1 år

Dette året har ikke vært slik jeg så for meg at det ville bli. Da jeg startet å blogge, var planen å skrive litt hyppigere enn jeg endte opp med å gjøre. Ikke minst hadde jeg en forestilling om at året kom til å bli bedre enn året før, og ønsket å dele fremgangen. Det skjedde ikke. 😛 Men det har ikke bare vært nedturer. Jeg har innsett at det går an å uttrykke seg selv om man ikke er flink med ord. Det er ikke nødvendig å holde kjeft til man blir det.

Her er de 20 mest leste innleggene:

(Listen over «mest lest» i kolonnen til høyre, er basert på hva som har vært mest lest de siste 24-48 timene, ikke sidevisninger totalt sett.)

Det er formuleringer jeg angrer på, og når jeg ser tilbake er det mye som kunne vært gjort bedre. Jeg har likevel valgt å ikke endre eller slette noe. Det var sånn jeg tenkte og følte det der og da. At det er dårlig flyt i tekstene er en kombinasjon av lite skolegang, manglende erfaring med å sette ord på ting, og at det speiler hvor kaotisk det er inne i hodet mitt. Det er hundrevis av tanker på én gang som fyker avgårde i et rasende tempo, og jeg har ikke kommet dit hen at jeg er i stand til å sortere det på en god måte.

I starten var det tanken på kommentarer som skremte meg mest, for jeg var og er veldig skjør, og det eneste jeg hadde å sammenligne med var diverse nettavisers kommentarfelt. I og med at jeg kommer med grove beskyldninger mot foreldrene mine, valgte jeg en løsning hvor kommentarer må godkjennes før de publiseres. Jeg turte ikke ta sjansen på at noen skulle identifiseres. Ca 15 personer har skrevet ulike varianter av «Du må bo i (by/sted), jeg kjenner igjen deler av historien». Samtlige gjettet på ulike steder, spredd over hele landet. Det gjør vondt å tenke på at det er flere med liknende erfaringer der ute.

Det var én person som skrev mye stygt om både meg og andre, helt i starten. Det stoppet da jeg fant ut hvordan jeg kunne blokkere vedkommende. Med unntak av den ene personen har jeg ikke sjekket epostadressen til noen, fordi jeg er bekymret for at en av dem skal tilhøre noen jeg kjenner. Jeg har ikke antydning til pokerfjes, og vedkommende ville sett det på både ansiktsuttrykk og kroppsspråk neste gang vi møttes. 😳

Det har vist seg at dere som fant veien hit faktisk er veldig hyggelige, og jeg blir ofte rørt over kommentarer og tilbakemeldinger per mail. Det er ikke så lett å svare alltid, og det har ofte bare endt opp med et enkelt «Tusen takk :)». Kroppen sluttet på et tidspunkt å anspenne seg når jeg fikk melding om en ny kommentar, så takk for at dere har gjort dette til en positiv opplevelse. ❤

En form for skrivesperre

Jeg har i skrivende stund 18 sider med utleverende tanker om hvordan det er å ha en narsissistisk forelder. Mange eksempler fra mitt eget liv, samt noen få ting jeg har observert hos andre. Det er en krevende øvelse å skrelle bort det private uten å gjøre teksten upersonlig.

Noe blir jeg nødt til å omformulere for å ikke bli gjenkjent, andre ting må utelates. Mye klarer jeg ikke overføre fra tanker eller følelser til ord, så hvordan skal jeg få frem poenget? Det vekker mange vonde følelser i meg å rippe opp i dette, og jeg føler meg fryktelig liten når jeg tenker tilbake på episodene.

Vi har jo alle narsissistiske trekk, i større eller mindre grad. Det er gjerne de sidene vi ikke liker å vedkjenne oss. Det jeg har forsøkt å formulere en liten uke nå, er mer enn bare personlighetstrekk. Selv om det tar tid å få til når jeg switcher til yngre deler såpass hyppig som jeg gjør nå, så føler jeg det er viktig at jeg får det til.

Jeg blir bare veldig satt ut av å gjenoppleve den følelsen når mamma fornektet min opplevelse av situasjonen. Det var heller aldri spørsmål om hvordan jeg eller søsknene mine hadde det, eller hva som kunne gjøres for at vi – barna hennes – ikke skulle oppleve vonde ting. Alt handlet om henne. Ikke «Hvem har gjort dette mot deg?», men «Hvorfor gjør du dette mot meg?».

Panikken som brer seg i kroppen når jeg tenker tilbake på manipulasjonen vi opplevde da, tar mye plass nå.

Hjem, kjære hjem

Denne høsten bød på noen uforutsette krumspring. Jeg har tilbragt flere uker på en somatisk avdeling. Kort oppsummert: Maten er (dessverre) den samme som på psykiatrisk, men man er overlatt til seg selv mellom stell, medisinering og undersøkelser.

Jeg er vant til at miljøpersonalet banker på døren om jeg er alene mer enn 20 minutter, så i starten var det deilig å slippe «maset». Etter hvert ble det veldig kjedelig. Utsikten fra rommet mitt var ut mot en kirkegård, så det ble mest tv-titting. Nå er jeg frisk nok, og skal få reise hjem.

Det er vel ikke første gang jeg skriver at det er på tide å børste støv av bloggen, men forhåpentligvis lar det seg gjennomføre denne gangen. 🙂

På egne ben, for en stund

Rett før barnet mitt skulle komme på fredag, fikk jeg en telefon om at psykologen min blir borte på ubestemt tid. Timingen kunne ikke vært verre, på en måte. Jeg vet ikke hva som har skjedd ennå, men jeg vet hun tar kontakt så fort hun kan.

«Ubestemt tid» kan være to uker, men det kan og være to år. Uvisshet og meg er litt som bensin og åpen flamme. Det ender ikke godt. Jeg trenger å vite.

Om hun for eksempel sier at vi ikke sees på åtte måneder, så blir det vanskelig å håndtere. Samtidig er det enklere å forholde seg til en så lang og konkret pause, enn å ikke få vite noen ting før jeg plutselig får en ny time på sms om tre uker.

Det blir omtrent det samme når hun må utsette en time. Det er mye vanskeligere for meg enn de fem forutsigbare ukene jeg er «alene» hver sommer. Jeg er litt rar sånn.

Og så er jeg litt spent på hvordan dette slår ut på bloggen fremover. Om det å være uten samtalepartneren min gir meg et stort behov for å skrive, eller om det motsatte skjer. Jeg er i alle fall takknemlig for at dette ikke skjedde rett før jul eller påske…

Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)

Jeg har jo fortalt at jeg har en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det kan oppstå om et lite barn ikke får dekket det grunnleggende behovet for trøst og kjærlighet, eller om barnet møtes på en ikke-konsekvent måte. Da jeg var liten fikk jeg litt varierte reaksjoner fra foreldrene mine når jeg viste følelser som sinne eller gråt. Hovedsakelig latterliggjøring eller ignorering, men det kunne også være et eksplosivt sinne. En så uforutsigbar reaksjon forvirrer barnet, og er veldig skadelig.

Som jeg skriver i den primitive ordlisten min: Det gjør at barnet i relasjoner får en spesiell form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår.

Jeg skrev også at dette er noe jeg fremdeles gjør i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente».

owl — Lykkelig uvitende om å være beglodd. Foto: pxhere.com

En ting jeg ikke innså da jeg begynte å blogge i januar, var at å skrive åpent om det jeg tenker eller føler, på en måte er som å slippe folk innpå meg. Og jeg kjente det da jeg kom hjem etter en liten «pause» på DPS og så hvor mange som har vært inne og lest forrige innlegg, at jeg får et enormt behov for å jage folk vekk, eller fjerne ethvert spor av bloggen. 😛

Jeg skal ikke gjøre det, altså. Løsningen blir å snakke med psykologen om det i uken som kommer, og finne en måte å håndtere den følelsen på. Men det var litt interessant og overraskende å oppdage at den reaksjonen kan gi utslag på denne måten også. «Hyggelig at de leste innlegget, men nå må jeg få dem bort igjen», tenkte jeg først. Men så konkluderte jeg med at så sporadisk som jeg oppdaterer, faller de fleste av lasset uansett. Det er greit. We’re cool. 😎

I mellomtiden lukker jeg øynene for statistikken, og later som jeg «taler» til et lite rom med tomme stoler. Tryggest sånn.

Et svar

Det kom et spørsmål om hvorfor jeg blogger om diagnosene mine. Det var det eneste saklige innholdet i den lange kommentaren, så jeg godkjente den ikke, men jeg tenkte å svare likevel.

Jeg synes man skal skrive om det man kan. Ernæringsfysiologer skriver om ernæring, personlige trenere om treningsopplegg, fotoentusiaster blogger om fotoutstyr og teknikker, hobbykokker lager oppskrifter og skriver matblogger, og folk som ikke har talent for noe velger å skamløst eksponere ungene.

Som jeg allerede har fortalt har jeg ingen utdannelse. Det meste jeg kan av oppskrifter har jeg funnet i Trines matblogg og hos Yotam Ottolenghi. Jeg er spiseforstyrret og burde av hensyn til andre ikke skrive om kombinasjonen mat og trening, jeg er skikkelig dårlig til å ta bilder, og jeg hater click baits i overskrifter.

dandelion puppy — Bildet er ikke relevant til teksten, og regnes vel dermed som click bait. Unnskyld. I en brutal verden får man aldri nok av søte hunder. Kattevideoer på Youtube gjør antageligvis samme nytten. Foto: pxhere.com

Planen min har aldri vært å ha en blogg. Behovet for å skrive kom først da jeg forstod hva en dissosiativ diagnose innebar. Det er en del av livet mitt, og dermed noe jeg føler meg kvalifisert til å synse og mene noe om. Min opplevelse av det matcher ikke nødvendigvis fasiten, den tid det finnes en.

Svaret på spørsmålet er altså at jeg skriver fordi jeg føler behov for å lufte tankene mine, og jeg skriver om diagnosene mine fordi det er omtrent det eneste jeg kan.

Hvorfor jeg valgte å blogge

Dette er min første blogg. Jeg er ikke spesielt flink til å ordlegge meg, så det kan være dette får en brå slutt, men jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Som jeg er så vidt innom på siden intro, så fikk jeg nylig diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Det er veldig forvirrende for meg å oppdage hva det går ut på, og jeg føler et stort behov for å lufte tankene mer enn den ukentlige timen hos psykologen.

Jeg har tidligere skrevet dagbok, men når jeg kun skriver for meg selv har jeg en tendens til å bruke mange forkortelser og stikkord. Det gir kanskje mening der og da, men når man ser tilbake på det noen år senere må man nok være kryptolog for at ordene skal gi mening. Denne uoversiktlige og skremmende fasen tror jeg er fin å dokumentere, slik at jeg kan bla meg tilbake når jeg en dag i fremtiden føler at progresjonen har stagnert, og jeg lurer på om terapi egentlig er verdt det. For den dagen kommer. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

For meg er anonymiteten viktig. Det gjør at jeg ikke trenger å sensurere meg selv i like stor grad, og jeg risikerer ikke at naboer eller frisøren stiller meg spørsmål en dag jeg ikke er sterk nok til å snakke om det. Det handler om en opplevelse av kontroll. Om det skulle komme spørsmål her inne, kan jeg velge å svare på det når jeg har overskudd til det.

Det samme gjelder blogginnleggene. De kan jeg skrive på relativt gode dager, og publisere temmelig jevnt og trutt selv om jeg ikke orker å slå på mac’n en uke. Helt til jeg har hatt så mange dårlige dager på rad at jeg går tom… det kommer nok til å skje innimellom. Heldigvis for meg er ikke selvfølelsen min linket til sidevisninger, likes og kommentarer. 🙄

Bortsett fra å legge press på meg selv for å skrive hele ord og setninger, tror jeg blogging kan være med på å gi hverdagen min en slags struktur. Dagene har lett for å gli over i hverandre når man ikke har en jobb å gå til, så man får ta med seg det man får, for å si det sånn.

Innholdet i bloggen vil bli sentrert rundt hverdagslige utfordringer, samt diagnosene mine, som ut over den nevnte dissosiative lidelsen, er PTSD og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Og for å toppe det hele; en spiseforstyrrelse.

Det er nok å ta av fra min private Pandoras eske, så jeg overlater blogging om dagens outfit og botox til dem som er opptatt av sånt. ⛔️

Men kjernen i det hele, hvorfor jeg valgte blogg som metode, tror jeg handler om et behov for å bli hørt. Jeg trenger å bli lyttet til, fordi i mine drøyt 30 år på kloden er det kun psykologen min som virkelig har hørt hva jeg har sagt. Og hun har ikke vært i livet mitt alt for lenge.

Helt fra jeg var liten har jeg vært vant til at det jeg har å si, det jeg har behov for å sette ord på, ikke er verdt å lytte til. Jeg tror (og håper) bloggen kan bli min måte å finne en stemme på, rett og slett.

En sped begynnelse

Jeg fikk et akutt behov for å skrive da jeg fikk forklart diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. Kan ikke huske å ha kjent noe lignende da legen min stemplet meg med PTSD for mange år siden, men så er ikke den diagnosen spesielt myteomspunnet heller. En dissosiativ lidelse har for meg litt «freak show» over seg. Alle har spørsmål, alle vil ha en forklaring, ingen har hørt om det før.

For meg er det ikke fullt så mystisk, men det var derimot en svært sjokkerende opplevelse å få beskrevet så detaljert hvordan jeg oppfatter meg selv og mitt nåværende liv. Jeg er ikke vant til å bli forstått. På den ene siden er det absurd å vite at å være meg er diagnosemateriale, men samtidig er det utrolig deilig å forstå bittelitt mer av meg selv.

Jeg skal forklare begrepene nærmere ved en annen anledning. Akkurat nå begynner byen å våkne til liv, så jeg skal gi opp prosjekt søvn, kle på meg, og ut og gå i snøen en liten stund.

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Lik dette: