Det går bra

Jeg tenkte først at dette har ikke skjedd før, men mens jeg vasket på fredag kom jeg på at det er deler av voksenlivet mitt jeg ikke husker. Omlag seks måneder er helt borte fra hukommelsen, rundt den tiden jeg brøt kontakten med familien. Jeg husker samtalene med søsknene mine, og jeg husker busstidene på det stedet jeg flyttet til. Alt annet er borte.

Det er som å ha slått på en lysbryter et halvt år senere og oppdage at ingenting er som det pleide å være. Jeg husker jeg var forvirret, og glad på en uvirkelig måte. Jeg hadde mange spørsmål, men ingen mulighet å finne svarene. Bare dro jeg? Sa jeg noe til foreldrene mine? Pakket jeg koffertene fulle av klær og personlige eiendeler, eller hadde jeg kun et skift i vesken? Hvem henvendte jeg meg til for å få hjelp? Jeg vet ikke.

Etter opplevelsen forrige uke var jeg bekymret for å ha barnet hos meg i helgen. Tenk om det skulle skje igjen? Jeg hadde løpende kontakt med barnefar frem til de kom hit, i tilfelle jeg plutselig måtte avlyse. Vi sendte noen meldinger i løpet av helgen også, men det var kun for å bekrefte at det gikk bra.

Nå har jeg rukket å tenke litt mer på uken som forsvant, og jeg har slått meg til ro med at det kunne vært mye verre. Alt tyder på at jeg var i leiligheten hele tiden, jeg hadde ikke brukt bankkortet eller mobiltelefonen, jeg hadde ikke selvskadet, klippet av meg håret, publisert personopplysninger på bloggen, eller ødelagt inventar.

Alt som var «galt» var at jeg ble møtt av mye rot og søppel, og at jeg opplevde å ikke ha kontroll. Det kan jeg leve med. Samme hvor mye jeg misliker følelsen.

Tomme ord og misforståelser

Jeg har en lei tendens til å ta folk på ordet. Tro at de mener det de sier. Om en person sier «Dette vedtaket er åpenbart feil. Jeg kan ringe og prate med dem, så tar de nok til fornuft.» – så hører jeg at vedkommende skal ordne opp. Men det skjer ikke, det er bare noe de lirer av seg for å vise sympati eller støtte.  I mellomtiden løper klagefristen ut, og jeg sitter i saksa.

For et par år siden fikk jeg høre fra en bekjent: «Du må ikke utsette den legetimen lenger nå. Jeg kan kjøre deg når som helst i neste uke.» Så jeg bestilte legetimen, lettet over å ha følge, men personen tok ikke telefonen da jeg samlet mot til meg og ringte.

Det er begrenset hvor mange ganger man kan ringe eller sende en melding uten å være innpåsliten og masete, og jeg vet ikke hvor den grensen går. Det ble bare én av hver, for å være på den sikre siden. Jeg klandret meg selv veldig intenst for å ha misforstått det som ble sagt, og var ute av stand til å avbestille legetimen. Det ble dyrt.

 

seagull
«Bla! Bla! Bla! Bla! Bla!» Foto: pxhere.com

 

Eller da jeg fikk høre «Hytta vår står tom x uker i høst, kan ikke du og barnet dra dit?» I mitt hode hadde vi en avtale, så jeg forberedte meg praktisk og økonomisk på et lengre opphold til fjells. Da jeg traff på personen tilfeldig en uke senere, hadde h*n mye å ordne fordi de skulle pusse opp hytta de ukene jeg trodde jeg skulle dit.

Og så har vi den klassiske «Hadde jeg visst hvem foreldrene dine var, skulle jeg banket dem opp.» Det vet vi begge at du ikke ville gjort… Det menes sikkert godt fra den som sier det, men for meg er det bare enda en påminnelse om at folk sier hva som helst, og ordene betyr ingenting.

Jeg klarer ikke formulere dette slik jeg vil uten å bruke eksempler som ville avslørt hvem jeg er, men dette er kjernen i hva psykologen og jeg snakket om forrige time. Vi startet timen der vi slapp forrige uke, og plutselig byttet jeg tema. Usikker på hvor det kom fra. Hun kom ikke med så mange innspill den timen, for jeg hadde tydeligvis mye på hjertet. Hun lot meg bare snakke.

Det jo være meg som misforstår folk? Fellesnevneren her er jo meg. Kanskje en del av meg som ikke er så moden? Hvordan klarer andre å skille «dette er på ekte» fra «høflighetsfraser uten betydning»? For meg høres det likt ut.

Unntaket er når folk spør «Hvordan går det?», da vet jeg at de ikke vil vite sannheten. At det tryggeste er å bare smile bredt og si «Bra! Og du?», så går interessen over.

Selvinnsikt og vilje er ikke nok

Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke vil komme særlig langt med selvinnsikt, vilje og ukentlige møter med psykologen. Misforstå meg rett, alle tre er avgjørende for å lykkes, men jeg trenger mer.

Jeg trenger hjelp til å håndtere plutselige, intense følelser. (Som da lesertallene gikk fra 12 til over 200 på ett døgn, og jeg følte for å legge ned bloggen, si opp internettabonnementet, gi bort Mac’en og flytte inn i en iglo i Antarktis – helt til jeg kom på at det kryr jo av folk der og!)

Taktikken min har i alle år vært å enten sulte meg eller overspise, ispedd periodevis selvskading. Det er i overkant optimistisk å tro at det lar seg løse i overskuelig fremtid, dessverre. Alle tre variantene fører til enda en intens følelse. Skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke er sterk nok til å stå i mot det behovet, at jeg ikke har klart å komme på alternativer, og at jeg ikke klarer å stoppe meg selv midt i – jeg sulter/spiser/skader helt til den følelsen som trigget oppførselen går over. Det kan ta sin tid!

Når jeg har vært innlagt og hatt gruppesamtaler, har jeg hørt om andre som kan ta en kald dusj i stedet, gå seg en tur, leke med hunden, gjøre husarbeid, spille et instrument, – og så senker pulsen seg og den intense følelsen går gradvis over. I mine ører høres det ut som science fiction. I de situasjonene hvor jeg kjenner på det behovet klarer jeg knapt huske hva jeg heter, langt mindre gjøre noe fornuftig. Hvordan skal jeg klare å oppføre meg normalt?

map
Skulle ønske det fantes et kart for dette uoversiktlige terrenget… Foto: pxhere.com

 

Jeg trenger også hjelp til å finne en måte å kommunisere på, fortrinnsvis i en form som alle delene klarer å forstå. Det er ikke alle som har språk, og selv om barnedelen(e?) tegner mye, er det ikke noe den voksne jeg er særlig glad i eller flink til. Når jeg her og nå tenker på det å ikke ha et språk, føler jeg for å gå fysisk til angrep på noe eller noen. Det gir meg en følelse av å være kneblet, fanget og umyndiggjort. Det er utrolig mye frustrasjon i meg, en følelse av å ikke bli forstått, ikke klare å gjøre meg forstått, ikke forstå meg selv… jeg føler meg ubrukelig.

Det er som om løsningen henger og dingler foran nesen min, men jeg evner verken å se den eller gripe tak i den. Noen ganger skulle jeg ønske psykologen min bare kunne ramse opp alt som er riktig å gjøre, alt jeg må innse og forstå. Gi meg snarveiene! Sånn jobber ikke hun. Selvføøølgelig. Hun er opptatt av å ta alt i et slikt tempo at kropp, tanker og følelser klarer å holde følge med hverandre. At delene klarer å følge med, at «de» venter på hverandre om en trenger mer tid. Jeg forstår hvorfor hun velger den fremgangsmåten, men jeg liker det ikke. Det går så utrolig sakte, og jeg har ikke tålmodighet til dette; jeg vet det finnes en «kur», og jeg vil ha den i går.

Enda en ting å jobbe med der, jeg er klar over det. 🙄

Og til slutt, jeg trenger fordomsfrie folk rundt meg, folk som forstår prosessen. Det utelukker vel omtrent alle som ikke har en faglig fot innenfor psykiatrien. Kanskje ville jeg hatt utbytte av et skikkelig langt opphold på en institusjon som kan problematikken min, men det er ikke et alternativ å bli så lenge borte fra barnet. Vi ser allerede lite til hverandre. Et annet problem med et langtidsopphold på et nytt sted, er at man ikke vet hvem som jobber der. Hva om noen av dem trigger dissosiasjon og flashbacks med utseende eller væremåte? Utilsiktet, selvsagt, men det kan skje. Da er det dumt å ha planer om å bli der lenge.

Jeg skulle ønske det var «selvplukk» av miljøpersonell. At alle nye pasienter fikk en tjukk katalog med navn og bilder, og kunne sette sammen sykepleiere, vernepleiere, psykologer og andre man med stor sannsynlighet ville kommet godt overens med. Særlig barnedelen(e?) er opptatt av om folk ser snille ut eller ikke. Å få velge hvem som skal bytte på å være der når livet suger, hadde betydd mye. Så mye penger vil det aldri bevilges psykiatrien, men det er gratis å drømme. 😛

 

 

 

Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)

Jeg har jo fortalt at jeg har en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det kan oppstå om et lite barn ikke får dekket det grunnleggende behovet for trøst og kjærlighet, eller om barnet møtes på en ikke-konsekvent måte. Da jeg var liten fikk jeg litt varierte reaksjoner fra foreldrene mine når jeg viste følelser som sinne eller gråt. Hovedsakelig latterliggjøring eller ignorering, men det kunne også være et eksplosivt sinne. En så uforutsigbar reaksjon forvirrer barnet, og er veldig skadelig.

Som jeg skriver i den primitive ordlisten min: Det gjør at barnet i relasjoner får en spesiell form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår.

Jeg skrev også at dette er noe jeg fremdeles gjør i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente».

owl
Lykkelig uvitende om å være beglodd. Foto: pxhere.com

 

En ting jeg ikke innså da jeg begynte å blogge i januar, var at å skrive åpent om det jeg tenker eller føler, på en måte er som å slippe folk innpå meg. Og jeg kjente det da jeg kom hjem etter en liten «pause» på DPS og så hvor mange som har vært inne og lest forrige innlegg, at jeg får et enormt behov for å jage folk vekk, eller fjerne ethvert spor av bloggen. 😛

Jeg skal ikke gjøre det, altså. Løsningen blir å snakke med psykologen om det i uken som kommer, og finne en måte å håndtere den følelsen på. Men det var litt interessant og overraskende å oppdage at den reaksjonen kan gi utslag på denne måten også. «Hyggelig at de leste innlegget, men nå må jeg få dem bort igjen», tenkte jeg først. Men så konkluderte jeg med at så sporadisk som jeg oppdaterer, faller de fleste av lasset uansett. Det er greit. We’re cool. 😎

I mellomtiden lukker jeg øynene for statistikken, og later som jeg «taler» til et lite rom med tomme stoler. Tryggest sånn.

«Poesi-terapi»

Jeg forsøkte meg på et slags eksperiment nå i februar, hvor jeg den første uken skrev ned en setning eller to så snart jeg våknet av et mareritt. Uten å lese hva jeg skriver, eller hva jeg har skrevet tidligere. Bare få det ut. For å gjøre det litt enklere å komme i gang, startet alle nye setninger med «Hva om».

Og nå skriver jeg det her, til spott og spe.  Eller til analyse, for dem som måtte drive med sånt. Om det virker en smule kaleidoskopisk så er det fordi det er nettopp dét det er! Det er etter min mening svært usammenhengende og tilfeldig, men samtidig er det en slags rød tråd. Ikke hadde det noe med marerittene å gjøre, heller. Der var det som alltid noen som jaget meg.

 

wake up
Foto: pxhere.com

 

Hva om jeg er bortkastet energi, som et ørlite sandkorn på universets sandstrand?
Hva om du ikke legger merke til at jeg blir borte når jeg forsvinner for godt?
Hva om jeg står så nær kanten av stupet at det bare er plass til én person der?
Hva om jeg ikke forstår hvordan jeg havnet her?
Hva om jeg forflytter meg i sneglefart selv når jeg føler at jeg løper maraton?
Hva om jeg taper viktigere kamper enn de jeg har vunnet?
Hva om jeg ikke ser hva som kunne betydd noe?
Hva om jeg ikke er noen, men ser alt, og likevel usynlig?
Hva om jeg feilberegner hvor lang tid alt vil ta?
Hva om jeg tar opp noens plass her, noen som ville utrettet noe?

Tror det er lurt at jeg skriver anonymt. 😀

Photoshoot og fasade

Før jul var jeg ute på tur en dag for å få litt frisk luft, og klarne tankene. Det tok ikke lang tid å få kalde, røde kinn selv om det var sol, og jeg rakk til og med opparbeide litt appetitt til middag. Det kunne vært et godt minne å ta med seg videre gjennom en tung vinter, men det hele ble i stedet forurenset av en blogger som hadde photoshoot.

Det som ved første øyekast så ut som en familie som foreviget en hyggelig dag ute, endte opp med å bli både triggende og ubehagelig å være vitne til.

Barna byttet på å sutre og gråte, og de voksne glefset til hverandre. Ytterklær ble pakket ut av en sekk, det ble skiftet – og skiftet tilbake igjen, før klærne ble lagt tilbake i sekken. Både barn og voksne så ukomfortable og misfornøyde ut.

Jeg satt og kikket på med en diger klump i magen. Da de begynte å heve stemmene, sluttet jeg å drikke kaffen min. Jeg holdt hodet hevet, men bak solbrillene vendte blikket mitt ned i snøen. Fasade, vet dere.

Det jeg var vitne til fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom. Album på album fulle av oppstilte bilder. Anstrengte smil som ikke nådde øynene. Bilder som aldri fanget hyggelige øyeblikk, men som ble tatt for å bevise at vi barna hadde det fint og fikk gode opplevelser.

At vår familie var akkurat som alle andre familier.

 

smile dandelion
Foto: pxhere.com

 

Bildene ble brukt mot meg i alle år. «Du ser da glad ut her?» «Det kan ikke ha vært ille.» «Hvorfor smiler du på bilder, men aldri ellers?». Alle hadde en mening om hvordan det egentlig hadde vært i min familie. Alle forholdt seg til fasaden.

Min historie, mine minner fra da bildene ble tatt, betyr liksom ingenting. Alle kan jo se at jeg smiler, alle kan se at vi er ved severdigheter – sammen – og at vi ser veldig A4 ut. Bildene viser ikke stemningen mellom oss, eller raserianfallene til moren min når ting ikke gikk hennes vei.

Jeg husker et irritert og hvesende «Smil, da!» fra en forelder, jeg husker klesskift og hardhendt børsting av hår. Jeg husker instruksjoner. «Hold denne!» «Gjør sånn!» «Legg armene rundt hverandre!» «Stå litt på tå så du ser høyere ut!». Jeg hatet de dagene, jeg hatet å bli tatt bilde av, og jeg hatet at foreldrene mine jobbet så aktivt for å skjule hva som skjedde hjemme.

Det fyller med meg en stor tristhet når jeg tenker tilbake på den skuespillertilværelsen. For det var det det var, når vi hadde photoshoot og når vi beveget oss utenfor husets fire vegger. Vi latet som vi var en lykkelig familie, vi latet som vi tok bilder spredt ut over året, for å sende med det forhatte julebrevet. Julebrevet som var fullt av løgn. Jo visst, vi hadde besøkt de og de menneskene, det og det landet, men skoleprestasjonene var veldig overdrevet, – resultatene fra fritidsaktivitetene like så.

Jeg ble invitert med på aktiviteter i tenårene basert på ting jeg «hadde elsket, og vært veldig flink til» som liten. Problemet var at det var løgn. Jeg elsket ikke aktiviteten, jeg ble tvunget til det. Ikke var jeg flink heller, resultatene ble pyntet på for å tekkes tonen i julebrevet og fasaden foreldrene mine higet etter.

Selv om jeg ikke har noe holdepunkt for å si at den bloggerens barn lider noen overlast i det daglige, så vet jeg så alt for godt hva en perfekt fasade kan skjule. Det føltes ikke godt å bli minnet på dette, og det gjør meg veldig lei meg å tenke på at det vokser opp en ny generasjon barn som må holde ut photoshoots.

Jeg er bare veldig takknemlig for at hele min falsk-lykkelige barndom ikke ble foreviget på en blogg, slik at hele verden kunne se hvor falsk-lykkelige vi var, og protestere når jeg en dag var klar for å lette på sløret og fortelle min versjon. Det er helt grusomt å ikke eie sin historie. Stakkars, stakkars bloggerbarn.

 

PS: Jeg vet ikke hvem den bloggeren er. Har aldri sett henne, mannen eller barna før. Jeg leser bare to blogger, én handler om kunst, og det andre er en reiseblogg. Den eneste grunnen til at jeg vet hun er blogger, er hva hun og mannen utvekslet av ord seg i mellom. «Ta et nytt, jeg kan jo ikke bruke det der på bloggen!» «Husk at du må (mumle, mumle) for leserne!».