En som forstod meg

Da jeg var innlagt tidligere denne måneden, møtte jeg en annen som også har delpersoner. Det er første gang jeg har snakket med noen som har det på samme måte, og det føltes veldig uvant å ikke måtte forklare noe. Jeg føler meg i blant som et gigantisk, neongrønt pinnsvin i en verden full av pastellfargede ballonger, så det var fascinerende å møte en som meg.

Vi snakket blant annet om det å ikke kjenne seg igjen i andre, og viktigheten av å føle at «det er noen som meg» der ute. Ingen av oss hadde snakket helt åpent med andre enn fagfolk, så det var en ny erfaring. Jeg tror det var en bra ting, jeg venner meg fremdeles til tanken på at noen forstår.

Medpasienten og jeg er relativt tidlig i behandlingsforløpet. Ingen av oss har full oversikt over de ulike delene, og begge er litt misunnelig på de som kan kommunisere fritt med alle delene, og nærmest ha et slags familieråd. Det er ikke sikkert noen av oss kommer til et sånt punkt, det er ikke likt for alle. Medpasienten min har delpersoner med ulike navn og kjønn. Jeg tror ikke jeg har det.

Til nå vet jeg at mine deler er i ulike alderstrinn og ikke liker den samme maten. Blant annet. De har naturligvis ulike interesser og behov. Det ville gjort det veldig mye enklere for meg om jeg kunne omtalt delene som Ola (4) eller Kari (10), men jeg kaller dem fremdeles bare «den lille», «den sinte», «den deprimert», «den voksne» osv.

Jeg har hele tiden sett på integrering av delene som et sluttmål for behandlingen. Det ønsket ikke denne andre personen å oppnå. Jeg ble litt overrasket, for det har ikke slått meg at det å forbli fragmentert kan være et alternativ. Vi drøftet fordeler og ulemper ved å være splittet vs. integrert for all fremtid, og jeg tror ubehaget rundt tanken på å bli hel handler mest om å ikke vite hva man går til. Kanskje ispedd en frykt for å føle seg ensom om man bare har én indre stemme?

Vi utvekslet ikke kontaktinformasjon. Begge følte på en blanding av «Hurra! Bestevenn!» og «Bryr meg ikke». Apropos indre konflikter. 🙂 Vi fant ut at vi trenger å fordøye inntrykkene litt. Det er også ustabilt i hverdagene våre, av ulike årsaker, og vi har et behov for at det skal ordne seg før det skjer nye omveltninger. Og har man relasjonstraumer, kan det være krevende å skulle bli kjent med nye mennesker.

Kort oppsummert har vi nok med oss selv akkurat nå, men vi ser hverandre sannsynligvis igjen på DPS. Det er sikkert fint å etablere et vennskap, men for min del føles det langt viktigere bare det at vi møttes og utvekslet erfaringer. Jeg har ikke behov for å gjøre noen til en stor del av livet mitt, jeg føler meg mindre ensom bare ved å vite at det er flere der ute som forstår.

Det går bra

Jeg tenkte først at dette har ikke skjedd før, men mens jeg vasket på fredag kom jeg på at det er deler av voksenlivet mitt jeg ikke husker. Omlag seks måneder er helt borte fra hukommelsen, rundt den tiden jeg brøt kontakten med familien. Jeg husker samtalene med søsknene mine, og jeg husker busstidene på det stedet jeg flyttet til. Alt annet er borte.

Det er som å ha slått på en lysbryter et halvt år senere og oppdage at ingenting er som det pleide å være. Jeg husker jeg var forvirret, og glad på en uvirkelig måte. Jeg hadde mange spørsmål, men ingen mulighet å finne svarene. Bare dro jeg? Sa jeg noe til foreldrene mine? Pakket jeg koffertene fulle av klær og personlige eiendeler, eller hadde jeg kun et skift i vesken? Hvem henvendte jeg meg til for å få hjelp? Jeg vet ikke.

Etter opplevelsen forrige uke var jeg bekymret for å ha barnet hos meg i helgen. Tenk om det skulle skje igjen? Jeg hadde løpende kontakt med barnefar frem til de kom hit, i tilfelle jeg plutselig måtte avlyse. Vi sendte noen meldinger i løpet av helgen også, men det var kun for å bekrefte at det gikk bra.

Nå har jeg rukket å tenke litt mer på uken som forsvant, og jeg har slått meg til ro med at det kunne vært mye verre. Alt tyder på at jeg var i leiligheten hele tiden, jeg hadde ikke brukt bankkortet eller mobiltelefonen, jeg hadde ikke selvskadet, klippet av meg håret, publisert personopplysninger på bloggen, eller ødelagt inventar.

Alt som var «galt» var at jeg ble møtt av mye rot og søppel, og at jeg opplevde å ikke ha kontroll. Det kan jeg leve med. Samme hvor mye jeg misliker følelsen.

Uken som forsvant

Det var overraskende å oppdage at vi er en uke inn i mars. Den voksne jeg har antageligvis ikke vært «fremme» på en hel uke. Leiligheten er ikke til å kjenne igjen, det er så mye rot og uorden at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det ser ut som jeg har vært på audition til et tv-program om hoarding.

Flere utkast til fremtidige blogginnlegg er slettet, en halvfull melkekartong har ikke blitt satt tilbake i kjøleskapet, klær ligger strødd på gulvet, det er epleskrotter og oppvask om hverandre på kjøkkenbenken, dyna fant jeg på badegulvet, en tom eske med frokostblanding var klemt sammen og plassert mellom puter i sofaen, for å nevne noe.

Jeg ble først oppgitt over hvordan det ser ut her, men å rydde opp er mitt minste problem. Det som skremmer meg er å ikke vite hva som har skjedd. Har jeg bare vært inne? Har jeg snakket med noen? Bestilt en pall med blinkesko? Blitt uvenn med naboene? Antageligvis minner denne følelsen om fylleangst, i alle fall ut fra sånn andre har beskrevet det.

Det gir meg en stor klump i magen å tenke på at den voksne kan bli borte over en lang periode. Så vidt jeg vet har det ikke vart  lenge tidligere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg er vant til at kaoset er begrenset til tanker og følelser. Det blir vanskelig å late som om alt er bra når utsiden matcher innsiden.

Hverdagsglimt

Det er ikke bare bare å ha ulike deler. Jeg tenkte å dele bittelitt av utfordringene i hverdagen. Om du ikke har lest her før, er det greit å lese dette om delpersoner før du fortsetter, ellers blir resten mer forvirrende enn nødvendig. 🙂

  • Når jeg har fått beskjed om å signere på et skjema, har det skjedd mer enn én gang at jeg blir stående litt rådvill og ikke helt vite hva jeg skal gjøre. Det føles uærlig å skulle signere med navnet til den voksne jeg når det er en av de yngre delene som er i førersetet. Dokumentfalsk, nesten.
  • Det hender at den voksne våkner og oppdager at jeg ligger og klamrer meg fast i et (ofte tårevått) kosedyr.
  • Jeg må sjekke oppvaskkum og søppeldunk hver dag for å se om jeg har spist.
  • Den voksne jeg er glad i kaffe, men særlig de yngste delene hater det. Det skjer støtt og stadig at jeg lager meg kaffe og ser frem til å nyte den, for så å switche underveis og ende opp med å spytte det tilbake i koppen. Dette gjelder også alkohol.
  • Det er én del som er veldig flink med teknologi, og kan ordne opp når jeg får problemer. Absolutt alle andre deler, inkludert den voksne, er helt ubrukelige på det området. Den voksne jeg klarte å opprette blogg fordi alle stegene er grundig forklart, men oppsettet med e-post / G suite klarte jeg ikke å finne ut av. Neste gang jeg switchet tilbake, var det ordnet. Den voksne aner fremdeles ikke passordet.
  • Hvis den voksne jeg rydder og kommer over tegnesaker, vil nesten alltid en av de små delene ta over. Det tar veldig lang tid å bli ferdig med husarbeid når «noen» bare skal fargelegge litt først. Og apropos rydding: Flere av delene er innmari rotete. Jeg antar det er litt som å ha veldig mange barn man går og rydder etter.
  • De yngste delene er livredde for støvsugeren. Om jeg begynner å støvsuge uten å være sikker på at de er helt borte, kan jeg begynne å gråte mens jeg støvsuger.
  • Når folk sier «Bare vær deg selv, du!», blir jeg ganske forvirret. Jeg kan ikke akkurat svare «Hvem av dem?». Jeg vet de snakker om den voksne, men det er like fullt forvirrende.
  • Noen av delene er vegetarianere. Andre spiser kjøtt og fisk. Vegetarianere og veganere vil nok forstå desperasjonen delene kjenner på over å bli tvunget til å spise kjøtt i blant. 😦
  • Apropos mat. Når den voksne jeg har overskudd, pleier jeg å tilrettelegge slik at de andre delene skal kunne spise selv om de ikke klarer å lage mat. Jeg kan koke egg, skjære opp grønnsaker, sørge for at belgfrukter, byggryn, müsli, salat og lignende er klart til å spises. Jeg porsjonspakker alt i små bokser for å gjøre det enkelt.
  • Jeg har en app som hjelper meg å holde styr på hva jeg har fått i meg av næring, og at jeg drikker nok vann i løpet av dagen. Praktisk for den voksne, morsomt for de små. Det blir nesten som et spill, om å gjøre å få i seg nok karbohydrater, proteiner og fett. Er det for lite av noe, er det enklere å få det i seg om man tenker på det som en lek, enn om man fokuserer på at det er mat og man MÅ spise.
  • Det er postit-lapper overalt. Fra meg, til meg. Instruksjoner og informasjon. Det er min store skrekk at noe skal skje meg og politiet må inn i leiligheten. Tanken på at de skal forsøke å forstå meg og livet mitt, det er både morsomt og skremmende. Hvor mye tid ville de kastet bort på å lete etter den personen jeg skriver lapper til?
  • Det er ikke alltid like lett å huske hvor gammel den voksne jeg er. For å slippe å fremstå som dum, har jeg begynt å svare «Jeg er født i (årstall)». Det er for så vidt et triks jeg lærte av en veldig gammel mann som var ute og luftet katten sin en gang. Han sa at han hadde vanskelig for å huske hvilket årstall det er, så han løste det sånn. Jeg ble veldig glad for tipset!
  • Apropos alder. Den følelsen når en av de små delene stirrer sjokkert på den voksne dama i speilet… Den er ikke god.
  • Når folk spør «Hvordan går det med deg?»… Altså, hvem snakker du til? 😛 Uansett hva jeg svarer blir det feil, inni meg.
  • Det hender at jeg er hos psykologen og bare sitter der i stillhet hele timen. Det ser i alle fall sånn ut for henne. Innvendig er det et kaos av meningsutveksling, krangling og mekling. Psykologen skjønner ikke helt hva jeg mener når jeg sier at jeg blir ekstra sliten etter sånne timer. (Og jeg har ikke turt å forklare det for henne ennå.)
  • Jeg har blitt konfrontert med «Jeg trodde ikke du likte (matvare)?», mens jeg satt og spiste akkurat den maten. Jeg svarte «Jeg gjør ikke det», og spiste videre. Det var pinlig, men en av delene likte det, og den voksne jeg ga etter.
  • Noen ganger klarer jeg ikke åpne vaskemidler med barnesikring, fordi jeg ikke finner ut av hvordan man gjør det.
  • Jeg er mørkredd og kan samtidig trøste meg selv. Tenk dét. 😉

En form for skrivesperre

Jeg har i skrivende stund 18 sider med utleverende tanker om hvordan det er å ha en narsissistisk forelder. Mange eksempler fra mitt eget liv, samt noen få ting jeg har observert hos andre. Det er en krevende øvelse å skrelle bort det private uten å gjøre teksten upersonlig.

Noe blir jeg nødt til å omformulere for å ikke bli gjenkjent, andre ting må utelates. Mye klarer jeg ikke overføre fra tanker eller følelser til ord, så hvordan skal jeg få frem poenget? Det vekker mange vonde følelser i meg å rippe opp i dette, og jeg føler meg fryktelig liten når jeg tenker tilbake på episodene.

Vi har jo alle narsissistiske trekk, i større eller mindre grad. Det er gjerne de sidene vi ikke liker å vedkjenne oss. Det jeg har forsøkt å formulere en liten uke nå, er mer enn bare personlighetstrekk. Selv om det tar tid å få til når jeg switcher til yngre deler såpass hyppig som jeg gjør nå, så føler jeg det er viktig at jeg får det til.

Jeg blir bare veldig satt ut av å gjenoppleve den følelsen når mamma fornektet min opplevelse av situasjonen. Det var heller aldri spørsmål om hvordan jeg eller søsknene mine hadde det, eller hva som kunne gjøres for at vi – barna hennes – ikke skulle oppleve vonde ting. Alt handlet om henne. Ikke «Hvem har gjort dette mot deg?», men «Hvorfor gjør du dette mot meg?».

Panikken som brer seg i kroppen når jeg tenker tilbake på manipulasjonen vi opplevde da, tar mye plass .

 

Same procedure

Bare børster litt støv av dette innlegget, jeg… Å skulle gå inn i høytidene frister like mye som å ligge i et badekar fylt med slanger, mus og edderkopper: Ikke i det hele tatt. 😥

Jeg holder på en måte pusten og venter på at det skal gå over. Det eneste positive med å være så redd hele døgnet, er at jeg skriver mye i et forsøk på å regulere følelsene. Ingenting som egner seg på trykk med mindre det redigeres kraftig, men det kan jeg gjøre når hverdagene er tilbake.

For sånne som meg, som ikke har Instagramvennlige liv, er det de små gledene som redder julen. Rent sengetøy, varme klær når man går ute i kulden, kaffe om morgenen, og å tenke på at man slipper å ta seg sammen fordi man er omgitt av familie – den tanken får meg alltid til å smile.

Og for de delene som er yngre; se tegnefilmer hele dagen når nyhetene bare formidler en skremmende verden, leke med eventuell snø på balkongen – for der kan ingen se meg om jeg sitter på gulvet, og å lage «hytte» i stuen ved hjelp av pledd og dynetrekk. Å gjemme seg der inne med puter, dyner og Tom & Jerry på ipad’n, føles trygt.

Trenger å bli passet på

Nå om dagen har jeg et enormt behov for å bli passet på. Jeg er helt på gråten når jeg må gå fra psykologen. Om jeg prater med hundeeiere når jeg er ute og går tur, vil jeg bare følge etter dem hjem.

Jeg kikket litt for lenge på en Securitasvakt i helgen. Han så så snill ut, en stereotyp pappa-figur. Det er ikke godt å si hva som føk gjennom hodet hans, men han lurte på om det gikk bra med meg. Jeg ville egentlig klamre meg fast i ham og få en god klem, men jeg sa at jeg var litt svimmel, og at det gikk bra.

 

unhappy
Foto: pxhere.com

 

Da jeg leste en artikkel om en kvinne med samme fornavn som psykologen min, begynte jeg å tenke på hvor hun var og hvem hun var sammen med. Og så fantaserte jeg om å bare være der sammen med dem. Jeg så for meg at jeg satt på gulvet og la puslespill mens de pratet.

Det er så rart å ha det sånn. Den følelsen er så overveldende. Intens. Og likevel klarer den rasjonelle delen av meg trumfe igjennom at sånn gjør vi ikke. Det evinnelige «Hva vil folk si?», som styrer det meste av avgjørelsene mine.

Skulle ønske jeg så like liten ut som jeg føler meg. Da ville kanskje noen forbarmet seg over meg, og jeg hadde fått det jeg trenger.

Misunnelse

Jeg er misunnelig på de som vokser opp nå, hvor det er så mye fokus på dette med overgrep, grenser og hva som er greit. De lærer om det både i barnehagen og på skolen. Selv NRK Super har fokus på saken.

Det har gjort meg ubetinget glad på barnas vegne, for den innsikten og kunnskapen de får er så utrolig viktig! Selv var jeg 15 år da jeg forstod at ikke alle barn levde under samme forhold som meg. Frem til da hadde jeg tatt for gitt at alle barn opplevde det samme.

Den siste uken, pluss/minus, har jeg ikke følt annet enn misunnelse. En side av meg selv jeg ikke liker å belyse, for å si det forsiktig. Det er vel en litt yngre delperson som har kontrollen nå, i og med at den voksne jeg alltid har vært glad for innsatsen som gjøres for å forebygge vold og overgrep.

Nå kjennes det som en gigantisk, brennende klo i magen. Det svir, det gjør vondt, jeg er kvalm og uvel, tårene presser på hele tiden, og det føles så utrolig urettferdig alt sammen.

Jeg skammer meg enormt over å føle det sånn, for det er jo utelukkende positivt når den nye praksisen kan forhindre overgrep og få barn til å si fra om de opplever noe grusomt eller ugreit.

Jeg har forsøkt å «tie ihjel» følelsen, men nå tenkte jeg å prøve omvendt taktikk. Kanskje det roer seg når jeg har skrevet om det? Troll pleier å sprekke i sollys, visstnok.

Utforbakke

I disse dager går min verden litt i oppløsning. Rutinene sklir ut. Jeg er våken til fuglene begynner å kvitre, for jeg tør ikke sove. Omtrent som om verden skulle gått under om jeg ikke klarte å holde ut «nattskiftet». Når jeg hører byen våkne til liv føler jeg meg tryggere, og jeg klarer omsider å sove litt. Jeg har våknet av 9-nyhetene på P2, så det er ikke mye hvile kroppen får.

Jeg får ikke i meg mat. Vanligvis er det spiseforstyrrelsen min som tar kontroll over alt som angår mat når jeg har det vanskelig, men dette oppleves annerledes. Problemet nå er at jeg ikke klarer å spise. Maten vokser i munnen, som om jeg skulle hatt høy feber. Jeg har forsøkt alt fra frukt og brødskive med leverpostei til posesuppe. Det går dårlig.

Og jeg tør ikke presse meg selv når det er noe som kan være triggende, særlig ikke nå som jeg ikke vet når jeg ser psykologen min igjen.

Tror nok en del av dette er bekymring, fordi jeg ennå ikke vet hvorfor psykologen blir borte. Hun vet hvordan jeg reagerer på uvisshet, så jeg føler meg trygg på at hun vil ta kontakt så fort hun er i stand til det. Hjernen min benytter ventetiden til katastrofetanker. Selvfølgelig.

 

unhappy
Kort oppsummert… Foto: pxhere.com

 

Tårene triller med jevne mellomrom hele døgnet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Eller, jeg forstår at den emosjonelle berg- og dalbanen handler om at jeg blir utrygg når jeg ikke har oversikt og kontroll over situasjonen for øyeblikket, men det ville vært mer logisk om jeg hadde en indre uro eller var rastløs.

I disse dager forbinder jeg tårer utelukkende med å være lei seg, så da kan jeg vel konkludere med at den voksne jeg ikke er så mye fremme. Det er vel gjerne barne- eller ungdomsdeler som tenker så svart-hvitt. (Les mer om delpersoner her eller i min primitive ordliste.)

Jeg kommer meg ikke ut på tur. Det er viktig å være i bevegelse, for det gir meg mindre smerter i kroppen, OG det gjør meg litt lysere til sinns. Å ikke mestre det å ta på seg sko og jakke og åpne ytterdøren, det går ut over selvfølelsen. Jeg har ikke så innholdsrike dager til vanlig, så spaserturer pleier å være et høydepunkt for meg. Det er mange vakre sanseinntrykk ute i naturen, og det plager meg at jeg går glipp av dem.

Og på toppen av alt så slurver jeg med medisinene. Jeg har alarm på mobilen som sier fra når det er tid for påfyll, men jeg slumrer og slumrer helt til jeg blir så rasende av alt «maset» at jeg slår alarmen av. Da husker jeg i hvert fall ikke å ta dem. Om jeg kun får i meg halve døgndosen, så bidrar jo det også til at ting går dårligere.

Hvis ikke jeg klarer å stable meg litt på bena de neste seks-syv dagene, så blir det ikke besøk av barnet neste helg. Det er helt klart. Tanken gir meg blandede følelser. Vi ses så sjelden, så jeg vil nødig gi slipp på de dagene. Samtidig så er det viktig å ta vare på meg selv når ting er som de er, ellers blir det mye verre og da tar det enda lenger tid før vi sees. Dette livet suger.

Jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og hyle «URETTFERDIIIIIG!» nå. Som om dét skulle løse alle problemene. 🙄

Fra den ene til den andre

De siste par ukene har vært slitsomme, og ikke bare på grunn av påsken. Jeg har switchet mye mellom de ulike delene. Det føles som om jeg ikke rekker å fullføre en tankerekke før en ny del overtar «førersetet», hvilket gjør alle delene veldig frustrerte. Til sammen utgjør det svært mye frustrasjon! Jeg kjenner det mest som en indre uro. Litt som å klø innvendig, helt uten sjanse til å nå riktig sted.

Tidligere har det som oftest vært sånn at når barnedelen tok over, så gikk den voksne jeg helt i dvale. Jeg fikk stort sett ikke med meg hva som skjedde. Nå, derimot, observerer den voksne jeg nesten alt fra litt avstand. Nært nok til å se og høre det meste av hva som skjer, men for langt unna til å gripe inn.

At barnedelen for eksempel spiller Matchington (et tåpelig mobilspill) i tre timer, er ubeskrivelig kjedelig, irriterende og lite givende for den voksne. Og når den voksne lytter til fire episoder på rappen fra podkasten The Guardian’s Audio Long Read mens jeg stryker klær og vasker badet, holder barnedelen på å forgå av kjedsomhet.

Alt jeg gjør blir på en måte galt, det er umulig å gjøre hele meg fornøyd. Men jeg er jo ikke hel, jeg er fragmentert. Det er ekstra tydelig nå om dagen. Det hadde vært enklere om de delene som ikke var i kontroll kunne dissosiere eller «sove», for da kunne jeg konsentrert meg om å blidgjøre én del om gangen, uten at de andre ble misfornøyde.

Det har vært situasjoner nylig hvor den voksne jeg har vært nærmest hysterisk over hva barnedelen har klart å lire av seg. Om de som lyttet til det hadde sett at det var et barn som snakket, så ville det vært helt naturlig, men de så jo på en voksen kvinne. Jeg er så redd for hva vilt fremmede måtte tenke om meg at jeg er lettere andpusten når den voksne jeg er tilbake igjen.

 

dogs beach
Dette illustrerer delene mine som kjemper om å få viljen sin. Sukk. Foto: pxhere.com

 

Det er så absurd det hele. Og forvirrende. Jeg vet ikke helt om jeg selv fullt ut forstår hva jeg mener med det jeg skrev i de første avsnittene, så jeg kan bare forestille meg hvor forvirrende og rart det må være for alle andre. Det er lov til å le av det, jeg blir ikke fornærmet. Men jeg klarer ikke gjøre det selv riktig ennå, det må nok komme litt mer på avstand.

Jeg vet heller ikke om dette er en konsekvens av at jeg begynner å forstå mer av hva som skjer, og få mer oversikt, eller om det ville skjedd uansett. I så fall er det flaks jeg fikk diagnosen da jeg gjorde, for jeg ville blitt skremt herfra til evigheten om dette skjedde uten at jeg hadde hørt om dissosiativ lidelse.

Det er litt skremmende nå også, men det hjelper tross alt å forstå hva som skjer, og ikke minst hvorfor det skjer. Spørsmålene jeg har notert ned og skal stille psykologen neste uke er preget av hvordan den siste tiden har vært:

«Hva skjer om barnedelen tar helt over, og den voksne blir borte for godt?

Hva kan jeg gjøre for å tvinge den voksne tilbake i førersetet når jeg blir redd for hva de andre delene skal finne på?»

Trygghet vs nærhet

For meg står behovet for trygghet veldig sterkt. Det har farget alle valgene jeg har tatt om hvem jeg skal være i et forhold med. Der andre gikk etter den de syntes så finest ut, har jeg utelukkende vært tiltrukket av hvem som utstråler trygghet. Trygghet kan defineres på flere måter, men én ting mine ekser har hatt til felles er (nokså) sterke armer. Det å bli holdt rundt har på mange måter vært det ultimate når det gjaldt å føle seg beskyttet og passet på.

Jeg har ikke klart meg på egne ben. Det ene forholdet har avløst det andre. At jeg bare var singel i to uker mellom kjærestene vil nok oppfattes som at jeg enten ikke brydde meg nok om eksen, eller at jeg forsøkte å gjøre ham sjalu. Begge deler er feil. Jeg har vært oppriktig glad i alle kjærestene mine, og de har behandlet meg bra. (Og da mener jeg ikke som i «sammenliknet med hvordan foreldrene mine behandlet meg», men rent objektivt sett. De var bra gutter/menn.)

Å være i forhold med noen som passet på meg var noe jeg fikk utbytte av. Å få dekket det utømmelige behovet for trygghet var med på å opprettholde illusjonen om at jeg var en «normal» person. Jeg kunne på en måte forsvinne i mengden, for jeg fungerte tilsynelatende normalt når noen tok seg av trinn to i Maslow’s behovspyramide.

 

hiking
Jeg vandrer alene nå, og er fornøyd med det. Foto: pxhere.com

 

Der jeg selv kom til kort, var det alltid en kjæreste som ordnet opp. Man kan kanskje si at de reddet meg? Uten disse forholdene ville jeg nok endt opp i psykiatrien for lenge siden, men uten selvinnsikten som kom snikende med alderen. Jeg tror ikke det ville blitt en ok opplevelse å skulle «behandles» i den perioden hvor jeg ikke selv følte det var behov for det. 😉

Jeg har vært alene siden bruddet med barnefar. Å plutselig stå på egne ben gjorde at alt kollapset. Alle aspekter ved livet mitt var brått i en nedadgående spiral. Jeg føler på mange måter at alt fortsatt spinner nedover i et rasende tempo, det ser ikke ut til å være en ende. Som et togkrasj, det går så alt for fort, det er ikke mulig å stanse det.

Slik føles det fra mitt ståsted. Det kan være psykologen min har et annet synspunkt. Hun har som oftest det. Som sagt, alt kollapset. Jeg fikk ikke til noe. De enkleste gjøremål er som gigantiske broprosjekter, – alle ingeniørene har dratt sin vei, og jeg har verken kunnskapen eller styrken til å få landet dette. Det er følelsen jeg sitter igjen med, selv om «prosjektet» mitt er noe så banalt som å lete frem påskepynten eller å måtte rekke innom hele to butikker på samme dag. #tidsklemma

(Dét var ironi. Jeg har aldri vært i jobb, tidsklemma er for meg litt i samme gate som jobbintervju, lønnsøkning og streik. Har hørt om det, vet hva det er, forstår konseptet, men jeg har aldri følt det på kroppen.)

Apropos togkrasj, jeg har følt at bekjente har prøvd å opprettholde kontakt med meg for å få et innblikk i hvor ille dette kan bli. Det har vært kanskje én eller to personer som har vist litt forståelse og stilt spørsmål, som jeg der og da har oppfattet som forsøk på å forstå mer, eller kanskje å hjelpe. I neste øyeblikk har informasjonen blitt delt med andre som har stilt spørsmålene på andre måter, men ikke fått svar. Jeg har ikke følt meg trygg nok på dem til å dele, hvilket gjør det ekstra sårt at den eller de jeg stolte litt på, brukte det jeg fortalte som underholdning blant venner.

Det er helt greit at noen mener det ser tragisk ut fra utsiden, det forstår jeg godt! Jeg har tatt dumme valg, og jeg oppfører meg ikke A4. Men, det føltes ikke bra å oppleve at noen gikk bak ryggen min på den måten. Med bloggen har jeg i det minste kontroll på hva «alle» får vite, og viktigst av alt; ingen vet at det er meg. Folk må gjerne underholdes så lenge jeg får være anonym.

 

walking log
Foto: pxhere.com

 

Jeg mistet tråden, som vanlig. 😛

For en stund siden var det noen som spurte i en kommentar om jeg kan være i et forhold. Det korte svaret er ja, men som jeg fortalte vedkommende så er det vanskelig for meg akkurat nå. Grunnen er at jeg har store problemer med nærhet, og at et sexliv er helt utelukket. (Ref. triggere.) Samtidig har jeg mer enn nok med meg selv per i dag, og jeg tror ikke jeg har noe å gi noen i denne fasen av livet. Man må være litt navlebeskuende når man skal jobbe seg gjennom slike ting.

Det hadde kanskje fungert om jeg allerede var i et forhold, at dette kunne telle som «de onde dagene», men det er en veldig dårlig ide å starte et forhold med å ta og ta. Å føle at noen passer på meg er et savn, men selve tosomheten er det ikke. Jeg antar at det er fordi det er barnedelen som har hatt mye av kontrollen i det siste.

Som jeg skrev i starten så har jeg vært veldig glad i kjærestene mine, men jeg har faktisk bare vært forelsket én gang. Behovet for å føle en form for trygghet har vært så intenst at forelskelse aldri har vært et kriterium. Det er kanskje dårlig gjort overfor eksene mine, jeg vet ikke.

«Prisen å betale» for å i blant føle at noen passet på meg, var å ha sex med dem. Det var egentlig ikke noe jeg ønsket eller hadde behov for, men jeg følte det var forventet, for det er jo en viktig del av de fleste forhold. Da jeg ble gjort oppmerksom på dette med delpersoner, var dette noe av det første som slo meg. Det må ha vært en egen del som tok over når jeg hadde hatt sex med en kjæreste, for jeg husket aldri noe av det i ettertid.

Dissosiasjon er en beskyttelsesmekanisme jeg lærte meg i svært ung alder. Hjernen splitter opp sanseinntrykkene for at man i farlige situasjoner skal klare å holde ut de intense følelsene, som blant annet angst og smerte. Og selv om det å ha sex med en kjæreste for meg aldri har vært en truende opplevelse, var det jo allerede innprentet i kroppen at seksuelle handlinger = livsfare. Da klarer man ikke hindre dissosiasjonen, eller at en av delene tar over.

Jeg har drøftet dette med psykologen tidligere, hvorvidt jeg er ødelagt av de opplevelsene jeg har hatt, eller om jeg ville vært aseksuell uansett. Det er umulig å vite, men det var interessant å høre synspunktene hennes. (Husker dem ikke nå for det er en god stund siden vi snakket om det, men jeg skal skrive det ned når vi kommer inn på det igjen.)

Diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse fikk jeg først etter at forholdet til barnefar var over, så jeg vet på en måte ikke hvordan jeg fungerer i et forhold med den diagnosen. Opplevelsen av meg selv ble endret da jeg forstod hva dette gikk ut på, men jeg husker forholdene som perioder i livet hvor jeg desperat har hermet etter andre. Ikke bare for å passe inn i hans vennegjeng, men og for å fremstå normal og kunne beholde kjæresten. Eller tryggheten, da.

For å si det sånn, det er komplisert å være meg, og det er komplisert å være sammen med meg. Det er ikke for alle, akkurat.

Selvinnsikt og vilje er ikke nok

Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke vil komme særlig langt med selvinnsikt, vilje og ukentlige møter med psykologen. Misforstå meg rett, alle tre er avgjørende for å lykkes, men jeg trenger mer.

Jeg trenger hjelp til å håndtere plutselige, intense følelser. (Som da lesertallene gikk fra 12 til over 200 på ett døgn, og jeg følte for å legge ned bloggen, si opp internettabonnementet, gi bort Mac’en og flytte inn i en iglo i Antarktis – helt til jeg kom på at det kryr jo av folk der og!)

Taktikken min har i alle år vært å enten sulte meg eller overspise, ispedd periodevis selvskading. Det er i overkant optimistisk å tro at det lar seg løse i overskuelig fremtid, dessverre. Alle tre variantene fører til enda en intens følelse. Skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke er sterk nok til å stå i mot det behovet, at jeg ikke har klart å komme på alternativer, og at jeg ikke klarer å stoppe meg selv midt i – jeg sulter/spiser/skader helt til den følelsen som trigget oppførselen går over. Det kan ta sin tid!

Når jeg har vært innlagt og hatt gruppesamtaler, har jeg hørt om andre som kan ta en kald dusj i stedet, gå seg en tur, leke med hunden, gjøre husarbeid, spille et instrument, – og så senker pulsen seg og den intense følelsen går gradvis over. I mine ører høres det ut som science fiction. I de situasjonene hvor jeg kjenner på det behovet klarer jeg knapt huske hva jeg heter, langt mindre gjøre noe fornuftig. Hvordan skal jeg klare å oppføre meg normalt?

map
Skulle ønske det fantes et kart for dette uoversiktlige terrenget… Foto: pxhere.com

 

Jeg trenger også hjelp til å finne en måte å kommunisere på, fortrinnsvis i en form som alle delene klarer å forstå. Det er ikke alle som har språk, og selv om barnedelen(e?) tegner mye, er det ikke noe den voksne jeg er særlig glad i eller flink til. Når jeg her og nå tenker på det å ikke ha et språk, føler jeg for å gå fysisk til angrep på noe eller noen. Det gir meg en følelse av å være kneblet, fanget og umyndiggjort. Det er utrolig mye frustrasjon i meg, en følelse av å ikke bli forstått, ikke klare å gjøre meg forstått, ikke forstå meg selv… jeg føler meg ubrukelig.

Det er som om løsningen henger og dingler foran nesen min, men jeg evner verken å se den eller gripe tak i den. Noen ganger skulle jeg ønske psykologen min bare kunne ramse opp alt som er riktig å gjøre, alt jeg må innse og forstå. Gi meg snarveiene! Sånn jobber ikke hun. Selvføøølgelig. Hun er opptatt av å ta alt i et slikt tempo at kropp, tanker og følelser klarer å holde følge med hverandre. At delene klarer å følge med, at «de» venter på hverandre om en trenger mer tid. Jeg forstår hvorfor hun velger den fremgangsmåten, men jeg liker det ikke. Det går så utrolig sakte, og jeg har ikke tålmodighet til dette; jeg vet det finnes en «kur», og jeg vil ha den i går.

Enda en ting å jobbe med der, jeg er klar over det. 🙄

Og til slutt, jeg trenger fordomsfrie folk rundt meg, folk som forstår prosessen. Det utelukker vel omtrent alle som ikke har en faglig fot innenfor psykiatrien. Kanskje ville jeg hatt utbytte av et skikkelig langt opphold på en institusjon som kan problematikken min, men det er ikke et alternativ å bli så lenge borte fra barnet. Vi ser allerede lite til hverandre. Et annet problem med et langtidsopphold på et nytt sted, er at man ikke vet hvem som jobber der. Hva om noen av dem trigger dissosiasjon og flashbacks med utseende eller væremåte? Utilsiktet, selvsagt, men det kan skje. Da er det dumt å ha planer om å bli der lenge.

Jeg skulle ønske det var «selvplukk» av miljøpersonell. At alle nye pasienter fikk en tjukk katalog med navn og bilder, og kunne sette sammen sykepleiere, vernepleiere, psykologer og andre man med stor sannsynlighet ville kommet godt overens med. Særlig barnedelen(e?) er opptatt av om folk ser snille ut eller ikke. Å få velge hvem som skal bytte på å være der når livet suger, hadde betydd mye. Så mye penger vil det aldri bevilges psykiatrien, men det er gratis å drømme. 😛

 

 

 

Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse

Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.) 

Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…

At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)

 

silhouette family
Foto: pxhere.com

 

Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉

Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.

Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.

Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤

Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.

Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)

Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.

Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.

Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.

Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)

Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv at en magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding. 

Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.

Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉

Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)

Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.

På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig

Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.

Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.

Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.

Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.

Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)

 

mama bear
Foto: pxhere.com

 

Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.

Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)

Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)

Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.

Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳 

Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen. 

Ikke akkurat velfungerende

NB: Dette innlegget inneholder noen korte og «overfladiske» beskrivelser av vold som kan virke triggende på mennesker som har opplevd liknende. 

Som barn ble jeg tvunget til å gjøre voksne ting. Nei, jeg mener ikke det å betale regninger og skifte dekk på bilen. Det jeg ble utsatt for tvang meg til å bli fort «voksen», derfor følte jeg meg aldri som et barn selv om jeg var et. Og merkelig nok føler jeg meg ikke som en voksen nå enda jeg er en, selv ikke etter å ha passert 30.

Allerede da jeg begynte på skolen så jeg ned på klassekameratene. Jeg følte de var veldig dumme og ikke forstod noen ting, for ikke å snakke om barnslige, så jeg hang mest med de som var minst tre år eldre, men og noen ungdomsskoleelever. Med dem fungerte jeg nok mest som en maskot de kunne sjefe rundt.

Jeg vet ikke om det er hele forklaringen, men jeg tror jeg følte mine jevnaldrende ikke forstod fordi vi kom fra totalt ulike verdener. Og hvordan skal barn med en trygg og god oppvekst kunne ha fantasi til å se for seg grusomhetene barn som ikke er trygge må oppleve? Jeg kunne ikke forestille meg at andre hadde det annerledes. Den dagen jeg innså at ikke alle barn opplever å bli slått, voldtatt, slengt inn i vegger, dyttet ned trapper eller bli nektet søvn og/eller mat flere ganger i uken, var jeg 15 år. 15!

Det var forresten et av de største mentale sjokkene jeg har opplevd i livet. Jeg tror ikke jeg har vært så forvirret, overrasket, rådvill og rasende noen gang som jeg var den dagen. Hvorfor meg? HVORFOR MEG? Hva hadde JEG gjort for å fortjene alt det? Men det var jo ingen å spørre, ingen å snakke med, så jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort – og rettet all skyld og skam innover. Jeg selvskadet da jeg var alene, og jeg sa og gjorde ting jeg visste ville provosere frem voldsomme reaksjoner fra foreldrene mine, ting som førte til mer av det de hadde gjort mot meg i de første 15 årene. #selvforakt

 

walking teddy 2
Foto: pxhere.com

 

Jeg hadde et stort behov for å høre til, men jeg passet aldri inn noe sted. Det gjør jeg fremdeles ikke. For sær, for rar, for frisk, for «normal», for ung, for gammel, for syk, for dum, for stille, for bråkete. Nå som den gang. De eneste gangene jeg var grei å ha, var når det skulle velges lag i gymtimen de første årene. Jeg var nemlig ganske god i ballspill. I andre eller tredje klasse måtte vi dusje etter gymtimene, og det var på den tiden jeg begynte å «glemme» gymtøy ofte.

Det var mange blåmerker, knivrisp, arr og blodspor å skjule. Og da jeg ble gammel nok til at mensen kunne forklare fraværet, fikk jeg melding hjemmefra om at jeg ikke skulle ha gym på grunn av det. Ja, faktisk. Foreldrene mine var svært behjelpelige og ivrige på å holde meg unna alt som kunne avsløre hva som foregikk. De passet til og med på å skade meg på områder av kroppen som ble skjult av klær eller hår. Og jeg visste ikke bedre enn å fortsette skuespillet.

I friminuttene gikk jeg mye for meg selv, og vekslet mellom å dilte etter de som var eldre enn meg, og å late som jeg var interessert i det andre i klassen pratet om. Dere vet, den kule gjengen, datanerdene, sportsidiotene, de som i dag ville blitt stemplet som emo, korpsgjengen, osv. Jeg ble aldri frosset ut eller mobbet, jeg hadde bare ingen interesse av å tilbringe tid med de andre. Døren stod alltid på gløtt hos alle når «pausen» min var over, og jeg var klar for å sosialiseres litt igjen. (Les mer om blikkontakt og tilknytningsforstyrrelser i ordlisten, under henholdsvis B, R og U.)

Rollene er på en måte byttet om nå. Jeg var «voksen» og ansvarlig som barn, og nå er jeg helt hjelpeløs og tidvis rebelsk. Trenger grenser. Trenger omsorg. Har barnslige og trassige reaksjoner inni meg i situasjoner hvor jeg vet jeg burde reagere helt annerledes. Selvfølgelig holder jeg det på innsiden, fasaden betyr jo alt fremdeles.

Jeg er klar over at det er barnedelen som har den reaksjonen, men jeg får meg ikke til å slippe den løs. Selv om den voksne jeg ikke har kontroll i de situasjonene, så vet barnedelen godt hva som er lov å gjøre og si, og er livredd for å bli straffet om hun gjør noe galt. Så hun tier, slik hun alltid har gjort.

 

walking teddy 1
Foto: pxhere.com

 

(Les forklaring angående deler/delpersoner i ordlisten.)

Barnedelen i meg trenger bekreftelse, å bli sett, hørt, få validert de vonde opplevelsene, bli trodd. Samtidig kjenner jeg at det aldri kommer til å bli bra nok. Det hun er utsultet på vil hun aldri bli mettet på. Det er ikke mange nok mennesker på denne planeten til å fortelle henne at det foreldrene gjorde var ondskapsfullt, ulovlig og ikke hennes feil. Og hun vil uansett ikke leve lenge nok til å rekke å høre det mange nok ganger til at hun kommer til å tro på det. (Beklager nok-overdosen i dette avsnittet, jeg klarte ikke skrive det om.) 😳  

Det mangler en propp i bunnen, så alt positivt som blir sagt og gjort forsvinner og blir borte for godt. Det er ikke plass til det. «Veggene» er fylt med så mye negativitet, selvhat og drit som ble jult og pult inn i henne gjennom hele oppveksten. Det fungerer nesten som teflon, slik at det gode og fine som oppleves en sjelden gang, bare sklir unna. Ned i sluket. Glemt.

Og det er nok en av grunnene til at denne delen av meg fortrenges og ties ihjel. Det er et slags «samarbeid» mellom den voksne jeg og den delen av meg som er sint og hater svakhet. En måte å beskytte seg selv på. Det er for vondt å åpne den døra, så «vi» gidder ikke prøve engang. Jeg ser for meg at terapien kan bli krevende om psykologen insisterer på å slippe barnedelen løs på sikt.

(Herregud. Se det for dere, den voksne jeg som febrilsk forsøker å opprettholde fasaden, barnedelen som har behov for omsorg og bli hørt, den sinte delen som hater alt det barnedelen står for, og føler for å selvskade – som igjen freaker ut den voksne jeg som insisterer på en plettfri fasade. Jeg håper psykologen min vet hva hun har begitt seg ut på.)

Apropos delpersoner

Det er ikke bare-bare, dette med blogging. Jeg hadde skrevet et innlegg og lagt det klar til publisering, men fant ut at jeg skulle lese gjennom det en gang til først. Til min store forskrekkelse stod det mest svada der. Ingenting jeg ville hatt interesse av å lese.

Hvem skrev det? Hvilken delperson følte for å fortelle hva hun spiste til kveldsmat, hva hun skal til uken, og hva slags musikk hun hørte på da hun kledde seg om morgenen? Og hvordan kan det være så stor forskjell på hva den voksne jeg mener er interessant, og hva denne delpersonen skrev ned? Jeg, den voksne jeg, planla å skrive om å ha dissosiativ lidelse som forelder, men den tankerekken forsvant som dugg for solen.

Jeg har hatt et par uker med stor indre konflikt nå, det rives og slites i meg, jeg finner ingen ro. Psykologen ba meg kjenne godt etter hva delene vil eller ønsker, skrive det ned og så gjennomføre det, innen rimelighetens grenser. Resultatet blir en tur på kino for å se Star Wars, om den fortsatt går, ut på skøyter en dag om isen holder, og å kjøpe lørdagsgodt til helgen. Og hund. Men siden psykologen understreket dette med rimelighetens grenser, utgår kjøp av hund denne gangen og.

 

pug blanket
Små krek har også meninger, og et behov for å bli hørt. Foto: pxhere.com

 

Når det bare er meg her pleier jeg ikke kjøpe godteri eller brus, og det er en barne-del som visst synes det er fryktelig urettferdig å aldri få godteri på lørdagene. Jeg føler meg litt dum som skriver dette, redd for at det skal oppfattes som at jeg leter etter en unnskyldning for å unne meg kaloribomber når jeg egentlig prøver å unngå dem, men det er altså i fullt alvor en liten i meg som føler seg dårlig behandlet. fordi den voksne jeg alltid bestemmer at «vi» ikke er en sånn som spiser godteri.

Psykologtimene nå om dagen handler mest om at jeg forteller litt av hva som skjer på innsiden, påpeker hvor «gal» det gjør meg, og hun som beroliger og sier at det er helt normalt oppveksten min tatt i betraktning. Nå vet jeg ikke om jeg tror henne lenger.

Vi drøfter også hvorvidt jeg ville hatt utbytte av en innleggelse nå, eller om vi skal se det an. Det er i så fall snakk om et par netter på DPS i første omgang, men jeg føler det veksler mellom å være «alt for lite» og «uaktuelt». Jeg får vel tenke på det et par dager til. Dersom jeg bestemmer meg for en omsorgsfylt timeout eller bare å bli under dynen, blir det stille fra meg inntil videre. Det finnes nemlig ikke flere forhåndsskrevne innlegg. 😉 Plutselig tilbake!

Ordliste

Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.

Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.

 

pencil notes
Foto: pxhere.com

 

A

Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.

B

Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.

Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.

Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.

D

Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.

Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.

Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:

Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde den lille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.

Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!

Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.

Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)

Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.

Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.

Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.

Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.

Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.

Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:

Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.

Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.

Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.

Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.

Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.

Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.

Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)

F

Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.

Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.

Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.

Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.

Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.

I

Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.

P

Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.

Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».

Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.

PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.

R

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛

Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.

Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.

Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.

S

Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.

Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.

Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.

Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.

U

Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.

Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.

Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!

 

 

De ulike delene

Delene ble til da jeg var liten og ikke klarte å være til stede i den vonde situasjonen. Da laget jeg to verdener for meg selv; en med alt det vonde som skjedde, og en med alt annet. Den delen som var i «den andre» verdenen, visste på en måte ikke om det vonde som skjedde i den egentlige verdenen. Det var som om det skjedde med noen andre. (Les mer om dette, og at ALLE har deler her eller i ordlisten.)

Hos psykologen kaller vi dem deler, andre kaller dem (del)personligheter. Selv foretrekker jeg å kalle dem delpersoner. Jeg kommer nok til å bruke begrepene om hverandre, men det er altså det samme. De delene er like mye meg som den voksne jeg som omverdenen møter, men når den voksne i meg trenger en pause av ulike grunner, kan en av dem ta over.

Det ser man sannsynligvis ikke på meg, men jeg kan være i min egen verden og ikke få med meg at noen snakker til meg eller hilser. Det er ikke for å være blærete, det er bare en av de yngre delene som er opptatt av andre ting enn den voksne er.

Forskjellen på dette og Schizofreni, for eksempel, er at med sistnevnte har man ulike personligheter uavhengig av hverandre, mens med dissosiativ lidelse er alle delene meg, de klarer bare ikke være til stede samtidig. Det vi jobber med i terapi er å integrere alle delene, slik at jeg skal føle meg (og bli) hel.

broken glass
Fragmenter. Foto: pxhere.com

Jeg har forsøkt å beskrive det litt tidligere hvordan alle delene er, men jeg kan oppsummere kjapt: Én del er veldig sint, en annen er livredd, en er nokså lystig og innmari nysgjerrig på alt, en er destruktiv, en kjefter på de andre og er kontrollfreak og «manager» når den voksne jeg ikke er til stede selv. En del er veldig sosial, en er bitteliten, en trenger masse trøst.

Det oppleves nesten som det er en indre «kamp» mellom delene om å få komme frem, siden de har ulike tanker, følelser og behov. Det med kamp er veldig vanskelig å beskrive nærmere, men det skjer jo fordi disse delene ikke er integrert i meg, fordi jeg måtte dissosiere for å overleve.

Som jeg nevnte i innlegget jeg linket til øverst her, så kan det være noen av disse «møtes», altså at personlighetstrekket tilhører samme delperson. Akkurat nå er det fortsatt mange løse tråder, men jeg har en flink og trygg psykolog som geleider meg gjennom alt. Jeg tror vi kommer til å lande alt dette på en god måte. Hvem vet, kanskje oppdager vi flere også?

Dette med ulike deler er så vidt jeg har forstått en del av dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), mens jeg står oppført med diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. På en skala er den like før DID, som er den alvorligste av de dissosiative diagnosene. Jeg har fått forklart hvorfor det ikke er riktig å endre diagnosen på nåværende tidspunkt, men jeg fikk ikke med meg hva hun sa. Sånn er det når andre deler tar over midt i i timen. 😳

Kanskje det «folksomme» kaoset inni meg er grunnen til at jeg trenger å ha det enkelt og oversiktlig rundt meg, sånn i det virkelige liv? Det var en som foreslo at jeg burde tenke på delene som minions, for å gjøre det litt morsommere å være meg. 😀 Det hørtes ut som en god idé i ca fem minutter, og så ble jeg veldig sliten av å se for meg de små delene sprette rundt og ødelegge alt rundt seg. Men tanken var god, haha!

 

dandelion hand
Pieces of me. Foto: pxhere.com

 

Det er viktig å ta vare på de små delene, sa psykologen. De har de behovene de har av en grunn, og nå er det opp til meg å gi dem det de ikke fikk da jeg var liten på ordentlig. Så selv om den voksne jeg ikke kjenner på et savn etter å se tegnefilmer hele formiddagen eller å bli holdt rundt, så er det viktig å «gi etter» og sørge for at den delpersonen får det.

Noen ganger kjenner jeg en voldsom konflikt inni meg, hvor jeg på én side føler og tenker at jeg er voksen og det er dermed en del ting som er forventet av meg, mens på en annen side har en av delene et «øredøvende» behov for å bli validert. Så da ender det med at jeg ser Tom & Jerry et par-tre timer i strekk en formiddag, i stedet for å støvsuge. Eller gir psykologen en klem når jeg kommer til timen, selv om den voksne jeg steiler og helst vil oppføre seg slik man gjør når man er voksen.

Jeg vet selvsagt at voksne kan klemme hverandre, men det er i min verden ikke naturlig å klemme taushetsplikt-mennesker, som psykolog, fastlege og NAV-ansatte. 😛

Jeg regner med det er mye som fremdeles er uklart. Og akkurat som det for meg er nærmest umulig å forstille seg hvordan det er å ikke være fragmentert, så er det sikkert like vanskelig for «vanlige» mennesker å sette seg inn i hvordan det er å være meg. Bare spør om dere lurer på noe, så skal jeg forsøke å oppklare.

Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1

Det gikk med litt tid til å finne ut i hvilken ende jeg skal starte å beskrive dette, for det er så mange løse tråder. Jeg landet på innfallsmetoden. Se på det som en smakebit på kaoset inni meg. 🙂

Alle mennesker har ulike roller de «ikler seg» i ulike situasjoner. Du oppfører deg forskjellig etter hvilken situasjon du er i. Du viser ikke samme siden av deg selv når du besøker bestemor, er på jobb eller når du er på fylla med venner. Håper jeg. Men alle rollene, eller delene om du vil, vet og husker hva de andre gjør og sier. For oss som har en dissosiativ lidelse er det ikke slik.

Ved dissosiative lidelser lagres ikke de traumatiske minnene som et helt minne, men det er fragmentert i tanke, følelse, syns- og hørselsinntrykk, mening, lukt, handling osv. Intense følelser er vanskelige å håndtere, man går helt i «frys». For meg betyr det at en av delpersonene tar over skuta.

Det er en overlevelsesmekanisme, men delpersonene tar aldri over der det kan være farlig for andre at den voksne jeg ikke har kontroll. De ble til da jeg var liten og ikke klarte å være til stede i den vonde situasjonen. Da laget jeg to verdener for meg selv, en med alt det vonde som skjedde, og en med alt annet. Den delen som var i «den andre» verdenen, visste på en måte ikke om det vonde som skjedde i den egentlige verdenen. Det var som om det skjedde med noen andre. Jeg hadde nok blitt fullstendig ødelagt mentalt om jeg skulle tatt innover meg alt som skjedde.

Én del er veldig sint, sannsynligvis fordi jeg ikke kunne uttrykke sinne da jeg var liten, i hvert fall ikke i de vonde situasjonene. En annen del er veldig redd, og ganske liten. En er lystig og nysgjerrig, en er destruktiv, en bare kjefter på de andre. Det er en som er kontrollfreak og «manager» når den voksne jeg ikke er til stede selv. Dette høres rart og fjernt ut, men det er vanskelig å forklare det på en annen måte. En del er veldig sosial og prater med folk på kollektivtrafikken og i butikken, oppsøker gjerne folkemengder og melder seg på aktiviteter. En er bitteliten og liker å fikle med ting, sortere ting etter farger eller størrelse, også er hun glad i å fargelegge, men tegner utenfor strekene i tegneboken, omtrent slik.

Noen av delene kan snakke, noen agerer bare på følelsene, andre igjen er helt tause. Én trenger masse trøst. Noen deler har behov for å bestemme selv, å ha kontroll. Andre blir urolige av å måtte ta avgjørelser. Jeg har ikke hatt diagnosen så lenge, så jeg er foreløpig ikke klar over om noen av disse krysser over i hverandre. Altså, om den ene er både veldig sint, kjefter på de andre og trenger trøst.

Når en del tar over, blir den voksne jeg «borte». Det kan minne litt om å dagdrømme, bare at jeg ikke kan bringes tilbake ved å snakkes til eller dultes borti. Den bitte lille delen tar fort over om jeg går forbi Panduro eller TGR. Den elsker slikt dilldall som selges der, og jeg ender opp med å finne bæreposer med ting jeg ikke trenger når den voksne jeg kommer tilbake. Det er kanskje unødvendig å påpeke at jeg bruker en del penger jeg ikke har?

Noen har ulike navn på delpersonene, kanskje har de forskjellig håndskrift og dialekt. Mine har ulike interesser. Om man er i utdanning kan én av delene «ta seg av» den biten, men ulempen er jo at man ikke har tilgang til det man har lært når den voksne jeg er i førersetet.

 

pre puzzle
Mange deler, et evig kaos. Foto: pxhere.com

 

Terapien skal få alle delene til å «snakke sammen», de skal bli én. Den voksne meg. Jeg har lest om andre i samme situasjon, som har brukt fra 7-8 år til over 15. Det er lang tid og mye slit, men da vil jeg bare være så vidt over halvveis i livet. Det er det vel verdt?

Jeg hører ikke delene snakke sammen slik som jeg hører mennesker snakke når jeg går gjennom et kjøpesenter, men jeg «hører» dem slik jeg hører min egen indre stemme, nesten som tanker, bare at de er påtrengende og ikke kan ignoreres ved å distrahere meg selv.

Om man bærer på for mye mentalt, slår kroppen av funksjoner. Armene kan svikte, hele kroppen kan føles lammet, man kan bli svimmel, osv. Dersom man fortsetter å koble ut deler av seg selv når faren er over, har man en dissosiativ lidelse.

Når man opplever «unormale» situasjoner som barn, lærer hjernen seg «unormale» måter å overleve på. Mange som meg blir fort stemplet med personlighetsforstyrrelse. Jeg var heldig som kom til en psykolog som hadde erfaring med traumatiserte pasienter. Det kan godt være man kan ha både dissosiativ lidelse og en personlighetsforstyrrelse, det vet jeg ikke, men veldig mange med dissosiative lidelser blir feildiagnostisert.

Det er endel symptomer som kan gli over i andre sykdommer, som dette med voldsomme svingninger i følelsene – hvor jeg er «nøytral» det ene øyeblikket, for å hulke utrøstelig 10 sekunder senere. Da har man visstnok bipolar lidelse. Eller dette med å slite veldig med hukommelse og konsentrasjon – da har man ADHD. Flashbacks har vært forvekslet med Schizofreni. Derfor er det viktig å bli møtt av fagfolk som gjør en grundig utredning. Traumepasienter uten dissosiasjon, trenger en helt annen behandling enn traumepasienter med dissosiasjon. Det er mange som ikke har blitt fanget opp, og gått i behandling i mange år uten å bli bedre, fordi behandlerne ikke har fanget opp at pasientene dissosierte.

Da jeg skrev forrige avsnitt kom jeg plutselig på at jeg praktisk talt siterte en artikkel jeg leste hos sykepleien.no for en stund siden. Når traumer straffes med en diagnose. For å bruke Linda Øyes ord, så var vi «barn som kjempet og slåss på måter barn skal slippe å kjempe». Nå trenger vi omsorg.

Dissosiativ lidelse for meg, innebærer periodevis selvskading, kronisk angst og depresjon, daglige flashbacks, hodepine, indre «stemmer», amnesi, sterke smerter i kroppen, hukommelsestap, å innimellom være suicidal og spiseforstyrret. Jeg svinger mellom å ikke spise en periode, og å overspise og kaste opp den neste perioden. Kroppen blir veldig sliten av det, det er ikke mye energi å gå på. Bokstavelig talt.

At jeg har hukommelsestap betyr at jeg kan gjøre og si ting jeg ikke husker å ha gjort og sagt. I tillegg kan smaks- og luktesansen kan endre seg, og jeg liker/liker ikke enkelte matvarer alt etter hvilken av delene som leker sjef. Jeg glemmer ord og snubler i setninger, og bruker penger jeg ikke har. En annen stor og viktig del av meg er unngåelsesatferden. Både ting jeg vet kan virke triggende, som skrekkfilmer eller en bestemt lukt, men også mennesker.

Det skal jeg fortelle mer om i morgen.

Del 2.