Rundt midnatt pleier jeg gjøre meg klar for å sove. Jeg har slitt med å sovne hele livet, men er ukuelig optimist når det gjelder akkurat det. Tenker alltid at i natt sovner jeg sikkert fort, selv om det aldri skjer.

Det er umulig for meg å ligge flatt i sengen, så jeg bygger opp en «støtte» av dyner og puter for å sitte mest mulig oppreist. Noen vil kanskje si at det ikke høres ut som en oppskrift for en god natts søvn, men hos meg blir panikken mer intens desto mer i vater jeg bokstavelig talt befinner meg. Den beste / roligste søvnen får jeg når jeg sitter rett opp og ned, gjerne lent inn mot en vegg. Det ga meg et lite smil om munnen å skrive den setningen, så behagelig synes jeg det er. 🙂

Fra jeg var liten av har jeg forbundet sengen min med skumle ting, så man trenger ikke være psykolog for å forstå hvorfor søvn er så vanskelig for meg. Aller helst skulle jeg kvittet meg med sengen og kjøpt en stressless til å sove i, men det er så innprentet i meg dette med «Hva vil folk si?». Jeg har nevnt tidligere at fasaden var viktig for familien min da jeg vokste opp, og den tankegangen sitter i marg og bein fremdeles. Hva folk måtte tenke om at jeg frakter sengen ut av leiligheten, det burde ikke ha noe å si. Det som betyr noe er å gjøre det som er bra for meg, men jeg får meg ikke til å være så «egoistisk».

En annen ting som er vanskelig er å ha det mørkt. Det var også skummelt da jeg var liten, og det kjenner jeg fortsatt på. Jeg har ingen problemer med å gå en tur i kveldsmørket, for det er jo utendørs. Så fort jeg kommer inn er det andre regler som gjelder. Bare det at lyspæren i gangen går, gjør at hjertet løper løpsk og katastrofetankene kommer. Farlig! Jeg har alltid minst fire lyspærer av hver størrelse liggende, sånn i tilfelle alt skulle skjære seg og flere lyspærer slukkes på en og samme helligdag. 😳

Selv om jeg kryper under dyna, dimmer lyset og ikke åpner Mac eller mobil, blir jeg alltid liggende våken i flere timer. Da er det fint å ha en stor og interessant verden inni seg. Jeg har fått resept på innsovningstabletter fra legen min, men jeg hentet dem aldri ut. Dette handler også om å ha kontroll, for når man tar slike tabletter så klarer ikke kroppen kjempe i mot; man sovner. Og den som sover kan som kjent ikke være på vakt.

Jeg er litt usikker på om det er «hele meg» som ikke klarer å sove, eller om det er en eller flere deler som tar over og bestemmer at det blir for skummelt. Det er fortsatt nytt å tenke sånn, så jeg er ikke helt komfortabel med å kjenne ordentlig etter når jeg ikke er på kontoret til psykologen min. Der tror jeg forresten at jeg skulle klart å sovne, om hun satt og passet på. Så søvnproblemene handler definitivt om mangel på trygghet.

Ventetiden (når jeg skal sove) blir ofte avbrutt av et flashback. Det kan vare fra ca 20-30 minutter til 3-4 timer. Etterpå blir jeg enda mer utslitt, og enda mer redd, men det blir selvfølgelig ikke enklere å sovne da.

Noen ganger gir jeg opp prosjektet, og bare står opp igjen. Andre ganger blir jeg liggende helt til jeg sovner, selv om det er lenge etter at solen har stått opp. Det siste alternativet der hjelper ikke på døgnrytmen min, selv om jeg sjelden sover mer enn 3 timer i strekk.

I løpet av dagen passer jeg på å få frisk luft, om det så bare er når jeg henter posten. De dagene kan jeg stå ved postkassen og trekke pusten ekstra dypt noen ganger, bare for å «få med meg mest mulig» før jeg går inn igjen. Andre dager klarer jeg å gå en tur eller to, gjerne morgen og kveld. Det er godt for hjernen også at kroppen får strekke på seg, det er ingen myte at man blir lettere til sinns av litt mosjon.

De dagene jeg har gitt opp å få sove om natten, pleier jeg å ta en liten lur om ettermiddagen. Jeg har en nabo som har en bil med mye lyd i, og denne naboen pleier å kjøre avgårde litt før klokken fire. Så jeg bruker den bilen som «vekkerklokke», og kryper under pleddet mitt en halvtimes tid før. Jeg rekker som regel akkurat å duppe av før bilen kjører avgårde, så det er vel mer en power nap enn ordentlig søvn.

For noen år tilbake fikk jeg et ark om søvnhygiene av legen min. Jeg fulgte det slavisk et halvt års tid, men konkluderte med at det ikke var bra for meg. Det gjorde meg mye dårligere å ha det mørkt i rommet, og ikke minst mye mer redd. Jeg har vel aldri sovet så lite som jeg gjorde de månedene. Å lage mine egne løsninger ut i fra behovene mine, har vært bedre, selv om det er langt fra å være optimalt.

Søvnproblemer gir økt risiko for angst og depresjon, men det har jeg jo alt. Jeg ble og fortalt at dårlig søvn øker sjansen for at man på sikt kan utvikle hjerteinfarkt, astma, fibromyalgi, leddgikt, benskjørhet og hodepine. Litt usikker, for det er noen år siden, men mener legen min sa at man kunne lese mer om det hos Folkehelseinstituttet.

En annen ting som forsterker koblingen mellom søvn og angst, er søvnparalyse. Jeg opplever det mellom 3 og 5 ganger i året. Det er så skummelt! Det som skjer er at man våkner og er helt lammet, det går ikke an å lee på så mye som en lilletå. Jeg klarer å puste, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. I tillegg har jeg ofte hallusinasjoner når jeg er paralysert, så det føles som det er noen i rommet.

Jeg tror ikke det varer så veldig lenge, kanskje er det noen sekunder, kanskje noen minutter. Det hjelper ikke å tenke at det er ufarlig og snart går over, for der og da er man bokstavelig talt lammet av skrekk.

Paralyse av musklene er for så vidt helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse. Det skal visst hjelpe å sove på siden, for dette skjer lettere om man ligger på ryggen. Selv opplever jeg det selv om jeg halvveis sitter.

Det verste med søvnparalysen, for meg, er at det på en måte bekrefter at det er farlig å sove. Jeg klarer ikke overbevise meg selv om at søvn er harmløst så lenge jeg opplever dette en håndfull ganger i året.