Delene mine

Dette innlegget er en oppdatering av det jeg skrev i 2018. Jeg kommer ikke til å gjenta forklaringen om hva deler er, siden nye lesere kan finne den informasjonen her.

Jeg har de siste par årene fått følgende oversikt:

  • Tre deler i barnehagealder. Én er helt uten språk og vil bare klamre seg til en bamse eller en voksen. ha noen – hvem som helst – hos seg til enhver tid. Gjør ingenting annet, bare klamrer seg til noe og stirrer ut i luften. Den andre av de minste delene er konstant livredd, gråter og er veldig skeptisk til både mennesker og forandringer. Vil ikke la noen komme nær eller trøste. Denne gjemmer seg også under/inni/bak møbler, og vil være alene på alle måter. Men den tredje av dem er et litt mer «vanlig» barn som liker å tegne og male, kan sitte i timevis med Lego eller puslespill, spiser godteri til det er tomt, går ut uten jakke selv om det er kaldt, og aldri rydder opp etter seg. Rastløs.
  • Tre i barneskolealder. Én del er livredd og gråter – men kan roes ned med tegnefilmer og (levende) dyr. Denne delen har ikke tilgang til noen av de vonde minnene, og er konstant forvirret over omgivelsene og egne følelser. Den andre delen er fryktelig sint, selvskader og går inn for å ødelegge objekter som de andre delene verdsetter. Den tredje av dem er pratsom, kontaktsøkende og nysgjerrig på alt. Men samtidig veldig alvorlig. Det er virkelig ikke snakk om en blid og fornøyd versjon av meg, selv om denne delen er utadvendt.
  • To i tenårene. Den i starten av tenårene er veldig destruktiv, spiseforstyrret og selvskader. Spydig. Denne delen har også et intenst behov for å bli passet på. Ønsker omsorg fra og nærhet til voksne, men avviser om noen først tilbyr det. Den andre er ca 16-17 år. En kontrollerende og omsorgsfull regelrytter som tar ansvar for de yngre delene. Denne delen har heller ikke tilgang på de vonde minnene, og vil ikke samarbeide med psykologen. Det er den eneste av delene som har et annet navn. (Det er som om navnet mitt er helt fremmed når denne delpersonen har kontroll, og jeg aner ikke hvor det andre navnet kommer fra. Det virker tilfeldig valgt, men det er sikkert en positiv assosiasjon der et sted.)
  • Én på ca 20-21 år som er utagerende og destruktiv. Bedriver en form for emosjonell selvskading. Den eneste av delene jeg skammer meg over. Sannsynligvis henger det sammen med at det er denne delen jeg har switchet til om jeg har hatt sex i voksen alder. I min verden er det mye skyld og skam knyttet til alt som har med kropp og sex å gjøre.
  • Og så er det selvfølgelig den voksne jeg på 30+, den som lever i nåtid. Meg – som rommer alle de andre og er mamma. Som husker bursdager og foreldremøter, og ønsker å gå i terapi. Behovet for å bli passet på er like intenst for den voksne meg som for den ene i barnehagealder.

Jeg teller dette som ni deler, da den voksne jeg oppleves mer som en kjerne enn en separat del.

Deler som virker like på papiret klarer jeg å skille fra hverandre ved hjelp av musikksmak, interesser, kosthold, vokabular og/eller kognitive evner. Men det er viktig for meg å påpeke at jeg aldri ville fått så god oversikt uten hjelp fra min forrige (og tildels min nåværende) psykolog. De har vært ubeskrivelig tålmodige og hjelpsomme. 🙂

Det er en god følelse å omsider få et tydeligere bilde av delene mine.

Jeg vet de er der. De vet de blir sett og hørt.

Kort resymé

Den voksne jeg har bare vært til stede noen få dager siden forrige innlegg. Psykologen og fastlegen har forsøkt å få meg innlagt på DPS fordi jeg bør ha noen rundt meg, men DPS sier det er andre som trenger det mer. Og det gir jo mening. Om jeg hadde hatt pårørende kunne de byttet på å se til meg, men det er mildt sagt urealistisk slik ting har blitt.

Psykologen min har vært utrolig fleksibel. Hun har kommet hjem til meg i stedet for at jeg skulle gått glipp av timene våre. Det er jeg veldig takknemlig for! Hun har vært hos meg 45+90 minutter hver eneste uke, med unntak av i romjulen. Hovedsakelig har timene bestått i å trygge meg og roe meg ned. Det husker jeg ingenting av, men hun har skrevet korte referater av timene i kladdeboken min. Når hun var her, hvor lenge og den type ting. (Ikke noe taushetsbelagt.)

 

vine windows
Foto: pxhere.com

 

Julen var veldig vond og vanskelig som alltid, men jeg fikk noen «lysere» dager i januar før det ble tungt igjen. Jeg setter veldig pris på de små lyspunktene, for det gjør det litt lettere å holde ut. Akkurat nå er det ganske kjipt å være meg igjen, og jeg har isolert meg fullstendig fra omverdenen. Jeg vet det er det dummeste jeg kan gjøre, men det er noe jeg føler behov for.

Tenker at jeg må finne en måte å håndtere inntrykkene som kommer innenfra først, slik at jeg ikke blir overveldet av inntrykk fra omverdenen når jeg går ut igjen. Så lenge jeg holder kontakten med hjelpeapparatet og det er den voksne jeg som må stå i det, så ordner det seg. 🙂

Jeg ser forresten at innlegget jeg lenket til øverst er skrevet for to år siden. På tide å skrive et nytt, for jeg har litt mer innsikt i delene nå enn jeg hadde den gangen.

Forandringer

Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg å starte hos en ny psykolog. Vi har ikke funnet tonen skikkelig, og det er et ork å møte opp. Jeg har anbefalt andre å finne en ny behandler om det ikke klaffer ganske tidlig, men jeg vil likevel forsøke litt til. Dette er tross alt noen jeg har vært komfortabel med før. Vi snakker åpent om skjærene i sjøen, så jeg har tro på at det går an å jobbe seg gjennom det. Jeg føler også at problemet ligger hos meg, i et par av delene. I så fall hjelper det ikke å skulle forholde seg til en tredje eller fjerde psykolog.

En annen ting som har snudd opp ned på hverdagen min er at jeg har flyttet. Far til barnet mitt var så raus og snill å stille som kausjonist da vi flyttet fra hverandre, så jeg kom meg inn på boligmarkedet. Det var ikke en veldig stor eller ny leilighet, men det føltes trygt å ha noe som var mitt. De senere årene har jeg fått stadig mindre bostøtte, før den falt bort helt, og for noen måneder tilbake sa vergen min at dette ikke kommer til å gå rundt.

Jeg ønsket selvfølgelig ikke at min økonomiske situasjon skal gå ut over barnefar, og valgte å selge leiligheten. Det føles utrygt å være leietaker med en oppsigelsestid på tre måneder. Usikkerheten gjør ikke akkurat underverker for funksjonsnivået mitt. Ironisk nok kvalifiserer jeg for bostøtte igjen nå som jeg fikk litt høyere boutgifter. 🤔

Nytt turområde å bli kjent med er både skummelt og fint, men å plutselig bo for langt unna matbutikk og psykolog til å kunne gå dit, og bo lenger unna barnet mitt, er både uvant og ukomfortabelt. Det er også nye lyder å venne seg til fra naboene, og de trygge «skjulestedene» mine er borte.

Det vil naturligvis gå seg til, men jeg er forberedt på at det kan være både sommer og ny vinter før det skjer. Derfor er det så viktig at den nye psykologen og jeg kommer til bunns i det som oppstod. Jeg trenger den støttespilleren.

Jeg bytter psykolog

For snart to måneder siden bestemte jeg meg for å bytte psykolog. Det var en vond avgjørelse å ta. Jeg føler meg trygg på hun jeg har, noe som kan ta år å bygge opp med nestemann. Samtidig er hun mye sykemeldt, og jeg er veldig avhengig av forutsigbarhet og stabilitet.

Legen min kontaktet to psykologer jeg har litt kjennskap til fra DPS, fra tidligere innleggelser. Jeg vil ikke si jeg er trygg på dem, men jeg vet hvem de er og er komfortabel med hvordan de jobber. Håpet er at en av dem skal si ja til å ta meg inn som pasient, noe jeg sannsynligvis får svar på i august.

Da avgjørelsen var tatt og henvendelsen sendt, raknet alt for meg. Jeg føler meg veldig avhengig av psykologen min, og jeg var i en sårbar periode i utgangspunktet. Det er aldri et godt tidspunkt å skulle starte på nytt. Ikke for meg. Samtidig tror jeg det er viktigere for progresjonen min at jeg har jevnlige timer enn at jeg går til akkurat henne. Så jeg hoppet i det.

Den voksne jeg har omtrent ikke vært tilstede siden den dagen, det er mest den lille og den sinte. Derfor har det vært stille her. Jeg føler meg litt roligere nå enn jeg gjorde i slutten av mai, men har ikke ordentlig fotfeste. Dagene går fremdeles i ett. Jeg spiser knekkebrød til nesten alle måltider fordi jeg ikke klarer å bruke komfyren, og tilbringer mer tid med tegnebøker og mobilspill enn med nyheter og omverdenen.

Så lenge det er den lille som er sjefen er det alt jeg får til, og det er helt greit (selv om det ikke føles sånn). Det kommer til å stabilisere seg igjen når jeg vet hva som vil skje fremover. Jeg har snakket med en kontaktperson på DPS per telefon ukentlig, men nå som det er ferieavvikling og ting ikke helt er som de pleier å være, mener vi begge at det er best for meg å bli hjemme. Jeg føler meg tryggere her.

En som forstod meg

Da jeg var innlagt tidligere denne måneden, møtte jeg en annen som også har delpersoner. Det er første gang jeg har snakket med noen som har det på samme måte, og det føltes veldig uvant å ikke måtte forklare noe. Jeg føler meg i blant som et gigantisk, neongrønt pinnsvin i en verden full av pastellfargede ballonger, så det var fascinerende å møte en som meg.

Vi snakket blant annet om det å ikke kjenne seg igjen i andre, og viktigheten av å føle at «det er noen som meg» der ute. Ingen av oss hadde snakket helt åpent med andre enn fagfolk, så det var en ny erfaring. Jeg tror det var en bra ting, jeg venner meg fremdeles til tanken på at noen forstår.

Medpasienten og jeg er relativt tidlig i behandlingsforløpet. Ingen av oss har full oversikt over de ulike delene, og begge er litt misunnelig på de som kan kommunisere fritt med alle delene, og nærmest ha et slags familieråd. Det er ikke sikkert noen av oss kommer til et sånt punkt, det er ikke likt for alle. Medpasienten min har delpersoner med ulike navn og kjønn. Jeg tror ikke jeg har det.

Til nå vet jeg at mine deler er i ulike alderstrinn og ikke liker den samme maten. Blant annet. De har naturligvis ulike interesser og behov. Det ville gjort det veldig mye enklere for meg om jeg kunne omtalt delene som Ola (4) eller Kari (10), men jeg kaller dem fremdeles bare «den lille», «den sinte», «den deprimert», «den voksne» osv.

Jeg har hele tiden sett på integrering av delene som et sluttmål for behandlingen. Det ønsket ikke denne andre personen å oppnå. Jeg ble litt overrasket, for det har ikke slått meg at det å forbli fragmentert kan være et alternativ. Vi drøftet fordeler og ulemper ved å være splittet vs. integrert for all fremtid, og jeg tror ubehaget rundt tanken på å bli hel handler mest om å ikke vite hva man går til. Kanskje ispedd en frykt for å føle seg ensom om man bare har én indre stemme?

Vi utvekslet ikke kontaktinformasjon. Begge følte på en blanding av «Hurra! Bestevenn!» og «Bryr meg ikke». Apropos indre konflikter. 🙂 Vi fant ut at vi trenger å fordøye inntrykkene litt. Det er også ustabilt i hverdagene våre, av ulike årsaker, og vi har et behov for at det skal ordne seg før det skjer nye omveltninger. Og har man relasjonstraumer, kan det være krevende å skulle bli kjent med nye mennesker.

Kort oppsummert har vi nok med oss selv akkurat nå, men vi ser hverandre sannsynligvis igjen på DPS. Det er sikkert fint å etablere et vennskap, men for min del føles det langt viktigere bare det at vi møttes og utvekslet erfaringer. Jeg har ikke behov for å gjøre noen til en stor del av livet mitt, jeg føler meg mindre ensom bare ved å vite at det er flere der ute som forstår.

Brå overgang

Jeg gikk rett fra å være skjermet fra inntrykk i et par uker, til å være to døgn på hytta med barnet og andre (eks)familiemedlemmer. Det gjorde meg så sliten at jeg sovnet da jeg satt på bussen hjemover. Omgitt av fremmede mennesker. Sjansen for at dét skulle skje, var forsvinnende liten.

Nå gruer jeg meg veldig til en telefonsamtale med Nav. Jeg er redd for å switche midt i samtalen, og redd for å ikke få med meg hva som blir sagt. Voksenlivet er ikke helt min greie for tiden, kjenner jeg. 😳

Innlagt på DPS

Jeg trengte en timeout fra verden, så jeg ba om å få bli lagt inn igjen. Det skjedde noe rundt meg som var utenfor min kontroll. Selv om det ikke var stort og uhåndterbart, så ble totalbelastningen ble for stor. Jeg har vært her i ca en uke, og planlegger å reise hjem neste fredag.

Det er en åpen avdeling, så jeg kan fortsette å gå tur hver dag selv om jeg er her. I tillegg hjelper de meg litt med måltidene og sosialisering. Å være innlagt er ikke noe hokus pokus, for meg handler det i stor grad bare om å ha noen rundt seg som jeg kan snakke med ved behov. Og som holder styr på måltider og medisiner, så jeg får i meg det jeg skal uansett hvilke delpersoner som er fremme. Én ting mindre å bekymre seg for. 🙂

 

Det er så vondt å avvise

Barnet og jeg har snakket sammen på telefon hver dag siden sist vi så hverandre. Ordvalgene levner liten tvil om at barnet ønsker mer tid med mammaen sin. Men her sitter jeg, med alle delene som switcher stadig vekk. Jeg klarer ikke være en god mamma når det er sånn. Og det er ubeskrivelig vondt å kjenne på.

Det forventingsfulle tonefallet når det spørres om å komme hit, etterfulgt av stillheten og tapperheten når barnet viser forståelse for at mamma er syk igjen. Brutalt.

Det er så urettferdig at alt som skjedde med meg går ut over barnet mitt. Jeg føler jeg har tatt gode og riktige avgjørelser der det har vært mulig, for at barnet skal ha det bra. Men det blir aldri godt nok. Uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke kunne gi barnet det hen ønsker seg mest. I stedet må jeg avvise og høre på skuffelsen gang på gang.

Kanskje er jeg farget av egne tilknytningsforstyrrelser, men jeg er overbevist om at det gjør noe med et barn når det hele tiden får høre ulike varianter av «Nei, jeg orker ikke. Det passer ikke i dag», fra en av dem som står seg nærmest. Tenk om jeg kunne sagt JA i blant. Da ville det kanskje ikke vært like vondt å høre nei neste gang?

Målet har hele tiden vært å ha flere hverdager sammen med barnet, og når sånne samtaler er overstått, kommer den mørke tanken om at alt står stille. At terapiforløpet har stoppet opp. (Det stemmer selvfølgelig ikke, jeg har kommet et godt stykke på vei siden den første timen hos psykologen.) Hvor er friskmeldingen hennes når man trenger den?

Det går bra

Jeg tenkte først at dette har ikke skjedd før, men mens jeg vasket på fredag kom jeg på at det er deler av voksenlivet mitt jeg ikke husker. Omlag seks måneder er helt borte fra hukommelsen, rundt den tiden jeg brøt kontakten med familien. Jeg husker samtalene med søsknene mine, og jeg husker busstidene på det stedet jeg flyttet til. Alt annet er borte.

Det er som å ha slått på en lysbryter et halvt år senere og oppdage at ingenting er som det pleide å være. Jeg husker jeg var forvirret, og glad på en uvirkelig måte. Jeg hadde mange spørsmål, men ingen mulighet å finne svarene. Bare dro jeg? Sa jeg noe til foreldrene mine? Pakket jeg koffertene fulle av klær og personlige eiendeler, eller hadde jeg kun et skift i vesken? Hvem henvendte jeg meg til for å få hjelp? Jeg vet ikke.

Etter opplevelsen forrige uke var jeg bekymret for å ha barnet hos meg i helgen. Tenk om det skulle skje igjen? Jeg hadde løpende kontakt med barnefar frem til de kom hit, i tilfelle jeg plutselig måtte avlyse. Vi sendte noen meldinger i løpet av helgen også, men det var kun for å bekrefte at det gikk bra.

Nå har jeg rukket å tenke litt mer på uken som forsvant, og jeg har slått meg til ro med at det kunne vært mye verre. Alt tyder på at jeg var i leiligheten hele tiden, jeg hadde ikke brukt bankkortet eller mobiltelefonen, jeg hadde ikke selvskadet, klippet av meg håret, publisert personopplysninger på bloggen, eller ødelagt inventar.

Alt som var «galt» var at jeg ble møtt av mye rot og søppel, og at jeg opplevde å ikke ha kontroll. Det kan jeg leve med. Samme hvor mye jeg misliker følelsen.

Uken som forsvant

Det var overraskende å oppdage at vi er en uke inn i mars. Den voksne jeg har antageligvis ikke vært «fremme» på en hel uke. Leiligheten er ikke til å kjenne igjen, det er så mye rot og uorden at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det ser ut som jeg har vært på audition til et tv-program om hoarding.

Flere utkast til fremtidige blogginnlegg er slettet, en halvfull melkekartong har ikke blitt satt tilbake i kjøleskapet, klær ligger strødd på gulvet, det er epleskrotter og oppvask om hverandre på kjøkkenbenken, dyna fant jeg på badegulvet, en tom eske med frokostblanding var klemt sammen og plassert mellom puter i sofaen, for å nevne noe.

Jeg ble først oppgitt over hvordan det ser ut her, men å rydde opp er mitt minste problem. Det som skremmer meg er å ikke vite hva som har skjedd. Har jeg bare vært inne? Har jeg snakket med noen? Bestilt en pall med blinkesko? Blitt uvenn med naboene? Antageligvis minner denne følelsen om fylleangst, i alle fall ut fra sånn andre har beskrevet det.

Det gir meg en stor klump i magen å tenke på at den voksne kan bli borte over en lang periode. Så vidt jeg vet har det ikke vart  lenge tidligere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg er vant til at kaoset er begrenset til tanker og følelser. Det blir vanskelig å late som om alt er bra når utsiden matcher innsiden.

Hverdagsglimt

Det er ikke bare bare å ha ulike deler. Jeg tenkte å dele bittelitt av utfordringene i hverdagen. Om du ikke har lest her før, er det greit å lese dette om delpersoner før du fortsetter, ellers blir resten mer forvirrende enn nødvendig. 🙂

  • Når jeg har fått beskjed om å signere på et skjema, har det skjedd mer enn én gang at jeg blir stående litt rådvill og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Det føles uærlig å skulle signere med navnet til den voksne jeg når det er en av de yngre delene som er i førersetet. Dokumentfalsk, nesten.
  • Det hender at den voksne våkner og oppdager at jeg ligger og klamrer meg fast i et (ofte tårevått) kosedyr.
  • Jeg må sjekke oppvaskkum og søppeldunk hver dag for å se om jeg har spist.
  • Den voksne jeg er glad i kaffe, men særlig de yngste delene hater det. Det skjer støtt og stadig at jeg lager meg kaffe og ser frem til å nyte den, for så å switche underveis og ende opp med å spytte det tilbake i koppen. Dette gjelder også alkohol.
  • Det er én del som er veldig flink med teknologi, og kan ordne opp når jeg får problemer. Absolutt alle andre deler, inkludert den voksne, er helt ubrukelige på det området. Den voksne jeg klarte å opprette blogg fordi alle stegene er grundig forklart, men oppsettet med e-post / G suite klarte jeg ikke å finne ut av. Neste gang jeg switchet tilbake, var det ordnet. Den voksne aner fremdeles ikke passordet.
  • Hvis den voksne jeg rydder og kommer over tegnesaker, vil nesten alltid en av de små delene ta over. Det tar veldig lang tid å bli ferdig med husarbeid når «noen» bare skal fargelegge litt først. Og apropos rydding: Flere av delene er innmari rotete. Jeg antar det er litt som å ha veldig mange barn man går og rydder etter.
  • De yngste delene er livredde for støvsugeren. Om jeg begynner å støvsuge uten å være sikker på at de er helt borte, kan jeg begynne å gråte mens jeg støvsuger.
  • Når folk sier «Bare vær deg selv, du!», blir jeg ganske forvirret. Jeg kan ikke akkurat svare «Hvem av dem?». Jeg vet de snakker om den voksne, men det er like fullt forvirrende.
  • Noen av delene er vegetarianere. Andre spiser kjøtt og fisk. Vegetarianere og veganere vil nok forstå desperasjonen delene kjenner på over å bli tvunget til å spise kjøtt i blant. 😦
  • Apropos mat. Når den voksne jeg har overskudd, pleier jeg å tilrettelegge slik at de andre delene skal kunne spise selv om de ikke klarer å lage mat. Jeg kan koke egg, skjære opp grønnsaker, sørge for at belgfrukter, byggryn, müsli, salat og lignende er klart til å spises. Jeg porsjonspakker alt i små bokser for å gjøre det enkelt.
  • Jeg har en app som hjelper meg å holde styr på hva jeg har fått i meg av næring, og at jeg drikker nok vann i løpet av dagen. Praktisk for den voksne, morsomt for de små. Det blir nesten som et spill, om å gjøre å få i seg nok karbohydrater, proteiner og fett. Er det for lite av noe, er det enklere å få det i seg om man tenker på det som en lek, enn om man fokuserer på at det er mat og man MÅ spise.
  • Det er postit-lapper overalt. Fra meg, til meg. Instruksjoner og informasjon. Det er min store skrekk at noe skal skje meg og politiet må inn i leiligheten. Tanken på at de skal forsøke å forstå meg og livet mitt, det er både morsomt og skremmende. Hvor mye tid ville de kastet bort på å lete etter den personen jeg skriver lapper til?
  • Det er ikke alltid like lett å huske hvor gammel den voksne jeg er. For å slippe å fremstå som dum, har jeg begynt å svare «Jeg er født i (årstall)». Det er for så vidt et triks jeg lærte av en veldig gammel mann som var ute og luftet katten sin en gang. Han sa at han hadde vanskelig for å huske hvilket årstall det er, så han løste det sånn. Jeg ble veldig glad for tipset!
  • Apropos alder. Den følelsen når en av de små delene stirrer sjokkert på den voksne dama i speilet… Den er ikke god.
  • Når folk spør «Hvordan går det med deg?»… Altså, hvem snakker du til? 😛 Uansett hva jeg svarer blir det feil, inni meg.
  • Det hender at jeg er hos psykologen og bare sitter der i stillhet hele timen. Det ser i alle fall sånn ut for henne. Innvendig er det et kaos av meningsutveksling, krangling og mekling. Psykologen skjønner ikke helt hva jeg mener når jeg sier at jeg blir ekstra sliten etter sånne timer. (Og jeg har ikke turt å forklare det for henne ennå.)
  • Jeg har blitt konfrontert med «Jeg trodde ikke du likte (matvare)?», mens jeg satt og spiste akkurat den maten. Jeg svarte «Jeg gjør ikke det», og spiste videre. Det var pinlig, men en av delene likte det, og den voksne jeg ga etter.
  • Noen ganger klarer jeg ikke åpne vaskemidler med barnesikring, fordi jeg ikke finner ut av hvordan man gjør det.
  • Jeg er mørkredd og kan samtidig trøste meg selv. Tenk dét. 😉

1 år

Dette året har ikke vært slik jeg så for meg at det ville bli. Da jeg startet å blogge, var planen å skrive litt hyppigere enn jeg endte opp med å gjøre. Ikke minst hadde jeg en forestilling om at året kom til å bli bedre enn året før, og ønsket å dele fremgangen. Det skjedde ikke. 😛 Men det har ikke bare vært nedturer. Jeg har innsett at det går an å uttrykke seg selv om man ikke er flink med ord. Det er ikke nødvendig å holde kjeft til man blir det.

Her er de 20 mest leste innleggene:

  1. Når det er mamma som slår
  2. Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse
  3. De ulike delene
  4. Et «nærmeste pårørende»-dilemma
  5. Ordliste
  6. Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1
  7. Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 2
  8. Photoshoot og fasade
  9. Ikke akkurat velfungerende
  10. Hva skal til for at du tror meg?
  11. Tanker som kommer når man får en alvorlig psykiatrisk diagnose
  12. Å være til bry
  13. Fra den ene til den andre
  14. Selvinnsikt og vilje er ikke nok
  15. Jeg liker ikke helligdager
  16. Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)
  17. Et spørsmål om repetisjon
  18. Jeg elsker spoilere
  19. Søvn
  20. Et lite sukk

(Listen over «mest lest» i kolonnen til høyre, er basert på hva som har vært mest lest de siste 24-48 timene, ikke sidevisninger totalt sett.)

Det er formuleringer jeg angrer på, og når jeg ser tilbake er det mye som kunne vært gjort bedre. Jeg har likevel valgt å ikke endre eller slette noe. Det var sånn jeg tenkte og følte det der og da. At det er dårlig flyt i tekstene er en kombinasjon av lite skolegang, manglende erfaring med å sette ord på ting, og at det speiler hvor kaotisk det er inne i hodet mitt. Det er hundrevis av tanker på én gang som fyker avgårde i et rasende tempo, og jeg har ikke kommet dit hen at jeg er i stand til å sortere det på en god måte.

I starten var det tanken på kommentarer som skremte meg mest, for jeg var og er veldig skjør, og det eneste jeg hadde å sammenligne med var diverse nettavisers kommentarfelt. I og med at jeg kommer med grove beskyldninger mot foreldrene mine, valgte jeg en løsning hvor kommentarer må godkjennes før de publiseres. Jeg turte ikke ta sjansen på at noen skulle identifiseres. Ca 15 personer har skrevet ulike varianter av «Du må bo i (by/sted), jeg kjenner igjen deler av historien». Samtlige gjettet på ulike steder, spredd over hele landet. Det gjør vondt å tenke på at det er flere med liknende erfaringer der ute.

Det var én person som skrev mye stygt om både meg og andre, helt i starten. Det stoppet da jeg fant ut hvordan jeg kunne blokkere vedkommende. Med unntak av den ene personen har jeg ikke sjekket epostadressen til noen, fordi jeg er bekymret for at en av dem skal tilhøre noen jeg kjenner. Jeg har ikke antydning til pokerfjes, og vedkommende ville sett det på både ansiktsuttrykk og kroppsspråk neste gang vi møttes. 😳

Det har vist seg at dere som fant veien hit faktisk er veldig hyggelige, og jeg blir ofte rørt over kommentarer og tilbakemeldinger per mail. Det er ikke så lett å svare alltid, og det har ofte bare endt opp med et enkelt «Tusen takk :)». Kroppen sluttet på et tidspunkt å anspenne seg når jeg fikk melding om en ny kommentar, så takk for at dere har gjort dette til en positiv opplevelse. ❤

En form for skrivesperre

Jeg har i skrivende stund 18 sider med utleverende tanker om hvordan det er å ha en narsissistisk forelder. Mange eksempler fra mitt eget liv, samt noen få ting jeg har observert hos andre. Det er en krevende øvelse å skrelle bort det private uten å gjøre teksten upersonlig.

Noe blir jeg nødt til å omformulere for å ikke bli gjenkjent, andre ting må utelates. Mye klarer jeg ikke overføre fra tanker eller følelser til ord, så hvordan skal jeg få frem poenget? Det vekker mange vonde følelser i meg å rippe opp i dette, og jeg føler meg fryktelig liten når jeg tenker tilbake på episodene.

Vi har jo alle narsissistiske trekk, i større eller mindre grad. Det er gjerne de sidene vi ikke liker å vedkjenne oss. Det jeg har forsøkt å formulere en liten uke nå, er mer enn bare personlighetstrekk. Selv om det tar tid å få til når jeg switcher til yngre deler såpass hyppig som jeg gjør nå, så føler jeg det er viktig at jeg får det til.

Jeg blir bare veldig satt ut av å gjenoppleve den følelsen når mamma fornektet min opplevelse av situasjonen. Det var heller aldri spørsmål om hvordan jeg eller søsknene mine hadde det, eller hva som kunne gjøres for at vi – barna hennes – ikke skulle oppleve vonde ting. Alt handlet om henne. Ikke «Hvem har gjort dette mot deg?», men «Hvorfor gjør du dette mot meg?».

Panikken som brer seg i kroppen når jeg tenker tilbake på manipulasjonen vi opplevde da, tar mye plass .

 

Same procedure

Bare børster litt støv av dette innlegget, jeg… Å skulle gå inn i høytidene frister like mye som å ligge i et badekar fylt med slanger, mus og edderkopper: Ikke i det hele tatt. 😥

Jeg holder på en måte pusten og venter på at det skal gå over. Det eneste positive med å være så redd hele døgnet, er at jeg skriver mye i et forsøk på å regulere følelsene. Ingenting som egner seg på trykk med mindre det redigeres kraftig, men det kan jeg gjøre når hverdagene er tilbake.

For sånne som meg, som ikke har Instagramvennlige liv, er det de små gledene som redder julen. Rent sengetøy, varme klær når man går ute i kulden, kaffe om morgenen, og å tenke på at man slipper å ta seg sammen fordi man er omgitt av familie – den tanken får meg alltid til å smile.

Og for de delene som er yngre; se tegnefilmer hele dagen når nyhetene bare formidler en skremmende verden, leke med eventuell snø på balkongen – for der kan ingen se meg om jeg sitter på gulvet, og å lage «hytte» i stuen ved hjelp av pledd og dynetrekk. Å gjemme seg der inne med puter, dyner og Tom & Jerry på ipad’n, føles trygt.

Trenger å bli passet på

Nå om dagen har jeg et enormt behov for å bli passet på. Jeg er helt på gråten når jeg må gå fra psykologen. Om jeg prater med hundeeiere når jeg er ute og går tur, vil jeg bare følge etter dem hjem.

Jeg kikket litt for lenge på en Securitasvakt i helgen. Han så så snill ut, en stereotyp pappa-figur. Det er ikke godt å si hva som føk gjennom hodet hans, men han lurte på om det gikk bra med meg. Jeg ville egentlig klamre meg fast i ham og få en god klem, men jeg sa at jeg var litt svimmel, og at det gikk bra.

 

unhappy
Foto: pxhere.com

 

Da jeg leste en artikkel om en kvinne med samme fornavn som psykologen min, begynte jeg å tenke på hvor hun var og hvem hun var sammen med. Og så fantaserte jeg om å bare være der sammen med dem. Jeg så for meg at jeg satt på gulvet og la puslespill mens de pratet.

Det er så rart å ha det sånn. Den følelsen er så overveldende. Intens. Og likevel klarer den rasjonelle delen av meg trumfe igjennom at sånn gjør vi ikke. Det evinnelige «Hva vil folk si?», som styrer det meste av avgjørelsene mine.

Skulle ønske jeg så like liten ut som jeg føler meg. Da ville kanskje noen forbarmet seg over meg, og jeg hadde fått det jeg trenger.

Misunnelse

Jeg er misunnelig på de som vokser opp nå, hvor det er så mye fokus på dette med overgrep, grenser og hva som er greit. De lærer om det både i barnehagen og på skolen. Selv NRK Super har fokus på saken.

Det har gjort meg ubetinget glad på barnas vegne, for den innsikten og kunnskapen de får er så utrolig viktig! Selv var jeg 15 år da jeg forstod at ikke alle barn levde under samme forhold som meg. Frem til da hadde jeg tatt for gitt at alle barn opplevde det samme.

Den siste uken, pluss/minus, har jeg ikke følt annet enn misunnelse. En side av meg selv jeg ikke liker å belyse, for å si det forsiktig. Det er vel en litt yngre delperson som har kontrollen nå, i og med at den voksne jeg alltid har vært glad for innsatsen som gjøres for å forebygge vold og overgrep.

Nå kjennes det som en gigantisk, brennende klo i magen. Det svir, det gjør vondt, jeg er kvalm og uvel, tårene presser på hele tiden, og det føles så utrolig urettferdig alt sammen.

Jeg skammer meg enormt over å føle det sånn, for det er jo utelukkende positivt når den nye praksisen kan forhindre overgrep og få barn til å si fra om de opplever noe grusomt eller ugreit.

Jeg har forsøkt å «tie ihjel» følelsen, men nå tenkte jeg å prøve omvendt taktikk. Kanskje det roer seg når jeg har skrevet om det? Troll pleier å sprekke i sollys, visstnok.

«Sommerferie»

På morgenen i dag fikk jeg en telefon fra psykologen som forklarte situasjonen som har oppstått. Jeg forstår hvorfor hun ikke har gitt lyd fra seg tidligere, og vi ble enige om å ta en tidlig sommerferie. Det betyr at jeg skal klare meg alene frem til august.

Det er lenge om jeg tenker på hvor mye barnedelene er fremme nå om dagen, men samtidig så er det allerede mai. Tre måneder er veldig lite når jeg sammenligner med katastrofetankene som har herjet i det siste: «Hun kommer aldri tilbake!» Joda, det gjør hun. Nå har jeg noe konkret å forholde meg til, og da blir det enklere å holde ut.

For å ta opp tråden fra forrige innlegg, hvor jeg nevner at det spøker for samværet i helgen som kommer, så kan jeg informere om at det er avlyst. Da trenger jeg ikke bruke tiden på å prøve å «ta meg sammen» frem til barnet kommer, men heller bruke de neste drøye to ukene på å bygge meg opp igjen.

Utforbakke

I disse dager går min verden litt i oppløsning. Rutinene sklir ut. Jeg er våken til fuglene begynner å kvitre, for jeg tør ikke sove. Omtrent som om verden skulle gått under om jeg ikke klarte å holde ut «nattskiftet». Når jeg hører byen våkne til liv føler jeg meg tryggere, og jeg klarer omsider å sove litt. Jeg har våknet av 9-nyhetene på P2, så det er ikke mye hvile kroppen får.

Jeg får ikke i meg mat. Vanligvis er det spiseforstyrrelsen min som tar kontroll over alt som angår mat når jeg har det vanskelig, men dette oppleves annerledes. Problemet nå er at jeg ikke klarer å spise. Maten vokser i munnen, som om jeg skulle hatt høy feber. Jeg har forsøkt alt fra frukt og brødskive med leverpostei til posesuppe. Det går dårlig.

Og jeg tør ikke presse meg selv når det er noe som kan være triggende, særlig ikke nå som jeg ikke vet når jeg ser psykologen min igjen.

Tror nok en del av dette er bekymring, fordi jeg ennå ikke vet hvorfor psykologen blir borte. Hun vet hvordan jeg reagerer på uvisshet, så jeg føler meg trygg på at hun vil ta kontakt så fort hun er i stand til det. Hjernen min benytter ventetiden til katastrofetanker. Selvfølgelig.

 

unhappy
Kort oppsummert… Foto: pxhere.com

 

Tårene triller med jevne mellomrom hele døgnet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Eller, jeg forstår at den emosjonelle berg- og dalbanen handler om at jeg blir utrygg når jeg ikke har oversikt og kontroll over situasjonen for øyeblikket, men det ville vært mer logisk om jeg hadde en indre uro eller var rastløs.

I disse dager forbinder jeg tårer utelukkende med å være lei seg, så da kan jeg vel konkludere med at den voksne jeg ikke er så mye fremme. Det er vel gjerne barne- eller ungdomsdeler som tenker så svart-hvitt. (Les mer om delpersoner her eller i min primitive ordliste.)

Jeg kommer meg ikke ut på tur. Det er viktig å være i bevegelse, for det gir meg mindre smerter i kroppen, OG det gjør meg litt lysere til sinns. Å ikke mestre det å ta på seg sko og jakke og åpne ytterdøren, det går ut over selvfølelsen. Jeg har ikke så innholdsrike dager til vanlig, så spaserturer pleier å være et høydepunkt for meg. Det er mange vakre sanseinntrykk ute i naturen, og det plager meg at jeg går glipp av dem.

Og på toppen av alt så slurver jeg med medisinene. Jeg har alarm på mobilen som sier fra når det er tid for påfyll, men jeg slumrer og slumrer helt til jeg blir så rasende av alt «maset» at jeg slår alarmen av. Da husker jeg i hvert fall ikke å ta dem. Om jeg kun får i meg halve døgndosen, så bidrar jo det også til at ting går dårligere.

Hvis ikke jeg klarer å stable meg litt på bena de neste seks-syv dagene, så blir det ikke besøk av barnet neste helg. Det er helt klart. Tanken gir meg blandede følelser. Vi ses så sjelden, så jeg vil nødig gi slipp på de dagene. Samtidig så er det viktig å ta vare på meg selv når ting er som de er, ellers blir det mye verre og da tar det enda lenger tid før vi sees. Dette livet suger.

Jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og hyle «URETTFERDIIIIIG!» nå. Som om dét skulle løse alle problemene. 🙄

Et «nærmeste pårørende»-dilemma

Når man logger inn på helsenorge.no, kan man følge med på egenandeler, bytte fastlege, få oversikt over vaksiner, timeavtaler, e-resepter og mye mer. Man finner også en oppføring med hvem som er ens nærmeste pårørende, for eksempel ektefelle og eventuelle barn.

Hos meg står foreldrene mine som nærmeste pårørende. Dere vet, de som er årsaken til at jeg har en dissosiativ lidelse, de som stod bak det meste jeg har opplevd av vold og overgrep, og de to jeg ikke vil ha i livet mitt. Og likevel, de er de første som får beskjed om jeg dør eller havner i en alvorlig ulykke. Jeg får dem ikke fjernet fra oversikten.

Jeg kan legge inn en beskjed i kjernejournalen om at de IKKE må kontaktes, uansett hva som skjer. (Har allerede gjort det.) Jeg kan legge til andre som skal kontaktes i stedet for dem. (Har gjort det óg.) Men det er ingen garanti for at det ønsket blir fulgt. Og det gjelder uansett bare helsevesenet, for politiet forholder seg jo ikke til helseopplysninger.

 

stuck
Grrr, de er over alt! Foto: pxhere.com

 

Apropos. Hva med en «kjernejournal» for politiet? Det høres kanskje ut som en spøk, men jeg mener det i fullt alvor. Et notat hvor man frivillig kan opplyse om ting som er viktig for politiet å vite om de må forholde seg til noen som ikke er A4. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne legge inn en smørbrødliste med krav om særbehandling, men hva med å åpne for at fastlegen eller psykologen kan komme med en kort uttalelse i alvorlige tilfeller? #julegavetips2018

I et tenkt scenario hvor jeg har et flashback utendørs og naboene opplever det som så skremmende at politiet blir tilkalt, da ville det uten tvil vært nyttig for politiet å vite hvilken diagnose jeg har. De kunne møtt meg på en langt bedre måte om de visste at jeg ofte får flashbacks, at jeg får panikk av å bli holdt fast, og at morske ansiktsuttrykk og høye stemmer gjør meg livredd.

Om de da kunne virkelighetsorientert meg, – fortalt på en rolig måte at det jeg stod i var noe som har skjedd, men som er over nå, og minnet meg på at jeg var trygg, – så ville det møtet blitt mindre krevende for både meg og dem. For selv om det er en barnedel som møter dem, vil jeg være i stand til å ta i mot instruksjoner. Men det kan de jo ikke vite om de ikke kjenner til personen som gråter hysterisk og virker livredd for noe som ikke er der. 😳

Tilbake til kjernejournalen; jeg føler meg så maktesløs. Jeg får liksom ikke slippe unna dem noe sted. Og jeg er langt fra den eneste som er fanget i pårørende-klisteret via informasjonen til Folkeregisteret. Hva med dem som bor på sperret adresse? Dem som endrer navn? Vil foreldre, ektefelle og andre man skjuler seg for likevel kunne finne ut av dette? Og i så fall hvorfor?

Det ga meg en diiiger klump i magen den dagen jeg oppdaget navnene deres i den oversikten, og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg blir minnet på det. 😦

Fra den ene til den andre

De siste par ukene har vært slitsomme, og ikke bare på grunn av påsken. Jeg har switchet mye mellom de ulike delene. Det føles som om jeg ikke rekker å fullføre en tankerekke før en ny del overtar «førersetet», hvilket gjør alle delene veldig frustrerte. Til sammen utgjør det svært mye frustrasjon! Jeg kjenner det mest som en indre uro. Litt som å klø innvendig, helt uten sjanse til å nå riktig sted.

Tidligere har det som oftest vært sånn at når barnedelen tok over, så gikk den voksne jeg helt i dvale. Jeg fikk stort sett ikke med meg hva som skjedde. Nå, derimot, observerer den voksne jeg nesten alt fra litt avstand. Nært nok til å se og høre det meste av hva som skjer, men for langt unna til å gripe inn.

At barnedelen for eksempel spiller Matchington (et tåpelig mobilspill) i tre timer, er ubeskrivelig kjedelig, irriterende og lite givende for den voksne. Og når den voksne lytter til fire episoder på rappen fra podkasten The Guardian’s Audio Long Read mens jeg stryker klær og vasker badet, holder barnedelen på å forgå av kjedsomhet.

Alt jeg gjør blir på en måte galt, det er umulig å gjøre hele meg fornøyd. Men jeg er jo ikke hel, jeg er fragmentert. Det er ekstra tydelig nå om dagen. Det hadde vært enklere om de delene som ikke var i kontroll kunne dissosiere eller «sove», for da kunne jeg konsentrert meg om å blidgjøre én del om gangen, uten at de andre ble misfornøyde.

Det har vært situasjoner nylig hvor den voksne jeg har vært nærmest hysterisk over hva barnedelen har klart å lire av seg. Om de som lyttet til det hadde sett at det var et barn som snakket, så ville det vært helt naturlig, men de så jo på en voksen kvinne. Jeg er så redd for hva vilt fremmede måtte tenke om meg at jeg er lettere andpusten når den voksne jeg er tilbake igjen.

 

dogs beach
Dette illustrerer delene mine som kjemper om å få viljen sin. Sukk. Foto: pxhere.com

 

Det er så absurd det hele. Og forvirrende. Jeg vet ikke helt om jeg selv fullt ut forstår hva jeg mener med det jeg skrev i de første avsnittene, så jeg kan bare forestille meg hvor forvirrende og rart det må være for alle andre. Det er lov til å le av det, jeg blir ikke fornærmet. Men jeg klarer ikke gjøre det selv riktig ennå, det må nok komme litt mer på avstand.

Jeg vet heller ikke om dette er en konsekvens av at jeg begynner å forstå mer av hva som skjer, og få mer oversikt, eller om det ville skjedd uansett. I så fall er det flaks jeg fikk diagnosen da jeg gjorde, for jeg ville blitt skremt herfra til evigheten om dette skjedde uten at jeg hadde hørt om dissosiativ lidelse.

Det er litt skremmende nå også, men det hjelper tross alt å forstå hva som skjer, og ikke minst hvorfor det skjer. Spørsmålene jeg har notert ned og skal stille psykologen neste uke er preget av hvordan den siste tiden har vært:

«Hva skjer om barnedelen tar helt over, og den voksne blir borte for godt?

Hva kan jeg gjøre for å tvinge den voksne tilbake i førersetet når jeg blir redd for hva de andre delene skal finne på?»