1 år

Dette året har ikke vært slik jeg så for meg at det ville bli. Da jeg startet å blogge, var planen å skrive litt hyppigere enn jeg endte opp med å gjøre. Ikke minst hadde jeg en forestilling om at året kom til å bli bedre enn året før, og ønsket å dele fremgangen. Det skjedde ikke. 😛 Men det har ikke bare vært nedturer. Jeg har innsett at det går an å uttrykke seg selv om man ikke er flink med ord. Det er ikke nødvendig å holde kjeft til man blir det.

Her er de 20 mest leste innleggene:

  1. Når det er mamma som slår
  2. Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse
  3. De ulike delene
  4. Et «nærmeste pårørende»-dilemma
  5. Ordliste
  6. Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1
  7. Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 2
  8. Photoshoot og fasade
  9. Ikke akkurat velfungerende
  10. Hva skal til for at du tror meg?
  11. Tanker som kommer når man får en alvorlig psykiatrisk diagnose
  12. Å være til bry
  13. Fra den ene til den andre
  14. Selvinnsikt og vilje er ikke nok
  15. Jeg liker ikke helligdager
  16. Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)
  17. Et spørsmål om repetisjon
  18. Jeg elsker spoilere
  19. Søvn
  20. Et lite sukk

(Listen over «mest lest» i kolonnen til høyre, er basert på hva som har vært mest lest de siste 24-48 timene, ikke sidevisninger totalt sett.)

Det er formuleringer jeg angrer på, og når jeg ser tilbake er det mye som kunne vært gjort bedre. Jeg har likevel valgt å ikke endre eller slette noe. Det var sånn jeg tenkte og følte det der og da. At det er dårlig flyt i tekstene er en kombinasjon av lite skolegang, manglende erfaring med å sette ord på ting, og at det speiler hvor kaotisk det er inne i hodet mitt. Det er hundrevis av tanker på én gang som fyker avgårde i et rasende tempo, og jeg har ikke kommet dit hen at jeg er i stand til å sortere det på en god måte.

I starten var det tanken på kommentarer som skremte meg mest, for jeg var og er veldig skjør, og det eneste jeg hadde å sammenligne med var diverse nettavisers kommentarfelt. I og med at jeg kommer med grove beskyldninger mot foreldrene mine, valgte jeg en løsning hvor kommentarer må godkjennes før de publiseres. Jeg turte ikke ta sjansen på at noen skulle identifiseres. Ca 15 personer har skrevet ulike varianter av «Du må bo i (by/sted), jeg kjenner igjen deler av historien». Samtlige gjettet på ulike steder, spredd over hele landet. Det gjør vondt å tenke på at det er flere med liknende erfaringer der ute.

Det var én person som skrev mye stygt om både meg og andre, helt i starten. Det stoppet da jeg fant ut hvordan jeg kunne blokkere vedkommende. Med unntak av den ene personen har jeg ikke sjekket epostadressen til noen, fordi jeg er bekymret for at en av dem skal tilhøre noen jeg kjenner. Jeg har ikke antydning til pokerfjes, og vedkommende ville sett det på både ansiktsuttrykk og kroppsspråk neste gang vi møttes. 😳

Det har vist seg at dere som fant veien hit faktisk er veldig hyggelige, og jeg blir ofte rørt over kommentarer og tilbakemeldinger per mail. Det er ikke så lett å svare alltid, og det har ofte bare endt opp med et enkelt «Tusen takk :)». Kroppen sluttet på et tidspunkt å anspenne seg når jeg fikk melding om en ny kommentar, så takk for at dere har gjort dette til en positiv opplevelse. ❤

En form for skrivesperre

Jeg har i skrivende stund 18 sider med utleverende tanker om hvordan det er å ha en narsissistisk forelder. Mange eksempler fra mitt eget liv, samt noen få ting jeg har observert hos andre. Det er en krevende øvelse å skrelle bort det private uten å gjøre teksten upersonlig.

Noe blir jeg nødt til å omformulere for å ikke bli gjenkjent, andre ting må utelates. Mye klarer jeg ikke overføre fra tanker eller følelser til ord, så hvordan skal jeg få frem poenget? Det vekker mange vonde følelser i meg å rippe opp i dette, og jeg føler meg fryktelig liten når jeg tenker tilbake på episodene.

Vi har jo alle narsissistiske trekk, i større eller mindre grad. Det er gjerne de sidene vi ikke liker å vedkjenne oss. Det jeg har forsøkt å formulere en liten uke nå, er mer enn bare personlighetstrekk. Selv om det tar tid å få til når jeg switcher til yngre deler såpass hyppig som jeg gjør nå, så føler jeg det er viktig at jeg får det til.

Jeg blir bare veldig satt ut av å gjenoppleve den følelsen når mamma fornektet min opplevelse av situasjonen. Det var heller aldri spørsmål om hvordan jeg eller søsknene mine hadde det, eller hva som kunne gjøres for at vi – barna hennes – ikke skulle oppleve vonde ting. Alt handlet om henne. Ikke «Hvem har gjort dette mot deg?», men «Hvorfor gjør du dette mot meg?».

Panikken som brer seg i kroppen når jeg tenker tilbake på manipulasjonen vi opplevde da, tar mye plass .

 

Hjem, kjære hjem

Denne høsten bød på noen uforutsette krumspring. Jeg har tilbragt flere uker på en somatisk avdeling. Kort oppsummert: Maten er (dessverre) den samme som på psykiatrisk, men man er overlatt til seg selv mellom stell, medisinering og undersøkelser.

Jeg er vant til at miljøpersonalet banker på døren om jeg er alene mer enn 20 minutter, så i starten var det deilig å slippe «maset». Etter hvert ble det veldig kjedelig. Utsikten fra rommet mitt var ut mot en kirkegård, så det ble mest tv-titting. Nå er jeg frisk nok, og skal få reise hjem.

Det er vel ikke første gang jeg skriver at det er på tide å børste støv av bloggen, men forhåpentligvis lar det seg gjennomføre denne gangen. 🙂

På egne ben, for en stund

Rett før barnet mitt skulle komme på fredag, fikk jeg en telefon om at psykologen min blir borte på ubestemt tid. Timingen kunne ikke vært verre, på en måte. Jeg vet ikke hva som har skjedd ennå, men jeg vet hun tar kontakt så fort hun kan.

«Ubestemt tid» kan være to uker, men det kan og være to år. Uvisshet og meg er litt som bensin og åpen flamme. Det ender ikke godt. Jeg trenger å vite.

Om hun for eksempel sier at vi ikke sees på åtte måneder, så blir det vanskelig å håndtere. Samtidig er det enklere å forholde seg til en så lang og konkret pause, enn å ikke få vite noen ting før jeg plutselig får en ny time på sms om tre uker.

Det blir omtrent det samme når hun må utsette en time. Det er mye vanskeligere for meg enn de fem forutsigbare ukene jeg er «alene» hver sommer. Jeg er litt rar sånn.

Og så er jeg litt spent på hvordan dette slår ut på bloggen fremover. Om det å være uten samtalepartneren min gir meg et stort behov for å skrive, eller om det motsatte skjer. Jeg er i alle fall takknemlig for at dette ikke skjedde rett før jul eller påske

Selvinnsikt og vilje er ikke nok

Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke vil komme særlig langt med selvinnsikt, vilje og ukentlige møter med psykologen. Misforstå meg rett, alle tre er avgjørende for å lykkes, men jeg trenger mer.

Jeg trenger hjelp til å håndtere plutselige, intense følelser. (Som da lesertallene gikk fra 12 til over 200 på ett døgn, og jeg følte for å legge ned bloggen, si opp internettabonnementet, gi bort Mac’en og flytte inn i en iglo i Antarktis – helt til jeg kom på at det kryr jo av folk der og!)

Taktikken min har i alle år vært å enten sulte meg eller overspise, ispedd periodevis selvskading. Det er i overkant optimistisk å tro at det lar seg løse i overskuelig fremtid, dessverre. Alle tre variantene fører til enda en intens følelse. Skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke er sterk nok til å stå i mot det behovet, at jeg ikke har klart å komme på alternativer, og at jeg ikke klarer å stoppe meg selv midt i – jeg sulter/spiser/skader helt til den følelsen som trigget oppførselen går over. Det kan ta sin tid!

Når jeg har vært innlagt og hatt gruppesamtaler, har jeg hørt om andre som kan ta en kald dusj i stedet, gå seg en tur, leke med hunden, gjøre husarbeid, spille et instrument, – og så senker pulsen seg og den intense følelsen går gradvis over. I mine ører høres det ut som science fiction. I de situasjonene hvor jeg kjenner på det behovet klarer jeg knapt huske hva jeg heter, langt mindre gjøre noe fornuftig. Hvordan skal jeg klare å oppføre meg normalt?

map
Skulle ønske det fantes et kart for dette uoversiktlige terrenget… Foto: pxhere.com

 

Jeg trenger også hjelp til å finne en måte å kommunisere på, fortrinnsvis i en form som alle delene klarer å forstå. Det er ikke alle som har språk, og selv om barnedelen(e?) tegner mye, er det ikke noe den voksne jeg er særlig glad i eller flink til. Når jeg her og nå tenker på det å ikke ha et språk, føler jeg for å gå fysisk til angrep på noe eller noen. Det gir meg en følelse av å være kneblet, fanget og umyndiggjort. Det er utrolig mye frustrasjon i meg, en følelse av å ikke bli forstått, ikke klare å gjøre meg forstått, ikke forstå meg selv… jeg føler meg ubrukelig.

Det er som om løsningen henger og dingler foran nesen min, men jeg evner verken å se den eller gripe tak i den. Noen ganger skulle jeg ønske psykologen min bare kunne ramse opp alt som er riktig å gjøre, alt jeg må innse og forstå. Gi meg snarveiene! Sånn jobber ikke hun. Selvføøølgelig. Hun er opptatt av å ta alt i et slikt tempo at kropp, tanker og følelser klarer å holde følge med hverandre. At delene klarer å følge med, at «de» venter på hverandre om en trenger mer tid. Jeg forstår hvorfor hun velger den fremgangsmåten, men jeg liker det ikke. Det går så utrolig sakte, og jeg har ikke tålmodighet til dette; jeg vet det finnes en «kur», og jeg vil ha den i går.

Enda en ting å jobbe med der, jeg er klar over det. 🙄

Og til slutt, jeg trenger fordomsfrie folk rundt meg, folk som forstår prosessen. Det utelukker vel omtrent alle som ikke har en faglig fot innenfor psykiatrien. Kanskje ville jeg hatt utbytte av et skikkelig langt opphold på en institusjon som kan problematikken min, men det er ikke et alternativ å bli så lenge borte fra barnet. Vi ser allerede lite til hverandre. Et annet problem med et langtidsopphold på et nytt sted, er at man ikke vet hvem som jobber der. Hva om noen av dem trigger dissosiasjon og flashbacks med utseende eller væremåte? Utilsiktet, selvsagt, men det kan skje. Da er det dumt å ha planer om å bli der lenge.

Jeg skulle ønske det var «selvplukk» av miljøpersonell. At alle nye pasienter fikk en tjukk katalog med navn og bilder, og kunne sette sammen sykepleiere, vernepleiere, psykologer og andre man med stor sannsynlighet ville kommet godt overens med. Særlig barnedelen(e?) er opptatt av om folk ser snille ut eller ikke. Å få velge hvem som skal bytte på å være der når livet suger, hadde betydd mye. Så mye penger vil det aldri bevilges psykiatrien, men det er gratis å drømme. 😛

 

 

 

Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)

Jeg har jo fortalt at jeg har en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det kan oppstå om et lite barn ikke får dekket det grunnleggende behovet for trøst og kjærlighet, eller om barnet møtes på en ikke-konsekvent måte. Da jeg var liten fikk jeg litt varierte reaksjoner fra foreldrene mine når jeg viste følelser som sinne eller gråt. Hovedsakelig latterliggjøring eller ignorering, men det kunne også være et eksplosivt sinne. En så uforutsigbar reaksjon forvirrer barnet, og er veldig skadelig.

Som jeg skriver i den primitive ordlisten min: Det gjør at barnet i relasjoner får en spesiell form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår.

Jeg skrev også at dette er noe jeg fremdeles gjør i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente».

owl
Lykkelig uvitende om å være beglodd. Foto: pxhere.com

 

En ting jeg ikke innså da jeg begynte å blogge i januar, var at å skrive åpent om det jeg tenker eller føler, på en måte er som å slippe folk innpå meg. Og jeg kjente det da jeg kom hjem etter en liten «pause» på DPS og så hvor mange som har vært inne og lest forrige innlegg, at jeg får et enormt behov for å jage folk vekk, eller fjerne ethvert spor av bloggen. 😛

Jeg skal ikke gjøre det, altså. Løsningen blir å snakke med psykologen om det i uken som kommer, og finne en måte å håndtere den følelsen på. Men det var litt interessant og overraskende å oppdage at den reaksjonen kan gi utslag på denne måten også. «Hyggelig at de leste innlegget, men nå må jeg få dem bort igjen», tenkte jeg først. Men så konkluderte jeg med at så sporadisk som jeg oppdaterer, faller de fleste av lasset uansett. Det er greit. We’re cool. 😎

I mellomtiden lukker jeg øynene for statistikken, og later som jeg «taler» til et lite rom med tomme stoler. Tryggest sånn.

Et svar

Det kom et spørsmål om hvorfor jeg blogger om diagnosene mine. Det var det eneste saklige innholdet i den lange kommentaren, så jeg godkjente den ikke, men jeg tenkte å svare likevel.

Jeg synes man skal skrive om det man kan. Ernæringsfysiologer skriver om ernæring, personlige trenere om treningsopplegg, fotoentusiaster blogger om fotoutstyr og teknikker, hobbykokker lager oppskrifter og skriver matblogger, og folk som ikke har talent for noe velger å skamløst eksponere ungene.

Som jeg allerede har fortalt har jeg ingen utdannelse. Det meste jeg kan av oppskrifter har jeg funnet i Trines matblogg og hos Yotam Ottolenghi. Jeg er spiseforstyrret og burde av hensyn til andre ikke skrive om kombinasjonen mat og trening, jeg er skikkelig dårlig til å ta bilder, og jeg hater click baits i overskrifter.

 

dandelion puppy
Bildet er ikke relevant til teksten, og regnes vel dermed som click bait. Unnskyld. I en brutal verden får man aldri nok av søte hunder. Kattevideoer på Youtube gjør antageligvis samme nytten. Foto: pxhere.com

 

Planen min har aldri vært å ha en blogg. Behovet for å skrive kom først da jeg forstod hva en dissosiativ diagnose innebar. Det er en del av livet mitt, og dermed noe jeg føler meg kvalifisert til å synse og mene noe om. Min opplevelse av det matcher ikke nødvendigvis fasiten, den tid det finnes en.

Svaret på spørsmålet er altså at jeg skriver fordi jeg føler behov for å lufte tankene mine, og jeg skriver om diagnosene mine fordi det er omtrent det eneste jeg kan.

Januar 2018

Slik så januar ut for min del:

31 dager med dissosiasjon
31 dager med flashbacks
24 dager hvor jeg klarte å dusje og vaske håret
21 dager hvor jeg fikk meg litt søvn
19 dager med spilling på mobilen
14 dager med minst én form for husarbeid (oppvask, klesvask, rydding, etc)
11 dager hvor jeg gikk ut på tur, hvorav åtte av dem to ganger på samme dag
9 dager jeg ikke klarte / husket / rakk å spise
8 dager med tran og vitaminer
7 dager sengeliggende, kun toalettbesøk
5 dager med time hos psykologen
4 dager hvor jeg fikk i meg medisinene til rett tidspunkt
4 dager hvor jeg ikke fikk i meg væske
3 dager med trening
3 dager hvor jeg skrev blogginnlegg (ca en time totalt pr dag)
2 dager med Netflix-binge
og 1 kinobesøk med tilhørende smågodt.

 

Dette er ikke mye å skryte av. I sommerhalvåret er det lettere å komme seg ut på tur, for da er det mindre smerter i kroppen. De dagene jeg vet jeg ikke skal ut gidder jeg ikke sminke meg heller, selv om jeg vet jeg føler meg bedre når jeg gjør det. Ond sirkel, det der.

 

stairs
Hjernen min i disse dager. Foto: pxhere.com

Enkelte dager dissosierer jeg så så hyppig eller lenge at det føles som den dagen falt helt ut av kalenderen. Da får jeg naturligvis ikke i meg mat, drikke og medisiner slik jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner det i kroppen om jeg ikke har tatt medisinene den dagen, det minner litt om å være bakfull, og er med andre ord noe jeg ikke ønsker å oppleve.

Flaks for meg at jeg ikke har en fasade å opprettholde i sosiale medier. 😉 Apropos SOME, jeg har en Facebookkonto knyttet til noen spill jeg bruker for å distrahere meg selv. Enkelte spill gjør det nødvendig å legge til «venner» for å komme noen vei. Kontoen benyttes utelukkende til det. Jeg føler ikke et behov for å konstant sammenligne min verden med fasaden til mine bekjente. Det er totalt uinteressant for meg å se andres selfies, middager, unger og ferieturer. Ved å holde meg unna har jeg sluppet å trykke like på ting jeg ikke liker for å fôre andres ego.

Jeg vet min tilværelse er deprimerende for andre, og tro meg, det føles ikke som noen piknik for meg heller. Men vi mennesker er tilpasningsdyktige, og vi er i bevegelse. Livet mitt har ikke alltid sett slik ut, og jeg tror ikke det alltid kommer til å gjøre det for all fremtid heller. Dette vil forhåpentligvis være enda en fase av livet jeg ser tilbake på og tenker «Kudos for at du holdt ut! Du forstod ikke hva du klamret deg fast for, men visst faen var det verdt det.» 

Og det er vel det alt bunner ut i. Den deprimerende oversikten over januar, skamfølelsen over å ikke være som alle andre, å være åpen om det i bloggform selv om jeg er anonym og per definisjon ikke åpen. Jeg har et håp om at det blir bedre. Samme hvor kjip 2018 har vært til nå; det er strengt tatt fantastisk sammenliknet med barneårene. Det er ingen som skader meg nå, selv om det oppleves slik under et flashback.

Jeg står fritt til å isolere meg når jeg trenger det, og burde ikke skamme meg over det. Like lite som jeg burde føle skam den dagen behovet går over, og jeg åpner ytterdøren og hilser på naboene igjen. Vi blir liksom ikke helt fortrolige, annerledesheten og jeg.

Hvorfor jeg valgte å blogge

Dette er min første blogg. Jeg er ikke spesielt flink til å ordlegge meg, så det kan være dette får en brå slutt, men jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Som jeg er så vidt innom på siden intro, så fikk jeg nylig diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Det er veldig forvirrende for meg å oppdage hva det går ut på, og jeg føler et stort behov for å lufte tankene mer enn den ukentlige timen hos psykologen.

Jeg har tidligere skrevet dagbok, men når jeg kun skriver for meg selv har jeg en tendens til å bruke mange forkortelser og stikkord. Det gir kanskje mening der og da, men når man ser tilbake på det noen år senere må man nok være kryptolog for at ordene skal gi mening. Denne uoversiktlige og skremmende fasen tror jeg er fin å dokumentere, slik at jeg kan bla meg tilbake når jeg en dag i fremtiden føler at progresjonen har stagnert, og jeg lurer på om terapi egentlig er verdt det. For den dagen kommer. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

 

hand typing
Foto: pxhere.com

For meg er anonymiteten viktig. Det gjør at jeg ikke trenger å sensurere meg selv i like stor grad, og jeg risikerer ikke at naboer eller frisøren stiller meg spørsmål en dag jeg ikke er sterk nok til å snakke om det. Det handler om en opplevelse av kontroll. Om det skulle komme spørsmål her inne, kan jeg velge å svare på det når jeg har overskudd til det.

Det samme gjelder blogginnleggene. De kan jeg skrive på relativt gode dager, og publisere temmelig jevnt og trutt selv om jeg ikke orker å slå på mac’n en uke. Helt til jeg har hatt så mange dårlige dager på rad at jeg går tom… det kommer nok til å skje innimellom. Heldigvis for meg er ikke selvfølelsen min linket til sidevisninger, likes og kommentarer. 🙄

Bortsett fra å legge press på meg selv for å skrive hele ord og setninger, tror jeg blogging kan være med på å gi hverdagen min en slags struktur. Dagene har lett for å gli over i hverandre når man ikke har en jobb å gå til, så man får ta med seg det man får, for å si det sånn.

Innholdet i bloggen vil bli sentrert rundt hverdagslige utfordringer, samt diagnosene mine, som ut over den nevnte dissosiative lidelsen, er PTSD og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Og for å toppe det hele; en spiseforstyrrelse.

Det er nok å ta av fra min private Pandoras eske, så jeg overlater blogging om dagens outfit og botox til dem som er opptatt av sånt. ⛔️

Men kjernen i det hele, hvorfor jeg valgte blogg som metode, tror jeg handler om et behov for å bli hørt. Jeg trenger å bli lyttet til, fordi i mine drøyt 30 år på kloden er det kun psykologen min som virkelig har hørt hva jeg har sagt. Og hun har ikke vært i livet mitt alt for lenge.

Helt fra jeg var liten har jeg vært vant til at det jeg har å si, det jeg har behov for å sette ord på, ikke er verdt å lytte til. Jeg tror (og håper) bloggen kan bli min måte å finne en stemme på, rett og slett.

Photoshoot og fasade

Før jul var jeg ute på tur en dag for å få litt frisk luft, og klarne tankene. Det tok ikke lang tid å få kalde, røde kinn selv om det var sol, og jeg rakk til og med opparbeide litt appetitt til middag. Det kunne vært et godt minne å ta med seg videre gjennom en tung vinter, men det hele ble i stedet forurenset av en blogger som hadde photoshoot.

Det som ved første øyekast så ut som en familie som foreviget en hyggelig dag ute, endte opp med å bli både triggende og ubehagelig å være vitne til.

Barna byttet på å sutre og gråte, og de voksne glefset til hverandre. Ytterklær ble pakket ut av en sekk, det ble skiftet – og skiftet tilbake igjen, før klærne ble lagt tilbake i sekken. Både barn og voksne så ukomfortable og misfornøyde ut.

Jeg satt og kikket på med en diger klump i magen. Da de begynte å heve stemmene, sluttet jeg å drikke kaffen min. Jeg holdt hodet hevet, men bak solbrillene vendte blikket mitt ned i snøen. Fasade, vet dere.

Det jeg var vitne til fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom. Album på album fulle av oppstilte bilder. Anstrengte smil som ikke nådde øynene. Bilder som aldri fanget hyggelige øyeblikk, men som ble tatt for å bevise at vi barna hadde det fint og fikk gode opplevelser.

At vår familie var akkurat som alle andre familier.

 

smile dandelion
Foto: pxhere.com

 

Bildene ble brukt mot meg i alle år. «Du ser da glad ut her?» «Det kan ikke ha vært ille.» «Hvorfor smiler du på bilder, men aldri ellers?». Alle hadde en mening om hvordan det egentlig hadde vært i min familie. Alle forholdt seg til fasaden.

Min historie, mine minner fra da bildene ble tatt, betyr liksom ingenting. Alle kan jo se at jeg smiler, alle kan se at vi er ved severdigheter – sammen – og at vi ser veldig A4 ut. Bildene viser ikke stemningen mellom oss, eller raserianfallene til moren min når ting ikke gikk hennes vei.

Jeg husker et irritert og hvesende «Smil, da!» fra en forelder, jeg husker klesskift og hardhendt børsting av hår. Jeg husker instruksjoner. «Hold denne!» «Gjør sånn!» «Legg armene rundt hverandre!» «Stå litt på tå så du ser høyere ut!». Jeg hatet de dagene, jeg hatet å bli tatt bilde av, og jeg hatet at foreldrene mine jobbet så aktivt for å skjule hva som skjedde hjemme.

Det fyller med meg en stor tristhet når jeg tenker tilbake på den skuespillertilværelsen. For det var det det var, når vi hadde photoshoot og når vi beveget oss utenfor husets fire vegger. Vi latet som vi var en lykkelig familie, vi latet som vi tok bilder spredt ut over året, for å sende med det forhatte julebrevet. Julebrevet som var fullt av løgn. Jo visst, vi hadde besøkt de og de menneskene, det og det landet, men skoleprestasjonene var veldig overdrevet, – resultatene fra fritidsaktivitetene like så.

Jeg ble invitert med på aktiviteter i tenårene basert på ting jeg «hadde elsket, og vært veldig flink til» som liten. Problemet var at det var løgn. Jeg elsket ikke aktiviteten, jeg ble tvunget til det. Ikke var jeg flink heller, resultatene ble pyntet på for å tekkes tonen i julebrevet og fasaden foreldrene mine higet etter.

Selv om jeg ikke har noe holdepunkt for å si at den bloggerens barn lider noen overlast i det daglige, så vet jeg så alt for godt hva en perfekt fasade kan skjule. Det føltes ikke godt å bli minnet på dette, og det gjør meg veldig lei meg å tenke på at det vokser opp en ny generasjon barn som må holde ut photoshoots.

Jeg er bare veldig takknemlig for at hele min falsk-lykkelige barndom ikke ble foreviget på en blogg, slik at hele verden kunne se hvor falsk-lykkelige vi var, og protestere når jeg en dag var klar for å lette på sløret og fortelle min versjon. Det er helt grusomt å ikke eie sin historie. Stakkars, stakkars bloggerbarn.

 

PS: Jeg vet ikke hvem den bloggeren er. Har aldri sett henne, mannen eller barna før. Jeg leser bare to blogger, én handler om kunst, og det andre er en reiseblogg. Den eneste grunnen til at jeg vet hun er blogger, er hva hun og mannen utvekslet av ord seg i mellom. «Ta et nytt, jeg kan jo ikke bruke det der på bloggen!» «Husk at du må (mumle, mumle) for leserne!».