Barnet og jeg har snakket sammen på telefon hver dag siden sist vi så hverandre. Ordvalgene levner liten tvil om at barnet ønsker mer tid med mammaen sin. Men her sitter jeg, med alle delene som switcher stadig vekk. Jeg klarer ikke være en god mamma når det er sånn. Og det er ubeskrivelig vondt å kjenne på.
Det forventingsfulle tonefallet når det spørres om å komme hit, etterfulgt av stillheten og tapperheten når barnet viser forståelse for at mamma er syk igjen. Brutalt.
Det er så urettferdig at alt som skjedde med meg går ut over barnet mitt. Jeg føler jeg har tatt gode og riktige avgjørelser der det har vært mulig, for at barnet skal ha det bra. Men det blir aldri godt nok. Uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke kunne gi barnet det hen ønsker seg mest. I stedet må jeg avvise og høre på skuffelsen gang på gang.
Kanskje er jeg farget av egne tilknytningsforstyrrelser, men jeg er overbevist om at det gjør noe med et barn når det hele tiden får høre ulike varianter av «Nei, jeg orker ikke. Det passer ikke i dag», fra en av dem som står seg nærmest. Tenk om jeg kunne sagt JA i blant. Da ville det kanskje ikke vært like vondt å høre nei neste gang?
Målet har hele tiden vært å ha flere hverdager sammen med barnet, og når sånne samtaler er overstått, kommer den mørke tanken om at alt står stille. At terapiforløpet har stoppet opp. (Det stemmer selvfølgelig ikke, jeg har kommet et godt stykke på vei siden den første timen hos psykologen.) Hvor er friskmeldingen hennes når man trenger den?
Jeg tenkte først at dette har ikke skjedd før, men mens jeg vasket på fredag kom jeg på at det er deler av voksenlivet mitt jeg ikke husker. Omlag seks måneder er helt borte fra hukommelsen, rundt den tiden jeg brøt kontakten med familien. Jeg husker samtalene med søsknene mine, og jeg husker busstidene på det stedet jeg flyttet til. Alt annet er borte.
Det er som å ha slått på en lysbryter et halvt år senere og oppdage at ingenting er som det pleide å være. Jeg husker jeg var forvirret, og glad på en uvirkelig måte. Jeg hadde mange spørsmål, men ingen mulighet å finne svarene. Bare dro jeg? Sa jeg noe til foreldrene mine? Pakket jeg koffertene fulle av klær og personlige eiendeler, eller hadde jeg kun et skift i vesken? Hvem henvendte jeg meg til for å få hjelp? Jeg vet ikke.
Etter opplevelsen forrige uke var jeg bekymret for å ha barnet hos meg i helgen. Tenk om det skulle skje igjen? Jeg hadde løpende kontakt med barnefar frem til de kom hit, i tilfelle jeg plutselig måtte avlyse. Vi sendte noen meldinger i løpet av helgen også, men det var kun for å bekrefte at det gikk bra.
Nå har jeg rukket å tenke litt mer på uken som forsvant, og jeg har slått meg til ro med at det kunne vært mye verre. Alt tyder på at jeg var i leiligheten hele tiden, jeg hadde ikke brukt bankkortet eller mobiltelefonen, jeg hadde ikke selvskadet, klippet av meg håret, publisert personopplysninger på bloggen, eller ødelagt inventar.
Alt som var «galt» var at jeg ble møtt av mye rot og søppel, og at jeg opplevde å ikke ha kontroll. Det kan jeg leve med. Samme hvor mye jeg misliker følelsen.
Psykologen og jeg har vært inne i en god flyt en stund nå. Det ble dessverre avbrutt av at jeg fikk influensa. Mandag skulle vi hatt vår første time på noen uker, men det kom i stedet en sms om at hun er sykemeldt. Det er timene hos henne som holder meg i live, og når uforutsette ting skjer vet jeg aldri hvordan jeg skal holde ut alene.
Å skrive det ned får meg til å føle meg dum og litt dramaqueen, men når jeg står midt i det, oppleves det som om dette er alt som betyr noe her i livet. Jeg er redd for å miste henne, og er nå på dag fem med katastrofetanker. Det går snart over, det gjør alltid det. 🙂 Jeg må bare planlegge litt angående hva jeg kan fylle dagene med, eller skrive om, for nå har jeg ingen som står og tar meg imot om jeg skulle gå på en smell.
Takket være psykologen vet jeg i det minste litt om hva som skjer inni meg nå. Fritt etter hukommelsen: Amygdala er den delen av hjernen hvor fight, flight og freeze finner sted. Når jeg får flashback eller opplever noe jeg oppfatter som truende, er det amygdala som aktiveres. Når det skjer må de andre områdene i hjernen skygge banen. Som for eksempel brocas-området, som er et slags språksenter. Derfor klarer jeg ikke å snakke under et flashback, fordi amygdala krever det meste av hjernekapasiteten.
Jeg har observert barnet mitt noen ganger, og sett hvordan et (forhåpentligvis) trygt barn reagerer når det blir skremt av en film, eller en barnslig mamma som gjemmer seg bak en dør. Barnet skvetter til og ser overrasket ut i 1-2 sekunder, begynner å le, og ti sekunder senere er det som om det aldri skjedde. «Normalnivået» til barnet er 0, fordi det alltid går ned igjen etter at barnet har blitt skremt.
Når jeg blir skremt fryser kroppen fullstendig til, jeg klarer ikke røre meg. Innvendig får jeg full panikk, som om jeg skulle vært innelåst med en utsultet tiger – uansett om det er mobilen som ringer, en dør som smeller hardt igjen, eller det er snakk om en reell fare. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt og «lander» aldri ordentlig etterpå. Sånn har det alltid vært, og for hver gang jeg blir redd økes stressnivået mitt med ett hakk. Normalnivået nærmer seg vel millionen nå. 🙄
De siste 10 døgnene har vært tøffe, og jeg er tilbake på DPS. Det startet med at varmepumpa sluttet å virke midt i hetebølgen. Det var bare en bagatell som viste seg å være enkel å ordne, så den eneste grunnen til at det ble et problem for meg var at vaktmesteren måtte inn i leiligheten. Det ble 28-30 grader innendørs etter at den røk, så han måtte faktisk reparere den.
Om du er ny på bloggen, forklarer jeg litt om hvorfor det er så vanskelig for meg å ha folk i leiligheten her.
Jeg håndterte tanken på å måtte slippe ham inn svært dårlig, og brøt helt sammen. På mirakuløst vis klarte jeg å ringe kontakten min på DPS Døgn og gi en slags oppsummering av krisen. Og jeg hadde skikkelig flaks, for jeg måtte bare vente to dager på en ledig seng.
Vaktmesteren fikk nøkkel til leiligheten, og jeg ble hentet av en sykepleier fra avdelingen. Her har jeg vært i en uke nå. De vil helst ha folk hjemme i helgene*, men jeg er en av to som blir her denne helgen også.
*Ja, faktisk! De tøffeste og kjipeste dagene hvor vi trenger å ha folk rundt oss, det er da helsevesenet har funnet ut at de kan spare litt penger, så de kaster oss ut. Et skritt frem, to tilbake. Høres ikke lønnsomt ut.
Jeg burde benyttet anledningen med struktur i hverdagen til å skrive mange innlegg, men dagene har gått med til å sitte under en dyne, hakke tenner og riste av skrekk. Jeg trenger å bli holdt rundt, roet ned og trøstet, men det er visst ikke lov å «ta på» pasienter på den måten. Selv ikke i plenum.
Å klappe meg på skulderen gjør ikke samme nytte, for å si det sånn. 😐
I helgen fikk jeg endelig tilbrakt litt tid med barnet igjen. Det var veldig etterlengtet, for oss begge. Jeg var ikke klar for overnattingsbesøk, men hjelpsomme familiemedlemmer på farssiden sørget for at barnet og jeg fikk noen timer sammen både lørdag og søndag.
Det er viktig, særlig for barnet, å sees igjen om ikke så alt for lenge. Planen er å kjøre samme opplegg neste helg, om jeg ikke skulle være klar for overnatting. Jeg tror at å gjenoppta rutinen så raskt som mulig vil være bra for både liten og stor. (Og nå snakker jeg om barnet og meg, ikke om delene mine.) 😉
En kort oppdatering på tingenes tilstand, altså. Jeg hadde lyst til å dele det som er bra også, og ikke bare klage. ❤
På morgenen i dag fikk jeg en telefon fra psykologen som forklarte situasjonen som har oppstått. Jeg forstår hvorfor hun ikke har gitt lyd fra seg tidligere, og vi ble enige om å ta en tidlig sommerferie. Det betyr at jeg skal klare meg alene frem til august.
Det er lenge om jeg tenker på hvor myebarnedeleneer fremme nå om dagen, men samtidig så er det allerede mai. Tre måneder er veldig lite når jeg sammenligner med katastrofetankene som har herjet i det siste: «Hun kommer aldri tilbake!» Joda, det gjør hun. Nå har jeg noe konkret å forholde meg til, og da blir det enklere å holde ut.
For å ta opp tråden fra forrige innlegg, hvor jeg nevner at det spøker for samværet i helgen som kommer, så kan jeg informere om at det er avlyst. Da trenger jeg ikke bruke tiden på å prøve å «ta meg sammen» frem til barnet kommer, men heller bruke de neste drøye to ukene på å bygge meg opp igjen.
I disse dager går min verden litt i oppløsning. Rutinene sklir ut. Jeg er våken til fuglene begynner å kvitre, for jeg tør ikke sove. Omtrent som om verden skulle gått under om jeg ikke klarte å holde ut «nattskiftet». Når jeg hører byen våkne til liv føler jeg meg tryggere, og jeg klarer omsider å sove litt. Jeg har våknet av 9-nyhetene på P2, så det er ikke mye hvile kroppen får.
Jeg får ikke i meg mat. Vanligvis er det spiseforstyrrelsen min som tar kontroll over alt som angår mat når jeg har det vanskelig, men dette oppleves annerledes. Problemet nå er at jeg ikke klarer å spise. Maten vokser i munnen, som om jeg skulle hatt høy feber. Jeg har forsøkt alt fra frukt og brødskive med leverpostei til posesuppe. Det går dårlig.
Og jeg tør ikke presse meg selv når det er noe som kan være triggende, særlig ikke nå som jeg ikke vet når jeg ser psykologen min igjen.
Tror nok en del av dette er bekymring, fordi jeg ennå ikke vet hvorfor psykologen blir borte. Hun vet hvordan jeg reagerer på uvisshet, så jeg føler meg trygg på at hun vil ta kontakt så fort hun er i stand til det. Hjernen min benytter ventetiden til katastrofetanker. Selvfølgelig.
Tårene triller med jevne mellomrom hele døgnet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Eller, jeg forstår at den emosjonelle berg- og dalbanen handler om at jeg blir utrygg når jeg ikke har oversikt og kontroll over situasjonen for øyeblikket, men det ville vært mer logisk om jeg hadde en indre uro eller var rastløs.
I disse dager forbinder jeg tårer utelukkende med å være lei seg, så da kan jeg vel konkludere med at den voksne jeg ikke er så mye fremme. Det er vel gjerne barne- eller ungdomsdeler som tenker så svart-hvitt. (Les mer om delpersoner her eller i min primitive ordliste.)
Jeg kommer meg ikke ut på tur. Det er viktig å være i bevegelse, for det gir meg mindre smerter i kroppen, OG det gjør meg litt lysere til sinns. Å ikke mestre det å ta på seg sko og jakke og åpne ytterdøren, det går ut over selvfølelsen. Jeg har ikke så innholdsrike dager til vanlig, så spaserturer pleier å være et høydepunkt for meg. Det er mange vakre sanseinntrykk ute i naturen, og det plager meg at jeg går glipp av dem.
Og på toppen av alt så slurver jeg med medisinene. Jeg har alarm på mobilen som sier fra når det er tid for påfyll, men jeg slumrer og slumrer helt til jeg blir så rasende av alt «maset» at jeg slår alarmen av. Da husker jeg i hvert fall ikke å ta dem. Om jeg kun får i meg halve døgndosen, så bidrar jo det også til at ting går dårligere.
Hvis ikke jeg klarer å stable meg litt på bena de neste seks-syv dagene, så blir det ikke besøk av barnet neste helg. Det er helt klart. Tanken gir meg blandede følelser. Vi ses så sjelden, så jeg vil nødig gi slipp på de dagene. Samtidig så er det viktig å ta vare på meg selv når ting er som de er, ellers blir det mye verre og da tar det enda lenger tid før vi sees. Dette livet suger.
Jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og hyle «URETTFERDIIIIIG!» nå. Som om dét skulle løse alle problemene. 🙄
Barnet mitt er alltid så forventningsfull når jeg kommer inn på rommet for å si god natt. Det er som om vi ikke så hverandre på badet fem minutter tidligere. Vi ser begge frem til samtalen, til å lese eller bli lest for, le og legge planer for neste dag.
Det spiller ingen rolle hvor mye vi har skravlet gjennom dagen. Når kvelden kommer har alltid barnet så mye på hjertet. Det har heller ingenting å si om vi var uvenner en time tidligere; når det er sovetid er vi alltid bestevenner. Det er en av de fineste stundene mellom oss. Hjertelig, åpent, nært og tillitsfullt.
Samtidig føles det sårt. Vi setter aldri ordentlig ord på savnet. Elefanten i rommet. Jeg vet ikke om jeg ville klart å snakke om hvor stort savnet er, uten å bryte helt sammen. Men jeg lyver for meg selv og tenker at jeg unngår temaet for å beskytte barnet mitt.
Når jeg har en god periode får vi fire slike kveldsstunder sammen i løpet av en måned. Det føles så forsvinnende lite, men samtidig betyr det absolutt alt.
Hvilke tanker gjør man seg når man får en alvorlig, psykiatrisk diagnose? Hvordan føler man seg? Det kan være mange mulige svar på dette, men slik var det for meg da psykologen forklarte dissosiativ lidelse:
«Men, jeg er jo omtrent normal?» Alt er relativt, og det er ting ved meg som jeg visste ikke var likt for alle andre, men i det store og hele følte jeg at jeg fremstod som «normal». Jeg hadde tydeligvis en forestilling om at folk med alvorlige diagnoser skiller seg markant ut på alle mulige måter, nærmest med enhjørninghorn og et blinkende lysskilt over hodet.
«Nå mister jeg barnet mitt.» En så alvorlig diagnose kunne umulig være forenelig med god omsorgsevne? Jeg så for meg at barnefar ville ta saken for retten, og vinne før dommeren hadde rukket å sette seg. Jeg innbilte meg åpenbart at omsorgsevnen ikke forduftet før jeg blegjort oppmerksom på diagnosen. Logisk brist der, altså.
«Hun kommer til å sperre meg inne på psykiatrisk avdeling.» Igjen, jeg var fordomsfull og uvitende. Dessuten blir ikke «sånne som meg» noe friskere av å være innlagt, vi har mer behov for omsorg og forståelse, – noe som er fullt mulig å få som poliklinisk pasient dersom man er heldig og møter fagfolk som har kjennskap til hva en dissosiativ lidelse går ut på. Å være i kjente omgivelser (les: hjemme) kan også ha en beroligende effekt, og være med på å stabilisere dagene.
«Ingen kommer til å tro på noe jeg sier, noensinne.» Som om en dissosiativ lidelse skulle vært ensbetydende med å være lystløgner. Det er det ikke. Dette har nok også med fordommer å gjøre, ting jeg har lest og hørt i mediene om troverdighet hos vitner og offer. Psykiatrisk diagnose er aldri en fordel i slike situasjoner, og det å ikke bli trodd er et sårt punkt for meg.
Jeg følte meg på en måte «avslørt». Antageligvis var det en av delene som fikk litt panikk fordi psykologen hadde klart å se bak fasaden. Hele det skjøre korthuset mitt kollapset, og forandringer er skumle.
Jeg ble glad. I flere år hadde jeg følt at jeg ikke var helt som «alle andre», og jeg hadde følt meg veldig dum som ikke forstod verden og samfunnet intuitivt, slik som de tilsynelatende gjorde. Nå følte jeg at det var en grunn til dette, jeg fikk en forklaring og ting ga mening. Det minnet om å føle mestring, en følelse som stort sett er fraværende i livet mitt.
Jeg følte meg akutt ensom. Hvorfor måtte jeg få en så «sær» og sjelden diagnose? Kunne jeg ikke heller feile noe «vanlig», noe jeg slipper å forklare for folk? Jeg hadde aldri hørt om diagnosen tidligere, og visste dermed heller ikke om noen som hadde den. Hvordan googler man seg frem til nyttig informasjon når det som står stort sett er kort og konsist, nærmest som en bisetning? Det fantes noen blogger, men jeg kjente meg ikke helt igjen i det lille jeg leste.
Jeg fikk angst. Det var nok følelsen av tap av kontroll som fyrte opp under angsten, kanskje i kombinasjon med uvissheten over hva som kom til å skje fremover. Det knytet seg helt i brystet, pusten var veldig overfladisk og det gikk litt rundt for meg. Godt at det skjedde mens jeg var sammen med psykologen, for da kunne hun hjelpe meg ut av det.
«Akkurat sånn er det!» Jo mer psykologen forklarte, jo oftere dukket denne tanken opp. Jeg følte meg sett, som om hun forstod meg, selv om hun hadde «avslørt» fasaden jeg hadde bygget opp.
«Nei, dette må være feil.» Fornektelse og uvirkelighetsfølelse er gjengangere i slike situasjoner, og ikke bare i psykiatrien. Det var et eneste stort kaos med motstridende tanker og følelser.
Jeg kjente på en sorg. En alvorlig diagnose spenner ben på håpet om muligheten for en quick fix. Selv om det ikke er livstruende slik det kan være i somatikken, går verden på en måte i knas. Plutselig gikk det opp for meg at dette ikke er noe jeg kommer til å bli frisk av, det handler kun om å finne måter å mestre hverdagene på. Gjøre det beste ut av det.
Hvordan man takler en slik diagnose er selvfølgelig individuelt. Noen synker litt sammen og føler seg maktesløse, og andre er mer målrettet og kampklare, og leter seg frem til måter å håndtere dette på. Og det kan veksle. Jeg ble veldig motløs i starten, alt virket så meningsløst når det dreide seg om en diagnose som skal følge meg hele livet.
Etter hvert som psykologen har fortalt og forklart mer detaljert, og pekt på det lille jeg har fått til så langt i livet – mot alle odds, så har jeg fått øynene opp for at det er mulig å få en bedre hverdag. Det kommer aldri til å bli det livet jeg drømte om, men det vil garantert være bedre enn det er her og nå.
Motløsheten og optimismen kommer litt i rykk og napp. Noen dager lurer jeg på hva som er vitsen med å prøve, for jeg kommer aldri til å få et godt liv. Da blir jo spørsmålet «Hva er et godt liv»? Og det vet jeg ikke om jeg har noe svar på. Et godt liv knyttes gjerne til utdannelse, jobb, familie, barn, venner, reiser, mål som nås, og for noen; å bli beundret av andre.
Akkurat her og nå er det ingenting som føles godt i livet mitt, med unntak av at barnet har det etter forholdene bra. Og kanskje er det der jeg må starte. Legge listen lavt nok til at jeg kan gå over den uten å løfte bena. Jeg drømmer om å ha færre flashbacks, men selv det er en utopi for øyeblikket.
Det er ikke meningen å sutre, men jeg velger å skrive det likevel. Håpet er å kunne lese innlegget om et år eller to, og se at jeg har kommet et godt stykke siden mars 2018. Det vil være veldig motiverende for å fortsette terapien når jeg på et senere tidspunkt føler «alt» har stått på stedet hvil hele veien. 🙂
Små, selvfølgelige ting som kan hjelpe i (starten av) terapiforløpet:
Skriv ned alle timeavtaler. Noen er heldige og får et fast tidspunkt hver uke, men selv de timene går an å glemme om man dissosierer mye og dagene går i ett.
Spør om det er mulig å sette opp avtaler for et kvartal om gangen. Forutsigbarhet er gull verdt. Selvfølgelig kan det skje uforutsette ting, og det er ikke til å unngå at timer må flyttes litt på i blant, men det er likevel godt å ha noe å forholde seg til.
Skriv ned spørsmål etter hvert som de dukker opp, og ta dem med når du skal møte legen eller psykologen. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste til lunsj i dag, så jeg må være kjapp til å få ting ned på papir om jeg skal kunne få svar på det jeg lurer på.
Noter og sorter informasjonen du får underveis. Det gir en følelse av kontroll å lese gjennom ting man har hørt før, og det kan være godt å bli minnet på ting man har glemt. Jeg pleier å skumlese notatene når psykologen har ferie, for å få et «ekko» av stemmen hennes inni hodet om det går lenge mellom hver time. Beroligende. 😉
Informer familie og venner, om du er komfortabel med det. Jeg vet at ikke alle klarer å være forståelsesfulle, så se an folk. Fordelen med å informere de riktige menneskene, er at det blir enklere for dem å backe deg opp når de forstår litt mer av hva du sliter med.
Tenk nøye gjennom hvem du deler hva med, og hvor åpen du er. Bruker du sosiale medier til å dele alt, kommer du til å angre. Særlig om du opplever bedring på sikt, kan det oppleves skadelig å ha den gamle informasjonen fritt tilgjengelig. Ønsker du å informere noen få kan du heller skrive en mail, eller opprette en privat dagbok på nett hvor du selv bestemmer hvem som skal få tilgang. Eller gjør som meg, og skriv helt anonymt.
Skaff oversikt over mulighet for praktisk støtte. Har du noen som kan kjøre deg til butikken en gang i uken, hente deg hos psykologen om det har vært en tøff time, ta inn posten for deg i dårlige perioder, m.m.?
Om økonomien din er på ville veier, om du ikke klarer å betale regninger i tide, og konvolutter og innkommende telefonsamtaler skremmer vannet av deg; ikke nøl med å søke om hjelpeverge. Å få kontroll på økonomien er enda en ting som gjør hverdagen mer stabil, og jeg anbefaler det på det varmeste. Hjelpevergen skal få et eget innlegg om ikke så lenge, så jeg utdyper ikke mer nå. 🙂
Til slutt vil jeg understreke viktigheten av å huske å informere barna.
Det spiller ingen rolle om du «bare» er deprimert, om du har en alvorlig psykisk lidelse, eller om det er somatisk. Barn blir redde dersom de ikke informeres om hva som skjer, når de merker at det «er noe». Får de ikke informasjon, bruker de fantasien for å skape en plausibel forklaring.
Det ender som oftest opp med at de konkluderer med at det må være deres egen feil, og det er ingen god følelse! Når du har informert barna er det mulig å skape struktur og forutsigbarhet i hverdagen, og berolige dem. Det er viktig at barn har en trygg hverdag, så jeg anbefaler også å informere andre voksne som omgås dem til daglig, som barnehage, skole, fritidsaktiviteter og familie.
Psykologen kan være behjelpelig med å informere både barn og barnehage eller skole, om det blir vanskelig for deg.
Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.)
Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…
At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)
Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉
Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.
Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.
Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤
Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.
Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)
Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.
Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.
Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.
Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)
Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv aten magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding.
Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.
Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉
Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)
Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.
På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig
Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.
Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.
Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.
Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.
Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)
Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.
Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)
Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)
Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.
–
Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳
Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen.
DIEversity 