Status quo

Nå har jeg fått tildelt ny psykolog, men jeg har ikke time hos henne før i slutten av oktober. Det er den eneste forandringen i livet mitt siden forrige oppdatering. Dagene er fremdeles vanskelige å skille fra hverandre. Det føles som om alt jeg gjør er å veksle mellom flashbacks, dissosiasjon og barnedeler.

Den voksne jeg har forhåndsstemt, gått turer i nærområdet, lyttet til lydbøker og gjort rent. Jeg har ikke helt oversikten over hva de andre delene har tatt seg til. Jeg savner å skrive, men blir lett trigget når jeg forsøker. Det blir ikke så mange oppdateringer før jeg føler meg trygg på at også denne psykologen klarer å hjelpe meg gjennom de små krisene mine.

Jeg bytter psykolog

For snart to måneder siden bestemte jeg meg for å bytte psykolog. Det var en vond avgjørelse å ta. Jeg føler meg trygg på hun jeg har, noe som kan ta år å bygge opp med nestemann. Samtidig er hun mye sykemeldt, og jeg er veldig avhengig av forutsigbarhet og stabilitet.

Legen min kontaktet to psykologer jeg har litt kjennskap til fra DPS, fra tidligere innleggelser. Jeg vil ikke si jeg er trygg på dem, men jeg vet hvem de er og er komfortabel med hvordan de jobber. Håpet er at en av dem skal si ja til å ta meg inn som pasient, noe jeg sannsynligvis får svar på i august.

Da avgjørelsen var tatt og henvendelsen sendt, raknet alt for meg. Jeg føler meg veldig avhengig av psykologen min, og jeg var i en sårbar periode i utgangspunktet. Det er aldri et godt tidspunkt å skulle starte på nytt. Ikke for meg. Samtidig tror jeg det er viktigere for progresjonen min at jeg har jevnlige timer enn at jeg går til akkurat henne. Så jeg hoppet i det.

Den voksne jeg har omtrent ikke vært tilstede siden den dagen, det er mest den lille og den sinte. Derfor har det vært stille her. Jeg føler meg litt roligere nå enn jeg gjorde i slutten av mai, men har ikke ordentlig fotfeste. Dagene går fremdeles i ett. Jeg spiser knekkebrød til nesten alle måltider fordi jeg ikke klarer å bruke komfyren, og tilbringer mer tid med tegnebøker og mobilspill enn med nyheter og omverdenen.

Så lenge det er den lille som er sjefen er det alt jeg får til, og det er helt greit (selv om det ikke føles sånn). Det kommer til å stabilisere seg igjen når jeg vet hva som vil skje fremover. Jeg har snakket med en kontaktperson på DPS per telefon ukentlig, men nå som det er ferieavvikling og ting ikke helt er som de pleier å være, mener vi begge at det er best for meg å bli hjemme. Jeg føler meg tryggere her.

Mørkt

Det går ikke så bra for tiden, så jeg lar med vilje være å blogge. Som jeg svarte i mars da noen spurte hva man kan gjøre når alt er mørkt og håpløst: Jeg kommer meg gjennom dagene ved å snooze alarmen på mobilen. Jeg starter med fem minutter, og øker ikke intervallene før jeg blir irritert over at den ringer hyppig. For om det føles som om tiden går fortere, betyr det at jeg har det litt bedre. Den ringer hvert kvarter nå, så det går riktig vei.

Brå overgang

Jeg gikk rett fra å være skjermet fra inntrykk i et par uker, til å være to døgn på hytta med barnet og andre (eks)familiemedlemmer. Det gjorde meg så sliten at jeg sovnet da jeg satt på bussen hjemover. Omgitt av fremmede mennesker. Sjansen for at dét skulle skje, var forsvinnende liten.

Nå gruer jeg meg veldig til en telefonsamtale med Nav. Jeg er redd for å switche midt i samtalen, og redd for å ikke få med meg hva som blir sagt. Voksenlivet er ikke helt min greie for tiden, kjenner jeg. 😳

Innlagt på DPS

Jeg trengte en timeout fra verden, så jeg ba om å få bli lagt inn igjen. Det skjedde noe rundt meg som var utenfor min kontroll. Selv om det ikke var stort og uhåndterbart, så ble totalbelastningen ble for stor. Jeg har vært her i ca en uke, og planlegger å reise hjem neste fredag.

Det er en åpen avdeling, så jeg kan fortsette å gå tur hver dag selv om jeg er her. I tillegg hjelper de meg litt med måltidene og sosialisering. Å være innlagt er ikke noe hokus pokus, for meg handler det i stor grad bare om å ha noen rundt seg som jeg kan snakke med ved behov. Og som holder styr på måltider og medisiner, så jeg får i meg det jeg skal uansett hvilke delpersoner som er fremme. Én ting mindre å bekymre seg for. 🙂

 

Det er så vondt å avvise

Barnet og jeg har snakket sammen på telefon hver dag siden sist vi så hverandre. Ordvalgene levner liten tvil om at barnet ønsker mer tid med mammaen sin. Men her sitter jeg, med alle delene som switcher stadig vekk. Jeg klarer ikke være en god mamma når det er sånn. Og det er ubeskrivelig vondt å kjenne på.

Det forventingsfulle tonefallet når det spørres om å komme hit, etterfulgt av stillheten og tapperheten når barnet viser forståelse for at mamma er syk igjen. Brutalt.

Det er så urettferdig at alt som skjedde med meg går ut over barnet mitt. Jeg føler jeg har tatt gode og riktige avgjørelser der det har vært mulig, for at barnet skal ha det bra. Men det blir aldri godt nok. Uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke kunne gi barnet det hen ønsker seg mest. I stedet må jeg avvise og høre på skuffelsen gang på gang.

Kanskje er jeg farget av egne tilknytningsforstyrrelser, men jeg er overbevist om at det gjør noe med et barn når det hele tiden får høre ulike varianter av «Nei, jeg orker ikke. Det passer ikke i dag», fra en av dem som står seg nærmest. Tenk om jeg kunne sagt JA i blant. Da ville det kanskje ikke vært like vondt å høre nei neste gang?

Målet har hele tiden vært å ha flere hverdager sammen med barnet, og når sånne samtaler er overstått, kommer den mørke tanken om at alt står stille. At terapiforløpet har stoppet opp. (Det stemmer selvfølgelig ikke, jeg har kommet et godt stykke på vei siden den første timen hos psykologen.) Hvor er friskmeldingen hennes når man trenger den?

Det går bra

Jeg tenkte først at dette har ikke skjedd før, men mens jeg vasket på fredag kom jeg på at det er deler av voksenlivet mitt jeg ikke husker. Omlag seks måneder er helt borte fra hukommelsen, rundt den tiden jeg brøt kontakten med familien. Jeg husker samtalene med søsknene mine, og jeg husker busstidene på det stedet jeg flyttet til. Alt annet er borte.

Det er som å ha slått på en lysbryter et halvt år senere og oppdage at ingenting er som det pleide å være. Jeg husker jeg var forvirret, og glad på en uvirkelig måte. Jeg hadde mange spørsmål, men ingen mulighet å finne svarene. Bare dro jeg? Sa jeg noe til foreldrene mine? Pakket jeg koffertene fulle av klær og personlige eiendeler, eller hadde jeg kun et skift i vesken? Hvem henvendte jeg meg til for å få hjelp? Jeg vet ikke.

Etter opplevelsen forrige uke var jeg bekymret for å ha barnet hos meg i helgen. Tenk om det skulle skje igjen? Jeg hadde løpende kontakt med barnefar frem til de kom hit, i tilfelle jeg plutselig måtte avlyse. Vi sendte noen meldinger i løpet av helgen også, men det var kun for å bekrefte at det gikk bra.

Nå har jeg rukket å tenke litt mer på uken som forsvant, og jeg har slått meg til ro med at det kunne vært mye verre. Alt tyder på at jeg var i leiligheten hele tiden, jeg hadde ikke brukt bankkortet eller mobiltelefonen, jeg hadde ikke selvskadet, klippet av meg håret, publisert personopplysninger på bloggen, eller ødelagt inventar.

Alt som var «galt» var at jeg ble møtt av mye rot og søppel, og at jeg opplevde å ikke ha kontroll. Det kan jeg leve med. Samme hvor mye jeg misliker følelsen.

Uken som forsvant

Det var overraskende å oppdage at vi er en uke inn i mars. Den voksne jeg har antageligvis ikke vært «fremme» på en hel uke. Leiligheten er ikke til å kjenne igjen, det er så mye rot og uorden at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det ser ut som jeg har vært på audition til et tv-program om hoarding.

Flere utkast til fremtidige blogginnlegg er slettet, en halvfull melkekartong har ikke blitt satt tilbake i kjøleskapet, klær ligger strødd på gulvet, det er epleskrotter og oppvask om hverandre på kjøkkenbenken, dyna fant jeg på badegulvet, en tom eske med frokostblanding var klemt sammen og plassert mellom puter i sofaen, for å nevne noe.

Jeg ble først oppgitt over hvordan det ser ut her, men å rydde opp er mitt minste problem. Det som skremmer meg er å ikke vite hva som har skjedd. Har jeg bare vært inne? Har jeg snakket med noen? Bestilt en pall med blinkesko? Blitt uvenn med naboene? Antageligvis minner denne følelsen om fylleangst, i alle fall ut fra sånn andre har beskrevet det.

Det gir meg en stor klump i magen å tenke på at den voksne kan bli borte over en lang periode. Så vidt jeg vet har det ikke vart  lenge tidligere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg er vant til at kaoset er begrenset til tanker og følelser. Det blir vanskelig å late som om alt er bra når utsiden matcher innsiden.

Hverdagsglimt

Det er ikke bare bare å ha ulike deler. Jeg tenkte å dele bittelitt av utfordringene i hverdagen. Om du ikke har lest her før, er det greit å lese dette om delpersoner før du fortsetter, ellers blir resten mer forvirrende enn nødvendig. 🙂

  • Når jeg har fått beskjed om å signere på et skjema, har det skjedd mer enn én gang at jeg blir stående litt rådvill og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Det føles uærlig å skulle signere med navnet til den voksne jeg når det er en av de yngre delene som er i førersetet. Dokumentfalsk, nesten.
  • Det hender at den voksne våkner og oppdager at jeg ligger og klamrer meg fast i et (ofte tårevått) kosedyr.
  • Jeg må sjekke oppvaskkum og søppeldunk hver dag for å se om jeg har spist.
  • Den voksne jeg er glad i kaffe, men særlig de yngste delene hater det. Det skjer støtt og stadig at jeg lager meg kaffe og ser frem til å nyte den, for så å switche underveis og ende opp med å spytte det tilbake i koppen. Dette gjelder også alkohol.
  • Det er én del som er veldig flink med teknologi, og kan ordne opp når jeg får problemer. Absolutt alle andre deler, inkludert den voksne, er helt ubrukelige på det området. Den voksne jeg klarte å opprette blogg fordi alle stegene er grundig forklart, men oppsettet med e-post / G suite klarte jeg ikke å finne ut av. Neste gang jeg switchet tilbake, var det ordnet. Den voksne aner fremdeles ikke passordet.
  • Hvis den voksne jeg rydder og kommer over tegnesaker, vil nesten alltid en av de små delene ta over. Det tar veldig lang tid å bli ferdig med husarbeid når «noen» bare skal fargelegge litt først. Og apropos rydding: Flere av delene er innmari rotete. Jeg antar det er litt som å ha veldig mange barn man går og rydder etter.
  • De yngste delene er livredde for støvsugeren. Om jeg begynner å støvsuge uten å være sikker på at de er helt borte, kan jeg begynne å gråte mens jeg støvsuger.
  • Når folk sier «Bare vær deg selv, du!», blir jeg ganske forvirret. Jeg kan ikke akkurat svare «Hvem av dem?». Jeg vet de snakker om den voksne, men det er like fullt forvirrende.
  • Noen av delene er vegetarianere. Andre spiser kjøtt og fisk. Vegetarianere og veganere vil nok forstå desperasjonen delene kjenner på over å bli tvunget til å spise kjøtt i blant. 😦
  • Apropos mat. Når den voksne jeg har overskudd, pleier jeg å tilrettelegge slik at de andre delene skal kunne spise selv om de ikke klarer å lage mat. Jeg kan koke egg, skjære opp grønnsaker, sørge for at belgfrukter, byggryn, müsli, salat og lignende er klart til å spises. Jeg porsjonspakker alt i små bokser for å gjøre det enkelt.
  • Jeg har en app som hjelper meg å holde styr på hva jeg har fått i meg av næring, og at jeg drikker nok vann i løpet av dagen. Praktisk for den voksne, morsomt for de små. Det blir nesten som et spill, om å gjøre å få i seg nok karbohydrater, proteiner og fett. Er det for lite av noe, er det enklere å få det i seg om man tenker på det som en lek, enn om man fokuserer på at det er mat og man MÅ spise.
  • Det er postit-lapper overalt. Fra meg, til meg. Instruksjoner og informasjon. Det er min store skrekk at noe skal skje meg og politiet må inn i leiligheten. Tanken på at de skal forsøke å forstå meg og livet mitt, det er både morsomt og skremmende. Hvor mye tid ville de kastet bort på å lete etter den personen jeg skriver lapper til?
  • Det er ikke alltid like lett å huske hvor gammel den voksne jeg er. For å slippe å fremstå som dum, har jeg begynt å svare «Jeg er født i (årstall)». Det er for så vidt et triks jeg lærte av en veldig gammel mann som var ute og luftet katten sin en gang. Han sa at han hadde vanskelig for å huske hvilket årstall det er, så han løste det sånn. Jeg ble veldig glad for tipset!
  • Apropos alder. Den følelsen når en av de små delene stirrer sjokkert på den voksne dama i speilet… Den er ikke god.
  • Når folk spør «Hvordan går det med deg?»… Altså, hvem snakker du til? 😛 Uansett hva jeg svarer blir det feil, inni meg.
  • Det hender at jeg er hos psykologen og bare sitter der i stillhet hele timen. Det ser i alle fall sånn ut for henne. Innvendig er det et kaos av meningsutveksling, krangling og mekling. Psykologen skjønner ikke helt hva jeg mener når jeg sier at jeg blir ekstra sliten etter sånne timer. (Og jeg har ikke turt å forklare det for henne ennå.)
  • Jeg har blitt konfrontert med «Jeg trodde ikke du likte (matvare)?», mens jeg satt og spiste akkurat den maten. Jeg svarte «Jeg gjør ikke det», og spiste videre. Det var pinlig, men en av delene likte det, og den voksne jeg ga etter.
  • Noen ganger klarer jeg ikke åpne vaskemidler med barnesikring, fordi jeg ikke finner ut av hvordan man gjør det.
  • Jeg er mørkredd og kan samtidig trøste meg selv. Tenk dét. 😉

Sykemeldt psykolog, og amygdala

Psykologen og jeg har vært inne i en god flyt en stund nå. Det ble dessverre avbrutt av at jeg fikk influensa. Mandag skulle vi hatt vår første time på noen uker, men det kom i stedet en sms om at hun er sykemeldt. Det er timene hos henne som holder meg i live, og når uforutsette ting skjer vet jeg aldri hvordan jeg skal holde ut alene.

Å skrive det ned får meg til å føle meg dum og litt dramaqueen, men når jeg står midt i det, oppleves det som om dette er alt som betyr noe her i livet. Jeg er redd for å miste henne, og er nå på dag fem med katastrofetanker. Det går snart over, det gjør alltid det. 🙂 Jeg må bare planlegge litt angående hva jeg kan fylle dagene med, eller skrive om, for nå har jeg ingen som står og tar meg imot om jeg skulle gå på en smell.

Takket være psykologen vet jeg i det minste litt om hva som skjer inni meg nå. Fritt etter hukommelsen: Amygdala er den delen av hjernen hvor fight, flight og freeze finner sted. Når jeg får flashback eller opplever noe jeg oppfatter som truende, er det amygdala som aktiveres. Når det skjer må de andre områdene i hjernen skygge banen. Som for eksempel brocas-området, som er et slags språksenter. Derfor klarer jeg ikke å snakke under et flashback, fordi amygdala krever det meste av hjernekapasiteten.

Jeg har observert barnet mitt noen ganger, og sett hvordan et (forhåpentligvis) trygt barn reagerer når det blir skremt av en film, eller en barnslig mamma som gjemmer seg bak en dør. Barnet skvetter til og ser overrasket ut i 1-2 sekunder, begynner å le, og ti sekunder senere er det som om det aldri skjedde. «Normalnivået» til barnet er 0, fordi det alltid går ned igjen etter at barnet har blitt skremt.

Når jeg blir skremt fryser kroppen fullstendig til, jeg klarer ikke røre meg. Innvendig får jeg full panikk, som om jeg skulle vært innelåst med en utsultet tiger – uansett om det er mobilen som ringer, en dør som smeller hardt igjen, eller det er snakk om en reell fare. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt og «lander» aldri ordentlig etterpå. Sånn har det alltid vært, og for hver gang jeg blir redd økes stressnivået mitt med ett hakk. Normalnivået nærmer seg vel millionen nå. 🙄

Same procedure

Bare børster litt støv av dette innlegget, jeg… Å skulle gå inn i høytidene frister like mye som å ligge i et badekar fylt med slanger, mus og edderkopper: Ikke i det hele tatt. 😥

Jeg holder på en måte pusten og venter på at det skal gå over. Det eneste positive med å være så redd hele døgnet, er at jeg skriver mye i et forsøk på å regulere følelsene. Ingenting som egner seg på trykk med mindre det redigeres kraftig, men det kan jeg gjøre når hverdagene er tilbake.

For sånne som meg, som ikke har Instagramvennlige liv, er det de små gledene som redder julen. Rent sengetøy, varme klær når man går ute i kulden, kaffe om morgenen, og å tenke på at man slipper å ta seg sammen fordi man er omgitt av familie – den tanken får meg alltid til å smile.

Og for de delene som er yngre; se tegnefilmer hele dagen når nyhetene bare formidler en skremmende verden, leke med eventuell snø på balkongen – for der kan ingen se meg om jeg sitter på gulvet, og å lage «hytte» i stuen ved hjelp av pledd og dynetrekk. Å gjemme seg der inne med puter, dyner og Tom & Jerry på ipad’n, føles trygt.

Jeg elsker spoilere

Andre mennesker gjør alt de kan for å unngå spoilere. Jeg oppsøker dem. I forkant av at jeg skulle se sesong 1 av Le Bureau, finkjemmet jeg internett for detaljerte beskrivelser av episodene. Grunnen til det er at de kroppslige reaksjonene når jeg ser en spennende film eller serie, har mye til felles med reaksjonene på frykt. Pulsen kan øke, jeg puster ikke med magen, kroppen anspennes og jeg er på vakt. Og det er i seg selv triggende.

Så jeg leser spoilere.

Før hver episode repeterer jeg det jeg har lest, og pugger utenatt hva som kommer til å skje. Det gir en opplevelse av kontroll å vite hva som skjer i neste scene. I kombinasjon med hyppig bruk av pauseknappen, beroliger det meg nok til at jeg ikke blir trigget. Dessuten, min ungdomsskole-fransk er såpass falmet at jeg ble litt distrahert av å lese tekstingen underveis. Perfekt.

popcorn cinema
Foto: pxhere.com

Jeg pleier ikke se dramaserier med så mye spenning som denne, men jeg gjorde et unntak fordi jeg ble nysgjerrig av omtalene. (For ca ti år siden gjorde jeg et liknende forsøk med The Sopranos, men det var så mye brøling og kjefting at jeg ikke så mer enn et par episoder. Det ble for likt hvordan foreldrene mine holdt på.)

Den første sesongen av Le Bureau var for så vidt bra laget, men det blir litt i skumleste laget for meg. Sesong to og tre kan jeg heller lese meg gjennom, om nysgjerrigheten tar overhånd. Jeg får holde meg til Animal Planet, og kanskje tørke støv av boksen med Friends. 😛

Hjem, kjære hjem

Denne høsten bød på noen uforutsette krumspring. Jeg har tilbragt flere uker på en somatisk avdeling. Kort oppsummert: Maten er (dessverre) den samme som på psykiatrisk, men man er overlatt til seg selv mellom stell, medisinering og undersøkelser.

Jeg er vant til at miljøpersonalet banker på døren om jeg er alene mer enn 20 minutter, så i starten var det deilig å slippe «maset». Etter hvert ble det veldig kjedelig. Utsikten fra rommet mitt var ut mot en kirkegård, så det ble mest tv-titting. Nå er jeg frisk nok, og skal få reise hjem.

Det er vel ikke første gang jeg skriver at det er på tide å børste støv av bloggen, men forhåpentligvis lar det seg gjennomføre denne gangen. 🙂

Et lite sukk

Jeg lurer på hvorfor helsevesenet er så opphengt i fortiden? Greit, man må innom temaet «Hva skjedde med deg?» for å få en forståelse av hva som plager en ny pasient. Men hvorfor kommer de hele tiden tilbake til det? Jeg vil jo helst komme meg videre i livet.

Helt ærlig har jeg større utbytte av at en trygg voksenperson sitter og holder rundt meg et par timer, enn å skulle utlevere barndomstraumene for n’te gang til enda en ny person. Det er viktigere å lære mestringsstrategier enn å fortelle om alt som ikke har fungert.

Jeg trenger trygghet mer enn de trenger å vite detaljer. Jeg trenger å kvitte meg med en håndfull triggere mer enn de trenger å høre hva som skapte triggerne. Ønsker meg hjelp til å føle meg levende, men de som skal hjelpe svarer bare at de forstår, for så å fortsette med det de alltid har gjort.

«X er nyutdannet, – kan du fortelle litt om hvordan det oppleves å være deg?»

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg svare på sånne spørsmål? Jeg vet jo ikke hvordan det er å IKKE være meg! Hvor vil de? Vær spesifikk! 🙄

Hver eneste «Kan du fortelle litt fra [hendelse]» får meg til å føle meg som et freak show. Som om «det som skjedde» er min variant av et party trick.

Trenger å bli passet på

Nå om dagen har jeg et enormt behov for å bli passet på. Jeg er helt på gråten når jeg må gå fra psykologen. Om jeg prater med hundeeiere når jeg er ute og går tur, vil jeg bare følge etter dem hjem.

Jeg kikket litt for lenge på en Securitasvakt i helgen. Han så så snill ut, en stereotyp pappa-figur. Det er ikke godt å si hva som føk gjennom hodet hans, men han lurte på om det gikk bra med meg. Jeg ville egentlig klamre meg fast i ham og få en god klem, men jeg sa at jeg var litt svimmel, og at det gikk bra.

 

unhappy
Foto: pxhere.com

 

Da jeg leste en artikkel om en kvinne med samme fornavn som psykologen min, begynte jeg å tenke på hvor hun var og hvem hun var sammen med. Og så fantaserte jeg om å bare være der sammen med dem. Jeg så for meg at jeg satt på gulvet og la puslespill mens de pratet.

Det er så rart å ha det sånn. Den følelsen er så overveldende. Intens. Og likevel klarer den rasjonelle delen av meg trumfe igjennom at sånn gjør vi ikke. Det evinnelige «Hva vil folk si?», som styrer det meste av avgjørelsene mine.

Skulle ønske jeg så like liten ut som jeg føler meg. Da ville kanskje noen forbarmet seg over meg, og jeg hadde fått det jeg trenger.

Pausemusikk

Dagene mine handler stort sett om å få rutinene opp og gå igjen. Jeg har fått frisk luft hver dag i to uker nå, det gjør meg godt. 🙂 Det har ikke blitt noe blogging, men jeg har i det minste kladdet litt hver dag.

To sanger, som overraskende nok står på repeat for tiden, er disse:

 

«If there’s so many people here, then why am I so lonely?» 
Connection © Downtown Music Publishing

Det oppsummerer ganske godt hvordan jeg tenker og føler det i dag, synes jeg.

Tomme ord og misforståelser

Jeg har en lei tendens til å ta folk på ordet. Tro at de mener det de sier. Om en person sier «Dette vedtaket er åpenbart feil. Jeg kan ringe og prate med dem, så tar de nok til fornuft.» – så hører jeg at vedkommende skal ordne opp. Men det skjer ikke, det er bare noe de lirer av seg for å vise sympati eller støtte.  I mellomtiden løper klagefristen ut, og jeg sitter i saksa.

For et par år siden fikk jeg høre fra en bekjent: «Du må ikke utsette den legetimen lenger nå. Jeg kan kjøre deg når som helst i neste uke.» Så jeg bestilte legetimen, lettet over å ha følge, men personen tok ikke telefonen da jeg samlet mot til meg og ringte.

Det er begrenset hvor mange ganger man kan ringe eller sende en melding uten å være innpåsliten og masete, og jeg vet ikke hvor den grensen går. Det ble bare én av hver, for å være på den sikre siden. Jeg klandret meg selv veldig intenst for å ha misforstått det som ble sagt, og var ute av stand til å avbestille legetimen. Det ble dyrt.

 

seagull
«Bla! Bla! Bla! Bla! Bla!» Foto: pxhere.com

 

Eller da jeg fikk høre «Hytta vår står tom x uker i høst, kan ikke du og barnet dra dit?» I mitt hode hadde vi en avtale, så jeg forberedte meg praktisk og økonomisk på et lengre opphold til fjells. Da jeg traff på personen tilfeldig en uke senere, hadde h*n mye å ordne fordi de skulle pusse opp hytta de ukene jeg trodde jeg skulle dit.

Og så har vi den klassiske «Hadde jeg visst hvem foreldrene dine var, skulle jeg banket dem opp.» Det vet vi begge at du ikke ville gjort… Det menes sikkert godt fra den som sier det, men for meg er det bare enda en påminnelse om at folk sier hva som helst, og ordene betyr ingenting.

Jeg klarer ikke formulere dette slik jeg vil uten å bruke eksempler som ville avslørt hvem jeg er, men dette er kjernen i hva psykologen og jeg snakket om forrige time. Vi startet timen der vi slapp forrige uke, og plutselig byttet jeg tema. Usikker på hvor det kom fra. Hun kom ikke med så mange innspill den timen, for jeg hadde tydeligvis mye på hjertet. Hun lot meg bare snakke.

Det jo være meg som misforstår folk? Fellesnevneren her er jo meg. Kanskje en del av meg som ikke er så moden? Hvordan klarer andre å skille «dette er på ekte» fra «høflighetsfraser uten betydning»? For meg høres det likt ut.

Unntaket er når folk spør «Hvordan går det?», da vet jeg at de ikke vil vite sannheten. At det tryggeste er å bare smile bredt og si «Bra! Og du?», så går interessen over.

Ventetiden er over

I forrige uke var psykologen tilbake på jobb. Hun har lagt opp til at vi skal møtes to ganger i uken inntil videre. Det er ubeskrivelig godt å være i gang igjen, og jeg hadde mest lyst til å klore meg fast i gardinene da det var tid for å avslutte den første timen. Vel, alle fire timene.

Dagene hjemme går med til å telle ned timer til neste gang vi har en avtale. Det er ikke særlig produktivt, og det fungerer som et slags hinder for alt jeg burde ha gjort. «Støvsuge? Men, det er bare 3 dager og 17 timer til jeg skal til psykologen! Tenk om jeg glemmer det.»

Å bare kunne fokusere på én ting om gangen er noe som har fulgt meg i mange år. Jeg vet det er folk med «bare» depresjon som har samme utfordring, men jeg er litt usikker på om det er flere årsaker til at jeg har det sånn. Det er for eksempel umulig for meg å lage middag samtidig som barnet er i samme rom. Jeg må fokusere 100% på én oppgave om gangen.

Og nå er det viktigste for meg å ikke gå glipp av neste time, så da blir det til at jeg tar en kjapp dusj, spiser over vasken, sjekker dato og klokkeslett på mobilen hele dagen, og ikke bruker tid på serier eller andre ting som kan distrahere meg. Som å blogge. 😉 Det går seg vel til i løpet av høsten.

Et lite livstegn

Alt jeg kan si er at jeg er glad for at jeg ikke visste hvordan dette halvåret kom til å bli, da jeg skrev om januar måned. Som forøvrig var en svært dårlig måned.

Lite visste jeg… Og godt er det! Jeg tenkte da å oppsummere en sommermåned også, for å vise hvor mye bedre de er, men det dropper jeg i år.

Nå blir forhåpentligvis ting mer stabilt fremover, så da kan det vel bare gå oppover? Klorer meg fast, og holder ut. Det er alt jeg kan gjøre, men det er for jævlig at det må være sånn.

Da jeg var innlagt tidligere i sommer, delte jeg oppholdsrom med en person som skrev takknemlighetsdagbok. Og ikke bare det, h*n forsøkte å verve andre til å gjøre det samme.

Noe så provoserende. Jeg hadde lyst til å slå vedkommende med den boken til det var takknemlighets-konfetti over hele avdelingen…

Valgte å skrive meg ut i stedet. 😉 Bedre for blodtrykket – og rullebladet.

Lys i enden av tunnelen

De siste 10 døgnene har vært tøffe, og jeg er tilbake på DPS. Det startet med at varmepumpa sluttet å virke midt i hetebølgen. Det var bare en bagatell som viste seg å være enkel å ordne, så den eneste grunnen til at det ble et problem for meg var at vaktmesteren måtte inn i leiligheten. Det ble 28-30 grader innendørs etter at den røk, så han måtte faktisk reparere den.

Om du er ny på bloggen, forklarer jeg litt om hvorfor det er så vanskelig for meg å ha folk i leiligheten her.

Jeg håndterte tanken på å måtte slippe ham inn svært dårlig, og brøt helt sammen. På mirakuløst vis klarte jeg å ringe kontakten min på DPS Døgn og gi en slags oppsummering av krisen. Og jeg hadde skikkelig flaks, for jeg måtte bare vente to dager på en ledig seng.

Vaktmesteren fikk nøkkel til leiligheten, og jeg ble hentet av en sykepleier fra avdelingen. Her har jeg vært i en uke nå. De vil helst ha folk hjemme i helgene*, men jeg er en av to som blir her denne helgen også.

*Ja, faktisk! De tøffeste og kjipeste dagene hvor vi trenger å ha folk rundt oss, det er da helsevesenet har funnet ut at de kan spare litt penger, så de kaster oss ut. Et skritt frem, to tilbake. Høres ikke lønnsomt ut.

Jeg burde benyttet anledningen med struktur i hverdagen til å skrive mange innlegg, men dagene har gått med til å sitte under en dyne, hakke tenner og riste av skrekk. Jeg trenger å bli holdt rundt, roet ned og trøstet, men det er visst ikke lov å «ta på» pasienter på den måten. Selv ikke i plenum.

Å klappe meg på skulderen gjør ikke samme nytte, for å si det sånn. 😐