Det er så vondt å avvise

Barnet og jeg har snakket sammen på telefon hver dag siden sist vi så hverandre. Ordvalgene levner liten tvil om at barnet ønsker mer tid med mammaen sin. Men her sitter jeg, med alle delene som switcher stadig vekk. Jeg klarer ikke være en god mamma når det er sånn. Og det er ubeskrivelig vondt å kjenne på.

Det forventingsfulle tonefallet når det spørres om å komme hit, etterfulgt av stillheten og tapperheten når barnet viser forståelse for at mamma er syk igjen. Brutalt.

Det er så urettferdig at alt som skjedde med meg går ut over barnet mitt. Jeg føler jeg har tatt gode og riktige avgjørelser der det har vært mulig, for at barnet skal ha det bra. Men det blir aldri godt nok. Uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke kunne gi barnet det hen ønsker seg mest. I stedet må jeg avvise og høre på skuffelsen gang på gang.

Kanskje er jeg farget av egne tilknytningsforstyrrelser, men jeg er overbevist om at det gjør noe med et barn når det hele tiden får høre ulike varianter av «Nei, jeg orker ikke. Det passer ikke i dag», fra en av dem som står seg nærmest. Tenk om jeg kunne sagt JA i blant. Da ville det kanskje ikke vært like vondt å høre nei neste gang?

Målet har hele tiden vært å ha flere hverdager sammen med barnet, og når sånne samtaler er overstått, kommer den mørke tanken om at alt står stille. At terapiforløpet har stoppet opp. (Det stemmer selvfølgelig ikke, jeg har kommet et godt stykke på vei siden den første timen hos psykologen.) Hvor er friskmeldingen hennes når man trenger den?

Sykemeldt psykolog, og amygdala

Psykologen og jeg har vært inne i en god flyt en stund nå. Det ble dessverre avbrutt av at jeg fikk influensa. Mandag skulle vi hatt vår første time på noen uker, men det kom i stedet en sms om at hun er sykemeldt. Det er timene hos henne som holder meg i live, og når uforutsette ting skjer vet jeg aldri hvordan jeg skal holde ut alene.

Å skrive det ned får meg til å føle meg dum og litt dramaqueen, men når jeg står midt i det, oppleves det som om dette er alt som betyr noe her i livet. Jeg er redd for å miste henne, og er nå på dag fem med katastrofetanker. Det går snart over, det gjør alltid det. 🙂 Jeg må bare planlegge litt angående hva jeg kan fylle dagene med, eller skrive om, for nå har jeg ingen som står og tar meg imot om jeg skulle gå på en smell.

Takket være psykologen vet jeg i det minste litt om hva som skjer inni meg nå. Fritt etter hukommelsen: Amygdala er den delen av hjernen hvor fight, flight og freeze finner sted. Når jeg får flashback eller opplever noe jeg oppfatter som truende, er det amygdala som aktiveres. Når det skjer må de andre områdene i hjernen skygge banen. Som for eksempel brocas-området, som er et slags språksenter. Derfor klarer jeg ikke å snakke under et flashback, fordi amygdala krever det meste av hjernekapasiteten.

Jeg har observert barnet mitt noen ganger, og sett hvordan et (forhåpentligvis) trygt barn reagerer når det blir skremt av en film, eller en barnslig mamma som gjemmer seg bak en dør. Barnet skvetter til og ser overrasket ut i 1-2 sekunder, begynner å le, og ti sekunder senere er det som om det aldri skjedde. «Normalnivået» til barnet er 0, fordi det alltid går ned igjen etter at barnet har blitt skremt.

Når jeg blir skremt fryser kroppen fullstendig til, jeg klarer ikke røre meg. Innvendig får jeg full panikk, som om jeg skulle vært innelåst med en utsultet tiger – uansett om det er mobilen som ringer, en dør som smeller hardt igjen, eller det er snakk om en reell fare. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt og «lander» aldri ordentlig etterpå. Sånn har det alltid vært, og for hver gang jeg blir redd økes stressnivået mitt med ett hakk. Normalnivået nærmer seg vel millionen nå. 🙄

Å vokse opp med narsissistiske foreldre – del 2

I forrige innlegg rundet jeg av med at narsissisten manipulerer for å få viljen sin. Og apropos…

Jeg hadde inntrykk av at målet til mamma var å få meg til å tvile på oppfattelsen min av henne. Det var nesten som hun på meg at noe var i ferd med å gå opp for meg. At jeg skulle avsløre henne, kanskje. I sånne øyeblikk var hun veldig snar til å gjøre meg usikker. Hun kunne for eksempel gjøre noe som fremstod som snilt. Det har vært veldig emosjonelt å tenke tilbake på det, for som voksen ser jeg omsider sammenhengene.

Noe av det mest forvirrende var de gangene jeg følte et blaff av empati for henne. Jeg gikk mange runder med meg selv hvor jeg tenkte at det var min feil, hennes feil, min feil. Jeg landet alltid på min feil da jeg var liten. Det var mye indre konflikter, men det måtte nesten være min feil. Barn som føler seg usynlige og uviktige for omsorgspersonene, gjør alltid det. De vender automatisk blikket innover når de skal plassere skyld.

Jeg tenker på det som en slags forsvarsmekanisme, at ved å legge ansvaret over på seg selv, så får man en følelse av kontroll over situasjonen. «De er avvisende og latterliggjør meg fordi jeg oppfører meg sånn. Om jeg bare endrer oppførsel, får jeg oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Det er mitt valg å ikke endre oppførselen min. Ergo; jeg har kontroll.» 

Den tankegangen kan virke som den hjelper der og da, men den er en snarvei til depresjon og angst. Den følelsen man sitter med da, det er det som får barn og unge til å utagere. Det er den følelsen som trigger behovet mitt for å følge etter fremmede hjem, som om jeg skulle vært en valp. (Les mer om udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse i ordlisten min.) Og når sånne som meg blir voksne, gjør vi alt for å bli sett og elsket.

Noen av oss kaster klærne i ymse blader, får flere barn enn vi klarer å forsørge, eller går fra forhold til forhold. Noen velger yrker som gir mye publisitet og oppmerksomhet, gjerne noe som gjør en populær. Alt det er med på å dekke et umettelig behov. Men, oppmerksomhet og popularitet er bare midlertidig, og uansett om man får det man trenger, eller om oppmerksomheten går over, blir behovet bare enda sterkere.

Man strekker seg lenger og lenger i et desperat forsøk på å få det godt med seg selv, men ender opp med det motsatte. Det gjør mer vondt, føles enda tommere, og desperasjon og selvhat øker. Så må man «sjokkere» mer, krysse grenser, få enda en ny kjæreste, og et kjærlighetsbarn til. Osv.

Jeg vet ikke hvor langt det kan gå, jeg søkte hjelp etter det første (og dermed eneste) barnet. Behovet for oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet er der selvfølgelig fremdeles. Det er altoppslukende, overdøvende, umulig å ignorere. Forskjellen på meg og «de andre» er at jeg har valgt å jobbe med dette sammen med psykologen min, fremfor å stikke nesen frem i offentligheten.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg å be om hjelp, men jeg er veldig takknemlig for at det ble sånn. ❤

 

teddy road
Foto: pxhere.com

 

En gang psykologen og jeg snakket om narsissister, sa hun at barn får validert følelsene ved å erfare empati fra omverdenen. Jeg hang meg fast i den setningen, og hørte ikke resten… Nok en gang ble jeg sittende igjen med en følelse av å være så nær, så nær. Og nok en gang glapp det før jeg fikk tak i det. Jeg skal likevel prøve å dele tankeprosessen min rundt det:

«Når man har en følelse som barn, for eksempel glede, og gleden blir ignorert, latterliggjort og kanskje fører til at man blir slått eller misbrukt, så vil man for alltid assosiere det å være glad med å ikke være bra nok, ikke være verdt noe, å ha det vondt, og å fortjene alt det vonde man utsettes for…»

Som sagt, jeg får ikke helt tak i det. Jeg får gruble videre.

Psykologen har og nevnt dette med å ha empati for seg selv. Det får meg stort sett til å føle sinne, for det jeg hører er «Pytt pytt, du fikk det ikke da du var liten, men hva gjør vel det når du kan gi deg det selv nå». Hvilket ikke er hva hun sier. Kanskje det er de små delene i meg som tolker det sånn? Det er enda en ting som forvirrer meg. For samtidig som jeg overreagerer innvendig på grunn av meninger psykologen ikke har, så er det en pragmatisk del av meg som nesten forstår…

Kanskje noe sånt som at når man kommer til det punktet at man klarer å ha empati for seg selv, så er det ikke lenger nødvendig å lete etter den alle andre steder? Alt etter hva som er greia di: Oppmerksomhet blir mindre viktig, å være best blir mindre viktig, likes blir mindre viktig, å bli hyllet blir mindre viktig?

Om man kommer dit tenker jeg at man ikke lenger føler et intenst behov for å være verdt noe for narsissisten. Mamma, i mitt tilfelle. For andre er det kanskje en halvveis «venn», en ekskjæreste eller sjef. Behovet for å bli sett av dem som ikke vil anerkjenne oss blir kanskje mindre eller borte, om man har empati for seg selv?

Jeg tror ikke jeg noen gang vil komme til et punkt hvor jeg føler empati for mamma. Selv om jeg vet at hun kan være et produkt av omgivelsene i hennes egen oppvekst. For jeg har opplevd at man uansett har et valg. Det helvetet søsknene mine og jeg levde i er ingen unnskylding til å videreføre det samme til våre barn. Eller andre mennesker, for den saks skyld.

Det er faktisk ikke vanskelig å bryte sirkelen, man må bare ville det. Så enkelt er det. Det er ikke som et nyttårsforsett som krever en nærmest umenneskelig porsjon selvkontroll. Jeg visste med meg selv da jeg gikk gravid at at jeg aldri kom til å behandle barnet mitt som jeg selv hadde blitt behandlet.

Jeg hadde ikke fasiten på hvordan man er en god mamma, men jeg visste alt om hva som gjør barn livredde og utrygge. Det var ikke «hjernekirurgi» å unngå de tingene. Det er ingen bevisst avgjørelse jeg har tatt fra dag til dag, jeg tenker kun over det når jeg blir spurt om det. Eller om jeg skal blogge. Det koster meg ikke en kalori å behandle barnet mitt med respekt.

Samtidig så har det vært en terapeutisk prosess bare det å gi barnet det jeg selv aldri fikk. Det gjør det ikke bra igjen for de små delene i meg, men det er likevel en fin opplevelse å få delta i hvordan det skal være mellom mor og barn. Og det gir en slags mestringsfølelse. Både det å gjøre det som er riktig for barnet mitt, men også «vinne» over mamma i noe. Jeg vet det er barnslig. 😳

 

bw man
Foto: pxhere.com

 

Jeg kjenner naturligvis ikke detaljene, men jeg har inntrykk av at vi hadde det ganske greit økonomisk. Likevel kunne mamma gi oss skyldfølelse om vi ønsket oss noe, eller hadde stilt inn panelovnen på en høyere temperatur enn nødvendig. Om hun sa nei til å gi oss noe handlet det ikke om dårlig råd, men om at hun ikke ville at vi skulle få det. Smilet hennes var aldri mer anstrengt enn da vi ble glade for noe.

Hele hemmeligholdet om hva som foregikk hjemme, det å bli instruert til å lyve til andre og å skjule det, var også en påkjenning. Mamma og pappa enset ikke vår opplevelse av situasjonen. De var kun opptatt av seg selv. Vi barna fikk flere ganger høre fra andre at det var koselig hjemme hos oss, at mamma var så hyggelig, at vi var heldige.

Tenk om folk bare kunne se familien og hjemmet for hva det var, ikke hva det fremstod som. Det gjelder i dag også, kanskje mer enn noen gang. All denne fasaden som blir smurt utover sosiale medier gjør meg uvel. Det minner meg altfor mye om barndommen. Når jeg ser sånt tenker jeg bare på hvordan det egentlig er hos dem. Den tanken gjør meg dårlig, så jeg har valgt å unngå det.

Jeg mistet tråden nå, for jeg ble sittende og tenke på hva om jeg hadde klart å konfrontere mamma, men det er ingen god idé. Narsissister forandrer seg ikke, og åpner man for dialog, rekker ut en hånd, så vil det bare slå tilbake på en selv. Jeg har et stort behov for at hun skal anerkjenne følelsene mine, forstå hvordan det var å være meg, men jeg kan ikke tvinge henne til å se min side av saken.

Jeg vet at hun ville undergravet meg, følelsene og tankene mine. Ledd av meg. Kommet med beskyldninger. Hun har aldri hatt et ønske om å lytte til noen. Hun bryr seg ikke! Så lenge en del av meg bryr seg om reaksjonen hennes, er jeg ikke klar for å konfrontere henne. Og per nå bryr hele meg seg. Veldig. Jeg er usikker på om det er hat eller noe annet, men det er mye av det. 😦

Om noen som leser dette kjenner på empati overfor en narsissist, så er det ingenting galt i det. Det går fint an å ha empati for dem uten å måtte ha dem i livet sitt. Du må ikke ringe personen flere ganger i uken eller invitere hen på merkedager, bare fordi du ikke kjenner på et altoppslukende hat. Men trå varsomt om du opprettholder kontakt. Narsissisten vil ta den empatien du eventuelt kjenner på, manipulere den og bruke den mot deg.

Målet må nok være å fortelle hva man føler, hvor grensene går, informere, – ikke at narsissisten skal anerkjenne følelsene. Akkurat dét må man gjøre selv.

Å vokse opp med narsissistiske foreldre

Da jeg var liten visste jeg ikke at oppførselen til mamma hadde et navn. Det var på en måte bare sånn hun var. Min forståelse av det var at å oppføre seg sånn var å være mamma, langt på vei. I voksen alder har jeg heller ikke stemplet andre med lik oppførsel som narsissister. I mitt stille sinn er de «som mamma». Det er ingen hedersbetegnelse.

Alle kjenner vel noen som har en tendens til å få alt til å handle om dem. Du forteller om hva du gjorde i helgen, og de forteller om en gang de gjorde det samme. Du forteller hvor såret du ble da det og det skjedde, og plutselig handler samtalen om følelsene til den andre. Det i seg selv er et narsissistisk trekk. Hvordan personen reagerer når du konfronterer ham eller henne, sier alt om hvordan hen egentlig er:

La oss si at du tar det opp på en fin måte, du påpeker at personen alltid vrir samtalen over på seg når du forteller noe. Da kan du strengt tatt få to reaksjoner. Enten blir personen ille berørt, beklager seg, og sier for eksempel «Det var jeg ikke klar over! Takk for at du påpekte det», eller du blir skjelt ut og personen prøver å legge skylden over på deg. «Hvordan tror du det føles for meg når du strør om deg med beskyldninger på den måten?!».

Absolutt alt er bokstavlig talt om dem. Alt som skjer hjemme. Alt som skjer på jobb. I køen på matbutikken, i fornøyelsesparker, familiemedlemmers ord og handlinger, ting som skjer ute i verden, naturkatastrofer, journalistdrap og diskriminering av LHBT-personer, at oldefar ligger for døden. En narsissist får alt til å handle om ham eller henne.

Som når jeg i førskolealder kastet opp midt på natten etter å ha hatt et flashback av en voldtekt, og mamma kom løpende inn og ropte at jeg måtte være stille fordi hun ikke fikk sove. Jeg var så stille jeg klarte da jeg hentet bøtte og klut for å vaske, og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg vekket stakkars mamma. (Når jeg redigerer teksten nå for å gjøre den «leservennlig», og ser for meg at det handler om meg og barnet mitt, ser jeg hvor absurd og fullstendig uakseptabel den situasjonen var. Da jeg skrev det kjente jeg bare på en overveldende skam og tristhet over ikke å være bra nok.)

Vi kan alle være litt selvopptatte i blant, men i det store og hele er de fleste av oss veldig klar over at det finnes flere mennesker på denne planeten, og vi tar hensyn til det i hverdagen. Et eksempel er dette med resirkulering og å pante flasker. Jeg gjør det med tanke på miljøet, av hensynet til kommende generasjoner. Mamma kastet alt rett i den samme søppelsekken fordi hun syntes det var «tungvint og upraktisk» å gjøre det på en annen måte.

En narsissist inntar offerrollen, bevisst eller ubevisst. Om du begynner å pirke forsiktig borti hvorfor hen gjør som hen gjør, bærer det rett i forsvar. Det er absolutt menneskelig å ville forsvare seg mot anklager, men det er ikke normalt for et voksent menneske å peke på alle andre når det er en selv som får kritikk.

Jeg husker en gang jeg mistet en bok på tregulvet og det kom en veldig høy lyd. Både boken og gulvet var uskadd, men jeg fikk et hardt slag i ansiktet.

Meg: «Du trenger ikke slå bare fordi jeg mistet noe!»
Mamma: «Om du ikke hadde mistet den, hadde jeg ikke trengt å slå deg!»

Eksempelet over viser tydelig mønsteret med å legge skylden over på andre. «Du fikk meg til å gjøre det, du ga meg ikke noe valg.» Det er et mønster som er veldig vanskelig å få øye på når man står midt i det, og særlig om man er et barn. Alt man vil er å få kjærlighet og å bli passet på, og så får man noe sånt i retur. 😦

 

bw alone
Foto: pxhere.com

 

Mamma evnet heller ikke å ta hensyn til vårt beste, om det var noe som kunne gi en fordel for henne selv. Hun skjøv oss barna, med våre respektive talenter innen kultur og idrett, foran seg for å fremme seg selv som mamma. «Se hva jeg har fått til», liksom. Men det var jo vi som oppnådde det, det var vi som trente og øvde, ofret fritid med venner og la ned all innsatsen for å bli best mulig.

For å bruke et eksempel fra nåtiden; bloggermødre som utleverer barna i tekst og bilder mot betaling. Dette er handlinger som åpenbart ikke er til barnas beste, men foreldrene klarer ikke å la være. De bare ha noen ekstra likes, klikk og penger. Det virker ikke som de ofrer barna sine en tanke, skylappene er på så snart det er noe som kan gagne dem selv.

Av min erfaring nytter det ikke å korrigere mennesker som mamma. Jeg forstår hvorfor noen forsøker, men de klarer ikke å forandre oppførselen til en narsissistisk forelder. (Jeg mener ikke å antyde at alle mennesker som deler bilder og informasjon om barna er narsissister – det er absolutt ikke tilfelle.) Det å spørre foreldrene om de ser hva de driver med, kan ha en nytteverdi om de bare er uopplyst og ikke vet bedre.

Når en «normal» person som aldri har reflektert over det plutselig får ny innsikt, vil hen gjøre noe med det. Når de vet bedre, gjør de bedre. Det kan også være bra for å opplyse leserne, selvfølgelig. Det er mange som eksponerer barna uten å tenke seg om, selv om de bare har noen få følgere på en privat konto.

Nok om dem. Tilbake til meg. 😉

Jeg husker da jeg kom opp i tenårene, hvordan høyden og styrken min ga meg en fremmed men god følelse. Likeverdig. Rent fysisk, i alle fall. Jeg turte aldri konfrontere pappa, men jeg kom med små ‘drypp’ mot mamma da jeg tok henne igjen i høyden.

Det hjalp ikke stort å komme trekkende med følelser, som for eksempel å si at jeg ble lei meg, sint, frustrert, skuffet over noe hun sa eller gjorde. Da kom det en lang tirade med latterliggjøring, trusler og bagatellisering. «Næ! Har du føøølelser? Herregud, ta deg sammen. Er du klar over hvor stygg du er når du gråter?» Den type ting.

Men jeg kunne, for eksempel etter et arrangement med idrettslaget mitt, anklage henne fordi ingen av dem var til stede. Hun skyldte på pappa, hylte og raste, kalte meg gal og sa at jeg laget storm i et vannglass. En normal forelder ville kanskje sagt «Unnskyld at jeg ikke rakk det, jeg vet du gjerne vil ha meg der, og jeg skjønner at du føler deg uviktig når jeg uteblir uten å gi beskjed.» (Det var noe sånt jeg kunne ønsket å høre, i alle fall.)

Det ligger ikke i narsissistens natur å anerkjenne barnets opplevelse av situasjonen.

Enhver antydning om ansvarliggjøring av dem selv, blir besvart med at man overreagerer og overdriver, man er dramaqueen, misunnelig og riv ruskende gal. De kan true: «Om det er sånn det er kan jeg gjerne dra min vei!», «Jeg orker ikke holde rundt en drittunge som deg! Det gjør meg kvalm å være nær en så stor sutrekopp, én ting til fra deg og jeg låser deg inn i kjelleren en hel uke!».

Dersom en narsissistisk person føler seg hetset, fornærmet, uthengt eller beskyldt for noe, bærer det rett i angrep med manipulasjon. Det angrepet er ikke bevisst, de kan ikke noe for det. De er så oppslukt av tilværelsen inni sin lille boble at de ikke enser omverdenen. Vedkommende kan muligens registrere hva hen gjør, men klarer ikke stoppe seg selv. Det er veldig avslørende når man vet hva man skal se etter.

Manipuleringen kan og være bevisst, men da i andre situasjoner. For eksempel om de har noe å skjule. Da kan de bevisst sjonglere ulike «sannheter» til ulike personer. «Hva sier man til hvem for å fortsette å få fordeler av det som skjer?» Dét er en bevisst handling.

 

toy rabbits
Foto: pxhere.com

 

Når man er barn av en sånn forelder, føler man seg totalt usynliggjort og forvirret. Man føler seg så ufattelig liten på alle måter! Reglene kunne forandres underveis, og hun var passiv-aggressiv. Mamma fremstod som en blid og omgjengelig person blant vitner. Hun var en helt annen hjemme. Der var hun direkte ondskapsfull og slem. Vi ble definitivt hjernevasket av henne. Det er over 10 år siden jeg så henne sist, og fremdeles tar jeg meg selv i å tenke ulike varianter av «Det kan jeg ikke gjøre, mamma blir så sint.»

Det er andre måter en narsissist kan manipulere barna på. Noen kan «overbeskytte» og dulle med barna for å gjøre dem avhengig av seg. Barna holder seg i nærheten fordi de ikke blir selvstendige. Eller forelderen kan (overfor barna) gjøre seg så avhengig av barna at de ikke lenger kan ha et eget liv. Forelderen kan si ting som «Du skylder meg såpass, du ville ikke vært NOE om det ikke var for meg!», og ramse opp alt barnet har fått. Barnet får dårlig samvittighet, og tvinges på en måte til å velge bort venner, for å være hjemme og hjelpe til.

Hos oss var det sånn at om en av oss fikk en S på skolen (tilsvarer en sekser i dag), så var det takket være mamma. Om en av oss fikk Lg (tilsvarer en toer), var det plutselig noe vi hadde gjort for å ydmyke henne. Alt handlet om mamma. Hele tiden. Når jeg tenker tilbake så føles det som det ikke var noe individualitet der. Det var ikke «mor og barn», vi var bare en forlengelse av henne.

Dere vet den følelsen av å bli helt satt ut av en annen person, på en negativ måte? Når hun eller han sier noe som gjør deg så paff at du ikke klarer å tenke klart eller svare ordentlig? Det var alltid sånn å være sammen med mamma når vi var omgitt av andre.

Hun manglet fullstendig empati for andre mennesker. Foreldre skal møte barnas behov, men en narsissist har ikke den evnen.  Jeg har sett bilder fra vi var små, hvor foreldrene våre hadde fest eller var bare opptatt med noe annet, og vi ikke ble lagt til normal tid. Vi var tre små barn under skolealder som virret rundt blant fulle folk eller satt og så på voksenfilmer på tv sent på kvelden. Vi drakk brus hele tiden – for mamma var jo så snill, må vite. Godteri til frokost er ikke noe narsissistiske foreldre gjør for å være snille med barna sine, det er noe de gjør for å kjøpe seg fri fra mas. Foreldrenes behov først, altså.

Det var en stor krimsak i nyhetene da jeg var i tenårene. Mamma hadde gått på barneskolen med den siktede. Det var ikke snakk om en nær barndomsvenn eller en klassekamerat, men en av flere hundre hun hadde gått på skole med 30 år tidligere. Det handlet selvsagt om henne. Hun snakket aldri om selve saken, offeret eller den siktede, men om seg selv.

En gang midt på vinteren, nektet bilen vår å starte. Vi skulle avgårde på noe som ikke kunne avlyses eller utsettes, og på grunn av føret var det umulig å få tak i taxi tidsnok. Det endte med at et av søsknene mine og jeg måtte ta bussen sammen med mamma. Hun gikk naturligvis først inn i bussen, mens vi stod iskalde og ventet på at hun skulle bli ferdig med å betale. Hun klaget til sjåføren fordi han var forsinket.

Da vi skulle gå av insisterte hun på at han måtte stoppe like utenfor dit vi skulle, fordi det var uaktuelt for henne å gå fra busstoppet i det været. Sjåføren sa nei, og begrunnet det med trafikksikkerhet. Mamma skjelte ham ut, rakket ned på ham og truet med å gå til avisa. Sjåføren mumlet noe, og satte oss av like utenfor bygningen vi skulle inn i. Mamma viste seg brått fra sin beste side. Hun roste ham opp i skyene helt til døren ble lukket. Det var liksom ikke måte på hvor fantastisk han var, dette skulle hun aldri glemme.

En narsissist vil bruke deg for å få dekket egne behov. Alltid. De manipulerer for å få viljen sin, nærmest stakkarsliggjør seg selv for å få sympati – om de tror det vil hjelpe. Det spiller ingen rolle om du er barnet, en tilfeldig forbipasserende, en nabo, venn, søskenbarn eller kollega. Som med bussjåføren er det mange godord å hente om narsissisten får viljen sin, og omvendt når han eller hun møter motstand.

 

Det ble vanskelig å sortere ting og å redigere det ned, som nevnt. Jeg har mer på hjertet om dette temaet, men trenger en pause. Musklene mine går i vranglås når jeg stresser innvendig og anspenner meg over tid, og det er krevende å gjenoppleve følelser fra den tiden. Samtidig så er dette en mulighet for meg til å gi slipp på det for godt. Gir det mening? Ved å få «søpla» svart på hvitt trenger jeg ikke gå og huske på det mer.

Det er lov å stille spørsmål selv om jeg er sliten. Jeg publiserer eventuelle kommentarer fortløpende, og svarer når jeg er i stand til det. 🙂

Misunnelse

Jeg er misunnelig på de som vokser opp nå, hvor det er så mye fokus på dette med overgrep, grenser og hva som er greit. De lærer om det både i barnehagen og på skolen. Selv NRK Super har fokus på saken.

Det har gjort meg ubetinget glad på barnas vegne, for den innsikten og kunnskapen de får er så utrolig viktig! Selv var jeg 15 år da jeg forstod at ikke alle barn levde under samme forhold som meg. Frem til da hadde jeg tatt for gitt at alle barn opplevde det samme.

Den siste uken, pluss/minus, har jeg ikke følt annet enn misunnelse. En side av meg selv jeg ikke liker å belyse, for å si det forsiktig. Det er vel en litt yngre delperson som har kontrollen nå, i og med at den voksne jeg alltid har vært glad for innsatsen som gjøres for å forebygge vold og overgrep.

Nå kjennes det som en gigantisk, brennende klo i magen. Det svir, det gjør vondt, jeg er kvalm og uvel, tårene presser på hele tiden, og det føles så utrolig urettferdig alt sammen.

Jeg skammer meg enormt over å føle det sånn, for det er jo utelukkende positivt når den nye praksisen kan forhindre overgrep og få barn til å si fra om de opplever noe grusomt eller ugreit.

Jeg har forsøkt å «tie ihjel» følelsen, men nå tenkte jeg å prøve omvendt taktikk. Kanskje det roer seg når jeg har skrevet om det? Troll pleier å sprekke i sollys, visstnok.

Natta, hjertet mitt

Barnet mitt er alltid så forventningsfull når jeg kommer inn på rommet for å si god natt. Det er som om vi ikke så hverandre på badet fem minutter tidligere. Vi ser begge frem til samtalen, til å lese eller bli lest for, le og legge planer for neste dag.

Det spiller ingen rolle hvor mye vi har skravlet gjennom dagen. Når kvelden kommer har alltid barnet så mye på hjertet. Det har heller ingenting å si om vi var uvenner en time tidligere; når det er sovetid er vi alltid bestevenner. Det er en av de fineste stundene mellom oss. Hjertelig, åpent, nært og tillitsfullt.

Samtidig føles det sårt. Vi setter aldri ordentlig ord på savnet. Elefanten i rommet. Jeg vet ikke om jeg ville klart å snakke om hvor stort savnet er, uten å bryte helt sammen. Men jeg lyver for meg selv og tenker at jeg unngår temaet for å beskytte barnet mitt.

Når jeg har en god periode får vi fire slike kveldsstunder sammen i løpet av en måned. Det føles så forsvinnende lite, men samtidig betyr det absolutt alt.

Bare fem dager igjen. ❤

Når det er mamma som slår

Når jeg har fortalt helsepersonell at jeg vokste opp i et hjem med mye vold, har jeg blitt møtt med forståelse og omsorg. Når jeg har utdypet for de samme menneskene at det var moren min som var den verste, både når det gjaldt fysisk, psykisk og seksualisert vold, blir de brått litt mer nølende.

Det samme har gjentatt seg i gruppeterapi. Alle er ubetinget forståelsesfulle helt til de innser at jeg snakker om en mamma. Da blir de litt mer reserverte. Jeg mener ikke at de har forsvart handlingene, men de er mer tilbøyelige til å finne mulige forklaringer og alternative scenarier. Kanskje jeg husker feil, er det mulig jeg blander dem? Kanskje det var pappa likevel? Var mamma mye alene med ansvaret? Hadde hun fødselsdepresjon?

Sånn sett var det en befrielse å møte psykologen min. Hun har aldri kommet med bortforklaringer eller «formildende omstendigheter». Den dama har alltid vært klar og tydelig på følgende: Noen mødre er rett og slett farlige for barna sine. Og det er aldri barnas feil.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det er så mye vanskeligere å tro at en mor kan være direkte ondskapsfull og manipulerende, og gå inn for å påføre barnet sitt skader. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan folk med omsorgsfulle mødre tenker. Kanskje har det noe med det sterke båndet som er skal være mellom en mor og et spedbarn, fra svangerskapet av? En illusjon om at ingenting er større enn det? Jeg vet ikke.

Jeg følte selv på kroppen hvor sterkt det båndet var med mitt eget barn, hvordan instinktet tok fullstendig overhånd, og at jeg gjorde så mye «riktig» helt impulsivt, uten å tenke over hva jeg gjorde eller hvorfor jeg gjorde det. Akkurat den opplevelsen med å kjenne på hvordan alt var forhåndsprogrammert i meg, selv om jeg ikke hadde høstet erfaringer fra gode opplevelser i egen barndom, forverret og forsterket det synet jeg hadde på min egen mor. Det ble mer uforståelig.

Det måtte jo bety at hun med overlegg strittet i mot det sterke instinktet til å beskytte oss, trøste, og ta vare på oss? Eller hadde hun ikke instinkt? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg var helt utrøstelig da jeg tenkte på hvor intenst hun måtte ha hatet oss for å klare å gjøre det hun gjorde – mot så bitte små, forsvarsløse barn!

NB! Under dette bildet følger beskrivelser av vold mot barn. Teksten med triggende innhold er samlet mellom to bilder. Om du selv har opplevd ulike former for vold, eller av andre årsaker ikke ønsker å lese det, kan du enkelt hoppe over beskrivelsene ved å scrolle ned til bildet av valpen. 

 

mother baby interaction
Foto: pxhere.com

 

(Jeg skriver meg under her, men mye av dette gjaldt også søsknene mine. De hadde også noen opplevelser som jeg kun var vitne til, men aldri opplevde selv. Jeg kommer ikke til å skrive om det, for det er ikke min historie.

Jeg kommer heller ikke til å beskrive noe særlig av den seksualiserte volden, for jeg ønsker ikke at det jeg skriver skal fungere som «runkemateriale» for spesielt interesserte. Og jeg utelater dermed å skrive detaljer om hva pappa gjorde, siden det fra hans side var mest seksuelt, og omtrent ingenting psykisk.)

 

Mamma kunne dytte meg ned en trapp hjemme, bare fordi vi gikk forbi hverandre på toppen av en. Hun kunne tvinge i meg mat til jeg kastet opp, nekte meg å spise noe som helst i flere dager, eller servere bedervet mat.

Hun bandt meg ofte fast, og noen ganger løftet hun meg helt inntil peisen og holdt meg der til huden ble rødflammet og vablete. Hun kunne sette seg på meg, med og uten klær, slik at jeg ikke fikk puste. Hun lugget, kløp, beit og klorte. Hun kastet ting etter meg, rispet meg opp med kniv eller stakk meg gjentatte ganger med nål. Også i underlivet.

Hun slo meg noen ganger så hardt i hodet at alt gikk rundt for meg; jeg hørte ikke en lyd selv om jeg så at hun brølte noe. Hun tok kvelertak på meg og spyttet i munnen min når jeg gispet etter luft. Hun truet med å sette fyr på huset mens vi sov, og kunne dra meg ut av sengen midt på natten bare for å fortelle at hun stod fritt til å ta livet av meg om hun ville.

Hun manipulerte oss barna med «gråt». Jeg skriver det i hermetegn, for det kom aldri tårer selv om alt annet virket ekte. Hun fortalte ofte at vi var dumme, stygge og ekle. Hun vasket hendene demonstrativt etter å ha tatt på oss, for å underbygge det siste.

Jeg fikk ofte høre at jeg var mislykket, at jeg aldri ville bli noe når jeg ble voksen, at jeg kom til å være alene for alltid, at ingen ville bli glad i meg. Jeg kan ikke huske at hun noen gang sa hun var glad i noen av oss, selv ikke om det var vitner til stede. Jeg satt aldri på fanget hennes, hun trøstet ikke eller «blåste på» om jeg slo meg, og hun holdt meg aldri i hånden om vi var ute i store folkemengder. Hun tvang oss til å se på filmer av voksne som misbrukte og voldtok barn.

Hun snakket meg ned overfor andre voksne. Jeg skal ikke analysere det for mye, men jeg følte den gangen at hun gjorde det som en slags forklaring på hvorfor hun måtte være streng og stramme opp ungene. For det hendte at noen fikk med seg hvordan hun holdt fast i oss og stirret på oss når hun irettesatte oss offentlig.

Hun ba meg gjentatte ganger om å gå og ta livet av meg. Når folk vi kjente døde, sukket hun og sa «Jeg skulle ønske det var deg» og «Hadde jeg sluppet unna med det, skulle jeg drept deg selv». Og hun beskrev hvordan hun ville gjort det.

Det verste av alt var nok den latente volden, altså det at vi hele tiden gikk rundt og var redde for det neste angrepet. Det er en veldig søkt sammenligning, men det blir som en slags krigssone hvor «bombeangrepene» kommer fra en person man er fullstendig avhengig av. Fra den som skal være den trygge. 

 

teddy puppy
Det skumle er over. Kikk på denne en stund, og bli glad igjen. 🙂 Foto: pxhere.com

 

Det fokuseres så ofte på voldelige fedre, og ikke bare i media. Dette med voldelige mødre er veldig tabu, og det virker som om folk har vanskelig for å ta inn over seg at det faktisk skjer. De mødrene kan fremstå som rene superkvinner offentlig, de kan ha alt på stell utad, men hjemme med barna blir de forvandlet til ondskapsfulle vesener.

Om du har opplevd (eller utøver) vold i hjemmet, om du ønsker å lære mer om hvordan vold defineres eller hvordan man kan få hjelp, anbefaler jeg deg å lese mer på sidene til Alternativ til vold. Øverst til høyre (hos ATV) får du hjelp til å slette sporene av at du har vært innom siden deres, om du trenger det.

Hos barn som lever under slike forhold er stressnivået konstant skyhøyt, og det fører til endringer i hjernen. Dette kan gi utviklingstraumer, men også smertelidelser. (Jeg skriver litt om hvordan jeg opplever endringene i hjernen mot slutten av dette innlegget om mammarollen.)

Jeg har ett søsken som benektet å ha opplevd noe som helst av dette da jeg konfronterte vedkommende med hvorfor jeg kom til å kutte kontakten med familien. Det var veldig sårende, og jeg opplevde det som om h*n tok side med foreldrene våre. Jeg forstår at benektelse er en forsvarsmekanisme på lik linje med dissosiasjon, men det ødela noe mellom oss.

Det andre søskenet mitt ble sint da jeg brakte det på bane, og nektet å snakke mer med meg. En gjensidig brutt kontakt. Jeg lurer fortsatt på om jeg er den eneste som fikk en dissosiativ lidelse, og eventuelt hvorfor. Vi opplevde jo mye av det samme. Og så lurer jeg på om de husker og har tatt innover seg hva som skjedde. Har de fått hjelp? Har de kontakt med foreldrene våre? Jeg vet ikke, og jeg kan ikke spørre. Å slippe dem inn i livet mitt nå, ville vært alt for vondt.


 

Jeg vil avslutningsvis (igjen) oppfordre til å melde fra til barnevernet om du er bekymret for et barn, om du har en følelse av at noe ikke stemmer, eller om du bare hører rykter. Ofte er rykter bare den berømte fjæra som ble til fem høns, men ikke alltid! La barnevernet ta seg av undersøkelsene, ikke konkluder på egenhånd. 🙂

Det går også an å drøfte ting anonymt med dem, uten å nevne hvilken familie det gjelder, eller hvor familien bor. Be om råd, fortell at du er usikker på hva som er riktig å gjøre.

Dersom barnevernet etter undersøkelser feilaktig henlegger saken, vil likevel barna det gjelder vite at det er noen der ute som ser dem og bryr seg. De er ikke alene. Akkurat dét ville betydd alt for meg, om noen hadde tatt seg bryet med å varsle da jeg var liten.

Det hjelper ikke å like en side på Facebook for å vise at man tar barnas parti og er motstander av vold i hjemmet, man må aktivt gjøre noe for å redde barn som lever under slike forhold. Handling, ikke ord.

Det som betyr noe er at du faktisk tar den telefonen, eller skriver den mailen, og gjør barnevernet obs på situasjonen. Kanskje er det nettopp DU som blir den avgjørende personen for at barna får oppleve trygghet, og dermed gis en mulighet til et godt liv.

Tanker som kommer når man får en alvorlig psykiatrisk diagnose

Hvilke tanker gjør man seg når man får en alvorlig, psykiatrisk diagnose? Hvordan føler man seg? Det kan være mange mulige svar på dette, men slik var det for meg da psykologen forklarte dissosiativ lidelse:

  • «Men, jeg er jo omtrent normal?» Alt er relativt, og det er ting ved meg som jeg visste ikke var likt for alle andre, men i det store og hele følte jeg at jeg fremstod som «normal». Jeg hadde tydeligvis en forestilling om at folk med alvorlige diagnoser skiller seg markant ut på alle mulige måter, nærmest med enhjørninghorn og et blinkende lysskilt over hodet.
  • «Nå mister jeg barnet mitt.» En så alvorlig diagnose kunne umulig være forenelig med god omsorgsevne? Jeg så for meg at barnefar ville ta saken for retten, og vinne før dommeren hadde rukket å sette seg. Jeg innbilte meg åpenbart at omsorgsevnen ikke forduftet før jeg ble gjort oppmerksom på diagnosen. Logisk brist der, altså.
  • «Hun kommer til å sperre meg inne på psykiatrisk avdeling.» Igjen, jeg var fordomsfull og uvitende. Dessuten blir ikke «sånne som meg» noe friskere av å være innlagt, vi har mer behov for omsorg og forståelse, – noe som er fullt mulig å få som poliklinisk pasient dersom man er heldig og møter fagfolk som har kjennskap til hva en dissosiativ lidelse går ut på. Å være i kjente omgivelser (les: hjemme) kan også ha en beroligende effekt, og være med på å stabilisere dagene.
  • «Ingen kommer til å tro på noe jeg sier, noensinne.» Som om en dissosiativ lidelse skulle vært ensbetydende med å være lystløgner. Det er det ikke. Dette har nok også med fordommer å gjøre, ting jeg har lest og hørt i mediene om troverdighet hos vitner og offer. Psykiatrisk diagnose er aldri en fordel i slike situasjoner, og det å ikke bli trodd er et sårt punkt for meg.
  • Jeg følte meg på en måte «avslørt». Antageligvis var det en av delene som fikk litt panikk fordi psykologen hadde klart å se bak fasaden. Hele det skjøre korthuset mitt kollapset, og forandringer er skumle.
  • Jeg ble glad. I flere år hadde jeg følt at jeg ikke var helt som «alle andre», og jeg hadde følt meg veldig dum som ikke forstod verden og samfunnet intuitivt, slik som de tilsynelatende gjorde. Nå følte jeg at det var en grunn til dette, jeg fikk en forklaring og ting ga mening. Det minnet om å føle mestring, en følelse som stort sett er fraværende i livet mitt.
  • Jeg følte meg akutt ensom. Hvorfor måtte jeg få en så «sær» og sjelden diagnose? Kunne jeg ikke heller feile noe «vanlig», noe jeg slipper å forklare for folk? Jeg hadde aldri hørt om diagnosen tidligere, og visste dermed heller ikke om noen som hadde den. Hvordan googler man seg frem til nyttig informasjon når det som står stort sett er kort og konsist, nærmest som en bisetning? Det fantes noen blogger, men jeg kjente meg ikke helt igjen i det lille jeg leste.
  • Jeg fikk angst. Det var nok følelsen av tap av kontroll som fyrte opp under angsten, kanskje i kombinasjon med uvissheten over hva som kom til å skje fremover. Det knytet seg helt i brystet, pusten var veldig overfladisk og det gikk litt rundt for meg. Godt at det skjedde mens jeg var sammen med psykologen, for da kunne hun hjelpe meg ut av det.
  • «Akkurat sånn er det!» Jo mer psykologen forklarte, jo oftere dukket denne tanken opp. Jeg følte meg sett, som om hun forstod meg, selv om hun hadde «avslørt» fasaden jeg hadde bygget opp.
  • «Nei, dette må være feil.» Fornektelse og uvirkelighetsfølelse er gjengangere i slike situasjoner, og ikke bare i psykiatrien. Det var et eneste stort kaos med motstridende tanker og følelser.
  • Jeg kjente på en sorg. En alvorlig diagnose spenner ben på håpet om muligheten for en quick fix. Selv om det ikke er livstruende slik det kan være i somatikken, går verden på en måte i knas. Plutselig gikk det opp for meg at dette ikke er noe jeg kommer til å bli frisk av, det handler kun om å finne måter å mestre hverdagene på. Gjøre det beste ut av det.

 

frog cage
Apropos å skille seg ut. Foto: pxhere.com

 

Hvordan man takler en slik diagnose er selvfølgelig individuelt. Noen synker litt sammen og føler seg maktesløse, og andre er mer målrettet og kampklare, og leter seg frem til måter å håndtere dette på. Og det kan veksle. Jeg ble veldig motløs i starten, alt virket så meningsløst når det dreide seg om en diagnose som skal følge meg hele livet.

Etter hvert som psykologen har fortalt og forklart mer detaljert, og pekt på det lille jeg har fått til så langt i livet – mot alle odds, så har jeg fått øynene opp for at det er mulig å få en bedre hverdag. Det kommer aldri til å bli det livet jeg drømte om, men det vil garantert være bedre enn det er her og nå.

Motløsheten og optimismen kommer litt i rykk og napp. Noen dager lurer jeg på hva som er vitsen med å prøve, for jeg kommer aldri til å få et godt liv. Da blir jo spørsmålet «Hva er et godt liv»? Og det vet jeg ikke om jeg har noe svar på. Et godt liv knyttes gjerne til utdannelse, jobb, familie, barn, venner, reiser, mål som nås, og for noen; å bli beundret av andre.

Akkurat her og nå er det ingenting som føles godt i livet mitt, med unntak av at barnet har det etter forholdene bra. Og kanskje er det der jeg må starte. Legge listen lavt nok til at jeg kan gå over den uten å løfte bena. Jeg drømmer om å ha færre flashbacks, men selv det er en utopi for øyeblikket.

Det er ikke meningen å sutre, men jeg velger å skrive det likevel. Håpet er å kunne lese innlegget om et år eller to, og se at jeg har kommet et godt stykke siden mars 2018. Det vil være veldig motiverende for å fortsette terapien når jeg på et senere tidspunkt føler «alt» har stått på stedet hvil hele veien. 🙂

 

Små, selvfølgelige ting som kan hjelpe i (starten av) terapiforløpet:

  • Skriv ned alle timeavtaler. Noen er heldige og får et fast tidspunkt hver uke, men selv de timene går an å glemme om man dissosierer mye og dagene går i ett.
  • Spør om det er mulig å sette opp avtaler for et kvartal om gangen. Forutsigbarhet er gull verdt. Selvfølgelig kan det skje uforutsette ting, og det er ikke til å unngå at timer må flyttes litt på i blant, men det er likevel godt å ha noe å forholde seg til.
  • Skriv ned spørsmål etter hvert som de dukker opp, og ta dem med når du skal møte legen eller psykologen. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste til lunsj i dag, så jeg må være kjapp til å få ting ned på papir om jeg skal kunne få svar på det jeg lurer på.
  • Noter og sorter informasjonen du får underveis. Det gir en følelse av kontroll å lese gjennom ting man har hørt før, og det kan være godt å bli minnet på ting man har glemt. Jeg pleier å skumlese notatene når psykologen har ferie, for å få et «ekko» av stemmen hennes inni hodet om det går lenge mellom hver time. Beroligende. 😉
  • Informer familie og venner, om du er komfortabel med det. Jeg vet at ikke alle klarer å være forståelsesfulle, så se an folk. Fordelen med å informere de riktige menneskene, er at det blir enklere for dem å backe deg opp når de forstår litt mer av hva du sliter med.
  • Tenk nøye gjennom hvem du deler hva med, og hvor åpen du er. Bruker du sosiale medier til å dele alt, kommer du til å angre. Særlig om du opplever bedring på sikt, kan det oppleves skadelig å ha den gamle informasjonen fritt tilgjengelig. Ønsker du å informere noen få kan du heller skrive en mail, eller opprette en privat dagbok på nett hvor du selv bestemmer hvem som skal få tilgang. Eller gjør som meg, og skriv helt anonymt.
  • Skaff oversikt over mulighet for praktisk støtte. Har du noen som kan kjøre deg til butikken en gang i uken, hente deg hos psykologen om det har vært en tøff time, ta inn posten for deg i dårlige perioder, m.m.?
  • Om økonomien din er på ville veier, om du ikke klarer å betale regninger i tide, og konvolutter og innkommende telefonsamtaler skremmer vannet av deg; ikke nøl med å søke om hjelpeverge. Å få kontroll på økonomien er enda en ting som gjør hverdagen mer stabil, og jeg anbefaler det på det varmeste. Hjelpevergen skal få et eget innlegg om ikke så lenge, så jeg utdyper ikke mer nå. 🙂

 

Til slutt vil jeg understreke viktigheten av å huske å informere barna.

Det spiller ingen rolle om du «bare» er deprimert, om du har en alvorlig psykisk lidelse, eller om det er somatisk. Barn blir redde dersom de ikke informeres om hva som skjer, når de merker at det «er noe». Får de ikke informasjon, bruker de fantasien for å skape en plausibel forklaring.

Det ender som oftest opp med at de konkluderer med at det må være deres egen feil, og det er ingen god følelse! Når du har informert barna er det mulig å skape struktur og forutsigbarhet i hverdagen, og berolige dem. Det er viktig at barn har en trygg hverdag, så jeg anbefaler også å informere andre voksne som omgås dem til daglig, som barnehage, skole, fritidsaktiviteter og familie.

Psykologen kan være behjelpelig med å informere både barn og barnehage eller skole, om det blir vanskelig for deg.

 

Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse

Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.) 

Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…

At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)

 

silhouette family
Foto: pxhere.com

 

Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉

Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.

Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.

Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤

Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.

Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)

Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.

Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.

Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.

Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)

Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv at en magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding. 

Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.

Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉

Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)

Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.

På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig

Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.

Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.

Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.

Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.

Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)

 

mama bear
Foto: pxhere.com

 

Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.

Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)

Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)

Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.

Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳 

Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen.