Å vokse opp med narsissistiske foreldre – del 2

I forrige innlegg rundet jeg av med at narsissisten manipulerer for å få viljen sin. Og apropos…

Jeg hadde inntrykk av at målet til mamma var å få meg til å tvile på oppfattelsen min av henne. Det var nesten som hun på meg at noe var i ferd med å gå opp for meg. At jeg skulle avsløre henne, kanskje. I sånne øyeblikk var hun veldig snar til å gjøre meg usikker. Hun kunne for eksempel gjøre noe som fremstod som snilt. Det har vært veldig emosjonelt å tenke tilbake på det, for som voksen ser jeg omsider sammenhengene.

Noe av det mest forvirrende var de gangene jeg følte et blaff av empati for henne. Jeg gikk mange runder med meg selv hvor jeg tenkte at det var min feil, hennes feil, min feil. Jeg landet alltid på min feil da jeg var liten. Det var mye indre konflikter, men det måtte nesten være min feil. Barn som føler seg usynlige og uviktige for omsorgspersonene, gjør alltid det. De vender automatisk blikket innover når de skal plassere skyld.

Jeg tenker på det som en slags forsvarsmekanisme, at ved å legge ansvaret over på seg selv, så får man en følelse av kontroll over situasjonen. «De er avvisende og latterliggjør meg fordi jeg oppfører meg sånn. Om jeg bare endrer oppførsel, får jeg oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Det er mitt valg å ikke endre oppførselen min. Ergo; jeg har kontroll.» 

Den tankegangen kan virke som den hjelper der og da, men den er en snarvei til depresjon og angst. Den følelsen man sitter med da, det er det som får barn og unge til å utagere. Det er den følelsen som trigger behovet mitt for å følge etter fremmede hjem, som om jeg skulle vært en valp. (Les mer om udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse i ordlisten min.) Og når sånne som meg blir voksne, gjør vi alt for å bli sett og elsket.

Noen av oss kaster klærne i ymse blader, får flere barn enn vi klarer å forsørge, eller går fra forhold til forhold. Noen velger yrker som gir mye publisitet og oppmerksomhet, gjerne noe som gjør en populær. Alt det er med på å dekke et umettelig behov. Men, oppmerksomhet og popularitet er bare midlertidig, og uansett om man får det man trenger, eller om oppmerksomheten går over, blir behovet bare enda sterkere.

Man strekker seg lenger og lenger i et desperat forsøk på å få det godt med seg selv, men ender opp med det motsatte. Det gjør mer vondt, føles enda tommere, og desperasjon og selvhat øker. Så må man «sjokkere» mer, krysse grenser, få enda en ny kjæreste, og et kjærlighetsbarn til. Osv.

Jeg vet ikke hvor langt det kan gå, jeg søkte hjelp etter det første (og dermed eneste) barnet. Behovet for oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet er der selvfølgelig fremdeles. Det er altoppslukende, overdøvende, umulig å ignorere. Forskjellen på meg og «de andre» er at jeg har valgt å jobbe med dette sammen med psykologen min, fremfor å stikke nesen frem i offentligheten.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg å be om hjelp, men jeg er veldig takknemlig for at det ble sånn. ❤

 

teddy road
Foto: pxhere.com

 

En gang psykologen og jeg snakket om narsissister, sa hun at barn får validert følelsene ved å erfare empati fra omverdenen. Jeg hang meg fast i den setningen, og hørte ikke resten… Nok en gang ble jeg sittende igjen med en følelse av å være så nær, så nær. Og nok en gang glapp det før jeg fikk tak i det. Jeg skal likevel prøve å dele tankeprosessen min rundt det:

«Når man har en følelse som barn, for eksempel glede, og gleden blir ignorert, latterliggjort og kanskje fører til at man blir slått eller misbrukt, så vil man for alltid assosiere det å være glad med å ikke være bra nok, ikke være verdt noe, å ha det vondt, og å fortjene alt det vonde man utsettes for…»

Som sagt, jeg får ikke helt tak i det. Jeg får gruble videre.

Psykologen har og nevnt dette med å ha empati for seg selv. Det får meg stort sett til å føle sinne, for det jeg hører er «Pytt pytt, du fikk det ikke da du var liten, men hva gjør vel det når du kan gi deg det selv nå». Hvilket ikke er hva hun sier. Kanskje det er de små delene i meg som tolker det sånn? Det er enda en ting som forvirrer meg. For samtidig som jeg overreagerer innvendig på grunn av meninger psykologen ikke har, så er det en pragmatisk del av meg som nesten forstår…

Kanskje noe sånt som at når man kommer til det punktet at man klarer å ha empati for seg selv, så er det ikke lenger nødvendig å lete etter den alle andre steder? Alt etter hva som er greia di: Oppmerksomhet blir mindre viktig, å være best blir mindre viktig, likes blir mindre viktig, å bli hyllet blir mindre viktig?

Om man kommer dit tenker jeg at man ikke lenger føler et intenst behov for å være verdt noe for narsissisten. Mamma, i mitt tilfelle. For andre er det kanskje en halvveis «venn», en ekskjæreste eller sjef. Behovet for å bli sett av dem som ikke vil anerkjenne oss blir kanskje mindre eller borte, om man har empati for seg selv?

Jeg tror ikke jeg noen gang vil komme til et punkt hvor jeg føler empati for mamma. Selv om jeg vet at hun kan være et produkt av omgivelsene i hennes egen oppvekst. For jeg har opplevd at man uansett har et valg. Det helvetet søsknene mine og jeg levde i er ingen unnskylding til å videreføre det samme til våre barn. Eller andre mennesker, for den saks skyld.

Det er faktisk ikke vanskelig å bryte sirkelen, man må bare ville det. Så enkelt er det. Det er ikke som et nyttårsforsett som krever en nærmest umenneskelig porsjon selvkontroll. Jeg visste med meg selv da jeg gikk gravid at at jeg aldri kom til å behandle barnet mitt som jeg selv hadde blitt behandlet.

Jeg hadde ikke fasiten på hvordan man er en god mamma, men jeg visste alt om hva som gjør barn livredde og utrygge. Det var ikke «hjernekirurgi» å unngå de tingene. Det er ingen bevisst avgjørelse jeg har tatt fra dag til dag, jeg tenker kun over det når jeg blir spurt om det. Eller om jeg skal blogge. Det koster meg ikke en kalori å behandle barnet mitt med respekt.

Samtidig så har det vært en terapeutisk prosess bare det å gi barnet det jeg selv aldri fikk. Det gjør det ikke bra igjen for de små delene i meg, men det er likevel en fin opplevelse å få delta i hvordan det skal være mellom mor og barn. Og det gir en slags mestringsfølelse. Både det å gjøre det som er riktig for barnet mitt, men også «vinne» over mamma i noe. Jeg vet det er barnslig. 😳

 

bw man
Foto: pxhere.com

 

Jeg kjenner naturligvis ikke detaljene, men jeg har inntrykk av at vi hadde det ganske greit økonomisk. Likevel kunne mamma gi oss skyldfølelse om vi ønsket oss noe, eller hadde stilt inn panelovnen på en høyere temperatur enn nødvendig. Om hun sa nei til å gi oss noe handlet det ikke om dårlig råd, men om at hun ikke ville at vi skulle få det. Smilet hennes var aldri mer anstrengt enn da vi ble glade for noe.

Hele hemmeligholdet om hva som foregikk hjemme, det å bli instruert til å lyve til andre og å skjule det, var også en påkjenning. Mamma og pappa enset ikke vår opplevelse av situasjonen. De var kun opptatt av seg selv. Vi barna fikk flere ganger høre fra andre at det var koselig hjemme hos oss, at mamma var så hyggelig, at vi var heldige.

Tenk om folk bare kunne se familien og hjemmet for hva det var, ikke hva det fremstod som. Det gjelder i dag også, kanskje mer enn noen gang. All denne fasaden som blir smurt utover sosiale medier gjør meg uvel. Det minner meg altfor mye om barndommen. Når jeg ser sånt tenker jeg bare på hvordan det egentlig er hos dem. Den tanken gjør meg dårlig, så jeg har valgt å unngå det.

Jeg mistet tråden nå, for jeg ble sittende og tenke på hva om jeg hadde klart å konfrontere mamma, men det er ingen god idé. Narsissister forandrer seg ikke, og åpner man for dialog, rekker ut en hånd, så vil det bare slå tilbake på en selv. Jeg har et stort behov for at hun skal anerkjenne følelsene mine, forstå hvordan det var å være meg, men jeg kan ikke tvinge henne til å se min side av saken.

Jeg vet at hun ville undergravet meg, følelsene og tankene mine. Ledd av meg. Kommet med beskyldninger. Hun har aldri hatt et ønske om å lytte til noen. Hun bryr seg ikke! Så lenge en del av meg bryr seg om reaksjonen hennes, er jeg ikke klar for å konfrontere henne. Og per nå bryr hele meg seg. Veldig. Jeg er usikker på om det er hat eller noe annet, men det er mye av det. 😦

Om noen som leser dette kjenner på empati overfor en narsissist, så er det ingenting galt i det. Det går fint an å ha empati for dem uten å måtte ha dem i livet sitt. Du må ikke ringe personen flere ganger i uken eller invitere hen på merkedager, bare fordi du ikke kjenner på et altoppslukende hat. Men trå varsomt om du opprettholder kontakt. Narsissisten vil ta den empatien du eventuelt kjenner på, manipulere den og bruke den mot deg.

Målet må nok være å fortelle hva man føler, hvor grensene går, informere, – ikke at narsissisten skal anerkjenne følelsene. Akkurat dét må man gjøre selv.

Å vokse opp med narsissistiske foreldre

Da jeg var liten visste jeg ikke at oppførselen til mamma hadde et navn. Det var på en måte bare sånn hun var. Min forståelse av det var at å oppføre seg sånn var å være mamma, langt på vei. I voksen alder har jeg heller ikke stemplet andre med lik oppførsel som narsissister. I mitt stille sinn er de «som mamma». Det er ingen hedersbetegnelse.

Alle kjenner vel noen som har en tendens til å få alt til å handle om dem. Du forteller om hva du gjorde i helgen, og de forteller om en gang de gjorde det samme. Du forteller hvor såret du ble da det og det skjedde, og plutselig handler samtalen om følelsene til den andre. Det i seg selv er et narsissistisk trekk. Hvordan personen reagerer når du konfronterer ham eller henne, sier alt om hvordan hen egentlig er:

La oss si at du tar det opp på en fin måte, du påpeker at personen alltid vrir samtalen over på seg når du forteller noe. Da kan du strengt tatt få to reaksjoner. Enten blir personen ille berørt, beklager seg, og sier for eksempel «Det var jeg ikke klar over! Takk for at du påpekte det», eller du blir skjelt ut og personen prøver å legge skylden over på deg. «Hvordan tror du det føles for meg når du strør om deg med beskyldninger på den måten?!».

Absolutt alt er bokstavlig talt om dem. Alt som skjer hjemme. Alt som skjer på jobb. I køen på matbutikken, i fornøyelsesparker, familiemedlemmers ord og handlinger, ting som skjer ute i verden, naturkatastrofer, journalistdrap og diskriminering av LHBT-personer, at oldefar ligger for døden. En narsissist får alt til å handle om ham eller henne.

Som når jeg i førskolealder kastet opp midt på natten etter å ha hatt et flashback av en voldtekt, og mamma kom løpende inn og ropte at jeg måtte være stille fordi hun ikke fikk sove. Jeg var så stille jeg klarte da jeg hentet bøtte og klut for å vaske, og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg vekket stakkars mamma. (Når jeg redigerer teksten nå for å gjøre den «leservennlig», og ser for meg at det handler om meg og barnet mitt, ser jeg hvor absurd og fullstendig uakseptabel den situasjonen var. Da jeg skrev det kjente jeg bare på en overveldende skam og tristhet over ikke å være bra nok.)

Vi kan alle være litt selvopptatte i blant, men i det store og hele er de fleste av oss veldig klar over at det finnes flere mennesker på denne planeten, og vi tar hensyn til det i hverdagen. Et eksempel er dette med resirkulering og å pante flasker. Jeg gjør det med tanke på miljøet, av hensynet til kommende generasjoner. Mamma kastet alt rett i den samme søppelsekken fordi hun syntes det var «tungvint og upraktisk» å gjøre det på en annen måte.

En narsissist inntar offerrollen, bevisst eller ubevisst. Om du begynner å pirke forsiktig borti hvorfor hen gjør som hen gjør, bærer det rett i forsvar. Det er absolutt menneskelig å ville forsvare seg mot anklager, men det er ikke normalt for et voksent menneske å peke på alle andre når det er en selv som får kritikk.

Jeg husker en gang jeg mistet en bok på tregulvet og det kom en veldig høy lyd. Både boken og gulvet var uskadd, men jeg fikk et hardt slag i ansiktet.

Meg: «Du trenger ikke slå bare fordi jeg mistet noe!»
Mamma: «Om du ikke hadde mistet den, hadde jeg ikke trengt å slå deg!»

Eksempelet over viser tydelig mønsteret med å legge skylden over på andre. «Du fikk meg til å gjøre det, du ga meg ikke noe valg.» Det er et mønster som er veldig vanskelig å få øye på når man står midt i det, og særlig om man er et barn. Alt man vil er å få kjærlighet og å bli passet på, og så får man noe sånt i retur. 😦

 

bw alone
Foto: pxhere.com

 

Mamma evnet heller ikke å ta hensyn til vårt beste, om det var noe som kunne gi en fordel for henne selv. Hun skjøv oss barna, med våre respektive talenter innen kultur og idrett, foran seg for å fremme seg selv som mamma. «Se hva jeg har fått til», liksom. Men det var jo vi som oppnådde det, det var vi som trente og øvde, ofret fritid med venner og la ned all innsatsen for å bli best mulig.

For å bruke et eksempel fra nåtiden; bloggermødre som utleverer barna i tekst og bilder mot betaling. Dette er handlinger som åpenbart ikke er til barnas beste, men foreldrene klarer ikke å la være. De bare ha noen ekstra likes, klikk og penger. Det virker ikke som de ofrer barna sine en tanke, skylappene er på så snart det er noe som kan gagne dem selv.

Av min erfaring nytter det ikke å korrigere mennesker som mamma. Jeg forstår hvorfor noen forsøker, men de klarer ikke å forandre oppførselen til en narsissistisk forelder. (Jeg mener ikke å antyde at alle mennesker som deler bilder og informasjon om barna er narsissister – det er absolutt ikke tilfelle.) Det å spørre foreldrene om de ser hva de driver med, kan ha en nytteverdi om de bare er uopplyst og ikke vet bedre.

Når en «normal» person som aldri har reflektert over det plutselig får ny innsikt, vil hen gjøre noe med det. Når de vet bedre, gjør de bedre. Det kan også være bra for å opplyse leserne, selvfølgelig. Det er mange som eksponerer barna uten å tenke seg om, selv om de bare har noen få følgere på en privat konto.

Nok om dem. Tilbake til meg. 😉

Jeg husker da jeg kom opp i tenårene, hvordan høyden og styrken min ga meg en fremmed men god følelse. Likeverdig. Rent fysisk, i alle fall. Jeg turte aldri konfrontere pappa, men jeg kom med små ‘drypp’ mot mamma da jeg tok henne igjen i høyden.

Det hjalp ikke stort å komme trekkende med følelser, som for eksempel å si at jeg ble lei meg, sint, frustrert, skuffet over noe hun sa eller gjorde. Da kom det en lang tirade med latterliggjøring, trusler og bagatellisering. «Næ! Har du føøølelser? Herregud, ta deg sammen. Er du klar over hvor stygg du er når du gråter?» Den type ting.

Men jeg kunne, for eksempel etter et arrangement med idrettslaget mitt, anklage henne fordi ingen av dem var til stede. Hun skyldte på pappa, hylte og raste, kalte meg gal og sa at jeg laget storm i et vannglass. En normal forelder ville kanskje sagt «Unnskyld at jeg ikke rakk det, jeg vet du gjerne vil ha meg der, og jeg skjønner at du føler deg uviktig når jeg uteblir uten å gi beskjed.» (Det var noe sånt jeg kunne ønsket å høre, i alle fall.)

Det ligger ikke i narsissistens natur å anerkjenne barnets opplevelse av situasjonen.

Enhver antydning om ansvarliggjøring av dem selv, blir besvart med at man overreagerer og overdriver, man er dramaqueen, misunnelig og riv ruskende gal. De kan true: «Om det er sånn det er kan jeg gjerne dra min vei!», «Jeg orker ikke holde rundt en drittunge som deg! Det gjør meg kvalm å være nær en så stor sutrekopp, én ting til fra deg og jeg låser deg inn i kjelleren en hel uke!».

Dersom en narsissistisk person føler seg hetset, fornærmet, uthengt eller beskyldt for noe, bærer det rett i angrep med manipulasjon. Det angrepet er ikke bevisst, de kan ikke noe for det. De er så oppslukt av tilværelsen inni sin lille boble at de ikke enser omverdenen. Vedkommende kan muligens registrere hva hen gjør, men klarer ikke stoppe seg selv. Det er veldig avslørende når man vet hva man skal se etter.

Manipuleringen kan og være bevisst, men da i andre situasjoner. For eksempel om de har noe å skjule. Da kan de bevisst sjonglere ulike «sannheter» til ulike personer. «Hva sier man til hvem for å fortsette å få fordeler av det som skjer?» Dét er en bevisst handling.

 

toy rabbits
Foto: pxhere.com

 

Når man er barn av en sånn forelder, føler man seg totalt usynliggjort og forvirret. Man føler seg så ufattelig liten på alle måter! Reglene kunne forandres underveis, og hun var passiv-aggressiv. Mamma fremstod som en blid og omgjengelig person blant vitner. Hun var en helt annen hjemme. Der var hun direkte ondskapsfull og slem. Vi ble definitivt hjernevasket av henne. Det er over 10 år siden jeg så henne sist, og fremdeles tar jeg meg selv i å tenke ulike varianter av «Det kan jeg ikke gjøre, mamma blir så sint.»

Det er andre måter en narsissist kan manipulere barna på. Noen kan «overbeskytte» og dulle med barna for å gjøre dem avhengig av seg. Barna holder seg i nærheten fordi de ikke blir selvstendige. Eller forelderen kan (overfor barna) gjøre seg så avhengig av barna at de ikke lenger kan ha et eget liv. Forelderen kan si ting som «Du skylder meg såpass, du ville ikke vært NOE om det ikke var for meg!», og ramse opp alt barnet har fått. Barnet får dårlig samvittighet, og tvinges på en måte til å velge bort venner, for å være hjemme og hjelpe til.

Hos oss var det sånn at om en av oss fikk en S på skolen (tilsvarer en sekser i dag), så var det takket være mamma. Om en av oss fikk Lg (tilsvarer en toer), var det plutselig noe vi hadde gjort for å ydmyke henne. Alt handlet om mamma. Hele tiden. Når jeg tenker tilbake så føles det som det ikke var noe individualitet der. Det var ikke «mor og barn», vi var bare en forlengelse av henne.

Dere vet den følelsen av å bli helt satt ut av en annen person, på en negativ måte? Når hun eller han sier noe som gjør deg så paff at du ikke klarer å tenke klart eller svare ordentlig? Det var alltid sånn å være sammen med mamma når vi var omgitt av andre.

Hun manglet fullstendig empati for andre mennesker. Foreldre skal møte barnas behov, men en narsissist har ikke den evnen.  Jeg har sett bilder fra vi var små, hvor foreldrene våre hadde fest eller var bare opptatt med noe annet, og vi ikke ble lagt til normal tid. Vi var tre små barn under skolealder som virret rundt blant fulle folk eller satt og så på voksenfilmer på tv sent på kvelden. Vi drakk brus hele tiden – for mamma var jo så snill, må vite. Godteri til frokost er ikke noe narsissistiske foreldre gjør for å være snille med barna sine, det er noe de gjør for å kjøpe seg fri fra mas. Foreldrenes behov først, altså.

Det var en stor krimsak i nyhetene da jeg var i tenårene. Mamma hadde gått på barneskolen med den siktede. Det var ikke snakk om en nær barndomsvenn eller en klassekamerat, men en av flere hundre hun hadde gått på skole med 30 år tidligere. Det handlet selvsagt om henne. Hun snakket aldri om selve saken, offeret eller den siktede, men om seg selv.

En gang midt på vinteren, nektet bilen vår å starte. Vi skulle avgårde på noe som ikke kunne avlyses eller utsettes, og på grunn av føret var det umulig å få tak i taxi tidsnok. Det endte med at et av søsknene mine og jeg måtte ta bussen sammen med mamma. Hun gikk naturligvis først inn i bussen, mens vi stod iskalde og ventet på at hun skulle bli ferdig med å betale. Hun klaget til sjåføren fordi han var forsinket.

Da vi skulle gå av insisterte hun på at han måtte stoppe like utenfor dit vi skulle, fordi det var uaktuelt for henne å gå fra busstoppet i det været. Sjåføren sa nei, og begrunnet det med trafikksikkerhet. Mamma skjelte ham ut, rakket ned på ham og truet med å gå til avisa. Sjåføren mumlet noe, og satte oss av like utenfor bygningen vi skulle inn i. Mamma viste seg brått fra sin beste side. Hun roste ham opp i skyene helt til døren ble lukket. Det var liksom ikke måte på hvor fantastisk han var, dette skulle hun aldri glemme.

En narsissist vil bruke deg for å få dekket egne behov. Alltid. De manipulerer for å få viljen sin, nærmest stakkarsliggjør seg selv for å få sympati – om de tror det vil hjelpe. Det spiller ingen rolle om du er barnet, en tilfeldig forbipasserende, en nabo, venn, søskenbarn eller kollega. Som med bussjåføren er det mange godord å hente om narsissisten får viljen sin, og omvendt når han eller hun møter motstand.

 

Det ble vanskelig å sortere ting og å redigere det ned, som nevnt. Jeg har mer på hjertet om dette temaet, men trenger en pause. Musklene mine går i vranglås når jeg stresser innvendig og anspenner meg over tid, og det er krevende å gjenoppleve følelser fra den tiden. Samtidig så er dette en mulighet for meg til å gi slipp på det for godt. Gir det mening? Ved å få «søpla» svart på hvitt trenger jeg ikke gå og huske på det mer.

Det er lov å stille spørsmål selv om jeg er sliten. Jeg publiserer eventuelle kommentarer fortløpende, og svarer når jeg er i stand til det. 🙂

En form for skrivesperre

Jeg har i skrivende stund 18 sider med utleverende tanker om hvordan det er å ha en narsissistisk forelder. Mange eksempler fra mitt eget liv, samt noen få ting jeg har observert hos andre. Det er en krevende øvelse å skrelle bort det private uten å gjøre teksten upersonlig.

Noe blir jeg nødt til å omformulere for å ikke bli gjenkjent, andre ting må utelates. Mye klarer jeg ikke overføre fra tanker eller følelser til ord, så hvordan skal jeg få frem poenget? Det vekker mange vonde følelser i meg å rippe opp i dette, og jeg føler meg fryktelig liten når jeg tenker tilbake på episodene.

Vi har jo alle narsissistiske trekk, i større eller mindre grad. Det er gjerne de sidene vi ikke liker å vedkjenne oss. Det jeg har forsøkt å formulere en liten uke nå, er mer enn bare personlighetstrekk. Selv om det tar tid å få til når jeg switcher til yngre deler såpass hyppig som jeg gjør nå, så føler jeg det er viktig at jeg får det til.

Jeg blir bare veldig satt ut av å gjenoppleve den følelsen når mamma fornektet min opplevelse av situasjonen. Det var heller aldri spørsmål om hvordan jeg eller søsknene mine hadde det, eller hva som kunne gjøres for at vi – barna hennes – ikke skulle oppleve vonde ting. Alt handlet om henne. Ikke «Hvem har gjort dette mot deg?», men «Hvorfor gjør du dette mot meg?».

Panikken som brer seg i kroppen når jeg tenker tilbake på manipulasjonen vi opplevde da, tar mye plass .

 

Podkast og kveldsbønn

For en tid tilbake abonnerte jeg på podkasten Ulrikkes univers. Jeg har som kjent ikke hatt det så bra i vår, så det er først nå de siste par dagene jeg har hatt overskudd til å høre på den. I natt var jeg klar for episode 6, som handlet om tro.

Ett minutt inn i episoden hører jeg en kvinne synge; «Kjære gud, jeg har det godt». PANG. Jeg traff en murvegg idet hun sang det første ordet. Jeg visste hva som kom. Et vell av følelser traff meg hardt i magen, jeg begynte å hyperventilere og bilder føk gjennom hodet i et raskt tempo.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Kjære gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått», stille gråt, en liten kropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med en kreativ måte å ta livet av meg på.

For mange barn er det skolen som er et helvete, men for meg var skolen et fristed. I klasserommet satt jeg på rekken inn mot veggen, og kunne duppe av uten å avsløres. Vel, noen ganger. Det hendte jeg ble tatt. Og fikk telefon hjem.

Jeg lurer på hva læreren tenkte når jeg ble helt hysterisk for å få telefon hjem. Lurte læreren noen gang på hvorfor?

«Du er god, du holder av meg. Kjære gud, gå aldri fra meg.»

 

doors
Å velge torturmetode. Foto: pxhere.com

 

Telefon hjem betydde at kvelden ville bli smertefull. Jeg tok omveier hjem. Gjorde lekser utendørs eller i et hus som hadde stått tomt i flere tiår. Men det er begrenset hvor lenge man kan utsette det uunngåelige. Før eller siden måtte jeg hjem. Det verste var når jeg måtte velge avstraffelse. Det stod ikke mellom husarrest eller kutt i lommepenger, for å si det sånn. Og når jeg selv hadde valgt det, var det ekstra fortvilende å «stå i det».

«Pass på liten og på stor.» 

Jeg tok tidlig en avgjørelse om at religion ikke var noe for meg. Men 12 år med hjernevasking var nok til å skremme meg for alltid. Konseptet «Dommens dag» gir meg fremdeles angst, selv om jeg ikke tror på at det kommer en dag hvor alle (levende og døde) får vite ALT alle noen gang har sagt, gjort og tenkt.

Det er nok det lille barnet i meg som er redd for hva andre skal tenke når de får vite hva «hun» gjorde. Hun gjorde ikke noe av det av fri vilje, men de voksne påstod at hun gjorde det fordi hun ville, eller likte det. Eller fordi hun var født for å tilfredsstille de voksne. Det var guds vilje, for å bruke deres ord.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Gud bevare far og mor», helt nummen – både følelsesmessig og kroppslig, en keitete tenåringskropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med å ta livet av søsknene mine. Det kom til et punkt hvor det å true med å drepe meg ikke hadde ønsket effekt, så hun gikk etter dem jeg var glad i.

Noen år senere, de seksuelle og fysiske overgrepene hadde tatt slutt. Jeg satt barnevakt for to barn i menigheten. Trygge unger, åpenbart. De så frem til kveldsstund med lesing og sang. Den sangen. Barna sang selv, heldigvis. Jeg tror ikke det ville endt godt om jeg måtte gjøre det. De sa god natt! med et smil om munnen. Sov søtt et kvarter senere, enda de ikke kjente meg så godt. Store kontraster.

«… og alle barn på jord.»

Når det er mamma som slår

Når jeg har fortalt helsepersonell at jeg vokste opp i et hjem med mye vold, har jeg blitt møtt med forståelse og omsorg. Når jeg har utdypet for de samme menneskene at det var moren min som var den verste, både når det gjaldt fysisk, psykisk og seksualisert vold, blir de brått litt mer nølende.

Det samme har gjentatt seg i gruppeterapi. Alle er ubetinget forståelsesfulle helt til de innser at jeg snakker om en mamma. Da blir de litt mer reserverte. Jeg mener ikke at de har forsvart handlingene, men de er mer tilbøyelige til å finne mulige forklaringer og alternative scenarier. Kanskje jeg husker feil, er det mulig jeg blander dem? Kanskje det var pappa likevel? Var mamma mye alene med ansvaret? Hadde hun fødselsdepresjon?

Sånn sett var det en befrielse å møte psykologen min. Hun har aldri kommet med bortforklaringer eller «formildende omstendigheter». Den dama har alltid vært klar og tydelig på følgende: Noen mødre er rett og slett farlige for barna sine. Og det er aldri barnas feil.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det er så mye vanskeligere å tro at en mor kan være direkte ondskapsfull og manipulerende, og gå inn for å påføre barnet sitt skader. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan folk med omsorgsfulle mødre tenker. Kanskje har det noe med det sterke båndet som er skal være mellom en mor og et spedbarn, fra svangerskapet av? En illusjon om at ingenting er større enn det? Jeg vet ikke.

Jeg følte selv på kroppen hvor sterkt det båndet var med mitt eget barn, hvordan instinktet tok fullstendig overhånd, og at jeg gjorde så mye «riktig» helt impulsivt, uten å tenke over hva jeg gjorde eller hvorfor jeg gjorde det. Akkurat den opplevelsen med å kjenne på hvordan alt var forhåndsprogrammert i meg, selv om jeg ikke hadde høstet erfaringer fra gode opplevelser i egen barndom, forverret og forsterket det synet jeg hadde på min egen mor. Det ble mer uforståelig.

Det måtte jo bety at hun med overlegg strittet i mot det sterke instinktet til å beskytte oss, trøste, og ta vare på oss? Eller hadde hun ikke instinkt? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg var helt utrøstelig da jeg tenkte på hvor intenst hun måtte ha hatet oss for å klare å gjøre det hun gjorde – mot så bitte små, forsvarsløse barn!

NB! Under dette bildet følger beskrivelser av vold mot barn. Teksten med triggende innhold er samlet mellom to bilder. Om du selv har opplevd ulike former for vold, eller av andre årsaker ikke ønsker å lese det, kan du enkelt hoppe over beskrivelsene ved å scrolle ned til bildet av valpen. 

 

mother baby interaction
Foto: pxhere.com

 

(Jeg skriver meg under her, men mye av dette gjaldt også søsknene mine. De hadde også noen opplevelser som jeg kun var vitne til, men aldri opplevde selv. Jeg kommer ikke til å skrive om det, for det er ikke min historie.

Jeg kommer heller ikke til å beskrive noe særlig av den seksualiserte volden, for jeg ønsker ikke at det jeg skriver skal fungere som «runkemateriale» for spesielt interesserte. Og jeg utelater dermed å skrive detaljer om hva pappa gjorde, siden det fra hans side var mest seksuelt, og omtrent ingenting psykisk.)

 

Mamma kunne dytte meg ned en trapp hjemme, bare fordi vi gikk forbi hverandre på toppen av en. Hun kunne tvinge i meg mat til jeg kastet opp, nekte meg å spise noe som helst i flere dager, eller servere bedervet mat.

Hun bandt meg ofte fast, og noen ganger løftet hun meg helt inntil peisen og holdt meg der til huden ble rødflammet og vablete. Hun kunne sette seg på meg, med og uten klær, slik at jeg ikke fikk puste. Hun lugget, kløp, beit og klorte. Hun kastet ting etter meg, rispet meg opp med kniv eller stakk meg gjentatte ganger med nål. Også i underlivet.

Hun slo meg noen ganger så hardt i hodet at alt gikk rundt for meg; jeg hørte ikke en lyd selv om jeg så at hun brølte noe. Hun tok kvelertak på meg og spyttet i munnen min når jeg gispet etter luft. Hun truet med å sette fyr på huset mens vi sov, og kunne dra meg ut av sengen midt på natten bare for å fortelle at hun stod fritt til å ta livet av meg om hun ville.

Hun manipulerte oss barna med «gråt». Jeg skriver det i hermetegn, for det kom aldri tårer selv om alt annet virket ekte. Hun fortalte ofte at vi var dumme, stygge og ekle. Hun vasket hendene demonstrativt etter å ha tatt på oss, for å underbygge det siste.

Jeg fikk ofte høre at jeg var mislykket, at jeg aldri ville bli noe når jeg ble voksen, at jeg kom til å være alene for alltid, at ingen ville bli glad i meg. Jeg kan ikke huske at hun noen gang sa hun var glad i noen av oss, selv ikke om det var vitner til stede. Jeg satt aldri på fanget hennes, hun trøstet ikke eller «blåste på» om jeg slo meg, og hun holdt meg aldri i hånden om vi var ute i store folkemengder. Hun tvang oss til å se på filmer av voksne som misbrukte og voldtok barn.

Hun snakket meg ned overfor andre voksne. Jeg skal ikke analysere det for mye, men jeg følte den gangen at hun gjorde det som en slags forklaring på hvorfor hun måtte være streng og stramme opp ungene. For det hendte at noen fikk med seg hvordan hun holdt fast i oss og stirret på oss når hun irettesatte oss offentlig.

Hun ba meg gjentatte ganger om å gå og ta livet av meg. Når folk vi kjente døde, sukket hun og sa «Jeg skulle ønske det var deg» og «Hadde jeg sluppet unna med det, skulle jeg drept deg selv». Og hun beskrev hvordan hun ville gjort det.

Det verste av alt var nok den latente volden, altså det at vi hele tiden gikk rundt og var redde for det neste angrepet. Det er en veldig søkt sammenligning, men det blir som en slags krigssone hvor «bombeangrepene» kommer fra en person man er fullstendig avhengig av. Fra den som skal være den trygge. 

 

teddy puppy
Det skumle er over. Kikk på denne en stund, og bli glad igjen. 🙂 Foto: pxhere.com

 

Det fokuseres så ofte på voldelige fedre, og ikke bare i media. Dette med voldelige mødre er veldig tabu, og det virker som om folk har vanskelig for å ta inn over seg at det faktisk skjer. De mødrene kan fremstå som rene superkvinner offentlig, de kan ha alt på stell utad, men hjemme med barna blir de forvandlet til ondskapsfulle vesener.

Om du har opplevd (eller utøver) vold i hjemmet, om du ønsker å lære mer om hvordan vold defineres eller hvordan man kan få hjelp, anbefaler jeg deg å lese mer på sidene til Alternativ til vold. Øverst til høyre (hos ATV) får du hjelp til å slette sporene av at du har vært innom siden deres, om du trenger det.

Hos barn som lever under slike forhold er stressnivået konstant skyhøyt, og det fører til endringer i hjernen. Dette kan gi utviklingstraumer, men også smertelidelser. (Jeg skriver litt om hvordan jeg opplever endringene i hjernen mot slutten av dette innlegget om mammarollen.)

Jeg har ett søsken som benektet å ha opplevd noe som helst av dette da jeg konfronterte vedkommende med hvorfor jeg kom til å kutte kontakten med familien. Det var veldig sårende, og jeg opplevde det som om h*n tok side med foreldrene våre. Jeg forstår at benektelse er en forsvarsmekanisme på lik linje med dissosiasjon, men det ødela noe mellom oss.

Det andre søskenet mitt ble sint da jeg brakte det på bane, og nektet å snakke mer med meg. En gjensidig brutt kontakt. Jeg lurer fortsatt på om jeg er den eneste som fikk en dissosiativ lidelse, og eventuelt hvorfor. Vi opplevde jo mye av det samme. Og så lurer jeg på om de husker og har tatt innover seg hva som skjedde. Har de fått hjelp? Har de kontakt med foreldrene våre? Jeg vet ikke, og jeg kan ikke spørre. Å slippe dem inn i livet mitt nå, ville vært alt for vondt.


 

Jeg vil avslutningsvis (igjen) oppfordre til å melde fra til barnevernet om du er bekymret for et barn, om du har en følelse av at noe ikke stemmer, eller om du bare hører rykter. Ofte er rykter bare den berømte fjæra som ble til fem høns, men ikke alltid! La barnevernet ta seg av undersøkelsene, ikke konkluder på egenhånd. 🙂

Det går også an å drøfte ting anonymt med dem, uten å nevne hvilken familie det gjelder, eller hvor familien bor. Be om råd, fortell at du er usikker på hva som er riktig å gjøre.

Dersom barnevernet etter undersøkelser feilaktig henlegger saken, vil likevel barna det gjelder vite at det er noen der ute som ser dem og bryr seg. De er ikke alene. Akkurat dét ville betydd alt for meg, om noen hadde tatt seg bryet med å varsle da jeg var liten.

Det hjelper ikke å like en side på Facebook for å vise at man tar barnas parti og er motstander av vold i hjemmet, man må aktivt gjøre noe for å redde barn som lever under slike forhold. Handling, ikke ord.

Det som betyr noe er at du faktisk tar den telefonen, eller skriver den mailen, og gjør barnevernet obs på situasjonen. Kanskje er det nettopp DU som blir den avgjørende personen for at barna får oppleve trygghet, og dermed gis en mulighet til et godt liv.

Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse

Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.) 

Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…

At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)

 

silhouette family
Foto: pxhere.com

 

Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉

Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.

Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.

Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤

Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.

Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)

Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.

Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.

Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.

Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)

Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv at en magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding. 

Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.

Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉

Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)

Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.

På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig

Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.

Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.

Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.

Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.

Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)

 

mama bear
Foto: pxhere.com

 

Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.

Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)

Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)

Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.

Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳 

Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen. 

Ikke akkurat velfungerende

NB: Dette innlegget inneholder noen korte og «overfladiske» beskrivelser av vold som kan virke triggende på mennesker som har opplevd liknende. 

Som barn ble jeg tvunget til å gjøre voksne ting. Nei, jeg mener ikke det å betale regninger og skifte dekk på bilen. Det jeg ble utsatt for tvang meg til å bli fort «voksen», derfor følte jeg meg aldri som et barn selv om jeg var et. Og merkelig nok føler jeg meg ikke som en voksen nå enda jeg er en, selv ikke etter å ha passert 30.

Allerede da jeg begynte på skolen så jeg ned på klassekameratene. Jeg følte de var veldig dumme og ikke forstod noen ting, for ikke å snakke om barnslige, så jeg hang mest med de som var minst tre år eldre, men og noen ungdomsskoleelever. Med dem fungerte jeg nok mest som en maskot de kunne sjefe rundt.

Jeg vet ikke om det er hele forklaringen, men jeg tror jeg følte mine jevnaldrende ikke forstod fordi vi kom fra totalt ulike verdener. Og hvordan skal barn med en trygg og god oppvekst kunne ha fantasi til å se for seg grusomhetene barn som ikke er trygge må oppleve? Jeg kunne ikke forestille meg at andre hadde det annerledes. Den dagen jeg innså at ikke alle barn opplever å bli slått, voldtatt, slengt inn i vegger, dyttet ned trapper eller bli nektet søvn og/eller mat flere ganger i uken, var jeg 15 år. 15!

Det var forresten et av de største mentale sjokkene jeg har opplevd i livet. Jeg tror ikke jeg har vært så forvirret, overrasket, rådvill og rasende noen gang som jeg var den dagen. Hvorfor meg? HVORFOR MEG? Hva hadde JEG gjort for å fortjene alt det? Men det var jo ingen å spørre, ingen å snakke med, så jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort – og rettet all skyld og skam innover. Jeg selvskadet da jeg var alene, og jeg sa og gjorde ting jeg visste ville provosere frem voldsomme reaksjoner fra foreldrene mine, ting som førte til mer av det de hadde gjort mot meg i de første 15 årene. #selvforakt

 

walking teddy 2
Foto: pxhere.com

 

Jeg hadde et stort behov for å høre til, men jeg passet aldri inn noe sted. Det gjør jeg fremdeles ikke. For sær, for rar, for frisk, for «normal», for ung, for gammel, for syk, for dum, for stille, for bråkete. Nå som den gang. De eneste gangene jeg var grei å ha, var når det skulle velges lag i gymtimen de første årene. Jeg var nemlig ganske god i ballspill. I andre eller tredje klasse måtte vi dusje etter gymtimene, og det var på den tiden jeg begynte å «glemme» gymtøy ofte.

Det var mange blåmerker, knivrisp, arr og blodspor å skjule. Og da jeg ble gammel nok til at mensen kunne forklare fraværet, fikk jeg melding hjemmefra om at jeg ikke skulle ha gym på grunn av det. Ja, faktisk. Foreldrene mine var svært behjelpelige og ivrige på å holde meg unna alt som kunne avsløre hva som foregikk. De passet til og med på å skade meg på områder av kroppen som ble skjult av klær eller hår. Og jeg visste ikke bedre enn å fortsette skuespillet.

I friminuttene gikk jeg mye for meg selv, og vekslet mellom å dilte etter de som var eldre enn meg, og å late som jeg var interessert i det andre i klassen pratet om. Dere vet, den kule gjengen, datanerdene, sportsidiotene, de som i dag ville blitt stemplet som emo, korpsgjengen, osv. Jeg ble aldri frosset ut eller mobbet, jeg hadde bare ingen interesse av å tilbringe tid med de andre. Døren stod alltid på gløtt hos alle når «pausen» min var over, og jeg var klar for å sosialiseres litt igjen. (Les mer om blikkontakt og tilknytningsforstyrrelser i ordlisten, under henholdsvis B, R og U.)

Rollene er på en måte byttet om nå. Jeg var «voksen» og ansvarlig som barn, og nå er jeg helt hjelpeløs og tidvis rebelsk. Trenger grenser. Trenger omsorg. Har barnslige og trassige reaksjoner inni meg i situasjoner hvor jeg vet jeg burde reagere helt annerledes. Selvfølgelig holder jeg det på innsiden, fasaden betyr jo alt fremdeles.

Jeg er klar over at det er barnedelen som har den reaksjonen, men jeg får meg ikke til å slippe den løs. Selv om den voksne jeg ikke har kontroll i de situasjonene, så vet barnedelen godt hva som er lov å gjøre og si, og er livredd for å bli straffet om hun gjør noe galt. Så hun tier, slik hun alltid har gjort.

 

walking teddy 1
Foto: pxhere.com

 

(Les forklaring angående deler/delpersoner i ordlisten.)

Barnedelen i meg trenger bekreftelse, å bli sett, hørt, få validert de vonde opplevelsene, bli trodd. Samtidig kjenner jeg at det aldri kommer til å bli bra nok. Det hun er utsultet på vil hun aldri bli mettet på. Det er ikke mange nok mennesker på denne planeten til å fortelle henne at det foreldrene gjorde var ondskapsfullt, ulovlig og ikke hennes feil. Og hun vil uansett ikke leve lenge nok til å rekke å høre det mange nok ganger til at hun kommer til å tro på det. (Beklager nok-overdosen i dette avsnittet, jeg klarte ikke skrive det om.) 😳  

Det mangler en propp i bunnen, så alt positivt som blir sagt og gjort forsvinner og blir borte for godt. Det er ikke plass til det. «Veggene» er fylt med så mye negativitet, selvhat og drit som ble jult og pult inn i henne gjennom hele oppveksten. Det fungerer nesten som teflon, slik at det gode og fine som oppleves en sjelden gang, bare sklir unna. Ned i sluket. Glemt.

Og det er nok en av grunnene til at denne delen av meg fortrenges og ties ihjel. Det er et slags «samarbeid» mellom den voksne jeg og den delen av meg som er sint og hater svakhet. En måte å beskytte seg selv på. Det er for vondt å åpne den døra, så «vi» gidder ikke prøve engang. Jeg ser for meg at terapien kan bli krevende om psykologen insisterer på å slippe barnedelen løs på sikt.

(Herregud. Se det for dere, den voksne jeg som febrilsk forsøker å opprettholde fasaden, barnedelen som har behov for omsorg og bli hørt, den sinte delen som hater alt det barnedelen står for, og føler for å selvskade – som igjen freaker ut den voksne jeg som insisterer på en plettfri fasade. Jeg håper psykologen min vet hva hun har begitt seg ut på.)

Photoshoot og fasade

Før jul var jeg ute på tur en dag for å få litt frisk luft, og klarne tankene. Det tok ikke lang tid å få kalde, røde kinn selv om det var sol, og jeg rakk til og med opparbeide litt appetitt til middag. Det kunne vært et godt minne å ta med seg videre gjennom en tung vinter, men det hele ble i stedet forurenset av en blogger som hadde photoshoot.

Det som ved første øyekast så ut som en familie som foreviget en hyggelig dag ute, endte opp med å bli både triggende og ubehagelig å være vitne til.

Barna byttet på å sutre og gråte, og de voksne glefset til hverandre. Ytterklær ble pakket ut av en sekk, det ble skiftet – og skiftet tilbake igjen, før klærne ble lagt tilbake i sekken. Både barn og voksne så ukomfortable og misfornøyde ut.

Jeg satt og kikket på med en diger klump i magen. Da de begynte å heve stemmene, sluttet jeg å drikke kaffen min. Jeg holdt hodet hevet, men bak solbrillene vendte blikket mitt ned i snøen. Fasade, vet dere.

Det jeg var vitne til fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom. Album på album fulle av oppstilte bilder. Anstrengte smil som ikke nådde øynene. Bilder som aldri fanget hyggelige øyeblikk, men som ble tatt for å bevise at vi barna hadde det fint og fikk gode opplevelser.

At vår familie var akkurat som alle andre familier.

 

smile dandelion
Foto: pxhere.com

 

Bildene ble brukt mot meg i alle år. «Du ser da glad ut her?» «Det kan ikke ha vært ille.» «Hvorfor smiler du på bilder, men aldri ellers?». Alle hadde en mening om hvordan det egentlig hadde vært i min familie. Alle forholdt seg til fasaden.

Min historie, mine minner fra da bildene ble tatt, betyr liksom ingenting. Alle kan jo se at jeg smiler, alle kan se at vi er ved severdigheter – sammen – og at vi ser veldig A4 ut. Bildene viser ikke stemningen mellom oss, eller raserianfallene til moren min når ting ikke gikk hennes vei.

Jeg husker et irritert og hvesende «Smil, da!» fra en forelder, jeg husker klesskift og hardhendt børsting av hår. Jeg husker instruksjoner. «Hold denne!» «Gjør sånn!» «Legg armene rundt hverandre!» «Stå litt på tå så du ser høyere ut!». Jeg hatet de dagene, jeg hatet å bli tatt bilde av, og jeg hatet at foreldrene mine jobbet så aktivt for å skjule hva som skjedde hjemme.

Det fyller med meg en stor tristhet når jeg tenker tilbake på den skuespillertilværelsen. For det var det det var, når vi hadde photoshoot og når vi beveget oss utenfor husets fire vegger. Vi latet som vi var en lykkelig familie, vi latet som vi tok bilder spredt ut over året, for å sende med det forhatte julebrevet. Julebrevet som var fullt av løgn. Jo visst, vi hadde besøkt de og de menneskene, det og det landet, men skoleprestasjonene var veldig overdrevet, – resultatene fra fritidsaktivitetene like så.

Jeg ble invitert med på aktiviteter i tenårene basert på ting jeg «hadde elsket, og vært veldig flink til» som liten. Problemet var at det var løgn. Jeg elsket ikke aktiviteten, jeg ble tvunget til det. Ikke var jeg flink heller, resultatene ble pyntet på for å tekkes tonen i julebrevet og fasaden foreldrene mine higet etter.

Selv om jeg ikke har noe holdepunkt for å si at den bloggerens barn lider noen overlast i det daglige, så vet jeg så alt for godt hva en perfekt fasade kan skjule. Det føltes ikke godt å bli minnet på dette, og det gjør meg veldig lei meg å tenke på at det vokser opp en ny generasjon barn som må holde ut photoshoots.

Jeg er bare veldig takknemlig for at hele min falsk-lykkelige barndom ikke ble foreviget på en blogg, slik at hele verden kunne se hvor falsk-lykkelige vi var, og protestere når jeg en dag var klar for å lette på sløret og fortelle min versjon. Det er helt grusomt å ikke eie sin historie. Stakkars, stakkars bloggerbarn.

 

PS: Jeg vet ikke hvem den bloggeren er. Har aldri sett henne, mannen eller barna før. Jeg leser bare to blogger, én handler om kunst, og det andre er en reiseblogg. Den eneste grunnen til at jeg vet hun er blogger, er hva hun og mannen utvekslet av ord seg i mellom. «Ta et nytt, jeg kan jo ikke bruke det der på bloggen!» «Husk at du må (mumle, mumle) for leserne!».