Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse

Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.) 

Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…

At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)

 

silhouette family
Foto: pxhere.com

 

Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉

Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.

Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.

Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤

Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.

Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)

Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.

Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.

Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.

Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)

Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv at en magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding. 

Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.

Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉

Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)

Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.

På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig

Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.

Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.

Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.

Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.

Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)

 

mama bear
Foto: pxhere.com

 

Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.

Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)

Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)

Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.

Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳 

Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen. 

Photoshoot og fasade

Før jul var jeg ute på tur en dag for å få litt frisk luft, og klarne tankene. Det tok ikke lang tid å få kalde, røde kinn selv om det var sol, og jeg rakk til og med opparbeide litt appetitt til middag. Det kunne vært et godt minne å ta med seg videre gjennom en tung vinter, men det hele ble i stedet forurenset av en blogger som hadde photoshoot.

Det som ved første øyekast så ut som en familie som foreviget en hyggelig dag ute, endte opp med å bli både triggende og ubehagelig å være vitne til.

Barna byttet på å sutre og gråte, og de voksne glefset til hverandre. Ytterklær ble pakket ut av en sekk, det ble skiftet – og skiftet tilbake igjen, før klærne ble lagt tilbake i sekken. Både barn og voksne så ukomfortable og misfornøyde ut.

Jeg satt og kikket på med en diger klump i magen. Da de begynte å heve stemmene, sluttet jeg å drikke kaffen min. Jeg holdt hodet hevet, men bak solbrillene vendte blikket mitt ned i snøen. Fasade, vet dere.

Det jeg var vitne til fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom. Album på album fulle av oppstilte bilder. Anstrengte smil som ikke nådde øynene. Bilder som aldri fanget hyggelige øyeblikk, men som ble tatt for å bevise at vi barna hadde det fint og fikk gode opplevelser.

At vår familie var akkurat som alle andre familier.

 

smile dandelion
Foto: pxhere.com

 

Bildene ble brukt mot meg i alle år. «Du ser da glad ut her?» «Det kan ikke ha vært ille.» «Hvorfor smiler du på bilder, men aldri ellers?». Alle hadde en mening om hvordan det egentlig hadde vært i min familie. Alle forholdt seg til fasaden.

Min historie, mine minner fra da bildene ble tatt, betyr liksom ingenting. Alle kan jo se at jeg smiler, alle kan se at vi er ved severdigheter – sammen – og at vi ser veldig A4 ut. Bildene viser ikke stemningen mellom oss, eller raserianfallene til moren min når ting ikke gikk hennes vei.

Jeg husker et irritert og hvesende «Smil, da!» fra en forelder, jeg husker klesskift og hardhendt børsting av hår. Jeg husker instruksjoner. «Hold denne!» «Gjør sånn!» «Legg armene rundt hverandre!» «Stå litt på tå så du ser høyere ut!». Jeg hatet de dagene, jeg hatet å bli tatt bilde av, og jeg hatet at foreldrene mine jobbet så aktivt for å skjule hva som skjedde hjemme.

Det fyller med meg en stor tristhet når jeg tenker tilbake på den skuespillertilværelsen. For det var det det var, når vi hadde photoshoot og når vi beveget oss utenfor husets fire vegger. Vi latet som vi var en lykkelig familie, vi latet som vi tok bilder spredt ut over året, for å sende med det forhatte julebrevet. Julebrevet som var fullt av løgn. Jo visst, vi hadde besøkt de og de menneskene, det og det landet, men skoleprestasjonene var veldig overdrevet, – resultatene fra fritidsaktivitetene like så.

Jeg ble invitert med på aktiviteter i tenårene basert på ting jeg «hadde elsket, og vært veldig flink til» som liten. Problemet var at det var løgn. Jeg elsket ikke aktiviteten, jeg ble tvunget til det. Ikke var jeg flink heller, resultatene ble pyntet på for å tekkes tonen i julebrevet og fasaden foreldrene mine higet etter.

Selv om jeg ikke har noe holdepunkt for å si at den bloggerens barn lider noen overlast i det daglige, så vet jeg så alt for godt hva en perfekt fasade kan skjule. Det føltes ikke godt å bli minnet på dette, og det gjør meg veldig lei meg å tenke på at det vokser opp en ny generasjon barn som må holde ut photoshoots.

Jeg er bare veldig takknemlig for at hele min falsk-lykkelige barndom ikke ble foreviget på en blogg, slik at hele verden kunne se hvor falsk-lykkelige vi var, og protestere når jeg en dag var klar for å lette på sløret og fortelle min versjon. Det er helt grusomt å ikke eie sin historie. Stakkars, stakkars bloggerbarn.

 

PS: Jeg vet ikke hvem den bloggeren er. Har aldri sett henne, mannen eller barna før. Jeg leser bare to blogger, én handler om kunst, og det andre er en reiseblogg. Den eneste grunnen til at jeg vet hun er blogger, er hva hun og mannen utvekslet av ord seg i mellom. «Ta et nytt, jeg kan jo ikke bruke det der på bloggen!» «Husk at du må (mumle, mumle) for leserne!».