Jeg lurer på hvorfor helsevesenet er så opphengt i fortiden? Greit, man må innom temaet «Hva skjedde med deg?» for å få en forståelse av hva som plager en ny pasient. Men hvorfor kommer de hele tiden tilbake til det? Jeg vil jo helst komme meg videre i livet.
Helt ærlig har jeg større utbytte av at en trygg voksenperson sitter og holder rundt meg et par timer, enn å skulle utlevere barndomstraumene for n’te gang til enda en ny person. Det er viktigere å lære mestringsstrategier enn å fortelle om alt som ikke har fungert.
Jeg trenger trygghet mer enn de trenger å vite detaljer. Jeg trenger å kvitte meg med en håndfull triggere mer enn de trenger å høre hva som skapte triggerne. Ønsker meg hjelp til å føle meg levende, men de som skal hjelpe svarer bare at de forstår, for så å fortsette med det de alltid har gjort.
«X er nyutdannet, – kan du fortelle litt om hvordan det oppleves å være deg?»
Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg svare på sånne spørsmål? Jeg vet jo ikke hvordan det er å IKKE være meg! Hvor vil de? Vær spesifikk! 🙄
Hver eneste «Kan du fortelle litt fra [hendelse]» får meg til å føle meg som et freak show. Som om «det som skjedde» er min variant av et party trick.
Jeg har en lei tendens til å ta folk på ordet. Tro at de mener det de sier. Om en person sier «Dette vedtaket er åpenbart feil. Jeg kan ringe og prate med dem, så tar de nok til fornuft.» – så hører jeg at vedkommende skal ordne opp. Men det skjer ikke, det er bare noe de lirer av seg for å vise sympati eller støtte. I mellomtiden løper klagefristen ut, og jeg sitter i saksa.
For et par år siden fikk jeg høre fra en bekjent: «Du må ikke utsette den legetimen lenger nå. Jeg kan kjøre deg når som helst i neste uke.» Så jeg bestilte legetimen, lettet over å ha følge, men personen tok ikke telefonen da jeg samlet mot til meg og ringte.
Det er begrenset hvor mange ganger man kan ringe eller sende en melding uten å være innpåsliten og masete, og jeg vet ikke hvor den grensen går. Det ble bare én av hver, for å være på den sikre siden. Jeg klandret meg selv veldig intenst for å ha misforstått det som ble sagt, og var ute av stand til å avbestille legetimen. Det ble dyrt.
Eller da jeg fikk høre «Hytta vår står tom x uker i høst, kan ikke du og barnet dra dit?» I mitt hode hadde vi en avtale, så jeg forberedte meg praktisk og økonomisk på et lengre opphold til fjells. Da jeg traff på personen tilfeldig en uke senere, hadde h*n mye å ordne fordi de skulle pusse opp hytta de ukene jeg trodde jeg skulle dit.
Og så har vi den klassiske «Hadde jeg visst hvem foreldrene dine var, skulle jeg banket dem opp.» Det vet vi begge at du ikke ville gjort… Det menes sikkert godt fra den som sier det, men for meg er det bare enda en påminnelse om at folk sier hva som helst, og ordene betyr ingenting.
…
Jeg klarer ikke formulere dette slik jeg vil uten å bruke eksempler som ville avslørt hvem jeg er, men dette er kjernen i hva psykologen og jeg snakket om forrige time. Vi startet timen der vi slapp forrige uke, og plutselig byttet jeg tema. Usikker på hvor det kom fra. Hun kom ikke med så mange innspill den timen, for jeg hadde tydeligvis mye på hjertet. Hun lot meg bare snakke.
Det må jo være meg som misforstår folk? Fellesnevneren her er jo meg. Kanskje en del av meg som ikke er så moden? Hvordan klarer andre å skille «dette er på ekte» fra «høflighetsfraser uten betydning»? For meg høres det likt ut.
Unntaket er når folk spør «Hvordan går det?», da vet jeg at de ikke vil vite sannheten. At det tryggeste er å bare smile bredt og si «Bra! Og du?», så går interessen over.
Når man logger inn på helsenorge.no, kan man følge med på egenandeler, bytte fastlege, få oversikt over vaksiner, timeavtaler, e-resepter og mye mer. Man finner også en oppføring med hvem som er ens nærmeste pårørende, for eksempel ektefelle og eventuelle barn.
Hos meg står foreldrene mine som nærmeste pårørende. Dere vet, de som er årsaken til at jeg har en dissosiativ lidelse, de som stod bak det meste jeg har opplevd av vold og overgrep, og de to jeg ikke vil ha i livet mitt. Og likevel, de er de første som får beskjed om jeg dør eller havner i en alvorlig ulykke. Jeg får dem ikke fjernet fra oversikten.
Jeg kan legge inn en beskjed i kjernejournalen om at de IKKE må kontaktes, uansett hva som skjer. (Har allerede gjort det.) Jeg kan legge til andre som skal kontaktes i stedet for dem. (Har gjort det óg.) Men det er ingen garanti for at det ønsket blir fulgt. Og det gjelder uansett bare helsevesenet, for politiet forholder seg jo ikke til helseopplysninger.
Apropos. Hva med en «kjernejournal» for politiet? Det høres kanskje ut som en spøk, men jeg mener det i fullt alvor. Et notat hvor man frivillig kan opplyse om ting som er viktig for politiet å vite om de må forholde seg til noen som ikke er A4. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne legge inn en smørbrødliste med krav om særbehandling, men hva med å åpne for at fastlegen eller psykologen kan komme med en kort uttalelse i alvorlige tilfeller? #julegavetips2018
I ettenkt scenario hvor jeg har et flashback utendørs og naboene opplever det som så skremmende at politiet blir tilkalt, da ville det uten tvil vært nyttig for politiet å vite hvilken diagnose jeg har. De kunne møtt meg på en langt bedre måte om de visste at jeg ofte får flashbacks, at jeg får panikk av å bli holdt fast, og at morske ansiktsuttrykk og høye stemmer gjør meg livredd.
Om de da kunne virkelighetsorientert meg, – fortalt på en rolig måte at det jeg stod i var noe som har skjedd, men som er over nå, og minnet meg på at jeg var trygg, – så ville det møtet blitt mindre krevende for både meg og dem. For selv om det er en barnedel som møter dem, vil jeg være i stand til å ta i mot instruksjoner. Men det kan de jo ikke vite om de ikke kjenner til personen som gråter hysterisk og virker livredd for noe som ikke er der. 😳
Tilbake til kjernejournalen; jeg føler meg så maktesløs. Jeg får liksom ikke slippe unna dem noe sted. Og jeg er langt fra den eneste som er fanget i pårørende-klisteret via informasjonen til Folkeregisteret. Hva med dem som bor på sperret adresse? Dem som endrer navn? Vil foreldre, ektefelle og andre man skjuler seg for likevel kunne finne ut av dette? Og i så fall hvorfor?
Det ga meg en diiiger klump i magen den dagen jeg oppdaget navnene deres i den oversikten, og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg blir minnet på det. 😦
Denne gangen er det jeg som lurer på noe. For i likhet med små barn, har jeg en forkjærlighet for å repetere ting i det uendelige. Det kan for eksempel være en episode av en tv-serie, en film, en sang eller en handling.
Jeg har en teori angående filmer og tv-serier, for jeg (en av delene) kan starte en lang tankerekke ut av en uskyldig replikk, en lyd eller en følelse som vekkes i meg når jeg ser på. Dermed går jeg glipp av mye av handlingen og dialogen før jeg klarer å hente meg inn igjen, og det å se episoden eller filmen flere ganger på rad blir en måte å få med seg alt på.
Men, den teorien holder ikke vann når det gjelder musikk eller en handling. Det meste av musikken jeg lytter til kan jeg utenat; det er hovedsakelig klassisk musikk det går i, og dermed ikke tekst. Likevel, jeg kan høre den ene sonaten om og om igjen i flere timer uten å gå lei.
Eksempler på en handling kan være å børste håret lenge etter at flokene er borte, stryke en duk selv om alt er rettet ut, eller at jeg vasker opp den samme tallerkenen flere ganger selv om den er ren. Jeg har ikke OCD, for det er ikke et bestemt antall ganger dette repeteres, og jeg føler ingen uro om jeg blir avbrutt midt i repetisjonen.
Kanskje det ligger en følelse av trygghet i det å gjenta noe kjent? Har det noe med mestring å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg lurer altså på hvorfor barn gjentar ting til det kjedsommelige, for kanskje det kan besvare hvorfor jeg gjør det. Noen forslag? 🙂
Det er ingen hemmelighet at deprimerte mennesker er krevende for de rundt dem. De tapper sine kjære for krefter, fordi det koster mye å holde både seg selv og den som har det vondt oppe. Men når man er glad i noen, så stiller man selvfølgelig opp for dem selv når de er deprimerte og suger ut alt man har av energi. Det er ikke for alltid, det er klart man trår til når en venn eller et familiemedlem trenger en!
Jeg stiller også gjerne opp om noen trenger det. Ikke fordi jeg håper de skal gjengjelde tjenesten en dag, men fordi det føles bra å gjøre noe positivt for noen. Det føles sikkert sånn for alle mennesker, men jeg tror jeg kjenner ekstra mye på behovet for å bidra fordi jeg er ufør. Da er man som kjent en kvise på samfunnets rumpe, og ubrukelig uansett hvordan man ser det.
Men når bordet snur, natten blir mørkere enn svart, og det er jeg som har behov for støtte, så trekker jeg meg heller unna dem som kanskje kunne ha stilt opp. Jeg er så redd for å være en av dem som drar alle andre ned, der jeg kommer med den tunge, mørke skyen tredd nedover ørene. For i mitt tilfelle så letter aldri skyen. Den vil alltid være der. Jeg kan lære å leve med den, lære å håndtere den, men jeg blir ikke kvitt den.
Og det kjenner jeg også veldig på, dette med å så gjerne ville være flink. Det «riktige» i en slik situasjon ville vært å la andre stille opp og støtte så godt de kan, lire av seg floskler og føle at de gjør noe positivt for meg. Men jeg føler at det nesten er som å lyve, når jeg vet at det ikke hjelper. Hvorfor skal jeg la dem tappe seg for krefter og brenne opp energien uten grunn?
Så jeg svarer «Å, du vet, det går opp og ned. Ja, sånn er det jo for alle.» 😐 når noen spør, i stedet for det ærlige «Det går så jævlig dritt nå, det er som å trekke pusten under vann, jeg ser ingen lyspunkter, å ta på sokkene om morgenen føles like umulig som å klatre opp Mount Everest uten ben og armer, og jeg føler meg overkvalifisert til en Nobelpris i awesomeness bare for å velge å eksistere i dag. Fatter du hvor inni helvete slitsomt det er å være meg akkurat nå!? 😥 😥 😥 Kan du stryke meg over håret, lage kakao og bake rundstykker, og bare være her og passe på meg til verden blir snill igjen?».
Gud forby at andre får være der for meg. Hvorfor skal det være så vanskelig å slippe dem til?
Det spørsmålet gjør meg skikkelig stresset. Det oser av mistro og skepsis, og det minner meg på hvor mislykket jeg er. Jeg anmeldte ikke, fordi jeg regnet med å ikke bli trodd.
Min «utdannelse» begrenser seg til grunnskolen. Det var umulig for meg å ta videregående på grunn av helsetilstanden min, men jeg forstod ikke den gangen at det var psykiske problemer som var årsaken. Jeg trodde jeg var dum. Rett og slett mindre intelligent.
Det er ikke uvanlig å oppfatte seg selv som dum, jeg tror nok alle føler seg slik en gang i blant, men jeg var helt overbevist om at det var sånn. I alle år hadde jeg blitt fortalt hjemme at jeg var dum, at jeg ikke fikk til noe, at jeg aldri kom til å klare noe, at verden ville vært et bedre sted om jeg ble borte. Og når du er liten, så tror du på foreldrene dine. Du tror på alt de sier, selv om kroppen din – instinktet ditt – sier deg at det de sier er feil.
Til slutt er man så hjernevasket at det ikke går an å bli kvitt de tankene. Det har blitt en sannheten for meg, jeg ER dum. En liten digresjon: En nevropsykolog klarte for mange år siden å overbevise meg om å ta en test hos Mensa Norge. Ikke fordi han mistenkte at jeg var et geni, men fordi han mente jeg ville få det bedre om noen uten kjennskap til meg og min historie fortalte meg at jeg ikke var så dum som jeg trodde.
Resultatet av A-testen var 129. Det er kanskje unødvendig å si at jeg ikke trodde dem? Hadde det vært 99, så ville jeg slukt det rått og vært glad og fornøyd over å være smartere enn jeg trodde jeg var, men 129? Kom an! Det var åpenbart feil. Jeg tenkte de hadde blandet mitt resultat med noen andres, kanskje noen med samme navn. Så jeg valgte å ta B-testen for å få rettet opp i misforståelsen. Der scoret jeg 127. Det er som sagt noen år siden nå, og jeg har fremdeles ikke helt tatt innover meg at det kan være riktig, for jeg er jo dum.
Kanskje det at jeg ikke tror testresultatet, ironisk nok, gir meg rett i at jeg er litt dum? 😉
Resultatet var helt klart en 404. Foto: pxhere.com
Men tilbake til dette med troverdighet.
Jeg har foreldre med flere år på universitet bak seg, den ene tok attpåtil en doktorgrad mens vi barna var små. De har hatt roller og verv som gjorde dem «viktige». De fikk mye respekt fra andre mennesker. Og de var på toppen av det hele aktive i en menighet. «Alle» vet jo at kristne folk oppfører seg eksemplarisk mot barna, eller hva? Så lenge fasaden er god, er allting godt.
De har brukt hele livet på å bygge opp et nettverk av mennesker med makt. Uansett hvilket fagområde de har behov for å hente litt ekspertise fra, så kjenner de noen som enten kan bistå dem, eller har kontakter som kan gjøre det. Slike folk kan trekke i tråder, og de gjør det velvillig.
Så har du meg, da. Ingen mastergrad her i gården, akkurat. Ikke så mye som et klassebilde fra videregående har jeg. Jeg ble ufør noen uker på «feil side» av 26, og jeg har aldri vært i jobb. Jeg må klare meg resten av livet på (i skrivende stund) omlag 232.212,- i året. Jeg har en dissosiativ lidelse, PTSD, reaktiv tilknytningsforstyrrelse og spiseforstyrrelse. Graver de nok, finner de helt sikkert flere diagnoser. 🙄
Som barn løy jeg mye. Jeg løy for å skjule hva som foregikk hjemme, fordi jeg ble truet med juling om jeg sa noe. Da jeg ble eldre truet foreldrene mine med å ta livet av kjæledyret mitt. Da det døde, var det mine søsken som stod for tur. Jeg var livredd for å miste dem! Og jeg løy. Etter en stund tror jeg at løgnene gikk fra å skulle skjule noe, til å bli en måte å rette oppmerksomheten mot hjemmet. Litt sånn «Om jeg lyver nok, så skjønner sikkert noen at noe er galt, og så blir vi reddet.»
Spoiler alert. Det skjedde ikke. På 80- og 90-tallet var det sånn at barn som oppførte seg vanskelig ble stemplet som problembarn. Og det var naturligvis barnet som var problemet, ikke omgivelsene. Så det første lærere og andre foreldre gjorde, var selvfølgelig å ringe hjem til mine foreldre for å fortelle hvor fæl jeg var. Det var aldri noen som koblet at ting ikke var som det skulle være hjemme hos oss.
Poenget er; det finnes en halv by med mennesker som kan vitne om at jeg løy som barn, at jeg var «vanskelig» og at foreldrene mine gjorde så godt de kunne. Jeg frykter at det ikke er en eneste en av dem som klarer å koble oppførselen min den gangen, med det de kanskje har lært eller lest i senere år om misbrukte barn, traumatiserte barn, eller manipulerende og kalkulerende overgripere.
Om jeg gjør opp «regnskapet» og ser på alt som taler for dem og mot meg hva troverdighet angår, så kan enhver idiot se at jeg ikke har sjans. Jeg klarer rett og slett ikke holde ut det å ikke bli trodd, enten det er politiet, menneskene jeg kjente den gangen, eller vilt fremmede som skumleser en eventuell artikkel om saken i lokalavisen.
Å se hvordan (voldtektsmenns- og overgriperes) forsvarere oppfører seg i media og i retten mot ofre, er så skremmende å tenke på at jeg begynner å gråte. Jeg er ikke sterk nok til å ta den kampen, selv om jeg vet det var flere barn som ble utsatt for det foreldrene mine gjorde, og kanskje én av de barna ville stått frem og bekreftet deler av min versjon. Det finnes i teorien fotografiske bevis for noe av det som ble gjort mot meg, men det blir vanskelig å finne nå.
Etter mye om og men så kuttet jeg kontakten med foreldrene mine i voksen alder. Jeg har aldri møtt noen forståelse for avgjørelsen min, kanskje først og fremst fordi jeg ikke har ønsket å fortelle detaljert om årsaken til at jeg brøt helt. Psykologen min forstår hvorfor, og hun støtter meg i at det var en riktig avgjørelse for meg. Jeg hadde faktisk ikke vært i live i dag om jeg ikke hadde klart å gjøre det.
Med bakgrunn i denne korte oppsummeringen av livet mitt og troverdigheten min, ville du trodd meg, det lille barnet som løy så mye, og den voksne med alle diagnosene, om du hørte min versjon i retten? Eller ville du valgt å tro på de vellykkede foreldrene, som fortalte om kampen for å gi barna en god oppvekst, for så å «takkes» ved å bli brutt kontakten med. Jeg synes jeg hører dem… «Hva slags menneske ville gjøre noe så ondskapsfullt mot sine foreldre?»
Hvorpå svaret mitt inni meg er: «Et menneske som ble utsatt for fysisk og psykisk mishandling og tortur av foreldrene. Som ble nedverdiget, truet, ignorert, latterliggjort og banket opp gjennom en hel barndom.Sånne mennesker bryter kontakten med foreldrene.»
Jeg fikk dette spørsmålet for noen få år tilbake. Vedkommende, som forøvrig ikke jobbet i psykiatrien, mente det var helt utrolig at noen kan gå rundt og bære på en slik hemmelighet i flere tiår.
H*n: – «Det er ikke til å holde ut, en sånn hemmelighet.»
Meg: – «Jo.»
H*n: – «Jo?»
Meg: – «Når du aldri har hørt noen, barn eller voksne, snakke om slike ting, så vet du ikke at det er et alternativ å fortelle. Da holder man helt kjeft fordi man tror man må.»
Etter en lengre samtale kom vedkommende atter en gang tilbake til kjernen i undringen.
H*n: – «Men hvorfor fortalte du aldri noe?»
Meg: – «Ingen spurte.»
Så enkelt, så vanskelig. Det lille barnet jeg en gang var fikk aldri spørsmål når noe skurret, og det var heller ingen som informerte om overgrep, grenser, rett og galt. Ikke i 1. klasse, ikke i 9. klasse. Heldigvis har tidene forandret seg.
Jeg vet ikke hva jussen sier om saken, men for meg som var i den situasjonen som liten, har jeg et instendig håp: Ikke spør barnet du er bekymret for «Er noen slemme med deg?» Det første barnet tenker på da, er å ha blitt sendt på rommet uten å få se barne-tv, eller at en jevnaldrende i barnehagen har lugget barnet. Vær konkret, men ikke for detaljert.
Kanskje har barnet blitt fortalt at det som skjer er alt annet enn «slemt». Slik var det i alle fall for meg. Jeg ble fortalt at jeg var født for å tilfredsstille andre, og ord som «straff, slem, vondt, tvang» og lignende, var aldri i bruk i de situasjonene.
Det slår meg fremdeles ikke at det de gjorde var slemt. Og jeg har passert 30 år. Når psykologen beskriver hva hun tenker om mennesker som gjør slikt mot barn, så føles det veldig fremmed for meg. Jeg føler ofte for å ta de voksne som gjorde dette i forsvar når hun kaller handlingene ondskapsfulle.
Men, jeg forstår i det minste at en slik tankegang, og det at jeg fortsatt omtaler overgriperne som «de voksne som gjorde dette», betyr at jeg har langt, veldig langt, igjen.
DIEversity 