Hei. Jeg er A., og var bekjent av bloggeren. Hun døde i fjor etter akutt somatisk sykdom. Beklager at jeg ikke kan utbrodere angående dette, vet det er vondt å ikke få svar på spørsmål. Barnet har det etter forholdene bra.
Jeg føler ikke det er riktig å publisere kladdene hennes selv om de ser ferdige ut. Sikkert en grunn til at hun ikke hadde trykket «publiser» ennå. (Kommentarer kan jeg godkjenne, men det føles feil at jeg skal besvare dem.)
Jeg har ikke tilgang (passord) til epostadressen som var knyttet til bloggen, så dere som har vært i kontakt med henne kan være trygge på at meldingene blir mellom dere. (Adressen er i teorien aktiv frem til februar 2023, men vil ikke bli fornyet.)
Jeg forsøkte meg på et slags eksperiment nå i februar, hvor jeg den første uken skrev ned en setning eller to så snart jeg våknet av et mareritt. Uten å lese hva jeg skriver, eller hva jeg har skrevet tidligere. Bare få det ut. For å gjøre det litt enklere å komme i gang, startet alle nye setninger med «Hva om».
Og nå skriver jeg det her, til spott og spe. Eller til analyse, for dem som måtte drive med sånt. Om det virker en smule kaleidoskopisk så er det fordi det er nettopp dét det er! Det er etter min mening svært usammenhengende og tilfeldig, men samtidig er det en slags rød tråd. Ikke hadde det noe med marerittene å gjøre, heller. Der var det som alltid noen som jaget meg.
Hva om jeg er bortkastet energi, som et ørlite sandkorn på universets sandstrand?
Hva om du ikke legger merke til at jeg blir borte når jeg forsvinner for godt?
Hva om jeg står så nær kanten av stupet at det bare er plass til én person der?
Hva om jeg ikke forstår hvordan jeg havnet her?
Hva om jeg forflytter meg i sneglefart selv når jeg føler at jeg løper maraton?
Hva om jeg taper viktigere kamper enn de jeg har vunnet?
Hva om jeg ikke ser hva som kunne betydd noe?
Hva om jeg ikke er noen, men ser alt, og likevel usynlig?
Hva om jeg feilberegner hvor lang tid alt vil ta?
Hva om jeg tar opp noens plass her, noen som ville utrettet noe?
Delene ble til da jeg var liten og ikke klarte å være til stede i den vonde situasjonen. Da laget jeg to verdener for meg selv; en med alt det vonde som skjedde, og en med alt annet. Den delen som var i «den andre» verdenen, visste på en måte ikke om det vonde som skjedde i den egentlige verdenen. Det var som om det skjedde med noen andre. (Les mer om dette, og at ALLE har deler her eller i ordlisten.)
Hos psykologen kaller vi dem deler, andre kaller dem (del)personligheter. Selv foretrekker jeg å kalle dem delpersoner. Jeg kommer nok til å bruke begrepene om hverandre, men det er altså det samme. De delene er like mye meg som den voksne jeg som omverdenen møter, men når den voksne i meg trenger en pause av ulike grunner, kan en av dem ta over.
Det ser man sannsynligvis ikke på meg, men jeg kan være i min egen verden og ikke få med meg at noen snakker til meg eller hilser. Det er ikke for å være blærete, det er bare en av de yngre delene som er opptatt av andre ting enn den voksne er.
Forskjellen på dette og Schizofreni, for eksempel, er at med sistnevnte har man ulike personligheter uavhengigav hverandre, mens med dissosiativ lidelse er alle delene meg, de klarer bare ikke være til stede samtidig. Det vi jobber med i terapi er å integrere alle delene, slik at jeg skal føle meg (og bli) hel.
Jeg har forsøkt å beskrive det litt tidligere hvordan alle delene er, men jeg kan oppsummere kjapt: Én del er veldig sint, en annen er livredd, en er nokså lystig og innmari nysgjerrig på alt, en er destruktiv, en kjefter på de andre og er kontrollfreak og «manager» når den voksne jeg ikke er til stede selv. En del er veldig sosial, en er bitteliten, en trenger masse trøst.
Det oppleves nesten som det er en indre «kamp» mellom delene om å få komme frem, siden de har ulike tanker, følelser og behov. Det med kamp er veldig vanskelig å beskrive nærmere, men det skjer jo fordi disse delene ikke er integrert i meg, fordi jeg måtte dissosiere for å overleve.
Som jeg nevnte i innlegget jeg linket til øverst her, så kan det være noen av disse «møtes», altså at personlighetstrekket tilhører samme delperson. Akkurat nå er det fortsatt mange løse tråder, men jeg har en flink og trygg psykolog som geleider meg gjennom alt. Jeg tror vi kommer til å lande alt dette på en god måte. Hvem vet, kanskje oppdager vi flere også?
Dette med ulike deler er så vidt jeg har forstått en del av dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), mens jeg står oppført med diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. På en skala er den like før DID, som er den alvorligste av de dissosiative diagnosene. Jeg har fått forklart hvorfor det ikke er riktig å endre diagnosen på nåværende tidspunkt, men jeg fikk ikke med meg hva hun sa. Sånn er det når andre deler tar over midt i i timen. 😳
Kanskje det «folksomme» kaoset inni meg er grunnen til at jeg trenger å ha det enkelt og oversiktlig rundt meg, sånn i det virkelige liv? Det var en som foreslo at jeg burde tenke på delene som minions, for å gjøre det litt morsommere å være meg. 😀 Det hørtes ut som en god idé i ca fem minutter, og så ble jeg veldig sliten av å se for meg de små delene sprette rundt og ødelegge alt rundt seg. Men tanken var god, haha!
Det er viktig å ta vare på de små delene, sa psykologen. De har de behovene de har av en grunn, og nå er det opp til meg å gi dem det de ikke fikk da jeg var liten på ordentlig. Så selv om den voksne jeg ikke kjenner på et savn etter å se tegnefilmer hele formiddagen eller å bli holdt rundt, så er det viktig å «gi etter» og sørge for at den delpersonen får det.
Noen ganger kjenner jeg en voldsom konflikt inni meg, hvor jeg på én side føler og tenker at jeg er voksen og det er dermed en del ting som er forventet av meg, mens på en annen side har en av delene et «øredøvende» behov for å bli validert. Så da ender det med at jeg ser Tom & Jerry et par-tre timer i strekk en formiddag, i stedet for å støvsuge. Eller gir psykologen en klem når jeg kommer til timen, selv om den voksne jeg steiler og helst vil oppføre seg slik man gjør når man er voksen.
Jeg vet selvsagt at voksne kan klemme hverandre, men det er i min verden ikke naturlig å klemme taushetsplikt-mennesker, som psykolog, fastlege og NAV-ansatte. 😛
Jeg regner med det er mye som fremdeles er uklart. Og akkurat som det for meg er nærmest umulig å forstille seg hvordan det er å ikke være fragmentert, så er det sikkert like vanskelig for «vanlige» mennesker å sette seg inn i hvordan det er å være meg. Bare spør om dere lurer på noe, så skal jeg forsøke å oppklare.
Jeg føler meg som en spurv i et akvarium, som en nyfødt giraff på Nordpolen. Verden er ikke for meg. Jeg prøver så hardt å passe inn, men jeg hører ikke til her…
Dette er et vanskelig spørsmål. Jeg har jo ikke noe ønske om å forklare alt for dem som ikke har noe med det. Ramser jeg opp diagnosene for noen med litt innsikt, får de vite alt for mye om meg.
Folk har fått det for seg at jeg har angst eller er deprimert, eller kanskje begge deler. Men hva svarer man til det? Jeg kan jo ikke si nei, for det er løgn. Angst og depresjon er definitivt en del av livet mitt. Samtidig føles det feil å si ja også, for det «rettferdiggjør» ikke alle plagene, alt som gjør at jeg oppfattes som annerledes eller litt rar, eller det faktum at jeg er ufør. Et annet problem ved svare ja, er alle anekdotene. «Tanta til naboen til NN har angst, og for henne hjelper det å gå tur hver dag.» Så fint for tanta, men det reparerer ikke en traumatisk oppvekst. 🙄
Dette blir litt som når mennesker som sliter psykisk velger å skylde på «vondt i ryggen» når folk spør hvorfor de er sykemeldt eller uføre. Ikke at de har noe med hva som feiler andre, men når man først velger å lyve så gjør det troverdig. Det blir for dumt å klage på ryggsmerter når du samtidig klarer å male huset og hjelpe noen å flytte; alle får med seg at noe skurrer, og det bidrar til myten om at det går an å «fake» seg til uføretrygd. At en person med angst eller depresjon er i fysisk aktivitet, er derimot ikke rart i det hele tatt. For dem kan aktivitet hjelpe på. (Merk: Kan.)
Jeg er veldig konfliktsky og tør ikke si til folk at de ikke har noe med det. Derfor ender jeg som regel opp med et usammenhengende og lite oppklarende Ja, jo, det er for så vidt angst og depresjon også, men det er samtidig mye mer enn bare det. Det er vanskelig å forklare, for sier jeg litt så må jeg si alt, og det passer litt dårlig nå.
Det får meg til å føle meg dum, og jeg tror rundt grøten-snakket mitt er like forvirrende for folk som når andre bortforklarer psykiske problemer med vond rygg. Beklager at jeg medvirker til stigmaet.
DIEversity 