Å være til bry

Det er ingen hemmelighet at deprimerte mennesker er krevende for de rundt dem. De tapper sine kjære for krefter, fordi det koster mye å holde både seg selv og den som har det vondt oppe. Men når man er glad i noen, så stiller man selvfølgelig opp for dem selv når de er deprimerte og suger ut alt man har av energi. Det er ikke for alltid, det er klart man trår til når en venn eller et familiemedlem trenger en!

Jeg stiller også gjerne opp om noen trenger det. Ikke fordi jeg håper de skal gjengjelde tjenesten en dag, men fordi det føles bra å gjøre noe positivt for noen. Det føles sikkert sånn for alle mennesker, men jeg tror jeg kjenner ekstra mye på behovet for å bidra fordi jeg er ufør. Da er man som kjent en kvise på samfunnets rumpe, og ubrukelig uansett hvordan man ser det.

Men når bordet snur, natten blir mørkere enn svart, og det er jeg som har behov for støtte, så trekker jeg meg heller unna dem som kanskje kunne ha stilt opp. Jeg er så redd for å være en av dem som drar alle andre ned, der jeg kommer med den tunge, mørke skyen tredd nedover ørene. For i mitt tilfelle så letter aldri skyen. Den vil alltid være der. Jeg kan lære å leve med den, lære å håndtere den, men jeg blir ikke kvitt den.

 

bw man
Foto: pxhere.com

Og det kjenner jeg også veldig på, dette med å så gjerne ville være flink. Det «riktige» i en slik situasjon ville vært å la andre stille opp og støtte så godt de kan, lire av seg floskler og føle at de gjør noe positivt for meg. Men jeg føler at det nesten er som å lyve, når jeg vet at det ikke hjelper. Hvorfor skal jeg la dem tappe seg for krefter og brenne opp energien uten grunn?

Så jeg svarer «Å, du vet, det går opp og ned. Ja, sånn er det jo for alle.» 😐 når noen spør, i stedet for det ærlige «Det går så jævlig dritt nå, det er som å trekke pusten under vann, jeg ser ingen lyspunkter, å ta på sokkene om morgenen føles like umulig som å klatre opp Mount Everest uten ben og armer, og jeg føler meg overkvalifisert til en Nobelpris i awesomeness bare for å velge å eksistere i dag. Fatter du hvor inni helvete slitsomt det er å være meg akkurat nå!? 😥 😥 😥 Kan du stryke meg over håret, lage kakao og bake rundstykker, og bare være her og passe på meg til verden blir snill igjen?». 

Gud forby at andre får være der for meg. Hvorfor skal det være så vanskelig å slippe dem til?

Jeg er feil

Jeg føler meg som en spurv i et akvarium, som en nyfødt giraff på Nordpolen. Verden er ikke for meg. Jeg prøver så hardt å passe inn, men jeg hører ikke til her…

 

hammer
Foto: pxhere.com

 

… på en veldig trist, men ikke-suicidal måte.

Januar 2018

Slik så januar ut for min del:

31 dager med dissosiasjon
31 dager med flashbacks
24 dager hvor jeg klarte å dusje og vaske håret
21 dager hvor jeg fikk meg litt søvn
19 dager med spilling på mobilen
14 dager med minst én form for husarbeid (oppvask, klesvask, rydding, etc)
11 dager hvor jeg gikk ut på tur, hvorav åtte av dem to ganger på samme dag
9 dager jeg ikke klarte / husket / rakk å spise
8 dager med tran og vitaminer
7 dager sengeliggende, kun toalettbesøk
5 dager med time hos psykologen
4 dager hvor jeg fikk i meg medisinene til rett tidspunkt
4 dager hvor jeg ikke fikk i meg væske
3 dager med trening
3 dager hvor jeg skrev blogginnlegg (ca en time totalt pr dag)
2 dager med Netflix-binge
og 1 kinobesøk med tilhørende smågodt.

 

Dette er ikke mye å skryte av. I sommerhalvåret er det lettere å komme seg ut på tur, for da er det mindre smerter i kroppen. De dagene jeg vet jeg ikke skal ut gidder jeg ikke sminke meg heller, selv om jeg vet jeg føler meg bedre når jeg gjør det. Ond sirkel, det der.

 

stairs
Hjernen min i disse dager. Foto: pxhere.com

Enkelte dager dissosierer jeg så så hyppig eller lenge at det føles som den dagen falt helt ut av kalenderen. Da får jeg naturligvis ikke i meg mat, drikke og medisiner slik jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner det i kroppen om jeg ikke har tatt medisinene den dagen, det minner litt om å være bakfull, og er med andre ord noe jeg ikke ønsker å oppleve.

Flaks for meg at jeg ikke har en fasade å opprettholde i sosiale medier. 😉 Apropos SOME, jeg har en Facebookkonto knyttet til noen spill jeg bruker for å distrahere meg selv. Enkelte spill gjør det nødvendig å legge til «venner» for å komme noen vei. Kontoen benyttes utelukkende til det. Jeg føler ikke et behov for å konstant sammenligne min verden med fasaden til mine bekjente. Det er totalt uinteressant for meg å se andres selfies, middager, unger og ferieturer. Ved å holde meg unna har jeg sluppet å trykke like på ting jeg ikke liker for å fôre andres ego.

Jeg vet min tilværelse er deprimerende for andre, og tro meg, det føles ikke som noen piknik for meg heller. Men vi mennesker er tilpasningsdyktige, og vi er i bevegelse. Livet mitt har ikke alltid sett slik ut, og jeg tror ikke det alltid kommer til å gjøre det for all fremtid heller. Dette vil forhåpentligvis være enda en fase av livet jeg ser tilbake på og tenker «Kudos for at du holdt ut! Du forstod ikke hva du klamret deg fast for, men visst faen var det verdt det.» 

Og det er vel det alt bunner ut i. Den deprimerende oversikten over januar, skamfølelsen over å ikke være som alle andre, å være åpen om det i bloggform selv om jeg er anonym og per definisjon ikke åpen. Jeg har et håp om at det blir bedre. Samme hvor kjip 2018 har vært til nå; det er strengt tatt fantastisk sammenliknet med barneårene. Det er ingen som skader meg nå, selv om det oppleves slik under et flashback.

Jeg står fritt til å isolere meg når jeg trenger det, og burde ikke skamme meg over det. Like lite som jeg burde føle skam den dagen behovet går over, og jeg åpner ytterdøren og hilser på naboene igjen. Vi blir liksom ikke helt fortrolige, annerledesheten og jeg.

Søvn

Rundt midnatt pleier jeg gjøre meg klar for å sove. Jeg har slitt med å sovne hele livet, men er ukuelig optimist når det gjelder akkurat det. Tenker alltid at i natt sovner jeg sikkert fort, selv om det aldri skjer.

Det er umulig for meg å ligge flatt i sengen, så jeg bygger opp en «støtte» av dyner og puter for å sitte mest mulig oppreist. Noen vil kanskje si at det ikke høres ut som en oppskrift for en god natts søvn, men hos meg blir panikken mer intens desto mer i vater jeg bokstavelig talt befinner meg. Den beste / roligste søvnen får jeg når jeg sitter rett opp og ned, gjerne lent inn mot en vegg. Det ga meg et lite smil om munnen å skrive den setningen, så behagelig synes jeg det er. 🙂

Fra jeg var liten av har jeg forbundet sengen min med skumle ting, så man trenger ikke være psykolog for å forstå hvorfor søvn er så vanskelig for meg. Aller helst skulle jeg kvittet meg med sengen og kjøpt en stressless til å sove i, men det er så innprentet i meg dette med «Hva vil folk si?». Jeg har nevnt tidligere at fasaden var viktig for familien min da jeg vokste opp, og den tankegangen sitter i marg og bein fremdeles. Hva folk måtte tenke om at jeg frakter sengen ut av leiligheten, det burde ikke ha noe å si. Det som betyr noe er å gjøre det som er bra for meg, men jeg får meg ikke til å være så «egoistisk».

En annen ting som er vanskelig er å ha det mørkt. Det var også skummelt da jeg var liten, og det kjenner jeg fortsatt på. Jeg har ingen problemer med å gå en tur i kveldsmørket, for det er jo utendørs. Så fort jeg kommer inn er det andre regler som gjelder. Bare det at lyspæren i gangen går, gjør at hjertet løper løpsk og katastrofetankene kommer. Farlig! Jeg har alltid minst fire lyspærer av hver størrelse liggende, sånn i tilfelle alt skulle skjære seg og flere lyspærer slukkes på en og samme helligdag. 😳

Selv om jeg kryper under dyna, dimmer lyset og ikke åpner Mac eller mobil, blir jeg alltid liggende våken i flere timer. Da er det fint å ha en stor og interessant verden inni seg. Jeg har fått resept på innsovningstabletter fra legen min, men jeg hentet dem aldri ut. Dette handler også om å ha kontroll, for når man tar slike tabletter så klarer ikke kroppen kjempe i mot; man sovner. Og den som sover kan som kjent ikke være på vakt.

puppies sleep
Foto: pxhere.com

Jeg er litt usikker på om det er «hele meg» som ikke klarer å sove, eller om det er en eller flere deler som tar over og bestemmer at det blir for skummelt. Det er fortsatt nytt å tenke sånn, så jeg er ikke helt komfortabel med å kjenne ordentlig etter når jeg ikke er på kontoret til psykologen min. Der tror jeg forresten at jeg skulle klart å sovne, om hun satt og passet på. Så søvnproblemene handler definitivt om mangel på trygghet.

Ventetiden (når jeg skal sove) blir ofte avbrutt av et flashback. Det kan vare fra ca 20-30 minutter til 3-4 timer. Etterpå blir jeg enda mer utslitt, og enda mer redd, men det blir selvfølgelig ikke enklere å sovne da.

Noen ganger gir jeg opp prosjektet, og bare står opp igjen. Andre ganger blir jeg liggende helt til jeg sovner, selv om det er lenge etter at solen har stått opp. Det siste alternativet der hjelper ikke på døgnrytmen min, selv om jeg sjelden sover mer enn 3 timer i strekk.

I løpet av dagen passer jeg på å få frisk luft, om det så bare er når jeg henter posten. De dagene kan jeg stå ved postkassen og trekke pusten ekstra dypt noen ganger, bare for å «få med meg mest mulig» før jeg går inn igjen. Andre dager klarer jeg å gå en tur eller to, gjerne morgen og kveld. Det er godt for hjernen også at kroppen får strekke på seg, det er ingen myte at man blir lettere til sinns av litt mosjon.

De dagene jeg har gitt opp å få sove om natten, pleier jeg å ta en liten lur om ettermiddagen. Jeg har en nabo som har en bil med mye lyd i, og denne naboen pleier å kjøre avgårde litt før klokken fire. Så jeg bruker den bilen som «vekkerklokke», og kryper under pleddet mitt en halvtimes tid før. Jeg rekker som regel akkurat å duppe av før bilen kjører avgårde, så det er vel mer en power nap enn ordentlig søvn.

For noen år tilbake fikk jeg et ark om søvnhygiene av legen min. Jeg fulgte det slavisk et halvt års tid, men konkluderte med at det ikke var bra for meg. Det gjorde meg mye dårligere å ha det mørkt i rommet, og ikke minst mye mer redd. Jeg har vel aldri sovet så lite som jeg gjorde de månedene. Å lage mine egne løsninger ut i fra behovene mine, har vært bedre, selv om det er langt fra å være optimalt.

Søvnproblemer gir økt risiko for angst og depresjon, men det har jeg jo alt. Jeg ble og fortalt at dårlig søvn øker sjansen for at man på sikt kan utvikle hjerteinfarkt, astma, fibromyalgi, leddgikt, benskjørhet og hodepine. Litt usikker, for det er noen år siden, men mener legen min sa at man kunne lese mer om det hos Folkehelseinstituttet.

En annen ting som forsterker koblingen mellom søvn og angst, er søvnparalyse. Jeg opplever det mellom 3 og 5 ganger i året. Det er så skummelt! Det som skjer er at man våkner og er helt lammet, det går ikke an å lee på så mye som en lilletå. Jeg klarer å puste, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. I tillegg har jeg ofte hallusinasjoner når jeg er paralysert, så det føles som det er noen i rommet.

Jeg tror ikke det varer så veldig lenge, kanskje er det noen sekunder, kanskje noen minutter. Det hjelper ikke å tenke at det er ufarlig og snart går over, for der og da er man bokstavelig talt lammet av skrekk.

Paralyse av musklene er for så vidt helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse. Det skal visst hjelpe å sove på siden, for dette skjer lettere om man ligger på ryggen. Selv opplever jeg det selv om jeg halvveis sitter.

Det verste med søvnparalysen, for meg, er at det på en måte bekrefter at det er farlig å sove. Jeg klarer ikke overbevise meg selv om at søvn er harmløst så lenge jeg opplever dette en håndfull ganger i året.

Hvorfor jeg valgte å blogge

Dette er min første blogg. Jeg er ikke spesielt flink til å ordlegge meg, så det kan være dette får en brå slutt, men jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Som jeg er så vidt innom på siden intro, så fikk jeg nylig diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Det er veldig forvirrende for meg å oppdage hva det går ut på, og jeg føler et stort behov for å lufte tankene mer enn den ukentlige timen hos psykologen.

Jeg har tidligere skrevet dagbok, men når jeg kun skriver for meg selv har jeg en tendens til å bruke mange forkortelser og stikkord. Det gir kanskje mening der og da, men når man ser tilbake på det noen år senere må man nok være kryptolog for at ordene skal gi mening. Denne uoversiktlige og skremmende fasen tror jeg er fin å dokumentere, slik at jeg kan bla meg tilbake når jeg en dag i fremtiden føler at progresjonen har stagnert, og jeg lurer på om terapi egentlig er verdt det. For den dagen kommer. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

 

hand typing
Foto: pxhere.com

For meg er anonymiteten viktig. Det gjør at jeg ikke trenger å sensurere meg selv i like stor grad, og jeg risikerer ikke at naboer eller frisøren stiller meg spørsmål en dag jeg ikke er sterk nok til å snakke om det. Det handler om en opplevelse av kontroll. Om det skulle komme spørsmål her inne, kan jeg velge å svare på det når jeg har overskudd til det.

Det samme gjelder blogginnleggene. De kan jeg skrive på relativt gode dager, og publisere temmelig jevnt og trutt selv om jeg ikke orker å slå på mac’n en uke. Helt til jeg har hatt så mange dårlige dager på rad at jeg går tom… det kommer nok til å skje innimellom. Heldigvis for meg er ikke selvfølelsen min linket til sidevisninger, likes og kommentarer. 🙄

Bortsett fra å legge press på meg selv for å skrive hele ord og setninger, tror jeg blogging kan være med på å gi hverdagen min en slags struktur. Dagene har lett for å gli over i hverandre når man ikke har en jobb å gå til, så man får ta med seg det man får, for å si det sånn.

Innholdet i bloggen vil bli sentrert rundt hverdagslige utfordringer, samt diagnosene mine, som ut over den nevnte dissosiative lidelsen, er PTSD og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Og for å toppe det hele; en spiseforstyrrelse.

Det er nok å ta av fra min private Pandoras eske, så jeg overlater blogging om dagens outfit og botox til dem som er opptatt av sånt. ⛔️

Men kjernen i det hele, hvorfor jeg valgte blogg som metode, tror jeg handler om et behov for å bli hørt. Jeg trenger å bli lyttet til, fordi i mine drøyt 30 år på kloden er det kun psykologen min som virkelig har hørt hva jeg har sagt. Og hun har ikke vært i livet mitt alt for lenge.

Helt fra jeg var liten har jeg vært vant til at det jeg har å si, det jeg har behov for å sette ord på, ikke er verdt å lytte til. Jeg tror (og håper) bloggen kan bli min måte å finne en stemme på, rett og slett.

Photoshoot og fasade

Før jul var jeg ute på tur en dag for å få litt frisk luft, og klarne tankene. Det tok ikke lang tid å få kalde, røde kinn selv om det var sol, og jeg rakk til og med opparbeide litt appetitt til middag. Det kunne vært et godt minne å ta med seg videre gjennom en tung vinter, men det hele ble i stedet forurenset av en blogger som hadde photoshoot.

Det som ved første øyekast så ut som en familie som foreviget en hyggelig dag ute, endte opp med å bli både triggende og ubehagelig å være vitne til.

Barna byttet på å sutre og gråte, og de voksne glefset til hverandre. Ytterklær ble pakket ut av en sekk, det ble skiftet – og skiftet tilbake igjen, før klærne ble lagt tilbake i sekken. Både barn og voksne så ukomfortable og misfornøyde ut.

Jeg satt og kikket på med en diger klump i magen. Da de begynte å heve stemmene, sluttet jeg å drikke kaffen min. Jeg holdt hodet hevet, men bak solbrillene vendte blikket mitt ned i snøen. Fasade, vet dere.

Det jeg var vitne til fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom. Album på album fulle av oppstilte bilder. Anstrengte smil som ikke nådde øynene. Bilder som aldri fanget hyggelige øyeblikk, men som ble tatt for å bevise at vi barna hadde det fint og fikk gode opplevelser.

At vår familie var akkurat som alle andre familier.

 

smile dandelion
Foto: pxhere.com

 

Bildene ble brukt mot meg i alle år. «Du ser da glad ut her?» «Det kan ikke ha vært ille.» «Hvorfor smiler du på bilder, men aldri ellers?». Alle hadde en mening om hvordan det egentlig hadde vært i min familie. Alle forholdt seg til fasaden.

Min historie, mine minner fra da bildene ble tatt, betyr liksom ingenting. Alle kan jo se at jeg smiler, alle kan se at vi er ved severdigheter – sammen – og at vi ser veldig A4 ut. Bildene viser ikke stemningen mellom oss, eller raserianfallene til moren min når ting ikke gikk hennes vei.

Jeg husker et irritert og hvesende «Smil, da!» fra en forelder, jeg husker klesskift og hardhendt børsting av hår. Jeg husker instruksjoner. «Hold denne!» «Gjør sånn!» «Legg armene rundt hverandre!» «Stå litt på tå så du ser høyere ut!». Jeg hatet de dagene, jeg hatet å bli tatt bilde av, og jeg hatet at foreldrene mine jobbet så aktivt for å skjule hva som skjedde hjemme.

Det fyller med meg en stor tristhet når jeg tenker tilbake på den skuespillertilværelsen. For det var det det var, når vi hadde photoshoot og når vi beveget oss utenfor husets fire vegger. Vi latet som vi var en lykkelig familie, vi latet som vi tok bilder spredt ut over året, for å sende med det forhatte julebrevet. Julebrevet som var fullt av løgn. Jo visst, vi hadde besøkt de og de menneskene, det og det landet, men skoleprestasjonene var veldig overdrevet, – resultatene fra fritidsaktivitetene like så.

Jeg ble invitert med på aktiviteter i tenårene basert på ting jeg «hadde elsket, og vært veldig flink til» som liten. Problemet var at det var løgn. Jeg elsket ikke aktiviteten, jeg ble tvunget til det. Ikke var jeg flink heller, resultatene ble pyntet på for å tekkes tonen i julebrevet og fasaden foreldrene mine higet etter.

Selv om jeg ikke har noe holdepunkt for å si at den bloggerens barn lider noen overlast i det daglige, så vet jeg så alt for godt hva en perfekt fasade kan skjule. Det føltes ikke godt å bli minnet på dette, og det gjør meg veldig lei meg å tenke på at det vokser opp en ny generasjon barn som må holde ut photoshoots.

Jeg er bare veldig takknemlig for at hele min falsk-lykkelige barndom ikke ble foreviget på en blogg, slik at hele verden kunne se hvor falsk-lykkelige vi var, og protestere når jeg en dag var klar for å lette på sløret og fortelle min versjon. Det er helt grusomt å ikke eie sin historie. Stakkars, stakkars bloggerbarn.

 

PS: Jeg vet ikke hvem den bloggeren er. Har aldri sett henne, mannen eller barna før. Jeg leser bare to blogger, én handler om kunst, og det andre er en reiseblogg. Den eneste grunnen til at jeg vet hun er blogger, er hva hun og mannen utvekslet av ord seg i mellom. «Ta et nytt, jeg kan jo ikke bruke det der på bloggen!» «Husk at du må (mumle, mumle) for leserne!». 

En sped begynnelse

Jeg fikk et akutt behov for å skrive da jeg fikk forklart diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Kan ikke huske å ha kjent noe lignende da legen min stemplet meg med PTSD for mange år siden, men så er ikke den diagnosen spesielt myteomspunnet heller. En dissosiativ lidelse har for meg litt «freak show» over seg. Alle har spørsmål, alle vil ha en forklaring, ingen har hørt om det før.

For meg er det ikke fullt så mystisk, men det var derimot en svært sjokkerende opplevelse å få beskrevet så detaljert hvordan jeg oppfatter meg selv og mitt nåværende liv. Jeg er ikke vant til å bli forstått. På den ene siden er det absurd å vite at å være meg er diagnosemateriale, men samtidig er det utrolig deilig å forstå bittelitt mer av meg selv.

Jeg skal forklare begrepene nærmere ved en annen anledning. Akkurat nå begynner byen å våkne til liv, så jeg skal gi opp prosjekt søvn, kle på meg, og ut og gå i snøen en liten stund.