Mørkt

Det går ikke så bra for tiden, så jeg lar med vilje være å blogge. Som jeg svarte i mars da noen spurte hva man kan gjøre når alt er mørkt og håpløst: Jeg kommer meg gjennom dagene ved å snooze alarmen på mobilen. Jeg starter med fem minutter, og øker ikke intervallene før jeg blir irritert over at den ringer hyppig. For om det føles som om tiden går fortere, betyr det at jeg har det litt bedre. Den ringer hvert kvarter nå, så det går riktig vei.

En som forstod meg

Da jeg var innlagt tidligere denne måneden, møtte jeg en annen som også har delpersoner. Det er første gang jeg har snakket med noen som har det på samme måte, og det føltes veldig uvant å ikke måtte forklare noe. Jeg føler meg i blant som et gigantisk, neongrønt pinnsvin i en verden full av pastellfargede ballonger, så det var fascinerende å møte en som meg.

Vi snakket blant annet om det å ikke kjenne seg igjen i andre, og viktigheten av å føle at «det er noen som meg» der ute. Ingen av oss hadde snakket helt åpent med andre enn fagfolk, så det var en ny erfaring. Jeg tror det var en bra ting, jeg venner meg fremdeles til tanken på at noen forstår.

Medpasienten og jeg er relativt tidlig i behandlingsforløpet. Ingen av oss har full oversikt over de ulike delene, og begge er litt misunnelig på de som kan kommunisere fritt med alle delene, og nærmest ha et slags familieråd. Det er ikke sikkert noen av oss kommer til et sånt punkt, det er ikke likt for alle. Medpasienten min har delpersoner med ulike navn og kjønn. Jeg tror ikke jeg har det.

Til nå vet jeg at mine deler er i ulike alderstrinn og ikke liker den samme maten. Blant annet. De har naturligvis ulike interesser og behov. Det ville gjort det veldig mye enklere for meg om jeg kunne omtalt delene som Ola (4) eller Kari (10), men jeg kaller dem fremdeles bare «den lille», «den sinte», «den deprimert», «den voksne» osv.

Jeg har hele tiden sett på integrering av delene som et sluttmål for behandlingen. Det ønsket ikke denne andre personen å oppnå. Jeg ble litt overrasket, for det har ikke slått meg at det å forbli fragmentert kan være et alternativ. Vi drøftet fordeler og ulemper ved å være splittet vs. integrert for all fremtid, og jeg tror ubehaget rundt tanken på å bli hel handler mest om å ikke vite hva man går til. Kanskje ispedd en frykt for å føle seg ensom om man bare har én indre stemme?

Vi utvekslet ikke kontaktinformasjon. Begge følte på en blanding av «Hurra! Bestevenn!» og «Bryr meg ikke». Apropos indre konflikter. 🙂 Vi fant ut at vi trenger å fordøye inntrykkene litt. Det er også ustabilt i hverdagene våre, av ulike årsaker, og vi har et behov for at det skal ordne seg før det skjer nye omveltninger. Og har man relasjonstraumer, kan det være krevende å skulle bli kjent med nye mennesker.

Kort oppsummert har vi nok med oss selv akkurat nå, men vi ser hverandre sannsynligvis igjen på DPS. Det er sikkert fint å etablere et vennskap, men for min del føles det langt viktigere bare det at vi møttes og utvekslet erfaringer. Jeg har ikke behov for å gjøre noen til en stor del av livet mitt, jeg føler meg mindre ensom bare ved å vite at det er flere der ute som forstår.

Brå overgang

Jeg gikk rett fra å være skjermet fra inntrykk i et par uker, til å være to døgn på hytta med barnet og andre (eks)familiemedlemmer. Det gjorde meg så sliten at jeg sovnet da jeg satt på bussen hjemover. Omgitt av fremmede mennesker. Sjansen for at dét skulle skje, var forsvinnende liten.

Nå gruer jeg meg veldig til en telefonsamtale med Nav. Jeg er redd for å switche midt i samtalen, og redd for å ikke få med meg hva som blir sagt. Voksenlivet er ikke helt min greie for tiden, kjenner jeg. 😳

Innlagt på DPS

Jeg trengte en timeout fra verden, så jeg ba om å få bli lagt inn igjen. Det skjedde noe rundt meg som var utenfor min kontroll. Selv om det ikke var stort og uhåndterbart, så ble totalbelastningen ble for stor. Jeg har vært her i ca en uke, og planlegger å reise hjem neste fredag.

Det er en åpen avdeling, så jeg kan fortsette å gå tur hver dag selv om jeg er her. I tillegg hjelper de meg litt med måltidene og sosialisering. Å være innlagt er ikke noe hokus pokus, for meg handler det i stor grad bare om å ha noen rundt seg som jeg kan snakke med ved behov. Og som holder styr på måltider og medisiner, så jeg får i meg det jeg skal uansett hvilke delpersoner som er fremme. Én ting mindre å bekymre seg for. 🙂

 

Svar til en anonym, om brutte relasjoner

Jeg fikk en mail tidligere i dag fra en person som ikke oppga en reell e-postadresse, men jeg ønsker å svare likevel. Uten å gå for dypt inn i det, så handlet det om å ha vanskelig for å stole på mennesker på grunn av relasjonstraumer, og hvor lang tid det tar før sånne som oss tør å slippe noen innpå seg, særlig i terapi. Personen har brukt mange år på å komme til et punkt at hen begynner å føle seg trygg på psykologen sin, og nå skal psykologen snart slutte.

Det er kanskje ikke så lett for andre å forstå hvordan det er å være så grunnleggende utrygg, eller hvor mye det koster oss å åpne opp. Det handler ikke om å være litt skeptisk til nye mennesker, men om å ha erfart at mennesker som skal være trygge alltid svikter, skuffer, påfører oss vondt, eller ikke orker å romme det vi bærer på. At alle som kunne vært en trygghet i hverdagen blir borte av en eller annen grunn. Så hva er vel poenget i å forsøke å slippe dem inn?

For å bruke meg selv som eksempel, så føler jeg det sånn hver gang psykologen er sykemeldt. Det er lett å føle at man er en krevende pasient og årsaken til at psykologen trenger en pause. Legg merke til ordet føle. Jeg tenker ikke sånn, jeg vet at alle kan bli syke og at det etter all sannsynlighet er en tilfeldighet at akkurat hun sykemeldes ofte, men jeg føler likevel på det å være avvist. Sånn er det å ha hatt en barndom som min.

 

cobblestone
Foto: pixhere.com

 

Kjære Anonym!

Dette er ikke et hint fra verden om at du ikke fortjener å ha det bra. Dette betyr ikke at du bare skal gi opp å stole på mennesker. Jeg vet av erfaring at det føles som om denne terapirelasjonen var bortkastet, men du har kommet langt på disse årene. Relasjonen til psykologen har endret deg på en god måte. Selv om du føler deg sviktet nå, så har disse årene vært bra for deg. Om det tok deg x år å bli trygg på denne behandleren, vil det gå litt fortere neste gang du møter en bra en. Jeg lover.

Noen mennesker passer ikke sammen, på grunn av dårlig kjemi. Om du kommer til en ny psykolog og kjenner at det aldri kommer til å fungere, bytt med en gang! Ikke kast bort tiden din. Psykologer tar ikke dette personlig.

Bruk mest mulig tid på å ta vare på deg selv nå. La eventuelle pårørende ta seg av kontakten med hjelpeapparatet og husarbeid, og fokuser heller på det du må gjøre for å holde hodet over vann inntil videre. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte tenke, akkurat nå er det viktig å være snill med seg selv. Gjør så godt du kan med søvn, mat, frisk luft og rutiner. Det er greit om du ikke får det til hele tiden, men be om hjelp om det skulle skli helt ut.

Sånne som oss er vanedyr og føler oss utrygge når det skjer selv små forandringer. Å bytte behandler kan oppleves som en stor katastrofe. Likevel er det viktig å huske at psykologen bare er et verktøy. Alt det hen kan og vet, er veldig likt det andre psykologer kan og vet. Noen ganger kan nye innfallsvinkler være en fordel. Det at ting man har hørt mange ganger blir formulert på en ny måte, kan føre til gjennombrudd i terapien. Å forstå mer av seg selv, og føle mestring, er kjempeviktig.

Det blir bedre. Det er en klisjé, og jeg blir selv rasende om folk sier dette når jeg har det ekstra jævlig. Men det er sant. Det kommer til å bli bedre om du våger å forsøke igjen. Du fortjener å få det bedre, du fortjener å nå målene dine. Du er ikke mindre verdt enn andre, selv om det føles sånn. Det som har skjedd tidligere er ikke din feil. Det er heller ikke din feil at psykologen slutter.

Hele meg har troen på deg. Du kommer deg gjennom dette. ❤

Det er så vondt å avvise

Barnet og jeg har snakket sammen på telefon hver dag siden sist vi så hverandre. Ordvalgene levner liten tvil om at barnet ønsker mer tid med mammaen sin. Men her sitter jeg, med alle delene som switcher stadig vekk. Jeg klarer ikke være en god mamma når det er sånn. Og det er ubeskrivelig vondt å kjenne på.

Det forventingsfulle tonefallet når det spørres om å komme hit, etterfulgt av stillheten og tapperheten når barnet viser forståelse for at mamma er syk igjen. Brutalt.

Det er så urettferdig at alt som skjedde med meg går ut over barnet mitt. Jeg føler jeg har tatt gode og riktige avgjørelser der det har vært mulig, for at barnet skal ha det bra. Men det blir aldri godt nok. Uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke kunne gi barnet det hen ønsker seg mest. I stedet må jeg avvise og høre på skuffelsen gang på gang.

Kanskje er jeg farget av egne tilknytningsforstyrrelser, men jeg er overbevist om at det gjør noe med et barn når det hele tiden får høre ulike varianter av «Nei, jeg orker ikke. Det passer ikke i dag», fra en av dem som står seg nærmest. Tenk om jeg kunne sagt JA i blant. Da ville det kanskje ikke vært like vondt å høre nei neste gang?

Målet har hele tiden vært å ha flere hverdager sammen med barnet, og når sånne samtaler er overstått, kommer den mørke tanken om at alt står stille. At terapiforløpet har stoppet opp. (Det stemmer selvfølgelig ikke, jeg har kommet et godt stykke på vei siden den første timen hos psykologen.) Hvor er friskmeldingen hennes når man trenger den?

Uken som forsvant

Det var overraskende å oppdage at vi er en uke inn i mars. Den voksne jeg har antageligvis ikke vært «fremme» på en hel uke. Leiligheten er ikke til å kjenne igjen, det er så mye rot og uorden at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det ser ut som jeg har vært på audition til et tv-program om hoarding.

Flere utkast til fremtidige blogginnlegg er slettet, en halvfull melkekartong har ikke blitt satt tilbake i kjøleskapet, klær ligger strødd på gulvet, det er epleskrotter og oppvask om hverandre på kjøkkenbenken, dyna fant jeg på badegulvet, en tom eske med frokostblanding var klemt sammen og plassert mellom puter i sofaen, for å nevne noe.

Jeg ble først oppgitt over hvordan det ser ut her, men å rydde opp er mitt minste problem. Det som skremmer meg er å ikke vite hva som har skjedd. Har jeg bare vært inne? Har jeg snakket med noen? Bestilt en pall med blinkesko? Blitt uvenn med naboene? Antageligvis minner denne følelsen om fylleangst, i alle fall ut fra sånn andre har beskrevet det.

Det gir meg en stor klump i magen å tenke på at den voksne kan bli borte over en lang periode. Så vidt jeg vet har det ikke vart  lenge tidligere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg er vant til at kaoset er begrenset til tanker og følelser. Det blir vanskelig å late som om alt er bra når utsiden matcher innsiden.

Hverdagsglimt

Det er ikke bare bare å ha ulike deler. Jeg tenkte å dele bittelitt av utfordringene i hverdagen. Om du ikke har lest her før, er det greit å lese dette om delpersoner før du fortsetter, ellers blir resten mer forvirrende enn nødvendig. 🙂

  • Når jeg har fått beskjed om å signere på et skjema, har det skjedd mer enn én gang at jeg blir stående litt rådvill og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Det føles uærlig å skulle signere med navnet til den voksne jeg når det er en av de yngre delene som er i førersetet. Dokumentfalsk, nesten.
  • Det hender at den voksne våkner og oppdager at jeg ligger og klamrer meg fast i et (ofte tårevått) kosedyr.
  • Jeg må sjekke oppvaskkum og søppeldunk hver dag for å se om jeg har spist.
  • Den voksne jeg er glad i kaffe, men særlig de yngste delene hater det. Det skjer støtt og stadig at jeg lager meg kaffe og ser frem til å nyte den, for så å switche underveis og ende opp med å spytte det tilbake i koppen. Dette gjelder også alkohol.
  • Det er én del som er veldig flink med teknologi, og kan ordne opp når jeg får problemer. Absolutt alle andre deler, inkludert den voksne, er helt ubrukelige på det området. Den voksne jeg klarte å opprette blogg fordi alle stegene er grundig forklart, men oppsettet med e-post / G suite klarte jeg ikke å finne ut av. Neste gang jeg switchet tilbake, var det ordnet. Den voksne aner fremdeles ikke passordet.
  • Hvis den voksne jeg rydder og kommer over tegnesaker, vil nesten alltid en av de små delene ta over. Det tar veldig lang tid å bli ferdig med husarbeid når «noen» bare skal fargelegge litt først. Og apropos rydding: Flere av delene er innmari rotete. Jeg antar det er litt som å ha veldig mange barn man går og rydder etter.
  • De yngste delene er livredde for støvsugeren. Om jeg begynner å støvsuge uten å være sikker på at de er helt borte, kan jeg begynne å gråte mens jeg støvsuger.
  • Når folk sier «Bare vær deg selv, du!», blir jeg ganske forvirret. Jeg kan ikke akkurat svare «Hvem av dem?». Jeg vet de snakker om den voksne, men det er like fullt forvirrende.
  • Noen av delene er vegetarianere. Andre spiser kjøtt og fisk. Vegetarianere og veganere vil nok forstå desperasjonen delene kjenner på over å bli tvunget til å spise kjøtt i blant. 😦
  • Apropos mat. Når den voksne jeg har overskudd, pleier jeg å tilrettelegge slik at de andre delene skal kunne spise selv om de ikke klarer å lage mat. Jeg kan koke egg, skjære opp grønnsaker, sørge for at belgfrukter, byggryn, müsli, salat og lignende er klart til å spises. Jeg porsjonspakker alt i små bokser for å gjøre det enkelt.
  • Jeg har en app som hjelper meg å holde styr på hva jeg har fått i meg av næring, og at jeg drikker nok vann i løpet av dagen. Praktisk for den voksne, morsomt for de små. Det blir nesten som et spill, om å gjøre å få i seg nok karbohydrater, proteiner og fett. Er det for lite av noe, er det enklere å få det i seg om man tenker på det som en lek, enn om man fokuserer på at det er mat og man MÅ spise.
  • Det er postit-lapper overalt. Fra meg, til meg. Instruksjoner og informasjon. Det er min store skrekk at noe skal skje meg og politiet må inn i leiligheten. Tanken på at de skal forsøke å forstå meg og livet mitt, det er både morsomt og skremmende. Hvor mye tid ville de kastet bort på å lete etter den personen jeg skriver lapper til?
  • Det er ikke alltid like lett å huske hvor gammel den voksne jeg er. For å slippe å fremstå som dum, har jeg begynt å svare «Jeg er født i (årstall)». Det er for så vidt et triks jeg lærte av en veldig gammel mann som var ute og luftet katten sin en gang. Han sa at han hadde vanskelig for å huske hvilket årstall det er, så han løste det sånn. Jeg ble veldig glad for tipset!
  • Apropos alder. Den følelsen når en av de små delene stirrer sjokkert på den voksne dama i speilet… Den er ikke god.
  • Når folk spør «Hvordan går det med deg?»… Altså, hvem snakker du til? 😛 Uansett hva jeg svarer blir det feil, inni meg.
  • Det hender at jeg er hos psykologen og bare sitter der i stillhet hele timen. Det ser i alle fall sånn ut for henne. Innvendig er det et kaos av meningsutveksling, krangling og mekling. Psykologen skjønner ikke helt hva jeg mener når jeg sier at jeg blir ekstra sliten etter sånne timer. (Og jeg har ikke turt å forklare det for henne ennå.)
  • Jeg har blitt konfrontert med «Jeg trodde ikke du likte (matvare)?», mens jeg satt og spiste akkurat den maten. Jeg svarte «Jeg gjør ikke det», og spiste videre. Det var pinlig, men en av delene likte det, og den voksne jeg ga etter.
  • Noen ganger klarer jeg ikke åpne vaskemidler med barnesikring, fordi jeg ikke finner ut av hvordan man gjør det.
  • Jeg er mørkredd og kan samtidig trøste meg selv. Tenk dét. 😉

Sykemeldt psykolog, og amygdala

Psykologen og jeg har vært inne i en god flyt en stund nå. Det ble dessverre avbrutt av at jeg fikk influensa. Mandag skulle vi hatt vår første time på noen uker, men det kom i stedet en sms om at hun er sykemeldt. Det er timene hos henne som holder meg i live, og når uforutsette ting skjer vet jeg aldri hvordan jeg skal holde ut alene.

Å skrive det ned får meg til å føle meg dum og litt dramaqueen, men når jeg står midt i det, oppleves det som om dette er alt som betyr noe her i livet. Jeg er redd for å miste henne, og er nå på dag fem med katastrofetanker. Det går snart over, det gjør alltid det. 🙂 Jeg må bare planlegge litt angående hva jeg kan fylle dagene med, eller skrive om, for nå har jeg ingen som står og tar meg imot om jeg skulle gå på en smell.

Takket være psykologen vet jeg i det minste litt om hva som skjer inni meg nå. Fritt etter hukommelsen: Amygdala er den delen av hjernen hvor fight, flight og freeze finner sted. Når jeg får flashback eller opplever noe jeg oppfatter som truende, er det amygdala som aktiveres. Når det skjer må de andre områdene i hjernen skygge banen. Som for eksempel brocas-området, som er et slags språksenter. Derfor klarer jeg ikke å snakke under et flashback, fordi amygdala krever det meste av hjernekapasiteten.

Jeg har observert barnet mitt noen ganger, og sett hvordan et (forhåpentligvis) trygt barn reagerer når det blir skremt av en film, eller en barnslig mamma som gjemmer seg bak en dør. Barnet skvetter til og ser overrasket ut i 1-2 sekunder, begynner å le, og ti sekunder senere er det som om det aldri skjedde. «Normalnivået» til barnet er 0, fordi det alltid går ned igjen etter at barnet har blitt skremt.

Når jeg blir skremt fryser kroppen fullstendig til, jeg klarer ikke røre meg. Innvendig får jeg full panikk, som om jeg skulle vært innelåst med en utsultet tiger – uansett om det er mobilen som ringer, en dør som smeller hardt igjen, eller det er snakk om en reell fare. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt og «lander» aldri ordentlig etterpå. Sånn har det alltid vært, og for hver gang jeg blir redd økes stressnivået mitt med ett hakk. Normalnivået nærmer seg vel millionen nå. 🙄

1 år

Dette året har ikke vært slik jeg så for meg at det ville bli. Da jeg startet å blogge, var planen å skrive litt hyppigere enn jeg endte opp med å gjøre. Ikke minst hadde jeg en forestilling om at året kom til å bli bedre enn året før, og ønsket å dele fremgangen. Det skjedde ikke. 😛 Men det har ikke bare vært nedturer. Jeg har innsett at det går an å uttrykke seg selv om man ikke er flink med ord. Det er ikke nødvendig å holde kjeft til man blir det.

Her er de 20 mest leste innleggene:

  1. Når det er mamma som slår
  2. Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse
  3. De ulike delene
  4. Et «nærmeste pårørende»-dilemma
  5. Ordliste
  6. Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1
  7. Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 2
  8. Photoshoot og fasade
  9. Ikke akkurat velfungerende
  10. Hva skal til for at du tror meg?
  11. Tanker som kommer når man får en alvorlig psykiatrisk diagnose
  12. Å være til bry
  13. Fra den ene til den andre
  14. Selvinnsikt og vilje er ikke nok
  15. Jeg liker ikke helligdager
  16. Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)
  17. Et spørsmål om repetisjon
  18. Jeg elsker spoilere
  19. Søvn
  20. Et lite sukk

(Listen over «mest lest» i kolonnen til høyre, er basert på hva som har vært mest lest de siste 24-48 timene, ikke sidevisninger totalt sett.)

Det er formuleringer jeg angrer på, og når jeg ser tilbake er det mye som kunne vært gjort bedre. Jeg har likevel valgt å ikke endre eller slette noe. Det var sånn jeg tenkte og følte det der og da. At det er dårlig flyt i tekstene er en kombinasjon av lite skolegang, manglende erfaring med å sette ord på ting, og at det speiler hvor kaotisk det er inne i hodet mitt. Det er hundrevis av tanker på én gang som fyker avgårde i et rasende tempo, og jeg har ikke kommet dit hen at jeg er i stand til å sortere det på en god måte.

I starten var det tanken på kommentarer som skremte meg mest, for jeg var og er veldig skjør, og det eneste jeg hadde å sammenligne med var diverse nettavisers kommentarfelt. I og med at jeg kommer med grove beskyldninger mot foreldrene mine, valgte jeg en løsning hvor kommentarer må godkjennes før de publiseres. Jeg turte ikke ta sjansen på at noen skulle identifiseres. Ca 15 personer har skrevet ulike varianter av «Du må bo i (by/sted), jeg kjenner igjen deler av historien». Samtlige gjettet på ulike steder, spredd over hele landet. Det gjør vondt å tenke på at det er flere med liknende erfaringer der ute.

Det var én person som skrev mye stygt om både meg og andre, helt i starten. Det stoppet da jeg fant ut hvordan jeg kunne blokkere vedkommende. Med unntak av den ene personen har jeg ikke sjekket epostadressen til noen, fordi jeg er bekymret for at en av dem skal tilhøre noen jeg kjenner. Jeg har ikke antydning til pokerfjes, og vedkommende ville sett det på både ansiktsuttrykk og kroppsspråk neste gang vi møttes. 😳

Det har vist seg at dere som fant veien hit faktisk er veldig hyggelige, og jeg blir ofte rørt over kommentarer og tilbakemeldinger per mail. Det er ikke så lett å svare alltid, og det har ofte bare endt opp med et enkelt «Tusen takk :)». Kroppen sluttet på et tidspunkt å anspenne seg når jeg fikk melding om en ny kommentar, så takk for at dere har gjort dette til en positiv opplevelse. ❤

Å vokse opp med narsissistiske foreldre – del 2

I forrige innlegg rundet jeg av med at narsissisten manipulerer for å få viljen sin. Og apropos…

Jeg hadde inntrykk av at målet til mamma var å få meg til å tvile på oppfattelsen min av henne. Det var nesten som hun på meg at noe var i ferd med å gå opp for meg. At jeg skulle avsløre henne, kanskje. I sånne øyeblikk var hun veldig snar til å gjøre meg usikker. Hun kunne for eksempel gjøre noe som fremstod som snilt. Det har vært veldig emosjonelt å tenke tilbake på det, for som voksen ser jeg omsider sammenhengene.

Noe av det mest forvirrende var de gangene jeg følte et blaff av empati for henne. Jeg gikk mange runder med meg selv hvor jeg tenkte at det var min feil, hennes feil, min feil. Jeg landet alltid på min feil da jeg var liten. Det var mye indre konflikter, men det måtte nesten være min feil. Barn som føler seg usynlige og uviktige for omsorgspersonene, gjør alltid det. De vender automatisk blikket innover når de skal plassere skyld.

Jeg tenker på det som en slags forsvarsmekanisme, at ved å legge ansvaret over på seg selv, så får man en følelse av kontroll over situasjonen. «De er avvisende og latterliggjør meg fordi jeg oppfører meg sånn. Om jeg bare endrer oppførsel, får jeg oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Det er mitt valg å ikke endre oppførselen min. Ergo; jeg har kontroll.» 

Den tankegangen kan virke som den hjelper der og da, men den er en snarvei til depresjon og angst. Den følelsen man sitter med da, det er det som får barn og unge til å utagere. Det er den følelsen som trigger behovet mitt for å følge etter fremmede hjem, som om jeg skulle vært en valp. (Les mer om udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse i ordlisten min.) Og når sånne som meg blir voksne, gjør vi alt for å bli sett og elsket.

Noen av oss kaster klærne i ymse blader, får flere barn enn vi klarer å forsørge, eller går fra forhold til forhold. Noen velger yrker som gir mye publisitet og oppmerksomhet, gjerne noe som gjør en populær. Alt det er med på å dekke et umettelig behov. Men, oppmerksomhet og popularitet er bare midlertidig, og uansett om man får det man trenger, eller om oppmerksomheten går over, blir behovet bare enda sterkere.

Man strekker seg lenger og lenger i et desperat forsøk på å få det godt med seg selv, men ender opp med det motsatte. Det gjør mer vondt, føles enda tommere, og desperasjon og selvhat øker. Så må man «sjokkere» mer, krysse grenser, få enda en ny kjæreste, og et kjærlighetsbarn til. Osv.

Jeg vet ikke hvor langt det kan gå, jeg søkte hjelp etter det første (og dermed eneste) barnet. Behovet for oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet er der selvfølgelig fremdeles. Det er altoppslukende, overdøvende, umulig å ignorere. Forskjellen på meg og «de andre» er at jeg har valgt å jobbe med dette sammen med psykologen min, fremfor å stikke nesen frem i offentligheten.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg å be om hjelp, men jeg er veldig takknemlig for at det ble sånn. ❤

 

teddy road
Foto: pxhere.com

 

En gang psykologen og jeg snakket om narsissister, sa hun at barn får validert følelsene ved å erfare empati fra omverdenen. Jeg hang meg fast i den setningen, og hørte ikke resten… Nok en gang ble jeg sittende igjen med en følelse av å være så nær, så nær. Og nok en gang glapp det før jeg fikk tak i det. Jeg skal likevel prøve å dele tankeprosessen min rundt det:

«Når man har en følelse som barn, for eksempel glede, og gleden blir ignorert, latterliggjort og kanskje fører til at man blir slått eller misbrukt, så vil man for alltid assosiere det å være glad med å ikke være bra nok, ikke være verdt noe, å ha det vondt, og å fortjene alt det vonde man utsettes for…»

Som sagt, jeg får ikke helt tak i det. Jeg får gruble videre.

Psykologen har og nevnt dette med å ha empati for seg selv. Det får meg stort sett til å føle sinne, for det jeg hører er «Pytt pytt, du fikk det ikke da du var liten, men hva gjør vel det når du kan gi deg det selv nå». Hvilket ikke er hva hun sier. Kanskje det er de små delene i meg som tolker det sånn? Det er enda en ting som forvirrer meg. For samtidig som jeg overreagerer innvendig på grunn av meninger psykologen ikke har, så er det en pragmatisk del av meg som nesten forstår…

Kanskje noe sånt som at når man kommer til det punktet at man klarer å ha empati for seg selv, så er det ikke lenger nødvendig å lete etter den alle andre steder? Alt etter hva som er greia di: Oppmerksomhet blir mindre viktig, å være best blir mindre viktig, likes blir mindre viktig, å bli hyllet blir mindre viktig?

Om man kommer dit tenker jeg at man ikke lenger føler et intenst behov for å være verdt noe for narsissisten. Mamma, i mitt tilfelle. For andre er det kanskje en halvveis «venn», en ekskjæreste eller sjef. Behovet for å bli sett av dem som ikke vil anerkjenne oss blir kanskje mindre eller borte, om man har empati for seg selv?

Jeg tror ikke jeg noen gang vil komme til et punkt hvor jeg føler empati for mamma. Selv om jeg vet at hun kan være et produkt av omgivelsene i hennes egen oppvekst. For jeg har opplevd at man uansett har et valg. Det helvetet søsknene mine og jeg levde i er ingen unnskylding til å videreføre det samme til våre barn. Eller andre mennesker, for den saks skyld.

Det er faktisk ikke vanskelig å bryte sirkelen, man må bare ville det. Så enkelt er det. Det er ikke som et nyttårsforsett som krever en nærmest umenneskelig porsjon selvkontroll. Jeg visste med meg selv da jeg gikk gravid at at jeg aldri kom til å behandle barnet mitt som jeg selv hadde blitt behandlet.

Jeg hadde ikke fasiten på hvordan man er en god mamma, men jeg visste alt om hva som gjør barn livredde og utrygge. Det var ikke «hjernekirurgi» å unngå de tingene. Det er ingen bevisst avgjørelse jeg har tatt fra dag til dag, jeg tenker kun over det når jeg blir spurt om det. Eller om jeg skal blogge. Det koster meg ikke en kalori å behandle barnet mitt med respekt.

Samtidig så har det vært en terapeutisk prosess bare det å gi barnet det jeg selv aldri fikk. Det gjør det ikke bra igjen for de små delene i meg, men det er likevel en fin opplevelse å få delta i hvordan det skal være mellom mor og barn. Og det gir en slags mestringsfølelse. Både det å gjøre det som er riktig for barnet mitt, men også «vinne» over mamma i noe. Jeg vet det er barnslig. 😳

 

bw man
Foto: pxhere.com

 

Jeg kjenner naturligvis ikke detaljene, men jeg har inntrykk av at vi hadde det ganske greit økonomisk. Likevel kunne mamma gi oss skyldfølelse om vi ønsket oss noe, eller hadde stilt inn panelovnen på en høyere temperatur enn nødvendig. Om hun sa nei til å gi oss noe handlet det ikke om dårlig råd, men om at hun ikke ville at vi skulle få det. Smilet hennes var aldri mer anstrengt enn da vi ble glade for noe.

Hele hemmeligholdet om hva som foregikk hjemme, det å bli instruert til å lyve til andre og å skjule det, var også en påkjenning. Mamma og pappa enset ikke vår opplevelse av situasjonen. De var kun opptatt av seg selv. Vi barna fikk flere ganger høre fra andre at det var koselig hjemme hos oss, at mamma var så hyggelig, at vi var heldige.

Tenk om folk bare kunne se familien og hjemmet for hva det var, ikke hva det fremstod som. Det gjelder i dag også, kanskje mer enn noen gang. All denne fasaden som blir smurt utover sosiale medier gjør meg uvel. Det minner meg altfor mye om barndommen. Når jeg ser sånt tenker jeg bare på hvordan det egentlig er hos dem. Den tanken gjør meg dårlig, så jeg har valgt å unngå det.

Jeg mistet tråden nå, for jeg ble sittende og tenke på hva om jeg hadde klart å konfrontere mamma, men det er ingen god idé. Narsissister forandrer seg ikke, og åpner man for dialog, rekker ut en hånd, så vil det bare slå tilbake på en selv. Jeg har et stort behov for at hun skal anerkjenne følelsene mine, forstå hvordan det var å være meg, men jeg kan ikke tvinge henne til å se min side av saken.

Jeg vet at hun ville undergravet meg, følelsene og tankene mine. Ledd av meg. Kommet med beskyldninger. Hun har aldri hatt et ønske om å lytte til noen. Hun bryr seg ikke! Så lenge en del av meg bryr seg om reaksjonen hennes, er jeg ikke klar for å konfrontere henne. Og per nå bryr hele meg seg. Veldig. Jeg er usikker på om det er hat eller noe annet, men det er mye av det. 😦

Om noen som leser dette kjenner på empati overfor en narsissist, så er det ingenting galt i det. Det går fint an å ha empati for dem uten å måtte ha dem i livet sitt. Du må ikke ringe personen flere ganger i uken eller invitere hen på merkedager, bare fordi du ikke kjenner på et altoppslukende hat. Men trå varsomt om du opprettholder kontakt. Narsissisten vil ta den empatien du eventuelt kjenner på, manipulere den og bruke den mot deg.

Målet må nok være å fortelle hva man føler, hvor grensene går, informere, – ikke at narsissisten skal anerkjenne følelsene. Akkurat dét må man gjøre selv.

Å vokse opp med narsissistiske foreldre

Da jeg var liten visste jeg ikke at oppførselen til mamma hadde et navn. Det var på en måte bare sånn hun var. Min forståelse av det var at å oppføre seg sånn var å være mamma, langt på vei. I voksen alder har jeg heller ikke stemplet andre med lik oppførsel som narsissister. I mitt stille sinn er de «som mamma». Det er ingen hedersbetegnelse.

Alle kjenner vel noen som har en tendens til å få alt til å handle om dem. Du forteller om hva du gjorde i helgen, og de forteller om en gang de gjorde det samme. Du forteller hvor såret du ble da det og det skjedde, og plutselig handler samtalen om følelsene til den andre. Det i seg selv er et narsissistisk trekk. Hvordan personen reagerer når du konfronterer ham eller henne, sier alt om hvordan hen egentlig er:

La oss si at du tar det opp på en fin måte, du påpeker at personen alltid vrir samtalen over på seg når du forteller noe. Da kan du strengt tatt få to reaksjoner. Enten blir personen ille berørt, beklager seg, og sier for eksempel «Det var jeg ikke klar over! Takk for at du påpekte det», eller du blir skjelt ut og personen prøver å legge skylden over på deg. «Hvordan tror du det føles for meg når du strør om deg med beskyldninger på den måten?!».

Absolutt alt er bokstavlig talt om dem. Alt som skjer hjemme. Alt som skjer på jobb. I køen på matbutikken, i fornøyelsesparker, familiemedlemmers ord og handlinger, ting som skjer ute i verden, naturkatastrofer, journalistdrap og diskriminering av LHBT-personer, at oldefar ligger for døden. En narsissist får alt til å handle om ham eller henne.

Som når jeg i førskolealder kastet opp midt på natten etter å ha hatt et flashback av en voldtekt, og mamma kom løpende inn og ropte at jeg måtte være stille fordi hun ikke fikk sove. Jeg var så stille jeg klarte da jeg hentet bøtte og klut for å vaske, og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg vekket stakkars mamma. (Når jeg redigerer teksten nå for å gjøre den «leservennlig», og ser for meg at det handler om meg og barnet mitt, ser jeg hvor absurd og fullstendig uakseptabel den situasjonen var. Da jeg skrev det kjente jeg bare på en overveldende skam og tristhet over ikke å være bra nok.)

Vi kan alle være litt selvopptatte i blant, men i det store og hele er de fleste av oss veldig klar over at det finnes flere mennesker på denne planeten, og vi tar hensyn til det i hverdagen. Et eksempel er dette med resirkulering og å pante flasker. Jeg gjør det med tanke på miljøet, av hensynet til kommende generasjoner. Mamma kastet alt rett i den samme søppelsekken fordi hun syntes det var «tungvint og upraktisk» å gjøre det på en annen måte.

En narsissist inntar offerrollen, bevisst eller ubevisst. Om du begynner å pirke forsiktig borti hvorfor hen gjør som hen gjør, bærer det rett i forsvar. Det er absolutt menneskelig å ville forsvare seg mot anklager, men det er ikke normalt for et voksent menneske å peke på alle andre når det er en selv som får kritikk.

Jeg husker en gang jeg mistet en bok på tregulvet og det kom en veldig høy lyd. Både boken og gulvet var uskadd, men jeg fikk et hardt slag i ansiktet.

Meg: «Du trenger ikke slå bare fordi jeg mistet noe!»
Mamma: «Om du ikke hadde mistet den, hadde jeg ikke trengt å slå deg!»

Eksempelet over viser tydelig mønsteret med å legge skylden over på andre. «Du fikk meg til å gjøre det, du ga meg ikke noe valg.» Det er et mønster som er veldig vanskelig å få øye på når man står midt i det, og særlig om man er et barn. Alt man vil er å få kjærlighet og å bli passet på, og så får man noe sånt i retur. 😦

 

bw alone
Foto: pxhere.com

 

Mamma evnet heller ikke å ta hensyn til vårt beste, om det var noe som kunne gi en fordel for henne selv. Hun skjøv oss barna, med våre respektive talenter innen kultur og idrett, foran seg for å fremme seg selv som mamma. «Se hva jeg har fått til», liksom. Men det var jo vi som oppnådde det, det var vi som trente og øvde, ofret fritid med venner og la ned all innsatsen for å bli best mulig.

For å bruke et eksempel fra nåtiden; bloggermødre som utleverer barna i tekst og bilder mot betaling. Dette er handlinger som åpenbart ikke er til barnas beste, men foreldrene klarer ikke å la være. De bare ha noen ekstra likes, klikk og penger. Det virker ikke som de ofrer barna sine en tanke, skylappene er på så snart det er noe som kan gagne dem selv.

Av min erfaring nytter det ikke å korrigere mennesker som mamma. Jeg forstår hvorfor noen forsøker, men de klarer ikke å forandre oppførselen til en narsissistisk forelder. (Jeg mener ikke å antyde at alle mennesker som deler bilder og informasjon om barna er narsissister – det er absolutt ikke tilfelle.) Det å spørre foreldrene om de ser hva de driver med, kan ha en nytteverdi om de bare er uopplyst og ikke vet bedre.

Når en «normal» person som aldri har reflektert over det plutselig får ny innsikt, vil hen gjøre noe med det. Når de vet bedre, gjør de bedre. Det kan også være bra for å opplyse leserne, selvfølgelig. Det er mange som eksponerer barna uten å tenke seg om, selv om de bare har noen få følgere på en privat konto.

Nok om dem. Tilbake til meg. 😉

Jeg husker da jeg kom opp i tenårene, hvordan høyden og styrken min ga meg en fremmed men god følelse. Likeverdig. Rent fysisk, i alle fall. Jeg turte aldri konfrontere pappa, men jeg kom med små ‘drypp’ mot mamma da jeg tok henne igjen i høyden.

Det hjalp ikke stort å komme trekkende med følelser, som for eksempel å si at jeg ble lei meg, sint, frustrert, skuffet over noe hun sa eller gjorde. Da kom det en lang tirade med latterliggjøring, trusler og bagatellisering. «Næ! Har du føøølelser? Herregud, ta deg sammen. Er du klar over hvor stygg du er når du gråter?» Den type ting.

Men jeg kunne, for eksempel etter et arrangement med idrettslaget mitt, anklage henne fordi ingen av dem var til stede. Hun skyldte på pappa, hylte og raste, kalte meg gal og sa at jeg laget storm i et vannglass. En normal forelder ville kanskje sagt «Unnskyld at jeg ikke rakk det, jeg vet du gjerne vil ha meg der, og jeg skjønner at du føler deg uviktig når jeg uteblir uten å gi beskjed.» (Det var noe sånt jeg kunne ønsket å høre, i alle fall.)

Det ligger ikke i narsissistens natur å anerkjenne barnets opplevelse av situasjonen.

Enhver antydning om ansvarliggjøring av dem selv, blir besvart med at man overreagerer og overdriver, man er dramaqueen, misunnelig og riv ruskende gal. De kan true: «Om det er sånn det er kan jeg gjerne dra min vei!», «Jeg orker ikke holde rundt en drittunge som deg! Det gjør meg kvalm å være nær en så stor sutrekopp, én ting til fra deg og jeg låser deg inn i kjelleren en hel uke!».

Dersom en narsissistisk person føler seg hetset, fornærmet, uthengt eller beskyldt for noe, bærer det rett i angrep med manipulasjon. Det angrepet er ikke bevisst, de kan ikke noe for det. De er så oppslukt av tilværelsen inni sin lille boble at de ikke enser omverdenen. Vedkommende kan muligens registrere hva hen gjør, men klarer ikke stoppe seg selv. Det er veldig avslørende når man vet hva man skal se etter.

Manipuleringen kan og være bevisst, men da i andre situasjoner. For eksempel om de har noe å skjule. Da kan de bevisst sjonglere ulike «sannheter» til ulike personer. «Hva sier man til hvem for å fortsette å få fordeler av det som skjer?» Dét er en bevisst handling.

 

toy rabbits
Foto: pxhere.com

 

Når man er barn av en sånn forelder, føler man seg totalt usynliggjort og forvirret. Man føler seg så ufattelig liten på alle måter! Reglene kunne forandres underveis, og hun var passiv-aggressiv. Mamma fremstod som en blid og omgjengelig person blant vitner. Hun var en helt annen hjemme. Der var hun direkte ondskapsfull og slem. Vi ble definitivt hjernevasket av henne. Det er over 10 år siden jeg så henne sist, og fremdeles tar jeg meg selv i å tenke ulike varianter av «Det kan jeg ikke gjøre, mamma blir så sint.»

Det er andre måter en narsissist kan manipulere barna på. Noen kan «overbeskytte» og dulle med barna for å gjøre dem avhengig av seg. Barna holder seg i nærheten fordi de ikke blir selvstendige. Eller forelderen kan (overfor barna) gjøre seg så avhengig av barna at de ikke lenger kan ha et eget liv. Forelderen kan si ting som «Du skylder meg såpass, du ville ikke vært NOE om det ikke var for meg!», og ramse opp alt barnet har fått. Barnet får dårlig samvittighet, og tvinges på en måte til å velge bort venner, for å være hjemme og hjelpe til.

Hos oss var det sånn at om en av oss fikk en S på skolen (tilsvarer en sekser i dag), så var det takket være mamma. Om en av oss fikk Lg (tilsvarer en toer), var det plutselig noe vi hadde gjort for å ydmyke henne. Alt handlet om mamma. Hele tiden. Når jeg tenker tilbake så føles det som det ikke var noe individualitet der. Det var ikke «mor og barn», vi var bare en forlengelse av henne.

Dere vet den følelsen av å bli helt satt ut av en annen person, på en negativ måte? Når hun eller han sier noe som gjør deg så paff at du ikke klarer å tenke klart eller svare ordentlig? Det var alltid sånn å være sammen med mamma når vi var omgitt av andre.

Hun manglet fullstendig empati for andre mennesker. Foreldre skal møte barnas behov, men en narsissist har ikke den evnen.  Jeg har sett bilder fra vi var små, hvor foreldrene våre hadde fest eller var bare opptatt med noe annet, og vi ikke ble lagt til normal tid. Vi var tre små barn under skolealder som virret rundt blant fulle folk eller satt og så på voksenfilmer på tv sent på kvelden. Vi drakk brus hele tiden – for mamma var jo så snill, må vite. Godteri til frokost er ikke noe narsissistiske foreldre gjør for å være snille med barna sine, det er noe de gjør for å kjøpe seg fri fra mas. Foreldrenes behov først, altså.

Det var en stor krimsak i nyhetene da jeg var i tenårene. Mamma hadde gått på barneskolen med den siktede. Det var ikke snakk om en nær barndomsvenn eller en klassekamerat, men en av flere hundre hun hadde gått på skole med 30 år tidligere. Det handlet selvsagt om henne. Hun snakket aldri om selve saken, offeret eller den siktede, men om seg selv.

En gang midt på vinteren, nektet bilen vår å starte. Vi skulle avgårde på noe som ikke kunne avlyses eller utsettes, og på grunn av føret var det umulig å få tak i taxi tidsnok. Det endte med at et av søsknene mine og jeg måtte ta bussen sammen med mamma. Hun gikk naturligvis først inn i bussen, mens vi stod iskalde og ventet på at hun skulle bli ferdig med å betale. Hun klaget til sjåføren fordi han var forsinket.

Da vi skulle gå av insisterte hun på at han måtte stoppe like utenfor dit vi skulle, fordi det var uaktuelt for henne å gå fra busstoppet i det været. Sjåføren sa nei, og begrunnet det med trafikksikkerhet. Mamma skjelte ham ut, rakket ned på ham og truet med å gå til avisa. Sjåføren mumlet noe, og satte oss av like utenfor bygningen vi skulle inn i. Mamma viste seg brått fra sin beste side. Hun roste ham opp i skyene helt til døren ble lukket. Det var liksom ikke måte på hvor fantastisk han var, dette skulle hun aldri glemme.

En narsissist vil bruke deg for å få dekket egne behov. Alltid. De manipulerer for å få viljen sin, nærmest stakkarsliggjør seg selv for å få sympati – om de tror det vil hjelpe. Det spiller ingen rolle om du er barnet, en tilfeldig forbipasserende, en nabo, venn, søskenbarn eller kollega. Som med bussjåføren er det mange godord å hente om narsissisten får viljen sin, og omvendt når han eller hun møter motstand.

 

Det ble vanskelig å sortere ting og å redigere det ned, som nevnt. Jeg har mer på hjertet om dette temaet, men trenger en pause. Musklene mine går i vranglås når jeg stresser innvendig og anspenner meg over tid, og det er krevende å gjenoppleve følelser fra den tiden. Samtidig så er dette en mulighet for meg til å gi slipp på det for godt. Gir det mening? Ved å få «søpla» svart på hvitt trenger jeg ikke gå og huske på det mer.

Det er lov å stille spørsmål selv om jeg er sliten. Jeg publiserer eventuelle kommentarer fortløpende, og svarer når jeg er i stand til det. 🙂

En form for skrivesperre

Jeg har i skrivende stund 18 sider med utleverende tanker om hvordan det er å ha en narsissistisk forelder. Mange eksempler fra mitt eget liv, samt noen få ting jeg har observert hos andre. Det er en krevende øvelse å skrelle bort det private uten å gjøre teksten upersonlig.

Noe blir jeg nødt til å omformulere for å ikke bli gjenkjent, andre ting må utelates. Mye klarer jeg ikke overføre fra tanker eller følelser til ord, så hvordan skal jeg få frem poenget? Det vekker mange vonde følelser i meg å rippe opp i dette, og jeg føler meg fryktelig liten når jeg tenker tilbake på episodene.

Vi har jo alle narsissistiske trekk, i større eller mindre grad. Det er gjerne de sidene vi ikke liker å vedkjenne oss. Det jeg har forsøkt å formulere en liten uke nå, er mer enn bare personlighetstrekk. Selv om det tar tid å få til når jeg switcher til yngre deler såpass hyppig som jeg gjør nå, så føler jeg det er viktig at jeg får det til.

Jeg blir bare veldig satt ut av å gjenoppleve den følelsen når mamma fornektet min opplevelse av situasjonen. Det var heller aldri spørsmål om hvordan jeg eller søsknene mine hadde det, eller hva som kunne gjøres for at vi – barna hennes – ikke skulle oppleve vonde ting. Alt handlet om henne. Ikke «Hvem har gjort dette mot deg?», men «Hvorfor gjør du dette mot meg?».

Panikken som brer seg i kroppen når jeg tenker tilbake på manipulasjonen vi opplevde da, tar mye plass .

 

Same procedure

Bare børster litt støv av dette innlegget, jeg… Å skulle gå inn i høytidene frister like mye som å ligge i et badekar fylt med slanger, mus og edderkopper: Ikke i det hele tatt. 😥

Jeg holder på en måte pusten og venter på at det skal gå over. Det eneste positive med å være så redd hele døgnet, er at jeg skriver mye i et forsøk på å regulere følelsene. Ingenting som egner seg på trykk med mindre det redigeres kraftig, men det kan jeg gjøre når hverdagene er tilbake.

For sånne som meg, som ikke har Instagramvennlige liv, er det de små gledene som redder julen. Rent sengetøy, varme klær når man går ute i kulden, kaffe om morgenen, og å tenke på at man slipper å ta seg sammen fordi man er omgitt av familie – den tanken får meg alltid til å smile.

Og for de delene som er yngre; se tegnefilmer hele dagen når nyhetene bare formidler en skremmende verden, leke med eventuell snø på balkongen – for der kan ingen se meg om jeg sitter på gulvet, og å lage «hytte» i stuen ved hjelp av pledd og dynetrekk. Å gjemme seg der inne med puter, dyner og Tom & Jerry på ipad’n, føles trygt.

Jeg elsker spoilere

Andre mennesker gjør alt de kan for å unngå spoilere. Jeg oppsøker dem. I forkant av at jeg skulle se sesong 1 av Le Bureau, finkjemmet jeg internett for detaljerte beskrivelser av episodene. Grunnen til det er at de kroppslige reaksjonene når jeg ser en spennende film eller serie, har mye til felles med reaksjonene på frykt. Pulsen kan øke, jeg puster ikke med magen, kroppen anspennes og jeg er på vakt. Og det er i seg selv triggende.

Så jeg leser spoilere.

Før hver episode repeterer jeg det jeg har lest, og pugger utenatt hva som kommer til å skje. Det gir en opplevelse av kontroll å vite hva som skjer i neste scene. I kombinasjon med hyppig bruk av pauseknappen, beroliger det meg nok til at jeg ikke blir trigget. Dessuten, min ungdomsskole-fransk er såpass falmet at jeg ble litt distrahert av å lese tekstingen underveis. Perfekt.

popcorn cinema
Foto: pxhere.com

Jeg pleier ikke se dramaserier med så mye spenning som denne, men jeg gjorde et unntak fordi jeg ble nysgjerrig av omtalene. (For ca ti år siden gjorde jeg et liknende forsøk med The Sopranos, men det var så mye brøling og kjefting at jeg ikke så mer enn et par episoder. Det ble for likt hvordan foreldrene mine holdt på.)

Den første sesongen av Le Bureau var for så vidt bra laget, men det blir litt i skumleste laget for meg. Sesong to og tre kan jeg heller lese meg gjennom, om nysgjerrigheten tar overhånd. Jeg får holde meg til Animal Planet, og kanskje tørke støv av boksen med Friends. 😛

Trenger å bli passet på

Nå om dagen har jeg et enormt behov for å bli passet på. Jeg er helt på gråten når jeg må gå fra psykologen. Om jeg prater med hundeeiere når jeg er ute og går tur, vil jeg bare følge etter dem hjem.

Jeg kikket litt for lenge på en Securitasvakt i helgen. Han så så snill ut, en stereotyp pappa-figur. Det er ikke godt å si hva som føk gjennom hodet hans, men han lurte på om det gikk bra med meg. Jeg ville egentlig klamre meg fast i ham og få en god klem, men jeg sa at jeg var litt svimmel, og at det gikk bra.

 

unhappy
Foto: pxhere.com

 

Da jeg leste en artikkel om en kvinne med samme fornavn som psykologen min, begynte jeg å tenke på hvor hun var og hvem hun var sammen med. Og så fantaserte jeg om å bare være der sammen med dem. Jeg så for meg at jeg satt på gulvet og la puslespill mens de pratet.

Det er så rart å ha det sånn. Den følelsen er så overveldende. Intens. Og likevel klarer den rasjonelle delen av meg trumfe igjennom at sånn gjør vi ikke. Det evinnelige «Hva vil folk si?», som styrer det meste av avgjørelsene mine.

Skulle ønske jeg så like liten ut som jeg føler meg. Da ville kanskje noen forbarmet seg over meg, og jeg hadde fått det jeg trenger.

Pausemusikk

Dagene mine handler stort sett om å få rutinene opp og gå igjen. Jeg har fått frisk luft hver dag i to uker nå, det gjør meg godt. 🙂 Det har ikke blitt noe blogging, men jeg har i det minste kladdet litt hver dag.

To sanger, som overraskende nok står på repeat for tiden, er disse:

 

«If there’s so many people here, then why am I so lonely?» 
Connection © Downtown Music Publishing

Det oppsummerer ganske godt hvordan jeg tenker og føler det i dag, synes jeg.

Tomme ord og misforståelser

Jeg har en lei tendens til å ta folk på ordet. Tro at de mener det de sier. Om en person sier «Dette vedtaket er åpenbart feil. Jeg kan ringe og prate med dem, så tar de nok til fornuft.» – så hører jeg at vedkommende skal ordne opp. Men det skjer ikke, det er bare noe de lirer av seg for å vise sympati eller støtte.  I mellomtiden løper klagefristen ut, og jeg sitter i saksa.

For et par år siden fikk jeg høre fra en bekjent: «Du må ikke utsette den legetimen lenger nå. Jeg kan kjøre deg når som helst i neste uke.» Så jeg bestilte legetimen, lettet over å ha følge, men personen tok ikke telefonen da jeg samlet mot til meg og ringte.

Det er begrenset hvor mange ganger man kan ringe eller sende en melding uten å være innpåsliten og masete, og jeg vet ikke hvor den grensen går. Det ble bare én av hver, for å være på den sikre siden. Jeg klandret meg selv veldig intenst for å ha misforstått det som ble sagt, og var ute av stand til å avbestille legetimen. Det ble dyrt.

 

seagull
«Bla! Bla! Bla! Bla! Bla!» Foto: pxhere.com

 

Eller da jeg fikk høre «Hytta vår står tom x uker i høst, kan ikke du og barnet dra dit?» I mitt hode hadde vi en avtale, så jeg forberedte meg praktisk og økonomisk på et lengre opphold til fjells. Da jeg traff på personen tilfeldig en uke senere, hadde h*n mye å ordne fordi de skulle pusse opp hytta de ukene jeg trodde jeg skulle dit.

Og så har vi den klassiske «Hadde jeg visst hvem foreldrene dine var, skulle jeg banket dem opp.» Det vet vi begge at du ikke ville gjort… Det menes sikkert godt fra den som sier det, men for meg er det bare enda en påminnelse om at folk sier hva som helst, og ordene betyr ingenting.

Jeg klarer ikke formulere dette slik jeg vil uten å bruke eksempler som ville avslørt hvem jeg er, men dette er kjernen i hva psykologen og jeg snakket om forrige time. Vi startet timen der vi slapp forrige uke, og plutselig byttet jeg tema. Usikker på hvor det kom fra. Hun kom ikke med så mange innspill den timen, for jeg hadde tydeligvis mye på hjertet. Hun lot meg bare snakke.

Det jo være meg som misforstår folk? Fellesnevneren her er jo meg. Kanskje en del av meg som ikke er så moden? Hvordan klarer andre å skille «dette er på ekte» fra «høflighetsfraser uten betydning»? For meg høres det likt ut.

Unntaket er når folk spør «Hvordan går det?», da vet jeg at de ikke vil vite sannheten. At det tryggeste er å bare smile bredt og si «Bra! Og du?», så går interessen over.

Ventetiden er over

I forrige uke var psykologen tilbake på jobb. Hun har lagt opp til at vi skal møtes to ganger i uken inntil videre. Det er ubeskrivelig godt å være i gang igjen, og jeg hadde mest lyst til å klore meg fast i gardinene da det var tid for å avslutte den første timen. Vel, alle fire timene.

Dagene hjemme går med til å telle ned timer til neste gang vi har en avtale. Det er ikke særlig produktivt, og det fungerer som et slags hinder for alt jeg burde ha gjort. «Støvsuge? Men, det er bare 3 dager og 17 timer til jeg skal til psykologen! Tenk om jeg glemmer det.»

Å bare kunne fokusere på én ting om gangen er noe som har fulgt meg i mange år. Jeg vet det er folk med «bare» depresjon som har samme utfordring, men jeg er litt usikker på om det er flere årsaker til at jeg har det sånn. Det er for eksempel umulig for meg å lage middag samtidig som barnet er i samme rom. Jeg må fokusere 100% på én oppgave om gangen.

Og nå er det viktigste for meg å ikke gå glipp av neste time, så da blir det til at jeg tar en kjapp dusj, spiser over vasken, sjekker dato og klokkeslett på mobilen hele dagen, og ikke bruker tid på serier eller andre ting som kan distrahere meg. Som å blogge. 😉 Det går seg vel til i løpet av høsten.

Et lite livstegn

Alt jeg kan si er at jeg er glad for at jeg ikke visste hvordan dette halvåret kom til å bli, da jeg skrev om januar måned. Som forøvrig var en svært dårlig måned.

Lite visste jeg… Og godt er det! Jeg tenkte da å oppsummere en sommermåned også, for å vise hvor mye bedre de er, men det dropper jeg i år.

Nå blir forhåpentligvis ting mer stabilt fremover, så da kan det vel bare gå oppover? Klorer meg fast, og holder ut. Det er alt jeg kan gjøre, men det er for jævlig at det må være sånn.

Da jeg var innlagt tidligere i sommer, delte jeg oppholdsrom med en person som skrev takknemlighetsdagbok. Og ikke bare det, h*n forsøkte å verve andre til å gjøre det samme.

Noe så provoserende. Jeg hadde lyst til å slå vedkommende med den boken til det var takknemlighets-konfetti over hele avdelingen…

Valgte å skrive meg ut i stedet. 😉 Bedre for blodtrykket – og rullebladet.