Gjensynsglede

I helgen fikk jeg endelig tilbrakt litt tid med barnet igjen. Det var veldig etterlengtet, for oss begge. Jeg var ikke klar for overnattingsbesøk, men hjelpsomme familiemedlemmer på farssiden sørget for at barnet og jeg fikk noen timer sammen både lørdag og søndag.

 

cat dog
Foto: pxhere.com

Det er viktig, særlig for barnet, å sees igjen om ikke så alt for lenge. Planen er å kjøre samme opplegg neste helg, om jeg ikke skulle være klar for overnatting. Jeg tror at å gjenoppta rutinen så raskt som mulig vil være bra for både liten og stor. (Og nå snakker jeg om barnet og meg, ikke om delene mine.) 😉

En kort oppdatering på tingenes tilstand, altså. Jeg hadde lyst til å dele det som er bra også, og ikke bare klage. ❤

Podkast og kveldsbønn

For en tid tilbake abonnerte jeg på podkasten Ulrikkes univers. Jeg har som kjent ikke hatt det så bra i vår, så det er først nå de siste par dagene jeg har hatt overskudd til å høre på den. I natt var jeg klar for episode 6, som handlet om tro.

Ett minutt inn i episoden hører jeg en kvinne synge; «Kjære gud, jeg har det godt». PANG. Jeg traff en murvegg idet hun sang det første ordet. Jeg visste hva som kom. Et vell av følelser traff meg hardt i magen, jeg begynte å hyperventilere og bilder føk gjennom hodet i et raskt tempo.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Kjære gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått», stille gråt, en liten kropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med en kreativ måte å ta livet av meg på.

For mange barn er det skolen som er et helvete, men for meg var skolen et fristed. I klasserommet satt jeg på rekken inn mot veggen, og kunne duppe av uten å avsløres. Vel, noen ganger. Det hendte jeg ble tatt. Og fikk telefon hjem.

Jeg lurer på hva læreren tenkte når jeg ble helt hysterisk for å få telefon hjem. Lurte læreren noen gang på hvorfor?

«Du er god, du holder av meg. Kjære gud, gå aldri fra meg.»

 

doors
Å velge torturmetode. Foto: pxhere.com

 

Telefon hjem betydde at kvelden ville bli smertefull. Jeg tok omveier hjem. Gjorde lekser utendørs eller i et hus som hadde stått tomt i flere tiår. Men det er begrenset hvor lenge man kan utsette det uunngåelige. Før eller siden måtte jeg hjem. Det verste var når jeg måtte velge avstraffelse. Det stod ikke mellom husarrest eller kutt i lommepenger, for å si det sånn. Og når jeg selv hadde valgt det, var det ekstra fortvilende å «stå i det».

«Pass på liten og på stor.» 

Jeg tok tidlig en avgjørelse om at religion ikke var noe for meg. Men 12 år med hjernevasking var nok til å skremme meg for alltid. Konseptet «Dommens dag» gir meg fremdeles angst, selv om jeg ikke tror på at det kommer en dag hvor alle (levende og døde) får vite ALT alle noen gang har sagt, gjort og tenkt.

Det er nok det lille barnet i meg som er redd for hva andre skal tenke når de får vite hva «hun» gjorde. Hun gjorde ikke noe av det av fri vilje, men de voksne påstod at hun gjorde det fordi hun ville, eller likte det. Eller fordi hun var født for å tilfredsstille de voksne. Det var guds vilje, for å bruke deres ord.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Gud bevare far og mor», helt nummen – både følelsesmessig og kroppslig, en keitete tenåringskropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med å ta livet av søsknene mine. Det kom til et punkt hvor det å true med å drepe meg ikke hadde ønsket effekt, så hun gikk etter dem jeg var glad i.

Noen år senere, de seksuelle og fysiske overgrepene hadde tatt slutt. Jeg satt barnevakt for to barn i menigheten. Trygge unger, åpenbart. De så frem til kveldsstund med lesing og sang. Den sangen. Barna sang selv, heldigvis. Jeg tror ikke det ville endt godt om jeg måtte gjøre det. De sa god natt! med et smil om munnen. Sov søtt et kvarter senere, enda de ikke kjente meg så godt. Store kontraster.

«… og alle barn på jord.»

Misunnelse

Jeg er misunnelig på de som vokser opp nå, hvor det er så mye fokus på dette med overgrep, grenser og hva som er greit. De lærer om det både i barnehagen og på skolen. Selv NRK Super har fokus på saken.

Det har gjort meg ubetinget glad på barnas vegne, for den innsikten og kunnskapen de får er så utrolig viktig! Selv var jeg 15 år da jeg forstod at ikke alle barn levde under samme forhold som meg. Frem til da hadde jeg tatt for gitt at alle barn opplevde det samme.

Den siste uken, pluss/minus, har jeg ikke følt annet enn misunnelse. En side av meg selv jeg ikke liker å belyse, for å si det forsiktig. Det er vel en litt yngre delperson som har kontrollen nå, i og med at den voksne jeg alltid har vært glad for innsatsen som gjøres for å forebygge vold og overgrep.

Nå kjennes det som en gigantisk, brennende klo i magen. Det svir, det gjør vondt, jeg er kvalm og uvel, tårene presser på hele tiden, og det føles så utrolig urettferdig alt sammen.

Jeg skammer meg enormt over å føle det sånn, for det er jo utelukkende positivt når den nye praksisen kan forhindre overgrep og få barn til å si fra om de opplever noe grusomt eller ugreit.

Jeg har forsøkt å «tie ihjel» følelsen, men nå tenkte jeg å prøve omvendt taktikk. Kanskje det roer seg når jeg har skrevet om det? Troll pleier å sprekke i sollys, visstnok.

Frisk luft

I går kom jeg meg omsider ut en tur. Det hadde nesten blitt sommertemperatur siden sist jeg var ute. Så deilig! Jeg brukte de siste fire døgnene på å målrettet jobbe mot å klare denne turen, og det opplevdes som en belønning å bli møtt av varme.

Målet var bare å gå til butikken og handle nødvendigheter. Med tanke på hvor uoppnåelig det føltes for en uke siden er jeg veldig fornøyd med egen innsats. Lørdag er ingen god dag å stå i butikk-kø på, særlig ikke når kroppen er så utmattet at man kaldsvetter av å stå rett opp og ned. Men jeg klarte det.

Nå skal jeg jobbe for å få i meg litt næring fremover så det blir enklere å komme i gang med jevnlige turer igjen. Jeg forfaller fortere mentalt når jeg ikke er i aktivitet. Det er ganske skummelt å kjenne det så tydelig på både kroppen og tankene. Samtidig vekker det en motivasjon i meg til å bruke kroppen mens deler av den fortsatt fungerer bra. (Sammenlignet med psyken.) o_O

Dissosiative dager

Den siste uken føles mest som én eneste lang dag. Jeg blir like forundret hver gang mobilen sier fra at det er tid for medisiner, for det føles som jeg bokstavlig talt nettopp svelget forrige dose.

Det står tre asjetter og fire skåler på kjøkkenbenken. Tre gafler, fire skjeer og en liten gryte ligger i vasken. Jeg så to epleskrotter i søpla. Det er, i teorien, ni måltider. Ikke rart jeg er sliten. Jeg så i speilet at jeg er dehydrert. På nært hold avslører huden at jeg ikke har stelt pent med den i det siste.

Håret har hatt morgensveis i lang tid, så jeg er usikker på om jeg har dusjet. Det lukter ikke svette av meg selv om jeg har hatt mareritt, så forhåpentligvis har jeg bare skulket hårvasken. Kanskje musklene i armene ikke har fungert optimalt. Det skjer i blant.

Kjøleskapet er tomt, hybelkaninene yngler, luften er tung. Bena dirrer, musklene er helt anspent. De protesterer så fort jeg reiser meg og går litt. Konklusjonen er at jeg har sittet mye i ro den siste uken.

 

locked up
Foto: pxhere.com

 

Jeg har vært «helt til stede» i noen timer nå, det er mer enn nok tid til å riste av seg følelsen av mareritt eller flashback. Likevel føles det som om jeg sitter halvveis fast i det. Jeg har klart å trykke like noen ganger under Facebook-posten om når det er mamma som slår, og jeg har til og med svart en person. Men jeg husker ikke å ha gjort det.

«Anstrengelsen» ved å skrive frem til forrige setning, førte til kramper i overarmene. Musklene spente seg slik som i bena, og armene strammet seg tett inn mot kroppen til det gikk over. Det gjør vondt fortsatt, men nå er armene bevegelige igjen. Jeg vet ikke hvilken av diagnosene som fører til sånt, men det er ikke bare fordi jeg har vært i ro en uke. Det skjer når jeg er ute og går tur også. Derfor har jeg med kaffe, sånn at det skal se naturlig ut med en pause. Fasade, sant. Sukk.

Det er alltid så vanskelig å plukke seg selv opp. Hvor starter man når det ikke bare er å ta seg sammen? Jeg er ikke «giddalaus», for da hadde jeg klart å gjennomføre ting om det var en belønning i vente. Det får jeg ikke til nå. Tipper psykologen ville sagt noe om dette med å ha folk rundt seg, men det klarer jeg ikke. Jeg har nok med meg selv.

Jeg skulle vært ute og nytt været i disse dager. Forsynt meg grådig av solstråler og fuglekvitter. I stedet sitter jeg inne i halvmørket, hører bare naboene i korridoren.

«Have a little patience» skråles det fra en balkong. Jeg får ikke med meg resten av teksten, men den er sikkert sarkastisk. Synd jeg ikke er i humør til å se humoristisk på situasjonen min nå. 🙄

Men fortsetter det sånn som nå med dager tettpakket med dissosiasjon gjennom sommeren, vil det i det minste ikke oppleves som så lenge før jeg ser psykologen igjen. Det er da noe. 🙂

«Sommerferie»

På morgenen i dag fikk jeg en telefon fra psykologen som forklarte situasjonen som har oppstått. Jeg forstår hvorfor hun ikke har gitt lyd fra seg tidligere, og vi ble enige om å ta en tidlig sommerferie. Det betyr at jeg skal klare meg alene frem til august.

Det er lenge om jeg tenker på hvor mye barnedelene er fremme nå om dagen, men samtidig så er det allerede mai. Tre måneder er veldig lite når jeg sammenligner med katastrofetankene som har herjet i det siste: «Hun kommer aldri tilbake!» Joda, det gjør hun. Nå har jeg noe konkret å forholde meg til, og da blir det enklere å holde ut.

For å ta opp tråden fra forrige innlegg, hvor jeg nevner at det spøker for samværet i helgen som kommer, så kan jeg informere om at det er avlyst. Da trenger jeg ikke bruke tiden på å prøve å «ta meg sammen» frem til barnet kommer, men heller bruke de neste drøye to ukene på å bygge meg opp igjen.

Utforbakke

I disse dager går min verden litt i oppløsning. Rutinene sklir ut. Jeg er våken til fuglene begynner å kvitre, for jeg tør ikke sove. Omtrent som om verden skulle gått under om jeg ikke klarte å holde ut «nattskiftet». Når jeg hører byen våkne til liv føler jeg meg tryggere, og jeg klarer omsider å sove litt. Jeg har våknet av 9-nyhetene på P2, så det er ikke mye hvile kroppen får.

Jeg får ikke i meg mat. Vanligvis er det spiseforstyrrelsen min som tar kontroll over alt som angår mat når jeg har det vanskelig, men dette oppleves annerledes. Problemet nå er at jeg ikke klarer å spise. Maten vokser i munnen, som om jeg skulle hatt høy feber. Jeg har forsøkt alt fra frukt og brødskive med leverpostei til posesuppe. Det går dårlig.

Og jeg tør ikke presse meg selv når det er noe som kan være triggende, særlig ikke nå som jeg ikke vet når jeg ser psykologen min igjen.

Tror nok en del av dette er bekymring, fordi jeg ennå ikke vet hvorfor psykologen blir borte. Hun vet hvordan jeg reagerer på uvisshet, så jeg føler meg trygg på at hun vil ta kontakt så fort hun er i stand til det. Hjernen min benytter ventetiden til katastrofetanker. Selvfølgelig.

 

unhappy
Kort oppsummert… Foto: pxhere.com

 

Tårene triller med jevne mellomrom hele døgnet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Eller, jeg forstår at den emosjonelle berg- og dalbanen handler om at jeg blir utrygg når jeg ikke har oversikt og kontroll over situasjonen for øyeblikket, men det ville vært mer logisk om jeg hadde en indre uro eller var rastløs.

I disse dager forbinder jeg tårer utelukkende med å være lei seg, så da kan jeg vel konkludere med at den voksne jeg ikke er så mye fremme. Det er vel gjerne barne- eller ungdomsdeler som tenker så svart-hvitt. (Les mer om delpersoner her eller i min primitive ordliste.)

Jeg kommer meg ikke ut på tur. Det er viktig å være i bevegelse, for det gir meg mindre smerter i kroppen, OG det gjør meg litt lysere til sinns. Å ikke mestre det å ta på seg sko og jakke og åpne ytterdøren, det går ut over selvfølelsen. Jeg har ikke så innholdsrike dager til vanlig, så spaserturer pleier å være et høydepunkt for meg. Det er mange vakre sanseinntrykk ute i naturen, og det plager meg at jeg går glipp av dem.

Og på toppen av alt så slurver jeg med medisinene. Jeg har alarm på mobilen som sier fra når det er tid for påfyll, men jeg slumrer og slumrer helt til jeg blir så rasende av alt «maset» at jeg slår alarmen av. Da husker jeg i hvert fall ikke å ta dem. Om jeg kun får i meg halve døgndosen, så bidrar jo det også til at ting går dårligere.

Hvis ikke jeg klarer å stable meg litt på bena de neste seks-syv dagene, så blir det ikke besøk av barnet neste helg. Det er helt klart. Tanken gir meg blandede følelser. Vi ses så sjelden, så jeg vil nødig gi slipp på de dagene. Samtidig så er det viktig å ta vare på meg selv når ting er som de er, ellers blir det mye verre og da tar det enda lenger tid før vi sees. Dette livet suger.

Jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og hyle «URETTFERDIIIIIG!» nå. Som om dét skulle løse alle problemene. 🙄

På egne ben, for en stund

Rett før barnet mitt skulle komme på fredag, fikk jeg en telefon om at psykologen min blir borte på ubestemt tid. Timingen kunne ikke vært verre, på en måte. Jeg vet ikke hva som har skjedd ennå, men jeg vet hun tar kontakt så fort hun kan.

«Ubestemt tid» kan være to uker, men det kan og være to år. Uvisshet og meg er litt som bensin og åpen flamme. Det ender ikke godt. Jeg trenger å vite.

Om hun for eksempel sier at vi ikke sees på åtte måneder, så blir det vanskelig å håndtere. Samtidig er det enklere å forholde seg til en så lang og konkret pause, enn å ikke få vite noen ting før jeg plutselig får en ny time på sms om tre uker.

Det blir omtrent det samme når hun må utsette en time. Det er mye vanskeligere for meg enn de fem forutsigbare ukene jeg er «alene» hver sommer. Jeg er litt rar sånn.

Og så er jeg litt spent på hvordan dette slår ut på bloggen fremover. Om det å være uten samtalepartneren min gir meg et stort behov for å skrive, eller om det motsatte skjer. Jeg er i alle fall takknemlig for at dette ikke skjedde rett før jul eller påske

Natta, hjertet mitt

Barnet mitt er alltid så forventningsfull når jeg kommer inn på rommet for å si god natt. Det er som om vi ikke så hverandre på badet fem minutter tidligere. Vi ser begge frem til samtalen, til å lese eller bli lest for, le og legge planer for neste dag.

Det spiller ingen rolle hvor mye vi har skravlet gjennom dagen. Når kvelden kommer har alltid barnet så mye på hjertet. Det har heller ingenting å si om vi var uvenner en time tidligere; når det er sovetid er vi alltid bestevenner. Det er en av de fineste stundene mellom oss. Hjertelig, åpent, nært og tillitsfullt.

Samtidig føles det sårt. Vi setter aldri ordentlig ord på savnet. Elefanten i rommet. Jeg vet ikke om jeg ville klart å snakke om hvor stort savnet er, uten å bryte helt sammen. Men jeg lyver for meg selv og tenker at jeg unngår temaet for å beskytte barnet mitt.

Når jeg har en god periode får vi fire slike kveldsstunder sammen i løpet av en måned. Det føles så forsvinnende lite, men samtidig betyr det absolutt alt.

Bare fem dager igjen. ❤

Et «nærmeste pårørende»-dilemma

Når man logger inn på helsenorge.no, kan man følge med på egenandeler, bytte fastlege, få oversikt over vaksiner, timeavtaler, e-resepter og mye mer. Man finner også en oppføring med hvem som er ens nærmeste pårørende, for eksempel ektefelle og eventuelle barn.

Hos meg står foreldrene mine som nærmeste pårørende. Dere vet, de som er årsaken til at jeg har en dissosiativ lidelse, de som stod bak det meste jeg har opplevd av vold og overgrep, og de to jeg ikke vil ha i livet mitt. Og likevel, de er de første som får beskjed om jeg dør eller havner i en alvorlig ulykke. Jeg får dem ikke fjernet fra oversikten.

Jeg kan legge inn en beskjed i kjernejournalen om at de IKKE må kontaktes, uansett hva som skjer. (Har allerede gjort det.) Jeg kan legge til andre som skal kontaktes i stedet for dem. (Har gjort det óg.) Men det er ingen garanti for at det ønsket blir fulgt. Og det gjelder uansett bare helsevesenet, for politiet forholder seg jo ikke til helseopplysninger.

 

stuck
Grrr, de er over alt! Foto: pxhere.com

 

Apropos. Hva med en «kjernejournal» for politiet? Det høres kanskje ut som en spøk, men jeg mener det i fullt alvor. Et notat hvor man frivillig kan opplyse om ting som er viktig for politiet å vite om de må forholde seg til noen som ikke er A4. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne legge inn en smørbrødliste med krav om særbehandling, men hva med å åpne for at fastlegen eller psykologen kan komme med en kort uttalelse i alvorlige tilfeller? #julegavetips2018

I et tenkt scenario hvor jeg har et flashback utendørs og naboene opplever det som så skremmende at politiet blir tilkalt, da ville det uten tvil vært nyttig for politiet å vite hvilken diagnose jeg har. De kunne møtt meg på en langt bedre måte om de visste at jeg ofte får flashbacks, at jeg får panikk av å bli holdt fast, og at morske ansiktsuttrykk og høye stemmer gjør meg livredd.

Om de da kunne virkelighetsorientert meg, – fortalt på en rolig måte at det jeg stod i var noe som har skjedd, men som er over nå, og minnet meg på at jeg var trygg, – så ville det møtet blitt mindre krevende for både meg og dem. For selv om det er en barnedel som møter dem, vil jeg være i stand til å ta i mot instruksjoner. Men det kan de jo ikke vite om de ikke kjenner til personen som gråter hysterisk og virker livredd for noe som ikke er der. 😳

Tilbake til kjernejournalen; jeg føler meg så maktesløs. Jeg får liksom ikke slippe unna dem noe sted. Og jeg er langt fra den eneste som er fanget i pårørende-klisteret via informasjonen til Folkeregisteret. Hva med dem som bor på sperret adresse? Dem som endrer navn? Vil foreldre, ektefelle og andre man skjuler seg for likevel kunne finne ut av dette? Og i så fall hvorfor?

Det ga meg en diiiger klump i magen den dagen jeg oppdaget navnene deres i den oversikten, og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg blir minnet på det. 😦

Fra den ene til den andre

De siste par ukene har vært slitsomme, og ikke bare på grunn av påsken. Jeg har switchet mye mellom de ulike delene. Det føles som om jeg ikke rekker å fullføre en tankerekke før en ny del overtar «førersetet», hvilket gjør alle delene veldig frustrerte. Til sammen utgjør det svært mye frustrasjon! Jeg kjenner det mest som en indre uro. Litt som å klø innvendig, helt uten sjanse til å nå riktig sted.

Tidligere har det som oftest vært sånn at når barnedelen tok over, så gikk den voksne jeg helt i dvale. Jeg fikk stort sett ikke med meg hva som skjedde. Nå, derimot, observerer den voksne jeg nesten alt fra litt avstand. Nært nok til å se og høre det meste av hva som skjer, men for langt unna til å gripe inn.

At barnedelen for eksempel spiller Matchington (et tåpelig mobilspill) i tre timer, er ubeskrivelig kjedelig, irriterende og lite givende for den voksne. Og når den voksne lytter til fire episoder på rappen fra podkasten The Guardian’s Audio Long Read mens jeg stryker klær og vasker badet, holder barnedelen på å forgå av kjedsomhet.

Alt jeg gjør blir på en måte galt, det er umulig å gjøre hele meg fornøyd. Men jeg er jo ikke hel, jeg er fragmentert. Det er ekstra tydelig nå om dagen. Det hadde vært enklere om de delene som ikke var i kontroll kunne dissosiere eller «sove», for da kunne jeg konsentrert meg om å blidgjøre én del om gangen, uten at de andre ble misfornøyde.

Det har vært situasjoner nylig hvor den voksne jeg har vært nærmest hysterisk over hva barnedelen har klart å lire av seg. Om de som lyttet til det hadde sett at det var et barn som snakket, så ville det vært helt naturlig, men de så jo på en voksen kvinne. Jeg er så redd for hva vilt fremmede måtte tenke om meg at jeg er lettere andpusten når den voksne jeg er tilbake igjen.

 

dogs beach
Dette illustrerer delene mine som kjemper om å få viljen sin. Sukk. Foto: pxhere.com

 

Det er så absurd det hele. Og forvirrende. Jeg vet ikke helt om jeg selv fullt ut forstår hva jeg mener med det jeg skrev i de første avsnittene, så jeg kan bare forestille meg hvor forvirrende og rart det må være for alle andre. Det er lov til å le av det, jeg blir ikke fornærmet. Men jeg klarer ikke gjøre det selv riktig ennå, det må nok komme litt mer på avstand.

Jeg vet heller ikke om dette er en konsekvens av at jeg begynner å forstå mer av hva som skjer, og få mer oversikt, eller om det ville skjedd uansett. I så fall er det flaks jeg fikk diagnosen da jeg gjorde, for jeg ville blitt skremt herfra til evigheten om dette skjedde uten at jeg hadde hørt om dissosiativ lidelse.

Det er litt skremmende nå også, men det hjelper tross alt å forstå hva som skjer, og ikke minst hvorfor det skjer. Spørsmålene jeg har notert ned og skal stille psykologen neste uke er preget av hvordan den siste tiden har vært:

«Hva skjer om barnedelen tar helt over, og den voksne blir borte for godt?

Hva kan jeg gjøre for å tvinge den voksne tilbake i førersetet når jeg blir redd for hva de andre delene skal finne på?»

Jeg liker ikke helligdager

«Stakkars deg som ikke feirer», har jeg hørt flere ganger i forbindelse med jul og påske. Og jeg forstår hvorfor vanlige mennesker synes synd på sånne som meg. For dem så betyr disse dagene å være sammen med familien og gjøre hyggelige ting, slik de alltid har gjort. Med et sånt perspektiv er det ikke rart det oppleves stusselig å skulle være helt alene.

Men for meg så har helligdager alltid vært ensbetydende med mer vold, mer overgrep, mer frykt. At foreldrene mine hadde fri fra jobb ville si at de fikk mer tid og energi å bruke på oss. Og ikke på en god måte. Alle disse dagene vanlige folk elsker, forbinder kroppen min med fare. Den er mer anspent enn vanlig, selv om jeg vet jeg kan være alene hjemme bak en låst dør.

Resultatet er at jeg har flere flashbacks enn på ordinære hverdager, fordi høytiden i seg selv er en eneste lang trigger. Det er grunnen til at jeg ikke liker alt av hellig- og merkedager. Også fellesferie, fars-/morsdag og fødselsdagene til foreldrene mine, ja selv helt vanlige helger er utfordrende å håndtere. Jeg er så utslitt når hverdagen kommer, at det er vanskelig å beskrive.

 

easter bunny
Vi er flere som er utslitt etter påsken. Foto: pxhere.com

 

Innebærer det stengte butikker og/eller fri fra jobb og skole, så liker jeg det ikke. Når det er sagt, det gjør meg ingenting at andre er glade. Jeg kan gjerne høre på om noen forteller om planene for ferien og oppriktig glede meg på deres vegne, men innerst inne er jeg veldig lettet for at jeg slipper å gjøre som dem. At jeg ikke har en stor familie å opprettholde fasaden overfor.

For mange må det visst være skitur med appelsin og kvikklunsj, samt påskelam og brettspill på hytta for å være verdt noe. Det er «synd på» oss som ikke opplever det. Hvorfor? Det er da ikke verre for meg enn ca 7,5 milliarder andre som ikke feirer påsken på tradisjonelt norsk vis? 😛

Jeg har ikke hatt det like fælt hele uken. Innimellom alle flashbacks har det vært noen fine turer ut i solen, med og uten kaffe. Og jeg så en film den ene dagen. Nå som 2. påskedag snart er over, kjenner jeg at kroppen begynner å slappe litt av igjen. Så da blir det litt enklere å være meg, frem til neste «rød dag» i kalenderen.

Der andre sukker tungt og tenker på arbeidsuken som venter, har jeg sommerfugler i magen fordi hverdagen og rutinene er tilbake igjen. Jeg ser frem til neste time hos psykologen, post i postkassen, lange bilkøer morgen og ettermiddag, og at folk ikke lenger har tid til å slå av en prat når jeg er ute og går tur. 😳

 

Og om noen nå skulle være bekymret for barnet mitt, kan jeg berolige dere med at barnet har det helt topp sammen med faren sin når det er høytider og helligdager. Barnefar er nemlig akkurat som dere andre. 😉

Et spørsmål om repetisjon

Denne gangen er det jeg som lurer på noe. For i likhet med små barn, har jeg en forkjærlighet for å repetere ting i det uendelige. Det kan for eksempel være en episode av en tv-serie, en film, en sang eller en handling.

Jeg har en teori angående filmer og tv-serier, for jeg (en av delene) kan starte en lang tankerekke ut av en uskyldig replikk, en lyd eller en følelse som vekkes i meg når jeg ser på. Dermed går jeg glipp av mye av handlingen og dialogen før jeg klarer å hente meg inn igjen, og det å se episoden eller filmen flere ganger på rad blir en måte å få med seg alt på.

 

repetition
Foto: pxhere.com

 

Men, den teorien holder ikke vann når det gjelder musikk eller en handling. Det meste av musikken jeg lytter til kan jeg utenat; det er hovedsakelig klassisk musikk det går i, og dermed ikke tekst. Likevel, jeg kan høre den ene sonaten om og om igjen i flere timer uten å gå lei.

Eksempler på en handling kan være å børste håret lenge etter at flokene er borte, stryke en duk selv om alt er rettet ut, eller at jeg vasker opp den samme tallerkenen flere ganger selv om den er ren. Jeg har ikke OCD, for det er ikke et bestemt antall ganger dette repeteres, og jeg føler ingen uro om jeg blir avbrutt midt i repetisjonen.

Kanskje det ligger en følelse av trygghet i det å gjenta noe kjent? Har det noe med mestring å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg lurer altså på hvorfor barn gjentar ting til det kjedsommelige, for kanskje det kan besvare hvorfor jeg gjør det. Noen forslag? 🙂

Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)

Jeg har jo fortalt at jeg har en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det kan oppstå om et lite barn ikke får dekket det grunnleggende behovet for trøst og kjærlighet, eller om barnet møtes på en ikke-konsekvent måte. Da jeg var liten fikk jeg litt varierte reaksjoner fra foreldrene mine når jeg viste følelser som sinne eller gråt. Hovedsakelig latterliggjøring eller ignorering, men det kunne også være et eksplosivt sinne. En så uforutsigbar reaksjon forvirrer barnet, og er veldig skadelig.

Som jeg skriver i den primitive ordlisten min: Det gjør at barnet i relasjoner får en spesiell form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår.

Jeg skrev også at dette er noe jeg fremdeles gjør i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente».

owl
Lykkelig uvitende om å være beglodd. Foto: pxhere.com

 

En ting jeg ikke innså da jeg begynte å blogge i januar, var at å skrive åpent om det jeg tenker eller føler, på en måte er som å slippe folk innpå meg. Og jeg kjente det da jeg kom hjem etter en liten «pause» på DPS og så hvor mange som har vært inne og lest forrige innlegg, at jeg får et enormt behov for å jage folk vekk, eller fjerne ethvert spor av bloggen. 😛

Jeg skal ikke gjøre det, altså. Løsningen blir å snakke med psykologen om det i uken som kommer, og finne en måte å håndtere den følelsen på. Men det var litt interessant og overraskende å oppdage at den reaksjonen kan gi utslag på denne måten også. «Hyggelig at de leste innlegget, men nå må jeg få dem bort igjen», tenkte jeg først. Men så konkluderte jeg med at så sporadisk som jeg oppdaterer, faller de fleste av lasset uansett. Det er greit. We’re cool. 😎

I mellomtiden lukker jeg øynene for statistikken, og later som jeg «taler» til et lite rom med tomme stoler. Tryggest sånn.

Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse

Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.) 

Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…

At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)

 

silhouette family
Foto: pxhere.com

 

Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉

Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.

Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.

Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤

Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.

Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)

Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.

Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.

Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.

Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)

Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv at en magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding. 

Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.

Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉

Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)

Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.

På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig

Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.

Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.

Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.

Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.

Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)

 

mama bear
Foto: pxhere.com

 

Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.

Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)

Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)

Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.

Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳 

Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen. 

Apropos delpersoner

Det er ikke bare-bare, dette med blogging. Jeg hadde skrevet et innlegg og lagt det klar til publisering, men fant ut at jeg skulle lese gjennom det en gang til først. Til min store forskrekkelse stod det mest svada der. Ingenting jeg ville hatt interesse av å lese.

Hvem skrev det? Hvilken delperson følte for å fortelle hva hun spiste til kveldsmat, hva hun skal til uken, og hva slags musikk hun hørte på da hun kledde seg om morgenen? Og hvordan kan det være så stor forskjell på hva den voksne jeg mener er interessant, og hva denne delpersonen skrev ned? Jeg, den voksne jeg, planla å skrive om å ha dissosiativ lidelse som forelder, men den tankerekken forsvant som dugg for solen.

Jeg har hatt et par uker med stor indre konflikt nå, det rives og slites i meg, jeg finner ingen ro. Psykologen ba meg kjenne godt etter hva delene vil eller ønsker, skrive det ned og så gjennomføre det, innen rimelighetens grenser. Resultatet blir en tur på kino for å se Star Wars, om den fortsatt går, ut på skøyter en dag om isen holder, og å kjøpe lørdagsgodt til helgen. Og hund. Men siden psykologen understreket dette med rimelighetens grenser, utgår kjøp av hund denne gangen og.

 

pug blanket
Små krek har også meninger, og et behov for å bli hørt. Foto: pxhere.com

 

Når det bare er meg her pleier jeg ikke kjøpe godteri eller brus, og det er en barne-del som visst synes det er fryktelig urettferdig å aldri få godteri på lørdagene. Jeg føler meg litt dum som skriver dette, redd for at det skal oppfattes som at jeg leter etter en unnskyldning for å unne meg kaloribomber når jeg egentlig prøver å unngå dem, men det er altså i fullt alvor en liten i meg som føler seg dårlig behandlet. fordi den voksne jeg alltid bestemmer at «vi» ikke er en sånn som spiser godteri.

Psykologtimene nå om dagen handler mest om at jeg forteller litt av hva som skjer på innsiden, påpeker hvor «gal» det gjør meg, og hun som beroliger og sier at det er helt normalt oppveksten min tatt i betraktning. Nå vet jeg ikke om jeg tror henne lenger.

Vi drøfter også hvorvidt jeg ville hatt utbytte av en innleggelse nå, eller om vi skal se det an. Det er i så fall snakk om et par netter på DPS i første omgang, men jeg føler det veksler mellom å være «alt for lite» og «uaktuelt». Jeg får vel tenke på det et par dager til. Dersom jeg bestemmer meg for en omsorgsfylt timeout eller bare å bli under dynen, blir det stille fra meg inntil videre. Det finnes nemlig ikke flere forhåndsskrevne innlegg. 😉 Plutselig tilbake!

Å være til bry

Det er ingen hemmelighet at deprimerte mennesker er krevende for de rundt dem. De tapper sine kjære for krefter, fordi det koster mye å holde både seg selv og den som har det vondt oppe. Men når man er glad i noen, så stiller man selvfølgelig opp for dem selv når de er deprimerte og suger ut alt man har av energi. Det er ikke for alltid, det er klart man trår til når en venn eller et familiemedlem trenger en!

Jeg stiller også gjerne opp om noen trenger det. Ikke fordi jeg håper de skal gjengjelde tjenesten en dag, men fordi det føles bra å gjøre noe positivt for noen. Det føles sikkert sånn for alle mennesker, men jeg tror jeg kjenner ekstra mye på behovet for å bidra fordi jeg er ufør. Da er man som kjent en kvise på samfunnets rumpe, og ubrukelig uansett hvordan man ser det.

Men når bordet snur, natten blir mørkere enn svart, og det er jeg som har behov for støtte, så trekker jeg meg heller unna dem som kanskje kunne ha stilt opp. Jeg er så redd for å være en av dem som drar alle andre ned, der jeg kommer med den tunge, mørke skyen tredd nedover ørene. For i mitt tilfelle så letter aldri skyen. Den vil alltid være der. Jeg kan lære å leve med den, lære å håndtere den, men jeg blir ikke kvitt den.

 

bw man
Foto: pxhere.com

Og det kjenner jeg også veldig på, dette med å så gjerne ville være flink. Det «riktige» i en slik situasjon ville vært å la andre stille opp og støtte så godt de kan, lire av seg floskler og føle at de gjør noe positivt for meg. Men jeg føler at det nesten er som å lyve, når jeg vet at det ikke hjelper. Hvorfor skal jeg la dem tappe seg for krefter og brenne opp energien uten grunn?

Så jeg svarer «Å, du vet, det går opp og ned. Ja, sånn er det jo for alle.» 😐 når noen spør, i stedet for det ærlige «Det går så jævlig dritt nå, det er som å trekke pusten under vann, jeg ser ingen lyspunkter, å ta på sokkene om morgenen føles like umulig som å klatre opp Mount Everest uten ben og armer, og jeg føler meg overkvalifisert til en Nobelpris i awesomeness bare for å velge å eksistere i dag. Fatter du hvor inni helvete slitsomt det er å være meg akkurat nå!? 😥 😥 😥 Kan du stryke meg over håret, lage kakao og bake rundstykker, og bare være her og passe på meg til verden blir snill igjen?». 

Gud forby at andre får være der for meg. Hvorfor skal det være så vanskelig å slippe dem til?

Jeg er feil

Jeg føler meg som en spurv i et akvarium, som en nyfødt giraff på Nordpolen. Verden er ikke for meg. Jeg prøver så hardt å passe inn, men jeg hører ikke til her…

 

hammer
Foto: pxhere.com

 

… på en veldig trist, men ikke-suicidal måte.

Januar 2018

Slik så januar ut for min del:

31 dager med dissosiasjon
31 dager med flashbacks
24 dager hvor jeg klarte å dusje og vaske håret
21 dager hvor jeg fikk meg litt søvn
19 dager med spilling på mobilen
14 dager med minst én form for husarbeid (oppvask, klesvask, rydding, etc)
11 dager hvor jeg gikk ut på tur, hvorav åtte av dem to ganger på samme dag
9 dager jeg ikke klarte / husket / rakk å spise
8 dager med tran og vitaminer
7 dager sengeliggende, kun toalettbesøk
5 dager med time hos psykologen
4 dager hvor jeg fikk i meg medisinene til rett tidspunkt
4 dager hvor jeg ikke fikk i meg væske
3 dager med trening
3 dager hvor jeg skrev blogginnlegg (ca en time totalt pr dag)
2 dager med Netflix-binge
og 1 kinobesøk med tilhørende smågodt.

 

Dette er ikke mye å skryte av. I sommerhalvåret er det lettere å komme seg ut på tur, for da er det mindre smerter i kroppen. De dagene jeg vet jeg ikke skal ut gidder jeg ikke sminke meg heller, selv om jeg vet jeg føler meg bedre når jeg gjør det. Ond sirkel, det der.

 

stairs
Hjernen min i disse dager. Foto: pxhere.com

Enkelte dager dissosierer jeg så så hyppig eller lenge at det føles som den dagen falt helt ut av kalenderen. Da får jeg naturligvis ikke i meg mat, drikke og medisiner slik jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner det i kroppen om jeg ikke har tatt medisinene den dagen, det minner litt om å være bakfull, og er med andre ord noe jeg ikke ønsker å oppleve.

Flaks for meg at jeg ikke har en fasade å opprettholde i sosiale medier. 😉 Apropos SOME, jeg har en Facebookkonto knyttet til noen spill jeg bruker for å distrahere meg selv. Enkelte spill gjør det nødvendig å legge til «venner» for å komme noen vei. Kontoen benyttes utelukkende til det. Jeg føler ikke et behov for å konstant sammenligne min verden med fasaden til mine bekjente. Det er totalt uinteressant for meg å se andres selfies, middager, unger og ferieturer. Ved å holde meg unna har jeg sluppet å trykke like på ting jeg ikke liker for å fôre andres ego.

Jeg vet min tilværelse er deprimerende for andre, og tro meg, det føles ikke som noen piknik for meg heller. Men vi mennesker er tilpasningsdyktige, og vi er i bevegelse. Livet mitt har ikke alltid sett slik ut, og jeg tror ikke det alltid kommer til å gjøre det for all fremtid heller. Dette vil forhåpentligvis være enda en fase av livet jeg ser tilbake på og tenker «Kudos for at du holdt ut! Du forstod ikke hva du klamret deg fast for, men visst faen var det verdt det.» 

Og det er vel det alt bunner ut i. Den deprimerende oversikten over januar, skamfølelsen over å ikke være som alle andre, å være åpen om det i bloggform selv om jeg er anonym og per definisjon ikke åpen. Jeg har et håp om at det blir bedre. Samme hvor kjip 2018 har vært til nå; det er strengt tatt fantastisk sammenliknet med barneårene. Det er ingen som skader meg nå, selv om det oppleves slik under et flashback.

Jeg står fritt til å isolere meg når jeg trenger det, og burde ikke skamme meg over det. Like lite som jeg burde føle skam den dagen behovet går over, og jeg åpner ytterdøren og hilser på naboene igjen. Vi blir liksom ikke helt fortrolige, annerledesheten og jeg.

Søvn

Rundt midnatt pleier jeg gjøre meg klar for å sove. Jeg har slitt med å sovne hele livet, men er ukuelig optimist når det gjelder akkurat det. Tenker alltid at i natt sovner jeg sikkert fort, selv om det aldri skjer.

Det er umulig for meg å ligge flatt i sengen, så jeg bygger opp en «støtte» av dyner og puter for å sitte mest mulig oppreist. Noen vil kanskje si at det ikke høres ut som en oppskrift for en god natts søvn, men hos meg blir panikken mer intens desto mer i vater jeg bokstavelig talt befinner meg. Den beste / roligste søvnen får jeg når jeg sitter rett opp og ned, gjerne lent inn mot en vegg. Det ga meg et lite smil om munnen å skrive den setningen, så behagelig synes jeg det er. 🙂

Fra jeg var liten av har jeg forbundet sengen min med skumle ting, så man trenger ikke være psykolog for å forstå hvorfor søvn er så vanskelig for meg. Aller helst skulle jeg kvittet meg med sengen og kjøpt en stressless til å sove i, men det er så innprentet i meg dette med «Hva vil folk si?». Jeg har nevnt tidligere at fasaden var viktig for familien min da jeg vokste opp, og den tankegangen sitter i marg og bein fremdeles. Hva folk måtte tenke om at jeg frakter sengen ut av leiligheten, det burde ikke ha noe å si. Det som betyr noe er å gjøre det som er bra for meg, men jeg får meg ikke til å være så «egoistisk».

En annen ting som er vanskelig er å ha det mørkt. Det var også skummelt da jeg var liten, og det kjenner jeg fortsatt på. Jeg har ingen problemer med å gå en tur i kveldsmørket, for det er jo utendørs. Så fort jeg kommer inn er det andre regler som gjelder. Bare det at lyspæren i gangen går, gjør at hjertet løper løpsk og katastrofetankene kommer. Farlig! Jeg har alltid minst fire lyspærer av hver størrelse liggende, sånn i tilfelle alt skulle skjære seg og flere lyspærer slukkes på en og samme helligdag. 😳

Selv om jeg kryper under dyna, dimmer lyset og ikke åpner Mac eller mobil, blir jeg alltid liggende våken i flere timer. Da er det fint å ha en stor og interessant verden inni seg. Jeg har fått resept på innsovningstabletter fra legen min, men jeg hentet dem aldri ut. Dette handler også om å ha kontroll, for når man tar slike tabletter så klarer ikke kroppen kjempe i mot; man sovner. Og den som sover kan som kjent ikke være på vakt.

puppies sleep
Foto: pxhere.com

Jeg er litt usikker på om det er «hele meg» som ikke klarer å sove, eller om det er en eller flere deler som tar over og bestemmer at det blir for skummelt. Det er fortsatt nytt å tenke sånn, så jeg er ikke helt komfortabel med å kjenne ordentlig etter når jeg ikke er på kontoret til psykologen min. Der tror jeg forresten at jeg skulle klart å sovne, om hun satt og passet på. Så søvnproblemene handler definitivt om mangel på trygghet.

Ventetiden (når jeg skal sove) blir ofte avbrutt av et flashback. Det kan vare fra ca 20-30 minutter til 3-4 timer. Etterpå blir jeg enda mer utslitt, og enda mer redd, men det blir selvfølgelig ikke enklere å sovne da.

Noen ganger gir jeg opp prosjektet, og bare står opp igjen. Andre ganger blir jeg liggende helt til jeg sovner, selv om det er lenge etter at solen har stått opp. Det siste alternativet der hjelper ikke på døgnrytmen min, selv om jeg sjelden sover mer enn 3 timer i strekk.

I løpet av dagen passer jeg på å få frisk luft, om det så bare er når jeg henter posten. De dagene kan jeg stå ved postkassen og trekke pusten ekstra dypt noen ganger, bare for å «få med meg mest mulig» før jeg går inn igjen. Andre dager klarer jeg å gå en tur eller to, gjerne morgen og kveld. Det er godt for hjernen også at kroppen får strekke på seg, det er ingen myte at man blir lettere til sinns av litt mosjon.

De dagene jeg har gitt opp å få sove om natten, pleier jeg å ta en liten lur om ettermiddagen. Jeg har en nabo som har en bil med mye lyd i, og denne naboen pleier å kjøre avgårde litt før klokken fire. Så jeg bruker den bilen som «vekkerklokke», og kryper under pleddet mitt en halvtimes tid før. Jeg rekker som regel akkurat å duppe av før bilen kjører avgårde, så det er vel mer en power nap enn ordentlig søvn.

For noen år tilbake fikk jeg et ark om søvnhygiene av legen min. Jeg fulgte det slavisk et halvt års tid, men konkluderte med at det ikke var bra for meg. Det gjorde meg mye dårligere å ha det mørkt i rommet, og ikke minst mye mer redd. Jeg har vel aldri sovet så lite som jeg gjorde de månedene. Å lage mine egne løsninger ut i fra behovene mine, har vært bedre, selv om det er langt fra å være optimalt.

Søvnproblemer gir økt risiko for angst og depresjon, men det har jeg jo alt. Jeg ble og fortalt at dårlig søvn øker sjansen for at man på sikt kan utvikle hjerteinfarkt, astma, fibromyalgi, leddgikt, benskjørhet og hodepine. Litt usikker, for det er noen år siden, men mener legen min sa at man kunne lese mer om det hos Folkehelseinstituttet.

En annen ting som forsterker koblingen mellom søvn og angst, er søvnparalyse. Jeg opplever det mellom 3 og 5 ganger i året. Det er så skummelt! Det som skjer er at man våkner og er helt lammet, det går ikke an å lee på så mye som en lilletå. Jeg klarer å puste, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. I tillegg har jeg ofte hallusinasjoner når jeg er paralysert, så det føles som det er noen i rommet.

Jeg tror ikke det varer så veldig lenge, kanskje er det noen sekunder, kanskje noen minutter. Det hjelper ikke å tenke at det er ufarlig og snart går over, for der og da er man bokstavelig talt lammet av skrekk.

Paralyse av musklene er for så vidt helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse. Det skal visst hjelpe å sove på siden, for dette skjer lettere om man ligger på ryggen. Selv opplever jeg det selv om jeg halvveis sitter.

Det verste med søvnparalysen, for meg, er at det på en måte bekrefter at det er farlig å sove. Jeg klarer ikke overbevise meg selv om at søvn er harmløst så lenge jeg opplever dette en håndfull ganger i året.