Jeg forsøkte meg på et slags eksperiment nå i februar, hvor jeg den første uken skrev ned en setning eller to så snart jeg våknet av et mareritt. Uten å lese hva jeg skriver, eller hva jeg har skrevet tidligere. Bare få det ut. For å gjøre det litt enklere å komme i gang, startet alle nye setninger med «Hva om».

Og nå skriver jeg det her, til spott og spe.  Eller til analyse, for dem som måtte drive med sånt. Om det virker en smule kaleidoskopisk så er det fordi det er nettopp dét det er! Det er etter min mening svært usammenhengende og tilfeldig, men samtidig er det en slags rød tråd. Ikke hadde det noe med marerittene å gjøre, heller. Der var det som alltid noen som jaget meg.

 

 

Hva om jeg er bortkastet energi, som et ørlite sandkorn på universets sandstrand?
Hva om du ikke legger merke til at jeg blir borte når jeg forsvinner for godt?
Hva om jeg står så nær kanten av stupet at det bare er plass til én person der?
Hva om jeg ikke forstår hvordan jeg havnet her?
Hva om jeg forflytter meg i sneglefart selv når jeg føler at jeg løper maraton?
Hva om jeg taper viktigere kamper enn de jeg har vunnet?
Hva om jeg ikke ser hva som kunne betydd noe?
Hva om jeg ikke er noen, men ser alt, og likevel usynlig?
Hva om jeg feilberegner hvor lang tid alt vil ta?
Hva om jeg tar opp noens plass her, noen som ville utrettet noe?

Tror det er lurt at jeg skriver anonymt. 😀