.»
Å bare kunne fokusere på én ting om gangen er noe som har fulgt meg i mange år. Jeg vet det er folk med «bare» depresjon som har samme utfordring, men jeg er litt usikker på om det er flere årsaker til at jeg har det sånn. Det er for eksempel umulig for meg å lage middag samtidig som barnet er i samme rom. Jeg må fokusere 100% på én oppgave om gangen.
Og nå er det viktigste for meg å ikke gå glipp av neste time, så da blir det til at jeg tar en kjapp dusj, spiser over vasken, sjekker dato og klokkeslett på mobilen hele dagen, og ikke bruker tid på serier eller andre ting som kan distrahere meg. Som å blogge. 😉 Det går seg vel til i løpet av høsten.
I disse dager går min verden litt i oppløsning. Rutinene sklir ut. Jeg er våken til fuglene begynner å kvitre, for jeg tør ikke sove. Omtrent som om verden skulle gått under om jeg ikke klarte å holde ut «nattskiftet». Når jeg hører byen våkne til liv føler jeg meg tryggere, og jeg klarer omsider å sove litt. Jeg har våknet av 9-nyhetene på P2, så det er ikke mye hvile kroppen får.
Jeg får ikke i meg mat. Vanligvis er det spiseforstyrrelsen min som tar kontroll over alt som angår mat når jeg har det vanskelig, men dette oppleves annerledes. Problemet nå er at jeg ikke klarer å spise. Maten vokser i munnen, som om jeg skulle hatt høy feber. Jeg har forsøkt alt fra frukt og brødskive med leverpostei til posesuppe. Det går dårlig.
Og jeg tør ikke presse meg selv når det er noe som kan være triggende, særlig ikke nå som jeg ikke vet når jeg ser psykologen min igjen.
Tror nok en del av dette er bekymring, fordi jeg ennå ikke vet hvorfor psykologen blir borte. Hun vet hvordan jeg reagerer på uvisshet, så jeg føler meg trygg på at hun vil ta kontakt så fort hun er i stand til det. Hjernen min benytter ventetiden til katastrofetanker. Selvfølgelig.
Tårene triller med jevne mellomrom hele døgnet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Eller, jeg forstår at den emosjonelle berg- og dalbanen handler om at jeg blir utrygg når jeg ikke har oversikt og kontroll over situasjonen for øyeblikket, men det ville vært mer logisk om jeg hadde en indre uro eller var rastløs.
I disse dager forbinder jeg tårer utelukkende med å være lei seg, så da kan jeg vel konkludere med at den voksne jeg ikke er så mye fremme. Det er vel gjerne barne- eller ungdomsdeler som tenker så svart-hvitt. (Les mer om delpersoner her eller i min primitive ordliste.)
Jeg kommer meg ikke ut på tur. Det er viktig å være i bevegelse, for det gir meg mindre smerter i kroppen, OG det gjør meg litt lysere til sinns. Å ikke mestre det å ta på seg sko og jakke og åpne ytterdøren, det går ut over selvfølelsen. Jeg har ikke så innholdsrike dager til vanlig, så spaserturer pleier å være et høydepunkt for meg. Det er mange vakre sanseinntrykk ute i naturen, og det plager meg at jeg går glipp av dem.
Og på toppen av alt så slurver jeg med medisinene. Jeg har alarm på mobilen som sier fra når det er tid for påfyll, men jeg slumrer og slumrer helt til jeg blir så rasende av alt «maset» at jeg slår alarmen av. Da husker jeg i hvert fall ikke å ta dem. Om jeg kun får i meg halve døgndosen, så bidrar jo det også til at ting går dårligere.
Hvis ikke jeg klarer å stable meg litt på bena de neste seks-syv dagene, så blir det ikke besøk av barnet neste helg. Det er helt klart. Tanken gir meg blandede følelser. Vi ses så sjelden, så jeg vil nødig gi slipp på de dagene. Samtidig så er det viktig å ta vare på meg selv når ting er som de er, ellers blir det mye verre og da tar det enda lenger tid før vi sees. Dette livet suger.
Jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og hyle «URETTFERDIIIIIG!» nå. Som om dét skulle løse alle problemene. 🙄
«Stakkars deg som ikke feirer», har jeg hørt flere ganger i forbindelse med jul og påske. Og jeg forstår hvorfor vanlige mennesker synes synd på sånne som meg. For dem så betyr disse dagene å være sammen med familien og gjøre hyggelige ting, slik de alltid har gjort. Med et sånt perspektiv er det ikke rart det oppleves stusselig å skulle være helt alene.
Men for meg så har helligdager alltid vært ensbetydende med mer vold, mer overgrep, mer frykt. At foreldrene mine hadde fri fra jobb ville si at de fikk mer tid og energi å bruke på oss. Og ikke på en god måte. Alle disse dagene vanlige folk elsker, forbinder kroppen min med fare. Den er mer anspent enn vanlig, selv om jeg vet jeg kan være alene hjemme bak en låst dør.
Resultatet er at jeg har flere flashbacks enn på ordinære hverdager, fordi høytiden i seg selv er en eneste lang trigger. Det er grunnen til at jeg ikke liker alt av hellig- og merkedager. Også fellesferie, fars-/morsdag og fødselsdagene til foreldrene mine, ja selv helt vanlige helger er utfordrende å håndtere. Jeg er så utslitt når hverdagen kommer, at det er vanskelig å beskrive.
Vi er flere som er utslitt etter påsken. Foto: pxhere.com
Innebærer det stengte butikker og/eller fri fra jobb og skole, så liker jeg det ikke. Når det er sagt, det gjør meg ingenting at andre er glade. Jeg kan gjerne høre på om noen forteller om planene for ferien og oppriktig glede meg på deres vegne, men innerst inne er jeg veldig lettet for at jeg slipper å gjøre som dem. At jeg ikke har en stor familie å opprettholde fasaden overfor.
For mange må det visst være skitur med appelsin og kvikklunsj, samt påskelam og brettspill på hytta for å være verdt noe. Det er «synd på» oss som ikke opplever det. Hvorfor? Det er da ikke verre for meg enn ca 7,5 milliarder andre som ikke feirer påsken på tradisjonelt norsk vis? 😛
Jeg har ikke hatt det like fælt hele uken. Innimellom alle flashbacks har det vært noen fine turer ut i solen, med og uten kaffe. Og jeg så en film den ene dagen. Nå som 2. påskedag snart er over, kjenner jeg at kroppen begynner å slappe litt av igjen. Så da blir det litt enklere å være meg, frem til neste «rød dag» i kalenderen.
Der andre sukker tungt og tenker på arbeidsuken som venter, har jeg sommerfugler i magen fordi hverdagen og rutinene er tilbake igjen. Jeg ser frem til neste time hos psykologen, post i postkassen, lange bilkøer morgen og ettermiddag, og at folk ikke lenger har tid til å slå av en prat når jeg er ute og går tur. 😳
Og om noen nå skulle være bekymret for barnet mitt, kan jeg berolige dere med at barnet har det helt topp sammen med faren sin når det er høytider og helligdager. Barnefar er nemlig akkurat som dere andre. 😉
Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.
Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.
Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.
B
Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.
Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.
Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.
D
Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.
Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.
Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:
Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde denlille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.
Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!
Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.
Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)
Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.
Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.
Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.
Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.
Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.
Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:
Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.
Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.
Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.
Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.
Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.
Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.
Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)
F
Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.
Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.
Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.
Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.
Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.
I
Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.
P
Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.
Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».
Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.
PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.
R
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛
Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.
Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.
Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.
S
Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.
Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.
Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.
Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.
U
Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.
Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.
–
Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!
DIEversity 