Før jul var jeg ute på tur en dag for å få litt frisk luft, og klarne tankene. Det tok ikke lang tid å få kalde, røde kinn selv om det var sol, og jeg rakk til og med opparbeide litt appetitt til middag. Det kunne vært et godt minne å ta med seg videre gjennom en tung vinter, men det hele ble i stedet forurenset av en blogger som hadde photoshoot.

Det som ved første øyekast så ut som en familie som foreviget en hyggelig dag ute, endte opp med å bli både triggende og ubehagelig å være vitne til.

Barna byttet på å sutre og gråte, og de voksne glefset til hverandre. Ytterklær ble pakket ut av en sekk, det ble skiftet – og skiftet tilbake igjen, før klærne ble lagt tilbake i sekken. Både barn og voksne så ukomfortable og misfornøyde ut.

Jeg satt og kikket på med en diger klump i magen. Da de begynte å heve stemmene, sluttet jeg å drikke kaffen min. Jeg holdt hodet hevet, men bak solbrillene vendte blikket mitt ned i snøen. Fasade, vet dere.

Det jeg var vitne til fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom. Album på album fulle av oppstilte bilder. Anstrengte smil som ikke nådde øynene. Bilder som aldri fanget hyggelige øyeblikk, men som ble tatt for å bevise at vi barna hadde det fint og fikk gode opplevelser.

At vår familie var akkurat som alle andre familier.

 

 

Bildene ble brukt mot meg i alle år. «Du ser da glad ut her?» «Det kan ikke ha vært så ille.» «Hvorfor smiler du på bilder, men aldri ellers?». Alle hadde en mening om hvordan det egentlig hadde vært i min familie. Alle forholdt seg til fasaden.

Min historie, mine minner fra da bildene ble tatt, betyr liksom ingenting. Alle kan jo se at jeg smiler, alle kan se at vi er ved severdigheter – sammen – og at vi ser veldig A4 ut. Bildene viser ikke stemningen mellom oss, eller raserianfallene til moren min når ting ikke gikk hennes vei.

Jeg husker et irritert og hvesende «Smil, da!» fra en forelder, jeg husker klesskift og hardhendt børsting av hår. Jeg husker instruksjoner. «Hold denne!» «Gjør sånn!» «Legg armene rundt hverandre!» «Stå litt på tå så du ser høyere ut!». Jeg hatet de dagene, jeg hatet å bli tatt bilde av, og jeg hatet at foreldrene mine jobbet så aktivt for å skjule hva som skjedde hjemme.

Det fyller med meg en stor tristhet når jeg tenker tilbake på den skuespillertilværelsen. For det var det det var, når vi hadde photoshoot og når vi beveget oss utenfor husets fire vegger. Vi latet som vi var en lykkelig familie, vi latet som vi tok bilder spredt ut over året, for å sende med det forhatte julebrevet. Julebrevet som var fullt av løgn. Jo visst, vi hadde besøkt de og de menneskene, det og det landet, men skoleprestasjonene var veldig overdrevet, – resultatene fra fritidsaktivitetene like så.

Jeg ble invitert med på aktiviteter i tenårene basert på ting jeg «hadde elsket, og vært veldig flink til» som liten. Problemet var at det var løgn. Jeg elsket ikke aktiviteten, jeg ble tvunget til det. Ikke var jeg flink heller, resultatene ble pyntet på for å tekkes tonen i julebrevet og fasaden foreldrene mine higet etter.

Selv om jeg ikke har noe holdepunkt for å si at den bloggerens barn lider noen overlast i det daglige, så vet jeg så alt for godt hva en perfekt fasade kan skjule. Det føltes ikke godt å bli minnet på dette, og det gjør meg veldig lei meg å tenke på at det vokser opp en ny generasjon barn som må holde ut photoshoots.

Jeg er bare veldig takknemlig for at hele min falsk-lykkelige barndom ikke ble foreviget på en blogg, slik at hele verden kunne se hvor falsk-lykkelige vi var, og protestere når jeg en dag var klar for å lette på sløret og fortelle min versjon. Det er helt grusomt å ikke eie sin historie. Stakkars, stakkars bloggerbarn.

 

PS: Jeg vet ikke hvem den bloggeren er. Har aldri sett henne, mannen eller barna før. Jeg leser bare to blogger, én handler om kunst, og det andre er en reiseblogg. Den eneste grunnen til at jeg vet hun er blogger, er hva hun og mannen utvekslet av ord seg i mellom. «Ta et nytt, jeg kan jo ikke bruke det der på bloggen!» «Husk at du må (mumle, mumle) for leserne!».