Jeg fikk en mail tidligere i dag fra en person som ikke oppga en reell e-postadresse, men jeg ønsker å svare likevel. Uten å gå for dypt inn i det, så handlet det om å ha vanskelig for å stole på mennesker på grunn av relasjonstraumer, og hvor lang tid det tar før sånne som oss tør å slippe noen innpå seg, særlig i terapi. Personen har brukt mange år på å komme til et punkt at hen begynner å føle seg trygg på psykologen sin, og nå skal psykologen snart slutte.
Det er kanskje ikke så lett for andre å forstå hvordan det er å være så grunnleggende utrygg, eller hvor mye det koster oss å åpne opp. Det handler ikke om å være litt skeptisk til nye mennesker, men om å ha erfart at mennesker som skal være trygge alltid svikter, skuffer, påfører oss vondt, eller ikke orker å romme det vi bærer på. At alle som kunne vært en trygghet i hverdagen blir borte av en eller annen grunn. Så hva er vel poenget i å forsøke å slippe dem inn?
For å bruke meg selv som eksempel, så føler jeg det sånn hver gang psykologen er sykemeldt. Det er lett å føle at man er en krevende pasient og årsaken til at psykologen trenger en pause. Legg merke til ordet føle. Jeg tenker ikke sånn, jeg vet at alle kan bli syke og at det etter all sannsynlighet er en tilfeldighet at akkurat hun sykemeldes ofte, men jeg føler likevel på det å være avvist. Sånn er det å ha hatt en barndom som min.
Dette er ikke et hint fra verden om at du ikke fortjener å ha det bra. Dette betyr ikke at du bare skal gi opp å stole på mennesker. Jeg vet av erfaring at det føles som om denne terapirelasjonen var bortkastet, men du har kommet langt på disse årene. Relasjonen til psykologen har endret deg på en god måte. Selv om du føler deg sviktet nå, så har disse årene vært bra for deg. Om det tok deg x år å bli trygg på denne behandleren, vil det gå litt fortere neste gang du møter en bra en. Jeg lover.
Noen mennesker passer ikke sammen, på grunn av dårlig kjemi. Om du kommer til en ny psykolog og kjenner at det aldri kommer til å fungere, bytt med en gang! Ikke kast bort tiden din. Psykologer tar ikke dette personlig.
Bruk mest mulig tid på å ta vare på deg selv nå. La eventuelle pårørende ta seg av kontakten med hjelpeapparatet og husarbeid, og fokuser heller på det du må gjøre for å holde hodet over vann inntil videre. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte tenke, akkurat nå er det viktig å være snill med seg selv. Gjør så godt du kan med søvn, mat, frisk luft og rutiner. Det er greit om du ikke får det til hele tiden, men be om hjelp om det skulle skli helt ut.
Sånne som oss er vanedyr og føler oss utrygge når det skjer selv små forandringer. Å bytte behandler kan oppleves som en stor katastrofe. Likevel er det viktig å huske at psykologen bare er et verktøy. Alt det hen kan og vet, er veldig likt det andre psykologer kan og vet. Noen ganger kan nye innfallsvinkler være en fordel. Det at ting man har hørt mange ganger blir formulert på en ny måte, kan føre til gjennombrudd i terapien. Å forstå mer av seg selv, og føle mestring, er kjempeviktig.
Det blir bedre. Det er en klisjé, og jeg blir selv rasende om folk sier dette når jeg har det ekstra jævlig. Men det er sant. Det kommer til å bli bedre om du våger å forsøke igjen. Du fortjener å få det bedre, du fortjener å nå målene dine. Du er ikke mindre verdt enn andre, selv om det føles sånn. Det som har skjedd tidligere er ikke din feil. Det er heller ikke din feil at psykologen slutter.
Hele meg har troen på deg. Du kommer deg gjennom dette. ❤
Hvilke tanker gjør man seg når man får en alvorlig, psykiatrisk diagnose? Hvordan føler man seg? Det kan være mange mulige svar på dette, men slik var det for meg da psykologen forklarte dissosiativ lidelse:
«Men, jeg er jo omtrent normal?» Alt er relativt, og det er ting ved meg som jeg visste ikke var likt for alle andre, men i det store og hele følte jeg at jeg fremstod som «normal». Jeg hadde tydeligvis en forestilling om at folk med alvorlige diagnoser skiller seg markant ut på alle mulige måter, nærmest med enhjørninghorn og et blinkende lysskilt over hodet.
«Nå mister jeg barnet mitt.» En så alvorlig diagnose kunne umulig være forenelig med god omsorgsevne? Jeg så for meg at barnefar ville ta saken for retten, og vinne før dommeren hadde rukket å sette seg. Jeg innbilte meg åpenbart at omsorgsevnen ikke forduftet før jeg blegjort oppmerksom på diagnosen. Logisk brist der, altså.
«Hun kommer til å sperre meg inne på psykiatrisk avdeling.» Igjen, jeg var fordomsfull og uvitende. Dessuten blir ikke «sånne som meg» noe friskere av å være innlagt, vi har mer behov for omsorg og forståelse, – noe som er fullt mulig å få som poliklinisk pasient dersom man er heldig og møter fagfolk som har kjennskap til hva en dissosiativ lidelse går ut på. Å være i kjente omgivelser (les: hjemme) kan også ha en beroligende effekt, og være med på å stabilisere dagene.
«Ingen kommer til å tro på noe jeg sier, noensinne.» Som om en dissosiativ lidelse skulle vært ensbetydende med å være lystløgner. Det er det ikke. Dette har nok også med fordommer å gjøre, ting jeg har lest og hørt i mediene om troverdighet hos vitner og offer. Psykiatrisk diagnose er aldri en fordel i slike situasjoner, og det å ikke bli trodd er et sårt punkt for meg.
Jeg følte meg på en måte «avslørt». Antageligvis var det en av delene som fikk litt panikk fordi psykologen hadde klart å se bak fasaden. Hele det skjøre korthuset mitt kollapset, og forandringer er skumle.
Jeg ble glad. I flere år hadde jeg følt at jeg ikke var helt som «alle andre», og jeg hadde følt meg veldig dum som ikke forstod verden og samfunnet intuitivt, slik som de tilsynelatende gjorde. Nå følte jeg at det var en grunn til dette, jeg fikk en forklaring og ting ga mening. Det minnet om å føle mestring, en følelse som stort sett er fraværende i livet mitt.
Jeg følte meg akutt ensom. Hvorfor måtte jeg få en så «sær» og sjelden diagnose? Kunne jeg ikke heller feile noe «vanlig», noe jeg slipper å forklare for folk? Jeg hadde aldri hørt om diagnosen tidligere, og visste dermed heller ikke om noen som hadde den. Hvordan googler man seg frem til nyttig informasjon når det som står stort sett er kort og konsist, nærmest som en bisetning? Det fantes noen blogger, men jeg kjente meg ikke helt igjen i det lille jeg leste.
Jeg fikk angst. Det var nok følelsen av tap av kontroll som fyrte opp under angsten, kanskje i kombinasjon med uvissheten over hva som kom til å skje fremover. Det knytet seg helt i brystet, pusten var veldig overfladisk og det gikk litt rundt for meg. Godt at det skjedde mens jeg var sammen med psykologen, for da kunne hun hjelpe meg ut av det.
«Akkurat sånn er det!» Jo mer psykologen forklarte, jo oftere dukket denne tanken opp. Jeg følte meg sett, som om hun forstod meg, selv om hun hadde «avslørt» fasaden jeg hadde bygget opp.
«Nei, dette må være feil.» Fornektelse og uvirkelighetsfølelse er gjengangere i slike situasjoner, og ikke bare i psykiatrien. Det var et eneste stort kaos med motstridende tanker og følelser.
Jeg kjente på en sorg. En alvorlig diagnose spenner ben på håpet om muligheten for en quick fix. Selv om det ikke er livstruende slik det kan være i somatikken, går verden på en måte i knas. Plutselig gikk det opp for meg at dette ikke er noe jeg kommer til å bli frisk av, det handler kun om å finne måter å mestre hverdagene på. Gjøre det beste ut av det.
Hvordan man takler en slik diagnose er selvfølgelig individuelt. Noen synker litt sammen og føler seg maktesløse, og andre er mer målrettet og kampklare, og leter seg frem til måter å håndtere dette på. Og det kan veksle. Jeg ble veldig motløs i starten, alt virket så meningsløst når det dreide seg om en diagnose som skal følge meg hele livet.
Etter hvert som psykologen har fortalt og forklart mer detaljert, og pekt på det lille jeg har fått til så langt i livet – mot alle odds, så har jeg fått øynene opp for at det er mulig å få en bedre hverdag. Det kommer aldri til å bli det livet jeg drømte om, men det vil garantert være bedre enn det er her og nå.
Motløsheten og optimismen kommer litt i rykk og napp. Noen dager lurer jeg på hva som er vitsen med å prøve, for jeg kommer aldri til å få et godt liv. Da blir jo spørsmålet «Hva er et godt liv»? Og det vet jeg ikke om jeg har noe svar på. Et godt liv knyttes gjerne til utdannelse, jobb, familie, barn, venner, reiser, mål som nås, og for noen; å bli beundret av andre.
Akkurat her og nå er det ingenting som føles godt i livet mitt, med unntak av at barnet har det etter forholdene bra. Og kanskje er det der jeg må starte. Legge listen lavt nok til at jeg kan gå over den uten å løfte bena. Jeg drømmer om å ha færre flashbacks, men selv det er en utopi for øyeblikket.
Det er ikke meningen å sutre, men jeg velger å skrive det likevel. Håpet er å kunne lese innlegget om et år eller to, og se at jeg har kommet et godt stykke siden mars 2018. Det vil være veldig motiverende for å fortsette terapien når jeg på et senere tidspunkt føler «alt» har stått på stedet hvil hele veien. 🙂
Små, selvfølgelige ting som kan hjelpe i (starten av) terapiforløpet:
Skriv ned alle timeavtaler. Noen er heldige og får et fast tidspunkt hver uke, men selv de timene går an å glemme om man dissosierer mye og dagene går i ett.
Spør om det er mulig å sette opp avtaler for et kvartal om gangen. Forutsigbarhet er gull verdt. Selvfølgelig kan det skje uforutsette ting, og det er ikke til å unngå at timer må flyttes litt på i blant, men det er likevel godt å ha noe å forholde seg til.
Skriv ned spørsmål etter hvert som de dukker opp, og ta dem med når du skal møte legen eller psykologen. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste til lunsj i dag, så jeg må være kjapp til å få ting ned på papir om jeg skal kunne få svar på det jeg lurer på.
Noter og sorter informasjonen du får underveis. Det gir en følelse av kontroll å lese gjennom ting man har hørt før, og det kan være godt å bli minnet på ting man har glemt. Jeg pleier å skumlese notatene når psykologen har ferie, for å få et «ekko» av stemmen hennes inni hodet om det går lenge mellom hver time. Beroligende. 😉
Informer familie og venner, om du er komfortabel med det. Jeg vet at ikke alle klarer å være forståelsesfulle, så se an folk. Fordelen med å informere de riktige menneskene, er at det blir enklere for dem å backe deg opp når de forstår litt mer av hva du sliter med.
Tenk nøye gjennom hvem du deler hva med, og hvor åpen du er. Bruker du sosiale medier til å dele alt, kommer du til å angre. Særlig om du opplever bedring på sikt, kan det oppleves skadelig å ha den gamle informasjonen fritt tilgjengelig. Ønsker du å informere noen få kan du heller skrive en mail, eller opprette en privat dagbok på nett hvor du selv bestemmer hvem som skal få tilgang. Eller gjør som meg, og skriv helt anonymt.
Skaff oversikt over mulighet for praktisk støtte. Har du noen som kan kjøre deg til butikken en gang i uken, hente deg hos psykologen om det har vært en tøff time, ta inn posten for deg i dårlige perioder, m.m.?
Om økonomien din er på ville veier, om du ikke klarer å betale regninger i tide, og konvolutter og innkommende telefonsamtaler skremmer vannet av deg; ikke nøl med å søke om hjelpeverge. Å få kontroll på økonomien er enda en ting som gjør hverdagen mer stabil, og jeg anbefaler det på det varmeste. Hjelpevergen skal få et eget innlegg om ikke så lenge, så jeg utdyper ikke mer nå. 🙂
Til slutt vil jeg understreke viktigheten av å huske å informere barna.
Det spiller ingen rolle om du «bare» er deprimert, om du har en alvorlig psykisk lidelse, eller om det er somatisk. Barn blir redde dersom de ikke informeres om hva som skjer, når de merker at det «er noe». Får de ikke informasjon, bruker de fantasien for å skape en plausibel forklaring.
Det ender som oftest opp med at de konkluderer med at det må være deres egen feil, og det er ingen god følelse! Når du har informert barna er det mulig å skape struktur og forutsigbarhet i hverdagen, og berolige dem. Det er viktig at barn har en trygg hverdag, så jeg anbefaler også å informere andre voksne som omgås dem til daglig, som barnehage, skole, fritidsaktiviteter og familie.
Psykologen kan være behjelpelig med å informere både barn og barnehage eller skole, om det blir vanskelig for deg.
Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.
Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.
Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.
B
Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.
Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.
Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.
D
Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.
Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.
Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:
Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde denlille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.
Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!
Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.
Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)
Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.
Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.
Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.
Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.
Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.
Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:
Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.
Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.
Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.
Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.
Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.
Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.
Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)
F
Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.
Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.
Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.
Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.
Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.
I
Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.
P
Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.
Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».
Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.
PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.
R
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛
Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.
Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.
Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.
S
Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.
Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.
Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.
Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.
U
Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.
Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.
–
Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!
Det kom et spørsmål om hvorfor jeg blogger om diagnosene mine. Det var det eneste saklige innholdet i den lange kommentaren, så jeg godkjente den ikke, men jeg tenkte å svare likevel.
Jeg synes man skal skrive om det man kan. Ernæringsfysiologer skriver om ernæring, personlige trenere om treningsopplegg, fotoentusiaster blogger om fotoutstyr og teknikker, hobbykokker lager oppskrifter og skriver matblogger, og folk som ikke har talent for noe velger å skamløst eksponere ungene.
Som jeg allerede har fortalt har jeg ingen utdannelse. Det meste jeg kan av oppskrifter har jeg funnet i Trines matblogg og hos Yotam Ottolenghi. Jeg er spiseforstyrret og burde av hensyn til andre ikke skrive om kombinasjonen mat og trening, jeg er skikkelig dårlig til å ta bilder, og jeg hater click baits i overskrifter.
Bildet er ikke relevant til teksten, og regnes vel dermed som click bait. Unnskyld. I en brutal verden får man aldri nok av søte hunder. Kattevideoer på Youtube gjør antageligvis samme nytten. Foto: pxhere.com
Planen min har aldri vært å ha en blogg. Behovet for å skrive kom først da jeg forstod hva en dissosiativ diagnose innebar. Det er en del av livet mitt, og dermed noe jeg føler meg kvalifisert til å synse og mene noe om. Min opplevelse av det matcher ikke nødvendigvis fasiten, den tid det finnes en.
Svaret på spørsmålet er altså at jeg skriver fordi jeg føler behov for å lufte tankene mine, og jeg skriver om diagnosene mine fordi det er omtrent det eneste jeg kan.
Dette er et vanskelig spørsmål. Jeg har jo ikke noe ønske om å forklare alt for dem som ikke har noe med det. Ramser jeg opp diagnosene for noen med litt innsikt, får de vite alt for mye om meg.
Folk har fått det for seg at jeg har angst eller er deprimert, eller kanskje begge deler. Men hva svarer man til det? Jeg kan jo ikke si nei, for det er løgn. Angst og depresjon er definitivt en del av livet mitt. Samtidig føles det feil å si ja også, for det «rettferdiggjør» ikke alle plagene, alt som gjør at jeg oppfattes som annerledes eller litt rar, eller det faktum at jeg er ufør. Et annet problem ved svare ja, er alle anekdotene. «Tanta til naboen til NN har angst, og for henne hjelper det å gå tur hver dag.» Så fint for tanta, men det reparerer ikke en traumatisk oppvekst. 🙄
Dette blir litt som når mennesker som sliter psykisk velger å skylde på «vondt i ryggen» når folk spør hvorfor de er sykemeldt eller uføre. Ikke at de har noe med hva som feiler andre, men når man først velger å lyve så gjør det troverdig. Det blir for dumt å klage på ryggsmerter når du samtidig klarer å male huset og hjelpe noen å flytte; alle får med seg at noe skurrer, og det bidrar til myten om at det går an å «fake» seg til uføretrygd. At en person med angst eller depresjon er i fysisk aktivitet, er derimot ikke rart i det hele tatt. For dem kan aktivitet hjelpe på. (Merk: Kan.)
Jeg er veldig konfliktsky og tør ikke si til folk at de ikke har noe med det. Derfor ender jeg som regel opp med et usammenhengende og lite oppklarende Ja, jo, det er for så vidt angst og depresjon også, men det er samtidig mye mer enn bare det. Det er vanskelig å forklare, for sier jeg litt så må jeg si alt, og det passer litt dårlig nå.
Det får meg til å føle meg dum, og jeg tror rundt grøten-snakket mitt er like forvirrende for folk som når andre bortforklarer psykiske problemer med vond rygg. Beklager at jeg medvirker til stigmaet.
Jeg fikk et akutt behov for å skrive da jeg fikk forklart diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Kan ikke huske å ha kjent noe lignende da legen min stemplet meg med PTSD for mange år siden, men så er ikke den diagnosen spesielt myteomspunnet heller. En dissosiativ lidelse har for meg litt «freak show» over seg. Alle har spørsmål, alle vil ha en forklaring, ingen har hørt om det før.
For meg er det ikke fullt så mystisk, men det var derimot en svært sjokkerende opplevelse å få beskrevet så detaljert hvordan jeg oppfatter meg selv og mitt nåværende liv. Jeg er ikke vant til å bli forstått. På den ene siden er det absurd å vite at å være meger diagnosemateriale, men samtidig er det utrolig deilig å forstå bittelitt mer av meg selv.
Jeg skal forklare begrepene nærmere ved en annen anledning. Akkurat nå begynner byen å våkne til liv, så jeg skal gi opp prosjekt søvn, kle på meg, og ut og gå i snøen en liten stund.
DIEversity 