Andre mennesker gjør alt de kan for å unngå spoilere. Jeg oppsøker dem. I forkant av at jeg skulle se sesong 1 av Le Bureau, finkjemmet jeg internett for detaljerte beskrivelser av episodene. Grunnen til det er at de kroppslige reaksjonene når jeg ser en spennende film eller serie, har mye til felles med reaksjonene på frykt. Pulsen kan øke, jeg puster ikke med magen, kroppen anspennes og jeg er på vakt. Og det er i seg selv triggende.

Så jeg leser spoilere.

Før hver episode repeterer jeg det jeg har lest, og pugger utenatt hva som kommer til å skje. Det gir en opplevelse av kontroll å vite hva som skjer i neste scene. I kombinasjon med hyppig bruk av pauseknappen, beroliger det meg nok til at jeg ikke blir trigget. Dessuten, min ungdomsskole-fransk er såpass falmet at jeg ble litt distrahert av å lese tekstingen underveis. Perfekt.

Jeg pleier ikke se dramaserier med så mye spenning som denne, men jeg gjorde et unntak fordi jeg ble nysgjerrig av omtalene. (For ca ti år siden gjorde jeg et liknende forsøk med The Sopranos, men det var så mye brøling og kjefting at jeg ikke så mer enn et par episoder. Det ble for likt hvordan foreldrene mine holdt på.)

Den første sesongen av Le Bureau var for så vidt bra laget, men det blir litt i skumleste laget for meg. Sesong to og tre kan jeg heller lese meg gjennom, om nysgjerrigheten tar overhånd. Jeg får holde meg til Animal Planet, og kanskje tørke støv av boksen med Friends. 😛