Barnet mitt er alltid så forventningsfull når jeg kommer inn på rommet for å si god natt. Det er som om vi ikke så hverandre på badet fem minutter tidligere. Vi ser begge frem til samtalen, til å lese eller bli lest for, le og legge planer for neste dag.
Det spiller ingen rolle hvor mye vi har skravlet gjennom dagen. Når kvelden kommer har alltid barnet så mye på hjertet. Det har heller ingenting å si om vi var uvenner en time tidligere; når det er sovetid er vi alltid bestevenner. Det er en av de fineste stundene mellom oss. Hjertelig, åpent, nært og tillitsfullt.
Samtidig føles det sårt. Vi setter aldri ordentlig ord på savnet. Elefanten i rommet. Jeg vet ikke om jeg ville klart å snakke om hvor stort savnet er, uten å bryte helt sammen. Men jeg lyver for meg selv og tenker at jeg unngår temaet for å beskytte barnet mitt.
Når jeg har en god periode får vi fire slike kveldsstunder sammen i løpet av en måned. Det føles så forsvinnende lite, men samtidig betyr det absolutt alt.
Når man logger inn på helsenorge.no, kan man følge med på egenandeler, bytte fastlege, få oversikt over vaksiner, timeavtaler, e-resepter og mye mer. Man finner også en oppføring med hvem som er ens nærmeste pårørende, for eksempel ektefelle og eventuelle barn.
Hos meg står foreldrene mine som nærmeste pårørende. Dere vet, de som er årsaken til at jeg har en dissosiativ lidelse, de som stod bak det meste jeg har opplevd av vold og overgrep, og de to jeg ikke vil ha i livet mitt. Og likevel, de er de første som får beskjed om jeg dør eller havner i en alvorlig ulykke. Jeg får dem ikke fjernet fra oversikten.
Jeg kan legge inn en beskjed i kjernejournalen om at de IKKE må kontaktes, uansett hva som skjer. (Har allerede gjort det.) Jeg kan legge til andre som skal kontaktes i stedet for dem. (Har gjort det óg.) Men det er ingen garanti for at det ønsket blir fulgt. Og det gjelder uansett bare helsevesenet, for politiet forholder seg jo ikke til helseopplysninger.
Apropos. Hva med en «kjernejournal» for politiet? Det høres kanskje ut som en spøk, men jeg mener det i fullt alvor. Et notat hvor man frivillig kan opplyse om ting som er viktig for politiet å vite om de må forholde seg til noen som ikke er A4. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne legge inn en smørbrødliste med krav om særbehandling, men hva med å åpne for at fastlegen eller psykologen kan komme med en kort uttalelse i alvorlige tilfeller? #julegavetips2018
I ettenkt scenario hvor jeg har et flashback utendørs og naboene opplever det som så skremmende at politiet blir tilkalt, da ville det uten tvil vært nyttig for politiet å vite hvilken diagnose jeg har. De kunne møtt meg på en langt bedre måte om de visste at jeg ofte får flashbacks, at jeg får panikk av å bli holdt fast, og at morske ansiktsuttrykk og høye stemmer gjør meg livredd.
Om de da kunne virkelighetsorientert meg, – fortalt på en rolig måte at det jeg stod i var noe som har skjedd, men som er over nå, og minnet meg på at jeg var trygg, – så ville det møtet blitt mindre krevende for både meg og dem. For selv om det er en barnedel som møter dem, vil jeg være i stand til å ta i mot instruksjoner. Men det kan de jo ikke vite om de ikke kjenner til personen som gråter hysterisk og virker livredd for noe som ikke er der. 😳
Tilbake til kjernejournalen; jeg føler meg så maktesløs. Jeg får liksom ikke slippe unna dem noe sted. Og jeg er langt fra den eneste som er fanget i pårørende-klisteret via informasjonen til Folkeregisteret. Hva med dem som bor på sperret adresse? Dem som endrer navn? Vil foreldre, ektefelle og andre man skjuler seg for likevel kunne finne ut av dette? Og i så fall hvorfor?
Det ga meg en diiiger klump i magen den dagen jeg oppdaget navnene deres i den oversikten, og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg blir minnet på det. 😦
De siste par ukene har vært slitsomme, og ikke bare på grunn av påsken. Jeg har switchet mye mellom de ulike delene. Det føles som om jeg ikke rekker å fullføre en tankerekke før en ny del overtar «førersetet», hvilket gjør alle delene veldig frustrerte. Til sammen utgjør det svært mye frustrasjon! Jeg kjenner det mest som en indre uro. Litt som å klø innvendig, helt uten sjanse til å nå riktig sted.
Tidligere har det som oftest vært sånn at når barnedelen tok over, så gikk den voksne jeg helt i dvale. Jeg fikk stort sett ikke med meg hva som skjedde. Nå, derimot, observerer den voksne jeg nesten alt fra litt avstand. Nært nok til å se og høre det meste av hva som skjer, men for langt unna til å gripe inn.
At barnedelen for eksempel spiller Matchington (et tåpelig mobilspill) i tre timer, er ubeskrivelig kjedelig, irriterende og lite givende for den voksne. Og når den voksne lytter til fire episoder på rappen fra podkasten The Guardian’s Audio Long Read mens jeg stryker klær og vasker badet, holder barnedelen på å forgå av kjedsomhet.
Alt jeg gjør blir på en måte galt, det er umulig å gjøre hele meg fornøyd. Men jeg er jo ikke hel, jeg er fragmentert. Det er ekstra tydelig nå om dagen. Det hadde vært enklere om de delene som ikke var i kontroll kunne dissosiere eller «sove», for da kunne jeg konsentrert meg om å blidgjøre én del om gangen, uten at de andre ble misfornøyde.
Det har vært situasjoner nylig hvor den voksne jeg har vært nærmest hysterisk over hva barnedelen har klart å lire av seg. Om de som lyttet til det hadde sett at det var et barn som snakket, så ville det vært helt naturlig, men de så jo på en voksen kvinne. Jeg er så redd for hva vilt fremmede måtte tenke om meg at jeg er lettere andpusten når den voksne jeg er tilbake igjen.
Dette illustrerer delene mine som kjemper om å få viljen sin. Sukk. Foto: pxhere.com
Det er så absurd det hele. Og forvirrende. Jeg vet ikke helt om jeg selv fullt ut forstår hva jeg mener med det jeg skrev i de første avsnittene, så jeg kan bare forestille meg hvor forvirrende og rart det må være for alle andre. Det er lov til å le av det, jeg blir ikke fornærmet. Men jeg klarer ikke gjøre det selv riktig ennå, det må nok komme litt mer på avstand.
Jeg vet heller ikke om dette er en konsekvens av at jeg begynner å forstå mer av hva som skjer, og få mer oversikt, eller om det ville skjedd uansett. I så fall er det flaks jeg fikk diagnosen da jeg gjorde, for jeg ville blitt skremt herfra til evigheten om dette skjedde uten at jeg hadde hørt om dissosiativ lidelse.
Det er litt skremmende nå også, men det hjelper tross alt å forstå hva som skjer, og ikke minst hvorfor det skjer. Spørsmålene jeg har notert ned og skal stille psykologen neste uke er preget av hvordan den siste tiden har vært:
«Hva skjer om barnedelen tar helt over, og den voksne blir borte for godt?
Hva kan jeg gjøre for å tvinge den voksne tilbake i førersetet når jeg blir redd for hva de andre delene skal finne på?»
«Stakkars deg som ikke feirer», har jeg hørt flere ganger i forbindelse med jul og påske. Og jeg forstår hvorfor vanlige mennesker synes synd på sånne som meg. For dem så betyr disse dagene å være sammen med familien og gjøre hyggelige ting, slik de alltid har gjort. Med et sånt perspektiv er det ikke rart det oppleves stusselig å skulle være helt alene.
Men for meg så har helligdager alltid vært ensbetydende med mer vold, mer overgrep, mer frykt. At foreldrene mine hadde fri fra jobb ville si at de fikk mer tid og energi å bruke på oss. Og ikke på en god måte. Alle disse dagene vanlige folk elsker, forbinder kroppen min med fare. Den er mer anspent enn vanlig, selv om jeg vet jeg kan være alene hjemme bak en låst dør.
Resultatet er at jeg har flere flashbacks enn på ordinære hverdager, fordi høytiden i seg selv er en eneste lang trigger. Det er grunnen til at jeg ikke liker alt av hellig- og merkedager. Også fellesferie, fars-/morsdag og fødselsdagene til foreldrene mine, ja selv helt vanlige helger er utfordrende å håndtere. Jeg er så utslitt når hverdagen kommer, at det er vanskelig å beskrive.
Vi er flere som er utslitt etter påsken. Foto: pxhere.com
Innebærer det stengte butikker og/eller fri fra jobb og skole, så liker jeg det ikke. Når det er sagt, det gjør meg ingenting at andre er glade. Jeg kan gjerne høre på om noen forteller om planene for ferien og oppriktig glede meg på deres vegne, men innerst inne er jeg veldig lettet for at jeg slipper å gjøre som dem. At jeg ikke har en stor familie å opprettholde fasaden overfor.
For mange må det visst være skitur med appelsin og kvikklunsj, samt påskelam og brettspill på hytta for å være verdt noe. Det er «synd på» oss som ikke opplever det. Hvorfor? Det er da ikke verre for meg enn ca 7,5 milliarder andre som ikke feirer påsken på tradisjonelt norsk vis? 😛
Jeg har ikke hatt det like fælt hele uken. Innimellom alle flashbacks har det vært noen fine turer ut i solen, med og uten kaffe. Og jeg så en film den ene dagen. Nå som 2. påskedag snart er over, kjenner jeg at kroppen begynner å slappe litt av igjen. Så da blir det litt enklere å være meg, frem til neste «rød dag» i kalenderen.
Der andre sukker tungt og tenker på arbeidsuken som venter, har jeg sommerfugler i magen fordi hverdagen og rutinene er tilbake igjen. Jeg ser frem til neste time hos psykologen, post i postkassen, lange bilkøer morgen og ettermiddag, og at folk ikke lenger har tid til å slå av en prat når jeg er ute og går tur. 😳
Og om noen nå skulle være bekymret for barnet mitt, kan jeg berolige dere med at barnet har det helt topp sammen med faren sin når det er høytider og helligdager. Barnefar er nemlig akkurat som dere andre. 😉
Når jeg har fortalt helsepersonell at jeg vokste opp i et hjem med mye vold, har jeg blitt møtt med forståelse og omsorg. Når jeg har utdypet for de samme menneskene at det var moren min som var den verste, både når det gjaldt fysisk, psykisk og seksualisert vold, blir de brått litt mer nølende.
Det samme har gjentatt seg i gruppeterapi. Alle er ubetinget forståelsesfulle helt til de innser at jeg snakker om en mamma. Da blir de litt mer reserverte. Jeg mener ikke at de har forsvart handlingene, men de er mer tilbøyelige til å finne mulige forklaringer og alternative scenarier. Kanskje jeg husker feil, er det mulig jeg blander dem? Kanskje det var pappa likevel? Var mamma mye alene med ansvaret? Hadde hun fødselsdepresjon?
Sånn sett var det en befrielse å møte psykologen min. Hun har aldri kommet med bortforklaringer eller «formildende omstendigheter». Den dama har alltid vært klar og tydelig på følgende: Noen mødre er rett og slett farlige for barna sine. Ogdet er aldri barnas feil.
Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det er så mye vanskeligere å tro at en mor kan være direkte ondskapsfull og manipulerende, og gå inn for å påføre barnet sitt skader. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan folk med omsorgsfulle mødre tenker. Kanskje har det noe med det sterke båndet som erskal være mellom en mor og et spedbarn, fra svangerskapet av? En illusjon om at ingenting er større enn det? Jeg vet ikke.
Jeg følte selv på kroppen hvor sterkt det båndet var med mitt eget barn, hvordan instinktet tok fullstendig overhånd, og at jeg gjorde så mye «riktig» helt impulsivt, uten å tenke over hva jeg gjorde eller hvorfor jeg gjorde det. Akkurat den opplevelsen med å kjenne på hvordan alt var forhåndsprogrammert i meg, selv om jeg ikke hadde høstet erfaringer fra gode opplevelser i egen barndom, forverret og forsterket det synet jeg hadde på min egen mor. Det ble mer uforståelig.
Det måtte jo bety at hun med overlegg strittet i mot det sterke instinktet til å beskytte oss, trøste, og ta vare på oss? Eller hadde hun ikke instinkt? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg var helt utrøstelig da jeg tenkte på hvor intenst hun måtte ha hatet oss for å klare å gjøre det hun gjorde – mot så bitte små, forsvarsløse barn!
NB! Under dette bildet følger beskrivelser av vold mot barn. Teksten med triggende innhold er samlet mellom to bilder. Om du selv har opplevd ulike former for vold, eller av andre årsaker ikke ønsker å lese det, kan du enkelt hoppe over beskrivelsene ved å scrolle ned til bildet av valpen.
(Jeg skriver meg under her, men mye av dette gjaldt også søsknene mine. De hadde også noen opplevelser som jeg kun var vitne til, men aldri opplevde selv. Jeg kommer ikke til å skrive om det, for det er ikke min historie.
Jeg kommer heller ikke til å beskrive noe særlig av den seksualiserte volden, for jeg ønsker ikke at det jeg skriver skal fungere som «runkemateriale» for spesielt interesserte. Og jeg utelater dermed å skrive detaljer om hva pappa gjorde, siden det fra hans side var mest seksuelt, og omtrent ingenting psykisk.)
Mamma kunne dytte meg ned en trapp hjemme, bare fordi vi gikk forbi hverandre på toppen av en. Hun kunne tvinge i meg mat til jeg kastet opp, nekte meg å spise noe som helst i flere dager, eller servere bedervet mat.
Hun bandt meg ofte fast, og noen ganger løftet hun meg helt inntil peisen og holdt meg der til huden ble rødflammet og vablete. Hun kunne sette seg på meg, med og uten klær, slik at jeg ikke fikk puste. Hun lugget, kløp, beit og klorte. Hun kastet ting etter meg, rispet meg opp med kniv eller stakk meg gjentatte ganger med nål. Også i underlivet.
Hun slo meg noen ganger så hardt i hodet at alt gikk rundt for meg; jeg hørte ikke en lyd selv om jeg så at hun brølte noe. Hun tok kvelertak på meg og spyttet i munnen min når jeg gispet etter luft. Hun truet med å sette fyr på huset mens vi sov, og kunne dra meg ut av sengen midt på natten bare for å fortelle at hun stod fritt til å ta livet av meg om hun ville.
Hun manipulerte oss barna med «gråt». Jeg skriver det i hermetegn, for det kom aldri tårer selv om alt annet virket ekte. Hun fortalte ofte at vi var dumme, stygge og ekle. Hun vasket hendene demonstrativt etter å ha tatt på oss, for å underbygge det siste.
Jeg fikk ofte høre at jeg var mislykket, at jeg aldri ville bli noe når jeg ble voksen, at jeg kom til å være alene for alltid, at ingen ville bli glad i meg. Jeg kan ikke huske at hun noen gang sa hun var glad i noen av oss, selv ikke om det var vitner til stede. Jeg satt aldri på fanget hennes, hun trøstet ikke eller «blåste på» om jeg slo meg, og hun holdt meg aldri i hånden om vi var ute i store folkemengder. Hun tvang oss til å se på filmer av voksne som misbrukte og voldtok barn.
Hun snakket meg ned overfor andre voksne. Jeg skal ikke analysere det for mye, men jeg følte den gangen at hun gjorde det som en slags forklaring på hvorfor hun måtte være streng og stramme opp ungene. For det hendte at noen fikk med seg hvordan hun holdt fast i oss og stirret på oss når hun irettesatte oss offentlig.
Hun ba meg gjentatte ganger om å gå og ta livet av meg. Når folk vi kjente døde, sukket hun og sa «Jeg skulle ønske det var deg» og «Hadde jeg sluppet unna med det, skulle jeg drept deg selv». Og hun beskrev hvordan hun ville gjort det.
Det verste av alt var nok den latente volden, altså det at vi hele tiden gikk rundt og var redde for det neste angrepet. Det er en veldig søkt sammenligning, men det blir som en slags krigssone hvor «bombeangrepene» kommer fra en person man er fullstendig avhengig av. Fra den som skal være den trygge.
Det skumle er over. Kikk på denne en stund, og bli glad igjen. 🙂 Foto: pxhere.com
Det fokuseres så ofte på voldelige fedre, og ikke bare i media. Dette med voldelige mødre er veldig tabu, og det virker som om folk har vanskelig for å ta inn over seg at det faktisk skjer. De mødrene kan fremstå som rene superkvinner offentlig, de kan ha alt på stell utad, men hjemme med barna blir de forvandlet til ondskapsfulle vesener.
Om du har opplevd (eller utøver) vold i hjemmet, om du ønsker å lære mer om hvordan vold defineres eller hvordan man kan få hjelp, anbefaler jeg deg å lese mer på sidene til Alternativ til vold. Øverst til høyre (hos ATV) får du hjelp til å slette sporene av at du har vært innom siden deres, om du trenger det.
Hos barn som lever under slike forhold er stressnivået konstant skyhøyt, og det fører til endringer i hjernen. Dette kan gi utviklingstraumer, men også smertelidelser. (Jeg skriver litt om hvordan jeg opplever endringene i hjernen mot slutten av dette innlegget om mammarollen.)
Jeg har ett søsken som benektet å ha opplevd noe som helst av dette da jeg konfronterte vedkommende med hvorfor jeg kom til å kutte kontakten med familien. Det var veldig sårende, og jeg opplevde det som om h*n tok side med foreldrene våre. Jeg forstår at benektelse er en forsvarsmekanisme på lik linje med dissosiasjon, men det ødela noe mellom oss.
Det andre søskenet mitt ble sint da jeg brakte det på bane, og nektet å snakke mer med meg. En gjensidig brutt kontakt. Jeg lurer fortsatt på om jeg er den eneste som fikk en dissosiativ lidelse, og eventuelt hvorfor. Vi opplevde jo mye av det samme. Og så lurer jeg på om de husker og har tatt innover seg hva som skjedde. Har de fått hjelp? Har de kontakt med foreldrene våre? Jeg vet ikke, og jeg kan ikke spørre. Å slippe dem inn i livet mitt nå, ville vært alt for vondt.
Jeg vil avslutningsvis (igjen) oppfordre til å melde fra til barnevernet om du er bekymret for et barn, om du har en følelse av at noe ikke stemmer, eller om du bare hører rykter. Ofte er rykter bare den berømte fjæra som ble til fem høns, men ikke alltid! La barnevernet ta seg av undersøkelsene, ikke konkluder på egenhånd. 🙂
Det går også an å drøfte ting anonymt med dem, uten å nevne hvilken familie det gjelder, eller hvor familien bor. Be om råd, fortell at du er usikker på hva som er riktig å gjøre.
Dersom barnevernet etter undersøkelser feilaktig henlegger saken, vil likevel barna det gjelder vite at det er noen der ute som ser dem og bryr seg. De er ikke alene. Akkurat dét ville betydd alt for meg, om noen hadde tatt seg bryet med å varsle da jeg var liten.
Det hjelper ikke å like en side på Facebook for å vise at man tar barnas parti og er motstander av vold i hjemmet, man må aktivt gjøre noe for å redde barn som lever under slike forhold. Handling, ikke ord.
Det som betyr noe er at du faktisk tar den telefonen, eller skriver den mailen, og gjør barnevernet obs på situasjonen. Kanskje er det nettopp DU som blir den avgjørende personen for at barna får oppleve trygghet, og dermed gis en mulighet til et godt liv.
Hvilke tanker gjør man seg når man får en alvorlig, psykiatrisk diagnose? Hvordan føler man seg? Det kan være mange mulige svar på dette, men slik var det for meg da psykologen forklarte dissosiativ lidelse:
«Men, jeg er jo omtrent normal?» Alt er relativt, og det er ting ved meg som jeg visste ikke var likt for alle andre, men i det store og hele følte jeg at jeg fremstod som «normal». Jeg hadde tydeligvis en forestilling om at folk med alvorlige diagnoser skiller seg markant ut på alle mulige måter, nærmest med enhjørninghorn og et blinkende lysskilt over hodet.
«Nå mister jeg barnet mitt.» En så alvorlig diagnose kunne umulig være forenelig med god omsorgsevne? Jeg så for meg at barnefar ville ta saken for retten, og vinne før dommeren hadde rukket å sette seg. Jeg innbilte meg åpenbart at omsorgsevnen ikke forduftet før jeg blegjort oppmerksom på diagnosen. Logisk brist der, altså.
«Hun kommer til å sperre meg inne på psykiatrisk avdeling.» Igjen, jeg var fordomsfull og uvitende. Dessuten blir ikke «sånne som meg» noe friskere av å være innlagt, vi har mer behov for omsorg og forståelse, – noe som er fullt mulig å få som poliklinisk pasient dersom man er heldig og møter fagfolk som har kjennskap til hva en dissosiativ lidelse går ut på. Å være i kjente omgivelser (les: hjemme) kan også ha en beroligende effekt, og være med på å stabilisere dagene.
«Ingen kommer til å tro på noe jeg sier, noensinne.» Som om en dissosiativ lidelse skulle vært ensbetydende med å være lystløgner. Det er det ikke. Dette har nok også med fordommer å gjøre, ting jeg har lest og hørt i mediene om troverdighet hos vitner og offer. Psykiatrisk diagnose er aldri en fordel i slike situasjoner, og det å ikke bli trodd er et sårt punkt for meg.
Jeg følte meg på en måte «avslørt». Antageligvis var det en av delene som fikk litt panikk fordi psykologen hadde klart å se bak fasaden. Hele det skjøre korthuset mitt kollapset, og forandringer er skumle.
Jeg ble glad. I flere år hadde jeg følt at jeg ikke var helt som «alle andre», og jeg hadde følt meg veldig dum som ikke forstod verden og samfunnet intuitivt, slik som de tilsynelatende gjorde. Nå følte jeg at det var en grunn til dette, jeg fikk en forklaring og ting ga mening. Det minnet om å føle mestring, en følelse som stort sett er fraværende i livet mitt.
Jeg følte meg akutt ensom. Hvorfor måtte jeg få en så «sær» og sjelden diagnose? Kunne jeg ikke heller feile noe «vanlig», noe jeg slipper å forklare for folk? Jeg hadde aldri hørt om diagnosen tidligere, og visste dermed heller ikke om noen som hadde den. Hvordan googler man seg frem til nyttig informasjon når det som står stort sett er kort og konsist, nærmest som en bisetning? Det fantes noen blogger, men jeg kjente meg ikke helt igjen i det lille jeg leste.
Jeg fikk angst. Det var nok følelsen av tap av kontroll som fyrte opp under angsten, kanskje i kombinasjon med uvissheten over hva som kom til å skje fremover. Det knytet seg helt i brystet, pusten var veldig overfladisk og det gikk litt rundt for meg. Godt at det skjedde mens jeg var sammen med psykologen, for da kunne hun hjelpe meg ut av det.
«Akkurat sånn er det!» Jo mer psykologen forklarte, jo oftere dukket denne tanken opp. Jeg følte meg sett, som om hun forstod meg, selv om hun hadde «avslørt» fasaden jeg hadde bygget opp.
«Nei, dette må være feil.» Fornektelse og uvirkelighetsfølelse er gjengangere i slike situasjoner, og ikke bare i psykiatrien. Det var et eneste stort kaos med motstridende tanker og følelser.
Jeg kjente på en sorg. En alvorlig diagnose spenner ben på håpet om muligheten for en quick fix. Selv om det ikke er livstruende slik det kan være i somatikken, går verden på en måte i knas. Plutselig gikk det opp for meg at dette ikke er noe jeg kommer til å bli frisk av, det handler kun om å finne måter å mestre hverdagene på. Gjøre det beste ut av det.
Hvordan man takler en slik diagnose er selvfølgelig individuelt. Noen synker litt sammen og føler seg maktesløse, og andre er mer målrettet og kampklare, og leter seg frem til måter å håndtere dette på. Og det kan veksle. Jeg ble veldig motløs i starten, alt virket så meningsløst når det dreide seg om en diagnose som skal følge meg hele livet.
Etter hvert som psykologen har fortalt og forklart mer detaljert, og pekt på det lille jeg har fått til så langt i livet – mot alle odds, så har jeg fått øynene opp for at det er mulig å få en bedre hverdag. Det kommer aldri til å bli det livet jeg drømte om, men det vil garantert være bedre enn det er her og nå.
Motløsheten og optimismen kommer litt i rykk og napp. Noen dager lurer jeg på hva som er vitsen med å prøve, for jeg kommer aldri til å få et godt liv. Da blir jo spørsmålet «Hva er et godt liv»? Og det vet jeg ikke om jeg har noe svar på. Et godt liv knyttes gjerne til utdannelse, jobb, familie, barn, venner, reiser, mål som nås, og for noen; å bli beundret av andre.
Akkurat her og nå er det ingenting som føles godt i livet mitt, med unntak av at barnet har det etter forholdene bra. Og kanskje er det der jeg må starte. Legge listen lavt nok til at jeg kan gå over den uten å løfte bena. Jeg drømmer om å ha færre flashbacks, men selv det er en utopi for øyeblikket.
Det er ikke meningen å sutre, men jeg velger å skrive det likevel. Håpet er å kunne lese innlegget om et år eller to, og se at jeg har kommet et godt stykke siden mars 2018. Det vil være veldig motiverende for å fortsette terapien når jeg på et senere tidspunkt føler «alt» har stått på stedet hvil hele veien. 🙂
Små, selvfølgelige ting som kan hjelpe i (starten av) terapiforløpet:
Skriv ned alle timeavtaler. Noen er heldige og får et fast tidspunkt hver uke, men selv de timene går an å glemme om man dissosierer mye og dagene går i ett.
Spør om det er mulig å sette opp avtaler for et kvartal om gangen. Forutsigbarhet er gull verdt. Selvfølgelig kan det skje uforutsette ting, og det er ikke til å unngå at timer må flyttes litt på i blant, men det er likevel godt å ha noe å forholde seg til.
Skriv ned spørsmål etter hvert som de dukker opp, og ta dem med når du skal møte legen eller psykologen. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste til lunsj i dag, så jeg må være kjapp til å få ting ned på papir om jeg skal kunne få svar på det jeg lurer på.
Noter og sorter informasjonen du får underveis. Det gir en følelse av kontroll å lese gjennom ting man har hørt før, og det kan være godt å bli minnet på ting man har glemt. Jeg pleier å skumlese notatene når psykologen har ferie, for å få et «ekko» av stemmen hennes inni hodet om det går lenge mellom hver time. Beroligende. 😉
Informer familie og venner, om du er komfortabel med det. Jeg vet at ikke alle klarer å være forståelsesfulle, så se an folk. Fordelen med å informere de riktige menneskene, er at det blir enklere for dem å backe deg opp når de forstår litt mer av hva du sliter med.
Tenk nøye gjennom hvem du deler hva med, og hvor åpen du er. Bruker du sosiale medier til å dele alt, kommer du til å angre. Særlig om du opplever bedring på sikt, kan det oppleves skadelig å ha den gamle informasjonen fritt tilgjengelig. Ønsker du å informere noen få kan du heller skrive en mail, eller opprette en privat dagbok på nett hvor du selv bestemmer hvem som skal få tilgang. Eller gjør som meg, og skriv helt anonymt.
Skaff oversikt over mulighet for praktisk støtte. Har du noen som kan kjøre deg til butikken en gang i uken, hente deg hos psykologen om det har vært en tøff time, ta inn posten for deg i dårlige perioder, m.m.?
Om økonomien din er på ville veier, om du ikke klarer å betale regninger i tide, og konvolutter og innkommende telefonsamtaler skremmer vannet av deg; ikke nøl med å søke om hjelpeverge. Å få kontroll på økonomien er enda en ting som gjør hverdagen mer stabil, og jeg anbefaler det på det varmeste. Hjelpevergen skal få et eget innlegg om ikke så lenge, så jeg utdyper ikke mer nå. 🙂
Til slutt vil jeg understreke viktigheten av å huske å informere barna.
Det spiller ingen rolle om du «bare» er deprimert, om du har en alvorlig psykisk lidelse, eller om det er somatisk. Barn blir redde dersom de ikke informeres om hva som skjer, når de merker at det «er noe». Får de ikke informasjon, bruker de fantasien for å skape en plausibel forklaring.
Det ender som oftest opp med at de konkluderer med at det må være deres egen feil, og det er ingen god følelse! Når du har informert barna er det mulig å skape struktur og forutsigbarhet i hverdagen, og berolige dem. Det er viktig at barn har en trygg hverdag, så jeg anbefaler også å informere andre voksne som omgås dem til daglig, som barnehage, skole, fritidsaktiviteter og familie.
Psykologen kan være behjelpelig med å informere både barn og barnehage eller skole, om det blir vanskelig for deg.
For meg står behovet for trygghet veldig sterkt. Det har farget alle valgene jeg har tatt om hvem jeg skal være i et forhold med. Der andre gikk etter den de syntes så finest ut, har jeg utelukkende vært tiltrukket av hvem som utstråler trygghet. Trygghet kan defineres på flere måter, men én ting mine ekser har hatt til felles er (nokså) sterke armer. Det å bli holdt rundt har på mange måter vært det ultimate når det gjaldt å føle seg beskyttet og passet på.
Jeg har ikke klart meg på egne ben. Det ene forholdet har avløst det andre. At jeg bare var singel i to uker mellom kjærestene vil nok oppfattes som at jeg enten ikke brydde meg nok om eksen, eller at jeg forsøkte å gjøre ham sjalu. Begge deler er feil. Jeg har vært oppriktig glad i alle kjærestene mine, og de har behandlet meg bra. (Og da mener jeg ikke som i «sammenliknet med hvordan foreldrene mine behandlet meg», men rent objektivt sett. De var bra gutter/menn.)
Å være i forhold med noen som passet på meg var noe jeg fikk utbytte av. Å få dekket det utømmelige behovet for trygghet var med på å opprettholde illusjonen om at jeg var en «normal» person. Jeg kunne på en måte forsvinne i mengden, for jeg fungerte tilsynelatende normalt når noen tok seg av trinn to i Maslow’s behovspyramide.
Jeg vandrer alene nå, og er fornøyd med det. Foto: pxhere.com
Der jeg selv kom til kort, var det alltid en kjæreste som ordnet opp. Man kan kanskje si at de reddet meg? Uten disse forholdene ville jeg nok endt opp i psykiatrien for lenge siden, men uten selvinnsikten som kom snikende med alderen. Jeg tror ikke det ville blitt en ok opplevelse å skulle «behandles» i den perioden hvor jeg ikke selv følte det var behov for det. 😉
Jeg har vært alene siden bruddet med barnefar. Å plutselig stå på egne ben gjorde at alt kollapset. Alle aspekter ved livet mitt var brått i en nedadgående spiral. Jeg føler på mange måter at alt fortsatt spinner nedover i et rasende tempo, det ser ikke ut til å være en ende. Som et togkrasj, det går så alt for fort, det er ikke mulig å stanse det.
Slik føles det fra mitt ståsted. Det kan være psykologen min har et annet synspunkt. Hun har som oftest det. Som sagt, alt kollapset. Jeg fikk ikke til noe. De enkleste gjøremål er som gigantiske broprosjekter, – alle ingeniørene har dratt sin vei, og jeg har verken kunnskapen eller styrken til å få landet dette. Det er følelsen jeg sitter igjen med, selv om «prosjektet» mitt er noe så banalt som å lete frem påskepynten eller å måtte rekke innom hele to butikker på samme dag. #tidsklemma
(Dét var ironi. Jeg har aldri vært i jobb, tidsklemma er for meg litt i samme gate som jobbintervju, lønnsøkning og streik. Har hørt om det, vet hva det er, forstår konseptet, men jeg har aldri følt det på kroppen.)
Apropos togkrasj, jeg har følt at bekjente har prøvd å opprettholde kontakt med meg for å få et innblikk i hvor ille dette kan bli. Det har vært kanskje én eller to personer som har vist litt forståelse og stilt spørsmål, som jeg der og da har oppfattet som forsøk på å forstå mer, eller kanskje å hjelpe. I neste øyeblikk har informasjonen blitt delt med andre som har stilt spørsmålene på andre måter, men ikke fått svar. Jeg har ikke følt meg trygg nok på dem til å dele, hvilket gjør det ekstra sårt at den eller de jeg stolte litt på, brukte det jeg fortalte som underholdning blant venner.
Det er helt greit at noen mener det ser tragisk ut fra utsiden, det forstår jeg godt! Jeg har tatt dumme valg, og jeg oppfører meg ikke A4. Men, det føltes ikke bra å oppleve at noen gikk bak ryggen min på den måten. Med bloggen har jeg i det minste kontroll på hva «alle» får vite, og viktigst av alt; ingen vet at det er meg. Folk må gjerne underholdes så lenge jeg får være anonym.
For en stund siden var det noen som spurte i en kommentar om jeg kan være i et forhold. Det korte svaret er ja, men som jeg fortalte vedkommende så er det vanskelig for meg akkurat nå. Grunnen er at jeg har store problemer med nærhet, og at et sexliv er helt utelukket. (Ref. triggere.) Samtidig har jeg mer enn nok med meg selv per i dag, og jeg tror ikke jeg har noe å gi noen i denne fasen av livet. Man må være litt navlebeskuende når man skal jobbe seg gjennom slike ting.
Det hadde kanskje fungert om jeg allerede var i et forhold, at dette kunne telle som «de onde dagene», men det er en veldig dårlig ide å starte et forhold med å ta og ta. Å føle at noen passer på meg er et savn, men selve tosomheten er det ikke. Jeg antar at det er fordi det er barnedelen som har hatt mye av kontrollen i det siste.
Som jeg skrev i starten så har jeg vært veldig glad i kjærestene mine, men jeg har faktisk bare vært forelsket én gang. Behovet for å føle en form for trygghet har vært så intenst at forelskelse aldri har vært et kriterium. Det er kanskje dårlig gjort overfor eksene mine, jeg vet ikke.
«Prisen å betale» for å i blant føle at noen passet på meg, var å ha sex med dem. Det var egentlig ikke noe jeg ønsket eller hadde behov for, men jeg følte det var forventet, for det er jo en viktig del av de fleste forhold. Da jeg ble gjort oppmerksom på dette med delpersoner, var dette noe av det første som slo meg. Det må ha vært en egen del som tok over når jeg hadde hatt sex med en kjæreste, for jeg husket aldri noe av det i ettertid.
Dissosiasjon er en beskyttelsesmekanisme jeg lærte meg i svært ung alder. Hjernen splitter opp sanseinntrykkene for at man i farlige situasjoner skal klare å holde ut de intense følelsene, som blant annet angst og smerte. Og selv om det å ha sex med en kjæreste for meg aldri har vært en truende opplevelse, var det jo allerede innprentet i kroppen at seksuelle handlinger = livsfare. Da klarer man ikke hindre dissosiasjonen, eller at en av delene tar over.
Jeg har drøftet dette med psykologen tidligere, hvorvidt jeg er ødelagt av de opplevelsene jeg har hatt, eller om jeg ville vært aseksuell uansett. Det er umulig å vite, men det var interessant å høre synspunktene hennes. (Husker dem ikke nå for det er en god stund siden vi snakket om det, men jeg skal skrive det ned når vi kommer inn på det igjen.)
Diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse fikk jeg først etter at forholdet til barnefar var over, så jeg vet på en måte ikke hvordan jeg fungerer i et forhold med den diagnosen. Opplevelsen av meg selv ble endret da jeg forstod hva dette gikk ut på, men jeg husker forholdene som perioder i livet hvor jeg desperat har hermet etter andre. Ikke bare for å passe inn i hans vennegjeng, men og for å fremstå normal og kunne beholde kjæresten. Eller tryggheten, da.
For å si det sånn, det er komplisert å være meg, og det er komplisert å være sammen med meg. Det er ikke for alle, akkurat.
Denne gangen er det jeg som lurer på noe. For i likhet med små barn, har jeg en forkjærlighet for å repetere ting i det uendelige. Det kan for eksempel være en episode av en tv-serie, en film, en sang eller en handling.
Jeg har en teori angående filmer og tv-serier, for jeg (en av delene) kan starte en lang tankerekke ut av en uskyldig replikk, en lyd eller en følelse som vekkes i meg når jeg ser på. Dermed går jeg glipp av mye av handlingen og dialogen før jeg klarer å hente meg inn igjen, og det å se episoden eller filmen flere ganger på rad blir en måte å få med seg alt på.
Men, den teorien holder ikke vann når det gjelder musikk eller en handling. Det meste av musikken jeg lytter til kan jeg utenat; det er hovedsakelig klassisk musikk det går i, og dermed ikke tekst. Likevel, jeg kan høre den ene sonaten om og om igjen i flere timer uten å gå lei.
Eksempler på en handling kan være å børste håret lenge etter at flokene er borte, stryke en duk selv om alt er rettet ut, eller at jeg vasker opp den samme tallerkenen flere ganger selv om den er ren. Jeg har ikke OCD, for det er ikke et bestemt antall ganger dette repeteres, og jeg føler ingen uro om jeg blir avbrutt midt i repetisjonen.
Kanskje det ligger en følelse av trygghet i det å gjenta noe kjent? Har det noe med mestring å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg lurer altså på hvorfor barn gjentar ting til det kjedsommelige, for kanskje det kan besvare hvorfor jeg gjør det. Noen forslag? 🙂
Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke vil komme særlig langt med selvinnsikt, vilje og ukentlige møter med psykologen. Misforstå meg rett, alle tre er avgjørende for å lykkes, men jeg trenger mer.
Jeg trenger hjelp til å håndtere plutselige, intense følelser. (Som da lesertallene gikk fra 12 til over 200 på ett døgn, og jeg følte for å legge ned bloggen, si opp internettabonnementet, gi bort Mac’en og flytte inn i en iglo i Antarktis – helt til jeg kom på at det kryr jo av folk der og!)
Taktikken min har i alle år vært å enten sulte meg eller overspise, ispedd periodevis selvskading. Det er i overkant optimistisk å tro at det lar seg løse i overskuelig fremtid, dessverre. Alle tre variantene fører til enda en intens følelse. Skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke er sterk nok til å stå i mot det behovet, at jeg ikke har klart å komme på alternativer, og at jeg ikke klarer å stoppe meg selv midt i – jeg sulter/spiser/skader helt til den følelsen som trigget oppførselen går over. Det kan ta sin tid!
Når jeg har vært innlagt og hatt gruppesamtaler, har jeg hørt om andre som kan ta en kald dusj i stedet, gå seg en tur, leke med hunden, gjøre husarbeid, spille et instrument, – og så senker pulsen seg og den intense følelsen går gradvis over. I mine ører høres det ut som science fiction. I de situasjonene hvor jeg kjenner på det behovet klarer jeg knapt huske hva jeg heter, langt mindre gjøre noe fornuftig. Hvordan skal jeg klare å oppføre meg normalt?
Skulle ønske det fantes et kart for dette uoversiktlige terrenget… Foto: pxhere.com
Jeg trenger også hjelp til å finne en måte å kommunisere på, fortrinnsvis i en form som alledelene klarer å forstå. Det er ikke alle som har språk, og selv om barnedelen(e?) tegner mye, er det ikke noe den voksne jeg er særlig glad i eller flink til. Når jeg her og nå tenker på det å ikke ha et språk, føler jeg for å gå fysisk til angrep på noe eller noen. Det gir meg en følelse av å være kneblet, fanget og umyndiggjort. Det er utrolig mye frustrasjon i meg, en følelse av å ikke bli forstått, ikke klare å gjøre meg forstått, ikke forstå meg selv… jeg føler meg ubrukelig.
Det er som om løsningen henger og dingler foran nesen min, men jeg evner verken å se den eller gripe tak i den. Noen ganger skulle jeg ønske psykologen min bare kunne ramse opp alt som er riktig å gjøre, alt jeg må innse og forstå. Gi meg snarveiene! Sånn jobber ikke hun. Selvføøølgelig. Hun er opptatt av å ta alt i et slikt tempo at kropp, tanker og følelser klarer å holde følge med hverandre. At delene klarer å følge med, at «de» venter på hverandre om en trenger mer tid. Jeg forstår hvorfor hun velger den fremgangsmåten, men jeg liker det ikke. Det går så utrolig sakte, og jeg har ikke tålmodighet til dette; jeg vet det finnes en «kur», og jeg vil ha den i går.
Enda en ting å jobbe med der, jeg er klar over det. 🙄
Og til slutt, jeg trenger fordomsfrie folk rundt meg, folk som forstår prosessen. Det utelukker vel omtrent alle som ikke har en faglig fot innenfor psykiatrien. Kanskje ville jeg hatt utbytte av et skikkelig langt opphold på en institusjon som kan problematikken min, men det er ikke et alternativ å bli så lenge borte fra barnet. Vi ser allerede lite til hverandre. Et annet problem med et langtidsopphold på et nytt sted, er at man ikke vet hvem som jobber der. Hva om noen av dem trigger dissosiasjon og flashbacks med utseende eller væremåte? Utilsiktet, selvsagt, men det kan skje. Da er det dumt å ha planer om å bli der lenge.
Jeg skulle ønske det var «selvplukk» av miljøpersonell. At alle nye pasienter fikk en tjukk katalog med navn og bilder, og kunne sette sammen sykepleiere, vernepleiere, psykologer og andre man med stor sannsynlighet ville kommet godt overens med. Særlig barnedelen(e?) er opptatt av om folk ser snille ut eller ikke. Å få velge hvem som skal bytte på å være der når livet suger, hadde betydd mye. Så mye penger vil det aldri bevilges psykiatrien, men det er gratis å drømme. 😛
Jeg har jo fortalt at jeg har en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det kan oppstå om et lite barn ikke får dekket det grunnleggende behovet for trøst og kjærlighet, eller om barnet møtes på en ikke-konsekvent måte. Da jeg var liten fikk jeg litt varierte reaksjoner fra foreldrene mine når jeg viste følelser som sinne eller gråt. Hovedsakelig latterliggjøring eller ignorering, men det kunne også være et eksplosivt sinne. En så uforutsigbar reaksjon forvirrer barnet, og er veldig skadelig.
Som jeg skriver i den primitive ordlisten min: Det gjør at barnet i relasjoner får en spesiell form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår.
Jeg skrev også at dette er noe jeg fremdeles gjør i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente».
Lykkelig uvitende om å være beglodd. Foto: pxhere.com
En ting jeg ikke innså da jeg begynte å blogge i januar, var at å skrive åpent om det jeg tenker eller føler, på en måte er som å slippe folk innpå meg. Og jeg kjente det da jeg kom hjem etter en liten «pause» på DPS og så hvor mange som har vært inne og lest forrige innlegg, at jeg får et enormt behov for å jage folk vekk, eller fjerne ethvert spor av bloggen. 😛
Jeg skal ikke gjøre det, altså. Løsningen blir å snakke med psykologen om det i uken som kommer, og finne en måte å håndtere den følelsen på. Men det var litt interessant og overraskende å oppdage at den reaksjonen kan gi utslag på denne måten også. «Hyggelig at de leste innlegget, men nå må jeg få dem bort igjen», tenkte jeg først. Men så konkluderte jeg med at så sporadisk som jeg oppdaterer, faller de fleste av lasset uansett. Det er greit. We’re cool. 😎
I mellomtiden lukker jeg øynene for statistikken, og later som jeg «taler» til et lite rom med tomme stoler. Tryggest sånn.
Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.)
Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…
At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)
Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉
Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.
Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.
Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤
Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.
Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)
Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.
Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.
Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.
Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)
Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv aten magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding.
Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.
Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉
Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)
Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.
På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig
Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.
Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.
Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.
Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.
Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)
Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.
Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)
Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)
Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.
–
Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳
Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen.
NB: Dette innlegget inneholder noen korte og «overfladiske» beskrivelser av vold som kan virke triggende på mennesker som har opplevd liknende.
Som barn ble jeg tvunget til å gjøre voksne ting. Nei, jeg mener ikke det å betale regninger og skifte dekk på bilen. Det jeg ble utsatt for tvang meg til å bli fort «voksen», derfor følte jeg meg aldri som et barn selv om jeg var et. Og merkelig nok føler jeg meg ikke som en voksen nå enda jeg er en, selv ikke etter å ha passert 30.
Allerede da jeg begynte på skolen så jeg ned på klassekameratene. Jeg følte de var veldig dumme og ikke forstod noen ting, for ikke å snakke om barnslige, så jeg hang mest med de som var minst tre år eldre, men og noen ungdomsskoleelever. Med dem fungerte jeg nok mest som en maskot de kunne sjefe rundt.
Jeg vet ikke om det er hele forklaringen, men jeg tror jeg følte mine jevnaldrende ikke forstod fordi vi kom fra totalt ulike verdener. Og hvordan skal barn med en trygg og god oppvekst kunne ha fantasi til å se for seg grusomhetene barn som ikke er trygge må oppleve? Jeg kunne ikke forestille meg at andre hadde det annerledes. Den dagen jeg innså at ikke alle barn opplever å bli slått, voldtatt, slengt inn i vegger, dyttet ned trapper eller bli nektet søvn og/eller mat flere ganger i uken, var jeg 15 år. 15!
Det var forresten et av de største mentale sjokkene jeg har opplevd i livet. Jeg tror ikke jeg har vært så forvirret, overrasket, rådvill og rasende noen gang som jeg var den dagen. Hvorfor meg? HVORFOR MEG? Hva hadde JEG gjort for å fortjene alt det? Men det var jo ingen å spørre, ingen å snakke med, så jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort – og rettet all skyld og skam innover. Jeg selvskadet da jeg var alene, og jeg sa og gjorde ting jeg visste ville provosere frem voldsomme reaksjoner fra foreldrene mine, ting som førte til mer av det de hadde gjort mot meg i de første 15 årene. #selvforakt
Jeg hadde et stort behov for å høre til, men jeg passet aldri inn noe sted. Det gjør jeg fremdeles ikke. For sær, for rar, for frisk, for «normal», for ung, for gammel, for syk, for dum, for stille, for bråkete. Nå som den gang. De eneste gangene jeg var grei å ha, var når det skulle velges lag i gymtimen de første årene. Jeg var nemlig ganske god i ballspill. I andre eller tredje klasse måtte vi dusje etter gymtimene, og det var på den tiden jeg begynte å «glemme» gymtøy ofte.
Det var mange blåmerker, knivrisp, arr og blodspor å skjule. Og da jeg ble gammel nok til at mensen kunne forklare fraværet, fikk jeg melding hjemmefra om at jeg ikke skulle ha gym på grunn av det. Ja, faktisk. Foreldrene mine var svært behjelpelige og ivrige på å holde meg unna alt som kunne avsløre hva som foregikk. De passet til og med på å skade meg på områder av kroppen som ble skjult av klær eller hår. Og jeg visste ikke bedre enn å fortsette skuespillet.
I friminuttene gikk jeg mye for meg selv, og vekslet mellom å dilte etter de som var eldre enn meg, og å late som jeg var interessert i det andre i klassen pratet om. Dere vet, den kule gjengen, datanerdene, sportsidiotene, de som i dag ville blitt stemplet som emo, korpsgjengen, osv. Jeg ble aldri frosset ut eller mobbet, jeg hadde bare ingen interesse av å tilbringe tid med de andre. Døren stod alltid på gløtt hos alle når «pausen» min var over, og jeg var klar for å sosialiseres litt igjen. (Les mer om blikkontakt og tilknytningsforstyrrelser i ordlisten, under henholdsvis B, R og U.)
Rollene er på en måte byttet om nå. Jeg var «voksen» og ansvarlig som barn, og nå er jeg helt hjelpeløs og tidvis rebelsk. Trenger grenser. Trenger omsorg. Har barnslige og trassige reaksjoner inni meg i situasjoner hvor jeg vet jeg burde reagere helt annerledes. Selvfølgelig holder jeg det på innsiden, fasaden betyr jo alt fremdeles.
Jeg er klar over at det er barnedelen som har den reaksjonen, men jeg får meg ikke til å slippe den løs. Selv om den voksne jeg ikke har kontroll i de situasjonene, så vet barnedelen godt hva som er lov å gjøre og si, og er livredd for å bli straffet om hun gjør noe galt. Så hun tier, slik hun alltid har gjort.
(Les forklaring angående deler/delpersoner i ordlisten.)
Barnedelen i meg trenger bekreftelse, å bli sett, hørt, få validert de vonde opplevelsene, bli trodd. Samtidig kjenner jeg at det aldri kommer til å bli bra nok. Det hun er utsultet på vil hun aldri bli mettet på. Det er ikke mange nok mennesker på denne planeten til å fortelle henne at det foreldrene gjorde var ondskapsfullt, ulovlig og ikke hennes feil.Og hun vil uansett ikke leve lenge nok til å rekke å høre det mange nok ganger til at hun kommer til å tro på det. (Beklager nok-overdosen i dette avsnittet, jeg klarte ikke skrive det om.) 😳
Det mangler en propp i bunnen, så alt positivt som blir sagt og gjort forsvinner og blir borte for godt. Det er ikke plass til det. «Veggene» er fylt med så mye negativitet, selvhat og drit som ble jult og pult inn i henne gjennom hele oppveksten. Det fungerer nesten som teflon, slik at det gode og fine som oppleves en sjelden gang, bare sklir unna. Ned i sluket. Glemt.
Og det er nok en av grunnene til at denne delen av meg fortrenges og ties ihjel. Det er et slags «samarbeid» mellom den voksne jeg og den delen av meg som er sint og hater svakhet. En måte å beskytte seg selv på. Det er for vondt å åpne den døra, så «vi» gidder ikke prøve engang. Jeg ser for meg at terapien kan bli krevende om psykologen insisterer på å slippe barnedelen løs på sikt.
(Herregud. Se det for dere, den voksne jeg som febrilsk forsøker å opprettholde fasaden, barnedelen som har behov for omsorg og bli hørt, den sinte delen som hater alt det barnedelen står for, og føler for å selvskade – som igjen freaker ut den voksne jeg som insisterer på en plettfri fasade. Jeg håper psykologen min vet hva hun har begitt seg ut på.)
Det er ikke bare-bare, dette med blogging. Jeg hadde skrevet et innlegg og lagt det klar til publisering, men fant ut at jeg skulle lese gjennom det en gang til først. Til min store forskrekkelse stod det mest svada der. Ingenting jeg ville hatt interesse av å lese.
Hvem skrev det? Hvilken delperson følte for å fortelle hva hun spiste til kveldsmat, hva hun skal til uken, og hva slags musikk hun hørte på da hun kledde seg om morgenen? Og hvordan kan det være så stor forskjell på hva den voksne jeg mener er interessant, og hva denne delpersonen skrev ned? Jeg, den voksne jeg, planla å skrive om å ha dissosiativ lidelse som forelder, men den tankerekken forsvant som dugg for solen.
Jeg har hatt et par uker med stor indre konflikt nå, det rives og slites i meg, jeg finner ingen ro. Psykologen ba meg kjenne godt etter hva delene vil eller ønsker, skrive det ned og så gjennomføre det, innen rimelighetens grenser. Resultatet blir en tur på kino for å se Star Wars, om den fortsatt går, ut på skøyter en dag om isen holder, og å kjøpe lørdagsgodt til helgen. Og hund. Men siden psykologen understreket dette med rimelighetens grenser, utgår kjøp av hund denne gangen og.
Små krek har også meninger, og et behov for å bli hørt. Foto: pxhere.com
Når det bare er meg her pleier jeg ikke kjøpe godteri eller brus, og det er en barne-del som visst synes det er fryktelig urettferdig å aldri få godteri på lørdagene. Jeg føler meg litt dum som skriver dette, redd for at det skal oppfattes som at jeg leter etter en unnskyldning for å unne meg kaloribomber når jeg egentlig prøver å unngå dem, men det er altså i fullt alvor en liten i meg som føler seg dårlig behandlet. fordi den voksne jeg alltid bestemmer at «vi» ikke er en sånn som spiser godteri.
Psykologtimene nå om dagen handler mest om at jeg forteller litt av hva som skjer på innsiden, påpeker hvor «gal» det gjør meg, og hun som beroliger og sier at det er helt normalt oppveksten min tatt i betraktning. Nå vet jeg ikke om jeg tror henne lenger.
Vi drøfter også hvorvidt jeg ville hatt utbytte av en innleggelse nå, eller om vi skal se det an. Det er i så fall snakk om et par netter på DPS i første omgang, men jeg føler det veksler mellom å være «alt for lite» og «uaktuelt». Jeg får vel tenke på det et par dager til. Dersom jeg bestemmer meg for en omsorgsfylt timeout eller bare å bli under dynen, blir det stille fra meg inntil videre. Det finnes nemlig ikke flere forhåndsskrevne innlegg. 😉 Plutselig tilbake!
Denne oversikten er like mye for min egen del. Når alt føles uvirkelig og man ikke helt vet opp ned på ting, er det godt å være «listoman» og ha noe konkret å forholde seg til. Eller som i dette tilfellet; å lese. Listen er ufullstendig, og vil bli fortløpende oppdatert. Informasjonen her er et sammensurium av hva psykologen har fortalt, Store norske leksikon, Helsenorge og egne opplevelser.
Dette er hovedsakelig ting som er relevant for meg og andre med dissosiative lidelser. Legg gjerne igjen en kommentar om jeg har gjort en brøler.
Angst – det innebærer flere fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis alle: konsentrasjonsvansker, irritabilitet, nummenhet i hender og føtter, trøtthet, uro, svetting, kvalme, pustevansker, muskelspenninger, hodepine, skjelvinger, søvnvansker, tristhet, hjertebank m.m. Hos Helsenorge kan du lese mer om ulike typer angst.
B
Behandling – hovedsakelig samtalebehandling hos psykolog. Noen har nytte av medisiner, men det finnes ingen medisin mot dissosiativ lidelse, det går mer på å dempe og roe symptomer som angst, depresjon, uro osv. Eventuelt litt smertestillende når det river i kroppen. Andre ganger kan man ha nytte av en innleggelse, for å ha noen rundt seg som passer på, og noen å prate med døgnet rundt.
Det kan være godt å slippe forpliktelsene med matlaging og rengjøring, eventuelt partner og barn, og bare bli vist omsorg i blant. Jeg har vært innlagt et par lengre perioder, og hatt en håndfull korte opphold når det har stormet som verst. Det har gjort godt. Jeg har aldri vært innlagt akutt eller under tvang, så jeg vet ikke hvordan dét oppleves.
Blikkontakt – det kommer og går, det er en måte å ta en pause på. I likhet med spedbarn så trenger jeg å hente meg inn igjen når det blir for mange impulser, så jeg kikker mye bort. Og i likhet med dem er det viktig at jeg får den lille pausen i møte med mennesker.
D
Deler / delpersoner – er en splittelse mellom ulike deler av personligheten som utvikles i møte med langvarige traumer eller omsorgssvikt. Som sagt har jeg ikke hatt diagnosen veldig lenge, og det er ikke alt jeg fullt ut forstår, så nå kommer jeg til å gjenfortelle ting psykologen har sagt. Min opplevelse av det, med egne ord, må nesten komme senere når ting faller mer på plass.
Psykologen forklarte det som at det oftest er tre hoveddeler. Det er den tilsynelatende velfungerende delen (som jeg kaller den voksne jeg), den som fortrenger, bagatelliserer og fornekter alt det jævlige som skjer eller har skjedd. Det gjør den for at barnet skal klare å fungere i det daglige med skole, fritidsaktiviteter, venner osv, og senere den voksne med jobb, studier og familieliv. Denne delen er gjerne redd for å ha følelser. Man kan fremstå som litt kald i situasjoner hvor «vanlige» mennesker reagerer sterkt, men man er ikke det.
Så er det en del som er liten, (som i et lite barn, ikke som i miniatyr). Den delen bærer på alt det jævlige; minnene, smertene, frykten, skammen osv, og har et stort behov for å bli passet på av en trygg voksen. Denne delen opplever gjerne ikke å bli trøstet av den såkalt velfungerende (den voksne jeg), fordi den delen fremdeles ikke klarer å ta innover seg hva man har opplevd og gjennomgått. Da føler denne barnedelen seg enda mer avvist og ensom, og behovet for trøst og omsorg blir enda sterkere. Og når det behovet blir for sterkt, «klikker» det for den tredje delen:
Denne delen hater å være et offer, vil være kontrollerende, klare seg helt selv og ikke trenge hjelp fra noen. (Å, hei. Der var du, ja. Dette er en del jeg er i god kontakt med!) Denne «sterke og sjefete» delen hater svakhet, og kjemper hardt for å holde denlille delen langt unna. Når den lille likevel klarer å trenge seg igjennom, er det denne «tøffe» som initierer selvskadingen. Da jeg fikk dette forklart, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg bare føler behov for å selvskade i perioder. Men det er altså de periodene hvor den lille har klart å tvinge til seg kontrollen, og må tvinges tilbake i en skuff hvor den i følge denne delen hører hjemme.
Det går an å ha enda flere deler, for eksempel at man har flere deler på hvert nivå, sånn som en liten som er redd, en liten som er sint, en liten som er glad, og en liten som prøver å stikke av og gjemme seg hele tiden. Dette er utrolig forvirrende å leve med, en konstant indre kamp om å få dekket de ulike behovene. Jeg syntes selv at dette høres rart ut da jeg fikk det beskrevet, samtidig som jeg bare satt og nikket og tenkte at AKKURAT SÅNN ER DET!
Depresjon – hovedsymptomene er at man er konstant trist og har en nedsatt interesse for ting man vanligvis liker. I tillegg er det ting som søvnproblemer (for mye/lite), matlyst (økt/nedsatt), lav energi, en følelse av at alt går sakte / en opplevelse av å være veldig rastløs, man har vanskelig for å konsentrere seg og tenke selv enkle tanker, selvfølelsen er helt på bunn og man kan ha selvmordstanker. For at det skal kalles en depresjon må symptomene være til stede så godt som hver dag de siste par ukene.
Jeg kjenner mye på dørstokkmila når jeg er inne i de depressive periodene, hvor jeg kanskje MÅ på butikken, men ender opp med å utsette det igjen og igjen og ikke kommer meg dit før fire dager senere. (Om du kjenner igjen symptomene anbefaler jeg at du snakker med fastlegen din om det, for det er hjelp og få – selv om du ikke vil ta medisiner.)
Depersonalisering – en følelse hvor kroppen min, eller deler av den, føles helt uvirkelig og fremmed. Tror ut av kroppen-opplevelse er en dekkende beskrivelse. Riktignok ikke med et positivt fortegn.
Derealisering – er når omgivelsene føles helt uvirkelige og fremmed for meg. «Skjer dette? Er dette virkelig?» er tanker som går igjen hos meg når konturene eller skarpheten i det rundt meg endres. Til og med fargene kan forandre seg. Dette er vel den ene tingen som gir meg mest følelsen av å være «gal». Det varer ikke nødvendigvis så lenge, men det er veldig skummelt mens det står på.
Dissosiasjon – når verden rundt / tankene inni hodet blir for mye for å håndtere, og panikken blir alt for intens og absolutt alt oppleves skikkelig farlig, forsvinner man på en måte inn i seg selv. Det er et psykisk forsvar som utvikles i situasjoner der ingen kan beskytte eller trøste en, som for eksempel ved grov omsorgssvikt og overgrep fra omsorgspersoner, sånn som i mitt tilfelle. Når man dissosierer blir man ofte oppfattet som «vanskelig», eller umulig å få kontakt med selv om øynene er åpne.
Det varierer litt hvordan det oppleves å være i situasjonen når jeg dissosierer. Noen ganger kan jeg høre folk snakke til meg (om det er noen rundt meg som gjør det 😉 ), selv om det ikke er alltid jeg oppfatter hva de sier. Andre ganger hører jeg absolutt ingenting. Noen ganger klarer jeg å nikke eller riste på hodet, mens andre ganger er det null respons.
Det er ingenting man kan gjøre for å få meg raskere ut av det, det må ta den tiden det tar. Dette stemmer ikke nødvendigvis for alle. Noen har nytte av bevissthetsøvelser, som å trampe bena i gulvet, fokusere på noe de kjenner igjen (et møbel, et kjæledyr), holde en isbit i hånda, ha et strikk rundt håndleddet som man drar i og slipper, og andre måter å få bevisstheten tilbake til her og nå.
Dissosiativ lidelse – når man fortsetter å dissosiere etter at den farlige situasjonen er over, da har man en dissosiativ lidelse. Diagnosen ble stilt av psykologen min, men jeg ble også utredet av nevrolog for å utelukke andre årsaker til plagene. Fordi mennesker utvikler ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut i fra situasjon og hjernens individuelle evne til å takle påkjenninger, vil samme diagnose oppleves ulikt fra person til person. Det finnes og ulike varianter av diagnosen. Det som skiller disse er hvilke funksjoner de rammer; psykiske, motoriske, eller en som i mitt tilfelle en kombinasjon:
Dissosiativ amnesi er hukommelsestap av viktige hendelser av skremmende, truende eller konfliktfylt karakter. (Som alvorlige ulykker eller krigsopplevelser.) Rett og slett en blackout.
Dissosiative tåketilstander (fuguer) gir dissosiativ amnesi, og en tilsynelatende målrettet vandring ut fra hjem eller jobb, mens evnen til å ta vare på egne elementære behov er bevart. Atferden virker normal for andre. Jeg har ofte dette, hvor jeg har vært hos psykologen, frisøren eller på tur i skogen, og plutselig befinner meg hjemme – uten å huske hvordan jeg kom meg hit. Eller omvendt, at det siste jeg husker var at jeg kledde på meg om morgenen, og plutselig sitter jeg ved et vann og ser på solnedgangen.
Dissosiativ stupor gir markert reduserte eller fraværende bevegelser, og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Man virker fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet. Det skjer ganske ofte i dårlige perioder at pupillene mine ikke reagerer normalt på lys, at jeg ikke har noen reaksjon om det plutselig bråker fælt i trafikken, eller at jeg ikke får med meg at noen tar på meg.
Motoriske og sensoriske dissosiative lidelser har som kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler. Dette skjer meg i blant. Da klarer ikke bena mine bære vekten av meg, jeg segner sammen i sofaen eller på gulvet, og blir værende der til det går over. Andre opplever «psykologisk blindhet» og/eller «psykologisk døvhet», hvor de bokstavlig talt blir blinde eller døve en periode. «Psykologisk» fordi blindheten eller døvheten er forbigående.
Dissosiative krampetilstander kan gi krampeanfall uten at det kan påvises elektrofysiske forandringer i hjernens aktivitet, slik som ved epilepsi. Dette kalles psykogene kramper.
Dissosiative transe- og besettelsestilstander gir midlertidig tap av opplevelser av egen personlig identitet og svekket bevissthet om omgivelser. Verden føles uvirkelig.
Dissosiativ følelsesløshet og sanseutfall kan føre til at enkelte områder av huden er uten følelse, selv om det åpenbart ikke er en medisinsk årsak. (Det kan være at man ikke kjenner noe på kun overarmene, selv om man vet at rent medisinsk/nevrologisk så ville en nerveskade ikke være så markant avgrenset.)
F
Flashbacks – man ser en «film» foran seg eller «er» i situasjonen man gjenopplever. For meg kan disse vare fra omlag et kvarter til flere timer. Det varer så lenge følelsen som trigget det varer, så om man for eksempel blir trigget av en lukt hjelper det ikke at lukten blir borte. Flashbacket gir seg ikke før panikken avtar.
Forebygging – hva dissosiasjon angår kan en følelse av trygghet, forståelse, hvile, lite stress og stor forutsigbarhet ha en forebyggende effekt. Det er ikke så lett å føle seg trygg og skru ned stressnivået når man går rundt livredd og lammet av skrekk store deler av tiden, men det forklarer kanskje litt hvorfor innleggelse kan ha god effekt.
Fight, flight, freeze – eller kjemp, flykt, frys, som det kalles på norsk. Det er de tre forsvarsmekanismene kroppen har i truende situasjoner. Den første reaksjonen er gjerne å kjempe seg ut av situasjonen eller flykte fra den, men når det ikke er et alternativ bruker kroppen dissosiasjon for å skåne seg selv fra den traumatiske opplevelsen, og du vil huske lite eller ingenting. Slike som meg som har opplevd mye traumatisk har en kropp som hopper elegant over fight og flight, og går umiddelbart i frys når vi havner i situasjoner som oppleves truende.
Dette ser man ofte i voldtektssaker, hvor offeret blir mistenkeliggjort av politiet fordi h*n ikke kjempet i mot eller ropte på hjelp, men bare lå der musestille og «spilte» død. Det er kunnskapsløst av politiet, for det er disse ofrene som trenger mest oppfølging og støtte, da de etter stor sannsynlighet har opplevd liknende ting (flere ganger) tidligere. Den siste F’en er min kampsak, det er så viktig at folk blir klar over at frystilstand er en like vanlig reaksjon som å kjempe eller flykte. Det betyr ikke at man vil det som skjer, eller at det er ens egen feil, – det er ingenting å skamme seg over! Kroppen sviktet deg ikke, den forsøkte å beskytte deg.
Følelsesløshet – en følelse av å være helt nummen. Problemet med å stenge av så mye kropp som jeg gjør, er at det ikke bare er de negative følelsene som stenges ute. Gråt bruker mye av muskulaturen i mellomgulvet, og det gjør latter også. Det er mange av muskelgruppene våre som har doble funksjoner i ulike følelsesuttrykk, så stenger man av sorg, sinne, skam og den type ting, stenger man også av «tvillingfølelsen», som ofte er positiv. Det blir lite glede og lite sorg, man ender opp med et zombifisert liv.
I
Insomni – når man sover svært lite og/eller svært dårlig. Årsakene til den dårlige søvnen kan være innsovningsvansker, at man våkner veldig tidlig, sover urolig eller bare at søvnen er av dårlig kvalitet. For meg er det litt av alt, egentlig. Det verste er selve innsovningen, og jeg har fått tabletter som skal «tvinge» meg i søvn i løpet av en time. Jeg har bare valgt å ikke hente dem ut, fordi kontrollfreaken i meg kommer til å implodere om jeg sier fra meg kontrollen. Samme hvor bra det ville vært for meg. På dagtid er man fryktelig trøtt, det er vanskelig å konsentrere seg, og man fungerer generelt dårlig.
P
Panikkangst – dette er noe av det verste som finnes, for der og da er man sikker på at man kommer til å dø. Og selv for meg som i perioder er suicidal, er ikke dette måten jeg ønsker å dø på. 🙄 Symptomene er høy puls, hjertebank, svette, kvalme, svimmelhet, brystsmerter, pustevansker / kvelningsfornemmelse, nummenhet i huden (og noen ganger prikking), man skjelver og rister, og får enten hetetokter eller frysninger. På toppen av det hele kjennes ofte en uvirkelighetsfølelse.
Personlighetsforstyrrelse – her må jeg nesten henvise til eksperten hos Psykologforeningen. Jeg har alltid hatt inntrykk av at det er en mystisk diagnose som får folk til å trekke kniv på trikken, men etter å ha blitt kjent med en «personlighetsforstyrret» skjønte jeg at jeg hadde misforstått. Kan vel gi media og filmindustrien skylden for det… Slik jeg oppfatter det NÅ, er det bare at noen karaktertrekk ved en person ikke er som hos alle andre. Ellers opplever jeg jo min bekjente som helt vanlig. Om noen med diagnosen trekker kniv på trikken er det på grunn av helt andre ting. Det kan skje med folk uten personlighetsforstyrrelser også, i en presset situasjon. Men det klinger kanskje ikke like bra i avisoverskriftene om gjerningspersonen er «normal».
Psykose – noen med min diagnose kan oppleve dette, for eksempel om de går alt for lenge uten søvn. Selv har jeg ikke opplevd dette (bank i bordet), så det føles ryddigere om Helsenorge står for informasjonen.
PTSD – man får sterke minner eller flashbacks fra de(n) traumatiske hendelsen(e) man har opplevd, det er vanlig med unngåelsesatferd – altså å unngå steder eller personer som minner en om det som skjedde, man kan bli veldig irritabel, få konsentrasjonsproblemer, svimmelhet, kvalme, søvnproblemer og det blir vanskeligere å huske selv enkle ting. Slike symptomer er helt normalt om man nylig har opplevd noe traumatisk, men om de blir verre med tiden i stedet for å gå over, får man gjerne denne diagnosen.
R
Reaktiv tilknytningsforstyrrelse – også kjent som RAD. Det innebærer en litt sær form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår. Enda en form for mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser, altså. Jeg gjør dette fremdeles i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente». Jeg slår ikke. 😛
Retraumatisering – når noe trigger det opprinnelige traumet. Dersom man skal kunne klare å bearbeide det man har vært utsatt for, må man være på et punkt i livet som er såpass stabilt at man har noe å gå til. (Rutiner, familie.) Hvis ikke risikerer man å hente opp masse minner fra traumer og faenskap som man ikke har noe sted å gjøre av. Da blir man på en måte gående i en konstant retraumatisering.
Rutiner – nyutdannede psykologer elsker dette. «Det grunnleggende med gode rutiner innen søvn og mat må være på plass før man kan jobbe med traumer.» Og de har for så vidt rett i at det er enklere å jobbe med traumer når man har gode rutiner i hverdagen, men for de av oss som er over gjennomsnittet traumatiserte, vil det være tilnærmet umulig å få på plass rutiner på denne siden av bearbeidingen.
Å hamre inn dette med søvn og mat kan fungere på folk som har opplevd et enkeltstående traume som én voldtekt eller én terrorhandling. Når man har år på år med voldtekter, tortur og generell utrygghet bak seg, og dermed sliter mye med dissosiasjon og flashbacks, er det naivt å tro at det er mulig med fire velbalanserte måltider til faste tider hver dag, og åtte timers søvn til samme tid hver natt.
S
Symbolisering – evnen til å ha følelser, og ikke være følelser. Den er en del av et normalt utviklingsløp når vi er veldig små, når omsorgspersoner sier «Oi, nå var du sint!» eller «Sååå glad du ble!», så lærer barna gradvis at den opplevelsen i kroppen er en følelse av å være sint, glad, eller hva det måtte være. Det er med på å skape en avstand til følelsen, slik at vi klarer å romme den bedre.
Og så har man tilfeller som mitt, hvor barnets følelser blir ignorert eller latterliggjort av foreldre som ikke vil barnet vel. Eller hvor barnet blir forsøkt distrahert bort fra en følelse av velmenende mennesker som ikke liker å se barnet opprørt. Det siste der ser jeg stadig vekk, og det kan være veldig skadelig. Møt små barn på følelsene sine der de er, bruk for eksempel ikke humor for å ta bort sinne. Håndter følelsen først, så barnet lærer at følelser går over og ikke er farlige. Det samme gjør jo folk med spedbarn også, når de stryker på dem og trøster dem. Det er å regulere en kroppstilstand; redusere muskelspenninger -> gjøre pusten roligere og dypere.
Symptomer – ulike symptomer er allerede nevnt blant annet under dissosiativ lidelse, men andre kjennetegn kan være selvskading eller selvmordsforsøk, store humørsvingninger, man kan «falle ut» midt i en samtale på en så markant måte at personen man snakker med merker at det skjer en endring, man kan forandre håndskrift eller miste tilgangen på ordforrådet om det for eksempel er en barnedel som tar over.
Søvnparalyse – man våkner etter å ha sovet, men klarer ikke kontrollere viljestyrte muskler. Hallusinasjoner er vanlig, både syn- og hørsel, og man kan oppleve det som om det er noen i rommet. Det varer maks noen få minutter. Paralyse av musklene er helt normalt i REM-søvn. Det er det som gjør at vi ikke «lever ut» det vi drømmer; at vi ikke løper når vi drømmer at vi løper, for eksempel. Når paralysen skjer i innsovnings- eller oppvåkningsfasen, da opplever man søvnparalyse.
U
Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse – når barnet søker trøst hos fremmede før det har grunn til å vite om det kan være trygg med vedkommende. I evolusjonspsykologi er dette sett på som atferd som opprettholdes for å øke sjansen for at barnet utløser passende omsorg fra et tilfeldig annet menneske enn primær omsorgsgiver.
Jeg hadde litt av dette som barn, men de jeg søkte trøst hos var for eksempel lærere på skolen hvor jeg gikk, bare på andre trinn eller andre fag. Jeg kjente dem ikke, men var skikkelig klegg. Jeg føler litt på det behovet fremdeles, om en av barnedelene er i førersetet, at jeg får lyst til å stoppe fremmede folk på gata og spørre om de kan være mammaen/pappaen min.
–
Igjen. Dette er en ufullstendig liste, og jeg har allerede skriblet ned stikkord med flere ting jeg skal huske å skrive om. Det finnes selvfølgelig mange diagnoser og problemstillinger man kunne nevnt som ikke vil komme med, for poenget er at det skal ha en relevans til den dissosiative diagnosen. That’s all folks!
Jeg forsøkte meg på et slags eksperiment nå i februar, hvor jeg den første uken skrev ned en setning eller to så snart jeg våknet av et mareritt. Uten å lese hva jeg skriver, eller hva jeg har skrevet tidligere. Bare få det ut. For å gjøre det litt enklere å komme i gang, startet alle nye setninger med «Hva om».
Og nå skriver jeg det her, til spott og spe. Eller til analyse, for dem som måtte drive med sånt. Om det virker en smule kaleidoskopisk så er det fordi det er nettopp dét det er! Det er etter min mening svært usammenhengende og tilfeldig, men samtidig er det en slags rød tråd. Ikke hadde det noe med marerittene å gjøre, heller. Der var det som alltid noen som jaget meg.
Hva om jeg er bortkastet energi, som et ørlite sandkorn på universets sandstrand?
Hva om du ikke legger merke til at jeg blir borte når jeg forsvinner for godt?
Hva om jeg står så nær kanten av stupet at det bare er plass til én person der?
Hva om jeg ikke forstår hvordan jeg havnet her?
Hva om jeg forflytter meg i sneglefart selv når jeg føler at jeg løper maraton?
Hva om jeg taper viktigere kamper enn de jeg har vunnet?
Hva om jeg ikke ser hva som kunne betydd noe?
Hva om jeg ikke er noen, men ser alt, og likevel usynlig?
Hva om jeg feilberegner hvor lang tid alt vil ta?
Hva om jeg tar opp noens plass her, noen som ville utrettet noe?
I know you heard
My shout for help
For those who stood and watched
Go f*** yourself
I know you heard my cry for help
I know you heard I was going through hell
I know you heard I was losing my mind
I know you heard it was a matter of time
I know you heard…
Det kom et spørsmål om hvorfor jeg blogger om diagnosene mine. Det var det eneste saklige innholdet i den lange kommentaren, så jeg godkjente den ikke, men jeg tenkte å svare likevel.
Jeg synes man skal skrive om det man kan. Ernæringsfysiologer skriver om ernæring, personlige trenere om treningsopplegg, fotoentusiaster blogger om fotoutstyr og teknikker, hobbykokker lager oppskrifter og skriver matblogger, og folk som ikke har talent for noe velger å skamløst eksponere ungene.
Som jeg allerede har fortalt har jeg ingen utdannelse. Det meste jeg kan av oppskrifter har jeg funnet i Trines matblogg og hos Yotam Ottolenghi. Jeg er spiseforstyrret og burde av hensyn til andre ikke skrive om kombinasjonen mat og trening, jeg er skikkelig dårlig til å ta bilder, og jeg hater click baits i overskrifter.
Bildet er ikke relevant til teksten, og regnes vel dermed som click bait. Unnskyld. I en brutal verden får man aldri nok av søte hunder. Kattevideoer på Youtube gjør antageligvis samme nytten. Foto: pxhere.com
Planen min har aldri vært å ha en blogg. Behovet for å skrive kom først da jeg forstod hva en dissosiativ diagnose innebar. Det er en del av livet mitt, og dermed noe jeg føler meg kvalifisert til å synse og mene noe om. Min opplevelse av det matcher ikke nødvendigvis fasiten, den tid det finnes en.
Svaret på spørsmålet er altså at jeg skriver fordi jeg føler behov for å lufte tankene mine, og jeg skriver om diagnosene mine fordi det er omtrent det eneste jeg kan.
Det er ingen hemmelighet at deprimerte mennesker er krevende for de rundt dem. De tapper sine kjære for krefter, fordi det koster mye å holde både seg selv og den som har det vondt oppe. Men når man er glad i noen, så stiller man selvfølgelig opp for dem selv når de er deprimerte og suger ut alt man har av energi. Det er ikke for alltid, det er klart man trår til når en venn eller et familiemedlem trenger en!
Jeg stiller også gjerne opp om noen trenger det. Ikke fordi jeg håper de skal gjengjelde tjenesten en dag, men fordi det føles bra å gjøre noe positivt for noen. Det føles sikkert sånn for alle mennesker, men jeg tror jeg kjenner ekstra mye på behovet for å bidra fordi jeg er ufør. Da er man som kjent en kvise på samfunnets rumpe, og ubrukelig uansett hvordan man ser det.
Men når bordet snur, natten blir mørkere enn svart, og det er jeg som har behov for støtte, så trekker jeg meg heller unna dem som kanskje kunne ha stilt opp. Jeg er så redd for å være en av dem som drar alle andre ned, der jeg kommer med den tunge, mørke skyen tredd nedover ørene. For i mitt tilfelle så letter aldri skyen. Den vil alltid være der. Jeg kan lære å leve med den, lære å håndtere den, men jeg blir ikke kvitt den.
Og det kjenner jeg også veldig på, dette med å så gjerne ville være flink. Det «riktige» i en slik situasjon ville vært å la andre stille opp og støtte så godt de kan, lire av seg floskler og føle at de gjør noe positivt for meg. Men jeg føler at det nesten er som å lyve, når jeg vet at det ikke hjelper. Hvorfor skal jeg la dem tappe seg for krefter og brenne opp energien uten grunn?
Så jeg svarer «Å, du vet, det går opp og ned. Ja, sånn er det jo for alle.» 😐 når noen spør, i stedet for det ærlige «Det går så jævlig dritt nå, det er som å trekke pusten under vann, jeg ser ingen lyspunkter, å ta på sokkene om morgenen føles like umulig som å klatre opp Mount Everest uten ben og armer, og jeg føler meg overkvalifisert til en Nobelpris i awesomeness bare for å velge å eksistere i dag. Fatter du hvor inni helvete slitsomt det er å være meg akkurat nå!? 😥 😥 😥 Kan du stryke meg over håret, lage kakao og bake rundstykker, og bare være her og passe på meg til verden blir snill igjen?».
Gud forby at andre får være der for meg. Hvorfor skal det være så vanskelig å slippe dem til?
Delene ble til da jeg var liten og ikke klarte å være til stede i den vonde situasjonen. Da laget jeg to verdener for meg selv; en med alt det vonde som skjedde, og en med alt annet. Den delen som var i «den andre» verdenen, visste på en måte ikke om det vonde som skjedde i den egentlige verdenen. Det var som om det skjedde med noen andre. (Les mer om dette, og at ALLE har deler her eller i ordlisten.)
Hos psykologen kaller vi dem deler, andre kaller dem (del)personligheter. Selv foretrekker jeg å kalle dem delpersoner. Jeg kommer nok til å bruke begrepene om hverandre, men det er altså det samme. De delene er like mye meg som den voksne jeg som omverdenen møter, men når den voksne i meg trenger en pause av ulike grunner, kan en av dem ta over.
Det ser man sannsynligvis ikke på meg, men jeg kan være i min egen verden og ikke få med meg at noen snakker til meg eller hilser. Det er ikke for å være blærete, det er bare en av de yngre delene som er opptatt av andre ting enn den voksne er.
Forskjellen på dette og Schizofreni, for eksempel, er at med sistnevnte har man ulike personligheter uavhengigav hverandre, mens med dissosiativ lidelse er alle delene meg, de klarer bare ikke være til stede samtidig. Det vi jobber med i terapi er å integrere alle delene, slik at jeg skal føle meg (og bli) hel.
Jeg har forsøkt å beskrive det litt tidligere hvordan alle delene er, men jeg kan oppsummere kjapt: Én del er veldig sint, en annen er livredd, en er nokså lystig og innmari nysgjerrig på alt, en er destruktiv, en kjefter på de andre og er kontrollfreak og «manager» når den voksne jeg ikke er til stede selv. En del er veldig sosial, en er bitteliten, en trenger masse trøst.
Det oppleves nesten som det er en indre «kamp» mellom delene om å få komme frem, siden de har ulike tanker, følelser og behov. Det med kamp er veldig vanskelig å beskrive nærmere, men det skjer jo fordi disse delene ikke er integrert i meg, fordi jeg måtte dissosiere for å overleve.
Som jeg nevnte i innlegget jeg linket til øverst her, så kan det være noen av disse «møtes», altså at personlighetstrekket tilhører samme delperson. Akkurat nå er det fortsatt mange løse tråder, men jeg har en flink og trygg psykolog som geleider meg gjennom alt. Jeg tror vi kommer til å lande alt dette på en god måte. Hvem vet, kanskje oppdager vi flere også?
Dette med ulike deler er så vidt jeg har forstått en del av dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), mens jeg står oppført med diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse. På en skala er den like før DID, som er den alvorligste av de dissosiative diagnosene. Jeg har fått forklart hvorfor det ikke er riktig å endre diagnosen på nåværende tidspunkt, men jeg fikk ikke med meg hva hun sa. Sånn er det når andre deler tar over midt i i timen. 😳
Kanskje det «folksomme» kaoset inni meg er grunnen til at jeg trenger å ha det enkelt og oversiktlig rundt meg, sånn i det virkelige liv? Det var en som foreslo at jeg burde tenke på delene som minions, for å gjøre det litt morsommere å være meg. 😀 Det hørtes ut som en god idé i ca fem minutter, og så ble jeg veldig sliten av å se for meg de små delene sprette rundt og ødelegge alt rundt seg. Men tanken var god, haha!
Det er viktig å ta vare på de små delene, sa psykologen. De har de behovene de har av en grunn, og nå er det opp til meg å gi dem det de ikke fikk da jeg var liten på ordentlig. Så selv om den voksne jeg ikke kjenner på et savn etter å se tegnefilmer hele formiddagen eller å bli holdt rundt, så er det viktig å «gi etter» og sørge for at den delpersonen får det.
Noen ganger kjenner jeg en voldsom konflikt inni meg, hvor jeg på én side føler og tenker at jeg er voksen og det er dermed en del ting som er forventet av meg, mens på en annen side har en av delene et «øredøvende» behov for å bli validert. Så da ender det med at jeg ser Tom & Jerry et par-tre timer i strekk en formiddag, i stedet for å støvsuge. Eller gir psykologen en klem når jeg kommer til timen, selv om den voksne jeg steiler og helst vil oppføre seg slik man gjør når man er voksen.
Jeg vet selvsagt at voksne kan klemme hverandre, men det er i min verden ikke naturlig å klemme taushetsplikt-mennesker, som psykolog, fastlege og NAV-ansatte. 😛
Jeg regner med det er mye som fremdeles er uklart. Og akkurat som det for meg er nærmest umulig å forstille seg hvordan det er å ikke være fragmentert, så er det sikkert like vanskelig for «vanlige» mennesker å sette seg inn i hvordan det er å være meg. Bare spør om dere lurer på noe, så skal jeg forsøke å oppklare.
Jeg føler meg som en spurv i et akvarium, som en nyfødt giraff på Nordpolen. Verden er ikke for meg. Jeg prøver så hardt å passe inn, men jeg hører ikke til her…
DIEversity 