Hjem, kjære hjem

Denne høsten bød på noen uforutsette krumspring. Jeg har tilbragt flere uker på en somatisk avdeling. Kort oppsummert: Maten er (dessverre) den samme som på psykiatrisk, men man er overlatt til seg selv mellom stell, medisinering og undersøkelser.

Jeg er vant til at miljøpersonalet banker på døren om jeg er alene mer enn 20 minutter, så i starten var det deilig å slippe «maset». Etter hvert ble det veldig kjedelig. Utsikten fra rommet mitt var ut mot en kirkegård, så det ble mest tv-titting. Nå er jeg frisk nok, og skal få reise hjem.

Det er vel ikke første gang jeg skriver at det er på tide å børste støv av bloggen, men forhåpentligvis lar det seg gjennomføre denne gangen. 🙂

Et lite sukk

Jeg lurer på hvorfor helsevesenet er så opphengt i fortiden? Greit, man må innom temaet «Hva skjedde med deg?» for å få en forståelse av hva som plager en ny pasient. Men hvorfor kommer de hele tiden tilbake til det? Jeg vil jo helst komme meg videre i livet.

Helt ærlig har jeg større utbytte av at en trygg voksenperson sitter og holder rundt meg et par timer, enn å skulle utlevere barndomstraumene for n’te gang til enda en ny person. Det er viktigere å lære mestringsstrategier enn å fortelle om alt som ikke har fungert.

Jeg trenger trygghet mer enn de trenger å vite detaljer. Jeg trenger å kvitte meg med en håndfull triggere mer enn de trenger å høre hva som skapte triggerne. Ønsker meg hjelp til å føle meg levende, men de som skal hjelpe svarer bare at de forstår, for så å fortsette med det de alltid har gjort.

«X er nyutdannet, – kan du fortelle litt om hvordan det oppleves å være deg?»

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg svare på sånne spørsmål? Jeg vet jo ikke hvordan det er å IKKE være meg! Hvor vil de? Vær spesifikk! 🙄

Hver eneste «Kan du fortelle litt fra [hendelse]» får meg til å føle meg som et freak show. Som om «det som skjedde» er min variant av et party trick.

Trenger å bli passet på

Nå om dagen har jeg et enormt behov for å bli passet på. Jeg er helt på gråten når jeg må gå fra psykologen. Om jeg prater med hundeeiere når jeg er ute og går tur, vil jeg bare følge etter dem hjem.

Jeg kikket litt for lenge på en Securitasvakt i helgen. Han så så snill ut, en stereotyp pappa-figur. Det er ikke godt å si hva som føk gjennom hodet hans, men han lurte på om det gikk bra med meg. Jeg ville egentlig klamre meg fast i ham og få en god klem, men jeg sa at jeg var litt svimmel, og at det gikk bra.

 

unhappy
Foto: pxhere.com

 

Da jeg leste en artikkel om en kvinne med samme fornavn som psykologen min, begynte jeg å tenke på hvor hun var og hvem hun var sammen med. Og så fantaserte jeg om å bare være der sammen med dem. Jeg så for meg at jeg satt på gulvet og la puslespill mens de pratet.

Det er så rart å ha det sånn. Den følelsen er så overveldende. Intens. Og likevel klarer den rasjonelle delen av meg trumfe igjennom at sånn gjør vi ikke. Det evinnelige «Hva vil folk si?», som styrer det meste av avgjørelsene mine.

Skulle ønske jeg så like liten ut som jeg føler meg. Da ville kanskje noen forbarmet seg over meg, og jeg hadde fått det jeg trenger.

Pausemusikk

Dagene mine handler stort sett om å få rutinene opp og gå igjen. Jeg har fått frisk luft hver dag i to uker nå, det gjør meg godt. 🙂 Det har ikke blitt noe blogging, men jeg har i det minste kladdet litt hver dag.

To sanger, som overraskende nok står på repeat for tiden, er disse:

 

«If there’s so many people here, then why am I so lonely?» 
Connection © Downtown Music Publishing

Det oppsummerer ganske godt hvordan jeg tenker og føler det i dag, synes jeg.

Tomme ord og misforståelser

Jeg har en lei tendens til å ta folk på ordet. Tro at de mener det de sier. Om en person sier «Dette vedtaket er åpenbart feil. Jeg kan ringe og prate med dem, så tar de nok til fornuft.» – så hører jeg at vedkommende skal ordne opp. Men det skjer ikke, det er bare noe de lirer av seg for å vise sympati eller støtte.  I mellomtiden løper klagefristen ut, og jeg sitter i saksa.

For et par år siden fikk jeg høre fra en bekjent: «Du må ikke utsette den legetimen lenger nå. Jeg kan kjøre deg når som helst i neste uke.» Så jeg bestilte legetimen, lettet over å ha følge, men personen tok ikke telefonen da jeg samlet mot til meg og ringte.

Det er begrenset hvor mange ganger man kan ringe eller sende en melding uten å være innpåsliten og masete, og jeg vet ikke hvor den grensen går. Det ble bare én av hver, for å være på den sikre siden. Jeg klandret meg selv veldig intenst for å ha misforstått det som ble sagt, og var ute av stand til å avbestille legetimen. Det ble dyrt.

 

seagull
«Bla! Bla! Bla! Bla! Bla!» Foto: pxhere.com

 

Eller da jeg fikk høre «Hytta vår står tom x uker i høst, kan ikke du og barnet dra dit?» I mitt hode hadde vi en avtale, så jeg forberedte meg praktisk og økonomisk på et lengre opphold til fjells. Da jeg traff på personen tilfeldig en uke senere, hadde h*n mye å ordne fordi de skulle pusse opp hytta de ukene jeg trodde jeg skulle dit.

Og så har vi den klassiske «Hadde jeg visst hvem foreldrene dine var, skulle jeg banket dem opp.» Det vet vi begge at du ikke ville gjort… Det menes sikkert godt fra den som sier det, men for meg er det bare enda en påminnelse om at folk sier hva som helst, og ordene betyr ingenting.

Jeg klarer ikke formulere dette slik jeg vil uten å bruke eksempler som ville avslørt hvem jeg er, men dette er kjernen i hva psykologen og jeg snakket om forrige time. Vi startet timen der vi slapp forrige uke, og plutselig byttet jeg tema. Usikker på hvor det kom fra. Hun kom ikke med så mange innspill den timen, for jeg hadde tydeligvis mye på hjertet. Hun lot meg bare snakke.

Det jo være meg som misforstår folk? Fellesnevneren her er jo meg. Kanskje en del av meg som ikke er så moden? Hvordan klarer andre å skille «dette er på ekte» fra «høflighetsfraser uten betydning»? For meg høres det likt ut.

Unntaket er når folk spør «Hvordan går det?», da vet jeg at de ikke vil vite sannheten. At det tryggeste er å bare smile bredt og si «Bra! Og du?», så går interessen over.

Ventetiden er over

I forrige uke var psykologen tilbake på jobb. Hun har lagt opp til at vi skal møtes to ganger i uken inntil videre. Det er ubeskrivelig godt å være i gang igjen, og jeg hadde mest lyst til å klore meg fast i gardinene da det var tid for å avslutte den første timen. Vel, alle fire timene.

Dagene hjemme går med til å telle ned timer til neste gang vi har en avtale. Det er ikke særlig produktivt, og det fungerer som et slags hinder for alt jeg burde ha gjort. «Støvsuge? Men, det er bare 3 dager og 17 timer til jeg skal til psykologen! Tenk om jeg glemmer det.»

Å bare kunne fokusere på én ting om gangen er noe som har fulgt meg i mange år. Jeg vet det er folk med «bare» depresjon som har samme utfordring, men jeg er litt usikker på om det er flere årsaker til at jeg har det sånn. Det er for eksempel umulig for meg å lage middag samtidig som barnet er i samme rom. Jeg må fokusere 100% på én oppgave om gangen.

Og nå er det viktigste for meg å ikke gå glipp av neste time, så da blir det til at jeg tar en kjapp dusj, spiser over vasken, sjekker dato og klokkeslett på mobilen hele dagen, og ikke bruker tid på serier eller andre ting som kan distrahere meg. Som å blogge. 😉 Det går seg vel til i løpet av høsten.

Et lite livstegn

Alt jeg kan si er at jeg er glad for at jeg ikke visste hvordan dette halvåret kom til å bli, da jeg skrev om januar måned. Som forøvrig var en svært dårlig måned.

Lite visste jeg… Og godt er det! Jeg tenkte da å oppsummere en sommermåned også, for å vise hvor mye bedre de er, men det dropper jeg i år.

Nå blir forhåpentligvis ting mer stabilt fremover, så da kan det vel bare gå oppover? Klorer meg fast, og holder ut. Det er alt jeg kan gjøre, men det er for jævlig at det må være sånn.

Da jeg var innlagt tidligere i sommer, delte jeg oppholdsrom med en person som skrev takknemlighetsdagbok. Og ikke bare det, h*n forsøkte å verve andre til å gjøre det samme.

Noe så provoserende. Jeg hadde lyst til å slå vedkommende med den boken til det var takknemlighets-konfetti over hele avdelingen…

Valgte å skrive meg ut i stedet. 😉 Bedre for blodtrykket – og rullebladet.

Lys i enden av tunnelen

De siste 10 døgnene har vært tøffe, og jeg er tilbake på DPS. Det startet med at varmepumpa sluttet å virke midt i hetebølgen. Det var bare en bagatell som viste seg å være enkel å ordne, så den eneste grunnen til at det ble et problem for meg var at vaktmesteren måtte inn i leiligheten. Det ble 28-30 grader innendørs etter at den røk, så han måtte faktisk reparere den.

Om du er ny på bloggen, forklarer jeg litt om hvorfor det er så vanskelig for meg å ha folk i leiligheten her.

Jeg håndterte tanken på å måtte slippe ham inn svært dårlig, og brøt helt sammen. På mirakuløst vis klarte jeg å ringe kontakten min på DPS Døgn og gi en slags oppsummering av krisen. Og jeg hadde skikkelig flaks, for jeg måtte bare vente to dager på en ledig seng.

Vaktmesteren fikk nøkkel til leiligheten, og jeg ble hentet av en sykepleier fra avdelingen. Her har jeg vært i en uke nå. De vil helst ha folk hjemme i helgene*, men jeg er en av to som blir her denne helgen også.

*Ja, faktisk! De tøffeste og kjipeste dagene hvor vi trenger å ha folk rundt oss, det er da helsevesenet har funnet ut at de kan spare litt penger, så de kaster oss ut. Et skritt frem, to tilbake. Høres ikke lønnsomt ut.

Jeg burde benyttet anledningen med struktur i hverdagen til å skrive mange innlegg, men dagene har gått med til å sitte under en dyne, hakke tenner og riste av skrekk. Jeg trenger å bli holdt rundt, roet ned og trøstet, men det er visst ikke lov å «ta på» pasienter på den måten. Selv ikke i plenum.

Å klappe meg på skulderen gjør ikke samme nytte, for å si det sånn. 😐

Gjensynsglede

I helgen fikk jeg endelig tilbrakt litt tid med barnet igjen. Det var veldig etterlengtet, for oss begge. Jeg var ikke klar for overnattingsbesøk, men hjelpsomme familiemedlemmer på farssiden sørget for at barnet og jeg fikk noen timer sammen både lørdag og søndag.

 

cat dog
Foto: pxhere.com

Det er viktig, særlig for barnet, å sees igjen om ikke så alt for lenge. Planen er å kjøre samme opplegg neste helg, om jeg ikke skulle være klar for overnatting. Jeg tror at å gjenoppta rutinen så raskt som mulig vil være bra for både liten og stor. (Og nå snakker jeg om barnet og meg, ikke om delene mine.) 😉

En kort oppdatering på tingenes tilstand, altså. Jeg hadde lyst til å dele det som er bra også, og ikke bare klage. ❤

Podkast og kveldsbønn

For en tid tilbake abonnerte jeg på podkasten Ulrikkes univers. Jeg har som kjent ikke hatt det så bra i vår, så det er først nå de siste par dagene jeg har hatt overskudd til å høre på den. I natt var jeg klar for episode 6, som handlet om tro.

Ett minutt inn i episoden hører jeg en kvinne synge; «Kjære gud, jeg har det godt». PANG. Jeg traff en murvegg idet hun sang det første ordet. Jeg visste hva som kom. Et vell av følelser traff meg hardt i magen, jeg begynte å hyperventilere og bilder føk gjennom hodet i et raskt tempo.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Kjære gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått», stille gråt, en liten kropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med en kreativ måte å ta livet av meg på.

For mange barn er det skolen som er et helvete, men for meg var skolen et fristed. I klasserommet satt jeg på rekken inn mot veggen, og kunne duppe av uten å avsløres. Vel, noen ganger. Det hendte jeg ble tatt. Og fikk telefon hjem.

Jeg lurer på hva læreren tenkte når jeg ble helt hysterisk for å få telefon hjem. Lurte læreren noen gang på hvorfor?

«Du er god, du holder av meg. Kjære gud, gå aldri fra meg.»

 

doors
Å velge torturmetode. Foto: pxhere.com

 

Telefon hjem betydde at kvelden ville bli smertefull. Jeg tok omveier hjem. Gjorde lekser utendørs eller i et hus som hadde stått tomt i flere tiår. Men det er begrenset hvor lenge man kan utsette det uunngåelige. Før eller siden måtte jeg hjem. Det verste var når jeg måtte velge avstraffelse. Det stod ikke mellom husarrest eller kutt i lommepenger, for å si det sånn. Og når jeg selv hadde valgt det, var det ekstra fortvilende å «stå i det».

«Pass på liten og på stor.» 

Jeg tok tidlig en avgjørelse om at religion ikke var noe for meg. Men 12 år med hjernevasking var nok til å skremme meg for alltid. Konseptet «Dommens dag» gir meg fremdeles angst, selv om jeg ikke tror på at det kommer en dag hvor alle (levende og døde) får vite ALT alle noen gang har sagt, gjort og tenkt.

Det er nok det lille barnet i meg som er redd for hva andre skal tenke når de får vite hva «hun» gjorde. Hun gjorde ikke noe av det av fri vilje, men de voksne påstod at hun gjorde det fordi hun ville, eller likte det. Eller fordi hun var født for å tilfredsstille de voksne. Det var guds vilje, for å bruke deres ord.

Kveldsmat, tannpuss, pysj, voldtekt, «Gud bevare far og mor», helt nummen – både følelsesmessig og kroppslig, en keitete tenåringskropp i helspenn natten igjennom, mamma som plutselig stod i rommet og truet med å ta livet av søsknene mine. Det kom til et punkt hvor det å true med å drepe meg ikke hadde ønsket effekt, så hun gikk etter dem jeg var glad i.

Noen år senere, de seksuelle og fysiske overgrepene hadde tatt slutt. Jeg satt barnevakt for to barn i menigheten. Trygge unger, åpenbart. De så frem til kveldsstund med lesing og sang. Den sangen. Barna sang selv, heldigvis. Jeg tror ikke det ville endt godt om jeg måtte gjøre det. De sa god natt! med et smil om munnen. Sov søtt et kvarter senere, enda de ikke kjente meg så godt. Store kontraster.

«… og alle barn på jord.»

Misunnelse

Jeg er misunnelig på de som vokser opp nå, hvor det er så mye fokus på dette med overgrep, grenser og hva som er greit. De lærer om det både i barnehagen og på skolen. Selv NRK Super har fokus på saken.

Det har gjort meg ubetinget glad på barnas vegne, for den innsikten og kunnskapen de får er så utrolig viktig! Selv var jeg 15 år da jeg forstod at ikke alle barn levde under samme forhold som meg. Frem til da hadde jeg tatt for gitt at alle barn opplevde det samme.

Den siste uken, pluss/minus, har jeg ikke følt annet enn misunnelse. En side av meg selv jeg ikke liker å belyse, for å si det forsiktig. Det er vel en litt yngre delperson som har kontrollen nå, i og med at den voksne jeg alltid har vært glad for innsatsen som gjøres for å forebygge vold og overgrep.

Nå kjennes det som en gigantisk, brennende klo i magen. Det svir, det gjør vondt, jeg er kvalm og uvel, tårene presser på hele tiden, og det føles så utrolig urettferdig alt sammen.

Jeg skammer meg enormt over å føle det sånn, for det er jo utelukkende positivt når den nye praksisen kan forhindre overgrep og få barn til å si fra om de opplever noe grusomt eller ugreit.

Jeg har forsøkt å «tie ihjel» følelsen, men nå tenkte jeg å prøve omvendt taktikk. Kanskje det roer seg når jeg har skrevet om det? Troll pleier å sprekke i sollys, visstnok.

Frisk luft

I går kom jeg meg omsider ut en tur. Det hadde nesten blitt sommertemperatur siden sist jeg var ute. Så deilig! Jeg brukte de siste fire døgnene på å målrettet jobbe mot å klare denne turen, og det opplevdes som en belønning å bli møtt av varme.

Målet var bare å gå til butikken og handle nødvendigheter. Med tanke på hvor uoppnåelig det føltes for en uke siden er jeg veldig fornøyd med egen innsats. Lørdag er ingen god dag å stå i butikk-kø på, særlig ikke når kroppen er så utmattet at man kaldsvetter av å stå rett opp og ned. Men jeg klarte det.

Nå skal jeg jobbe for å få i meg litt næring fremover så det blir enklere å komme i gang med jevnlige turer igjen. Jeg forfaller fortere mentalt når jeg ikke er i aktivitet. Det er ganske skummelt å kjenne det så tydelig på både kroppen og tankene. Samtidig vekker det en motivasjon i meg til å bruke kroppen mens deler av den fortsatt fungerer bra. (Sammenlignet med psyken.) o_O

Dissosiative dager

Den siste uken føles mest som én eneste lang dag. Jeg blir like forundret hver gang mobilen sier fra at det er tid for medisiner, for det føles som jeg bokstavlig talt nettopp svelget forrige dose.

Det står tre asjetter og fire skåler på kjøkkenbenken. Tre gafler, fire skjeer og en liten gryte ligger i vasken. Jeg så to epleskrotter i søpla. Det er, i teorien, ni måltider. Ikke rart jeg er sliten. Jeg så i speilet at jeg er dehydrert. På nært hold avslører huden at jeg ikke har stelt pent med den i det siste.

Håret har hatt morgensveis i lang tid, så jeg er usikker på om jeg har dusjet. Det lukter ikke svette av meg selv om jeg har hatt mareritt, så forhåpentligvis har jeg bare skulket hårvasken. Kanskje musklene i armene ikke har fungert optimalt. Det skjer i blant.

Kjøleskapet er tomt, hybelkaninene yngler, luften er tung. Bena dirrer, musklene er helt anspent. De protesterer så fort jeg reiser meg og går litt. Konklusjonen er at jeg har sittet mye i ro den siste uken.

 

locked up
Foto: pxhere.com

 

Jeg har vært «helt til stede» i noen timer nå, det er mer enn nok tid til å riste av seg følelsen av mareritt eller flashback. Likevel føles det som om jeg sitter halvveis fast i det. Jeg har klart å trykke like noen ganger under Facebook-posten om når det er mamma som slår, og jeg har til og med svart en person. Men jeg husker ikke å ha gjort det.

«Anstrengelsen» ved å skrive frem til forrige setning, førte til kramper i overarmene. Musklene spente seg slik som i bena, og armene strammet seg tett inn mot kroppen til det gikk over. Det gjør vondt fortsatt, men nå er armene bevegelige igjen. Jeg vet ikke hvilken av diagnosene som fører til sånt, men det er ikke bare fordi jeg har vært i ro en uke. Det skjer når jeg er ute og går tur også. Derfor har jeg med kaffe, sånn at det skal se naturlig ut med en pause. Fasade, sant. Sukk.

Det er alltid så vanskelig å plukke seg selv opp. Hvor starter man når det ikke bare er å ta seg sammen? Jeg er ikke «giddalaus», for da hadde jeg klart å gjennomføre ting om det var en belønning i vente. Det får jeg ikke til nå. Tipper psykologen ville sagt noe om dette med å ha folk rundt seg, men det klarer jeg ikke. Jeg har nok med meg selv.

Jeg skulle vært ute og nytt været i disse dager. Forsynt meg grådig av solstråler og fuglekvitter. I stedet sitter jeg inne i halvmørket, hører bare naboene i korridoren.

«Have a little patience» skråles det fra en balkong. Jeg får ikke med meg resten av teksten, men den er sikkert sarkastisk. Synd jeg ikke er i humør til å se humoristisk på situasjonen min nå. 🙄

Men fortsetter det sånn som nå med dager tettpakket med dissosiasjon gjennom sommeren, vil det i det minste ikke oppleves som så lenge før jeg ser psykologen igjen. Det er da noe. 🙂

«Sommerferie»

På morgenen i dag fikk jeg en telefon fra psykologen som forklarte situasjonen som har oppstått. Jeg forstår hvorfor hun ikke har gitt lyd fra seg tidligere, og vi ble enige om å ta en tidlig sommerferie. Det betyr at jeg skal klare meg alene frem til august.

Det er lenge om jeg tenker på hvor mye barnedelene er fremme nå om dagen, men samtidig så er det allerede mai. Tre måneder er veldig lite når jeg sammenligner med katastrofetankene som har herjet i det siste: «Hun kommer aldri tilbake!» Joda, det gjør hun. Nå har jeg noe konkret å forholde meg til, og da blir det enklere å holde ut.

For å ta opp tråden fra forrige innlegg, hvor jeg nevner at det spøker for samværet i helgen som kommer, så kan jeg informere om at det er avlyst. Da trenger jeg ikke bruke tiden på å prøve å «ta meg sammen» frem til barnet kommer, men heller bruke de neste drøye to ukene på å bygge meg opp igjen.

Utforbakke

I disse dager går min verden litt i oppløsning. Rutinene sklir ut. Jeg er våken til fuglene begynner å kvitre, for jeg tør ikke sove. Omtrent som om verden skulle gått under om jeg ikke klarte å holde ut «nattskiftet». Når jeg hører byen våkne til liv føler jeg meg tryggere, og jeg klarer omsider å sove litt. Jeg har våknet av 9-nyhetene på P2, så det er ikke mye hvile kroppen får.

Jeg får ikke i meg mat. Vanligvis er det spiseforstyrrelsen min som tar kontroll over alt som angår mat når jeg har det vanskelig, men dette oppleves annerledes. Problemet nå er at jeg ikke klarer å spise. Maten vokser i munnen, som om jeg skulle hatt høy feber. Jeg har forsøkt alt fra frukt og brødskive med leverpostei til posesuppe. Det går dårlig.

Og jeg tør ikke presse meg selv når det er noe som kan være triggende, særlig ikke nå som jeg ikke vet når jeg ser psykologen min igjen.

Tror nok en del av dette er bekymring, fordi jeg ennå ikke vet hvorfor psykologen blir borte. Hun vet hvordan jeg reagerer på uvisshet, så jeg føler meg trygg på at hun vil ta kontakt så fort hun er i stand til det. Hjernen min benytter ventetiden til katastrofetanker. Selvfølgelig.

 

unhappy
Kort oppsummert… Foto: pxhere.com

 

Tårene triller med jevne mellomrom hele døgnet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Eller, jeg forstår at den emosjonelle berg- og dalbanen handler om at jeg blir utrygg når jeg ikke har oversikt og kontroll over situasjonen for øyeblikket, men det ville vært mer logisk om jeg hadde en indre uro eller var rastløs.

I disse dager forbinder jeg tårer utelukkende med å være lei seg, så da kan jeg vel konkludere med at den voksne jeg ikke er så mye fremme. Det er vel gjerne barne- eller ungdomsdeler som tenker så svart-hvitt. (Les mer om delpersoner her eller i min primitive ordliste.)

Jeg kommer meg ikke ut på tur. Det er viktig å være i bevegelse, for det gir meg mindre smerter i kroppen, OG det gjør meg litt lysere til sinns. Å ikke mestre det å ta på seg sko og jakke og åpne ytterdøren, det går ut over selvfølelsen. Jeg har ikke så innholdsrike dager til vanlig, så spaserturer pleier å være et høydepunkt for meg. Det er mange vakre sanseinntrykk ute i naturen, og det plager meg at jeg går glipp av dem.

Og på toppen av alt så slurver jeg med medisinene. Jeg har alarm på mobilen som sier fra når det er tid for påfyll, men jeg slumrer og slumrer helt til jeg blir så rasende av alt «maset» at jeg slår alarmen av. Da husker jeg i hvert fall ikke å ta dem. Om jeg kun får i meg halve døgndosen, så bidrar jo det også til at ting går dårligere.

Hvis ikke jeg klarer å stable meg litt på bena de neste seks-syv dagene, så blir det ikke besøk av barnet neste helg. Det er helt klart. Tanken gir meg blandede følelser. Vi ses så sjelden, så jeg vil nødig gi slipp på de dagene. Samtidig så er det viktig å ta vare på meg selv når ting er som de er, ellers blir det mye verre og da tar det enda lenger tid før vi sees. Dette livet suger.

Jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og hyle «URETTFERDIIIIIG!» nå. Som om dét skulle løse alle problemene. 🙄

På egne ben, for en stund

Rett før barnet mitt skulle komme på fredag, fikk jeg en telefon om at psykologen min blir borte på ubestemt tid. Timingen kunne ikke vært verre, på en måte. Jeg vet ikke hva som har skjedd ennå, men jeg vet hun tar kontakt så fort hun kan.

«Ubestemt tid» kan være to uker, men det kan og være to år. Uvisshet og meg er litt som bensin og åpen flamme. Det ender ikke godt. Jeg trenger å vite.

Om hun for eksempel sier at vi ikke sees på åtte måneder, så blir det vanskelig å håndtere. Samtidig er det enklere å forholde seg til en så lang og konkret pause, enn å ikke få vite noen ting før jeg plutselig får en ny time på sms om tre uker.

Det blir omtrent det samme når hun må utsette en time. Det er mye vanskeligere for meg enn de fem forutsigbare ukene jeg er «alene» hver sommer. Jeg er litt rar sånn.

Og så er jeg litt spent på hvordan dette slår ut på bloggen fremover. Om det å være uten samtalepartneren min gir meg et stort behov for å skrive, eller om det motsatte skjer. Jeg er i alle fall takknemlig for at dette ikke skjedde rett før jul eller påske

Natta, hjertet mitt

Barnet mitt er alltid så forventningsfull når jeg kommer inn på rommet for å si god natt. Det er som om vi ikke så hverandre på badet fem minutter tidligere. Vi ser begge frem til samtalen, til å lese eller bli lest for, le og legge planer for neste dag.

Det spiller ingen rolle hvor mye vi har skravlet gjennom dagen. Når kvelden kommer har alltid barnet så mye på hjertet. Det har heller ingenting å si om vi var uvenner en time tidligere; når det er sovetid er vi alltid bestevenner. Det er en av de fineste stundene mellom oss. Hjertelig, åpent, nært og tillitsfullt.

Samtidig føles det sårt. Vi setter aldri ordentlig ord på savnet. Elefanten i rommet. Jeg vet ikke om jeg ville klart å snakke om hvor stort savnet er, uten å bryte helt sammen. Men jeg lyver for meg selv og tenker at jeg unngår temaet for å beskytte barnet mitt.

Når jeg har en god periode får vi fire slike kveldsstunder sammen i løpet av en måned. Det føles så forsvinnende lite, men samtidig betyr det absolutt alt.

Bare fem dager igjen. ❤

Et «nærmeste pårørende»-dilemma

Når man logger inn på helsenorge.no, kan man følge med på egenandeler, bytte fastlege, få oversikt over vaksiner, timeavtaler, e-resepter og mye mer. Man finner også en oppføring med hvem som er ens nærmeste pårørende, for eksempel ektefelle og eventuelle barn.

Hos meg står foreldrene mine som nærmeste pårørende. Dere vet, de som er årsaken til at jeg har en dissosiativ lidelse, de som stod bak det meste jeg har opplevd av vold og overgrep, og de to jeg ikke vil ha i livet mitt. Og likevel, de er de første som får beskjed om jeg dør eller havner i en alvorlig ulykke. Jeg får dem ikke fjernet fra oversikten.

Jeg kan legge inn en beskjed i kjernejournalen om at de IKKE må kontaktes, uansett hva som skjer. (Har allerede gjort det.) Jeg kan legge til andre som skal kontaktes i stedet for dem. (Har gjort det óg.) Men det er ingen garanti for at det ønsket blir fulgt. Og det gjelder uansett bare helsevesenet, for politiet forholder seg jo ikke til helseopplysninger.

 

stuck
Grrr, de er over alt! Foto: pxhere.com

 

Apropos. Hva med en «kjernejournal» for politiet? Det høres kanskje ut som en spøk, men jeg mener det i fullt alvor. Et notat hvor man frivillig kan opplyse om ting som er viktig for politiet å vite om de må forholde seg til noen som ikke er A4. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne legge inn en smørbrødliste med krav om særbehandling, men hva med å åpne for at fastlegen eller psykologen kan komme med en kort uttalelse i alvorlige tilfeller? #julegavetips2018

I et tenkt scenario hvor jeg har et flashback utendørs og naboene opplever det som så skremmende at politiet blir tilkalt, da ville det uten tvil vært nyttig for politiet å vite hvilken diagnose jeg har. De kunne møtt meg på en langt bedre måte om de visste at jeg ofte får flashbacks, at jeg får panikk av å bli holdt fast, og at morske ansiktsuttrykk og høye stemmer gjør meg livredd.

Om de da kunne virkelighetsorientert meg, – fortalt på en rolig måte at det jeg stod i var noe som har skjedd, men som er over nå, og minnet meg på at jeg var trygg, – så ville det møtet blitt mindre krevende for både meg og dem. For selv om det er en barnedel som møter dem, vil jeg være i stand til å ta i mot instruksjoner. Men det kan de jo ikke vite om de ikke kjenner til personen som gråter hysterisk og virker livredd for noe som ikke er der. 😳

Tilbake til kjernejournalen; jeg føler meg så maktesløs. Jeg får liksom ikke slippe unna dem noe sted. Og jeg er langt fra den eneste som er fanget i pårørende-klisteret via informasjonen til Folkeregisteret. Hva med dem som bor på sperret adresse? Dem som endrer navn? Vil foreldre, ektefelle og andre man skjuler seg for likevel kunne finne ut av dette? Og i så fall hvorfor?

Det ga meg en diiiger klump i magen den dagen jeg oppdaget navnene deres i den oversikten, og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg blir minnet på det. 😦

Fra den ene til den andre

De siste par ukene har vært slitsomme, og ikke bare på grunn av påsken. Jeg har switchet mye mellom de ulike delene. Det føles som om jeg ikke rekker å fullføre en tankerekke før en ny del overtar «førersetet», hvilket gjør alle delene veldig frustrerte. Til sammen utgjør det svært mye frustrasjon! Jeg kjenner det mest som en indre uro. Litt som å klø innvendig, helt uten sjanse til å nå riktig sted.

Tidligere har det som oftest vært sånn at når barnedelen tok over, så gikk den voksne jeg helt i dvale. Jeg fikk stort sett ikke med meg hva som skjedde. Nå, derimot, observerer den voksne jeg nesten alt fra litt avstand. Nært nok til å se og høre det meste av hva som skjer, men for langt unna til å gripe inn.

At barnedelen for eksempel spiller Matchington (et tåpelig mobilspill) i tre timer, er ubeskrivelig kjedelig, irriterende og lite givende for den voksne. Og når den voksne lytter til fire episoder på rappen fra podkasten The Guardian’s Audio Long Read mens jeg stryker klær og vasker badet, holder barnedelen på å forgå av kjedsomhet.

Alt jeg gjør blir på en måte galt, det er umulig å gjøre hele meg fornøyd. Men jeg er jo ikke hel, jeg er fragmentert. Det er ekstra tydelig nå om dagen. Det hadde vært enklere om de delene som ikke var i kontroll kunne dissosiere eller «sove», for da kunne jeg konsentrert meg om å blidgjøre én del om gangen, uten at de andre ble misfornøyde.

Det har vært situasjoner nylig hvor den voksne jeg har vært nærmest hysterisk over hva barnedelen har klart å lire av seg. Om de som lyttet til det hadde sett at det var et barn som snakket, så ville det vært helt naturlig, men de så jo på en voksen kvinne. Jeg er så redd for hva vilt fremmede måtte tenke om meg at jeg er lettere andpusten når den voksne jeg er tilbake igjen.

 

dogs beach
Dette illustrerer delene mine som kjemper om å få viljen sin. Sukk. Foto: pxhere.com

 

Det er så absurd det hele. Og forvirrende. Jeg vet ikke helt om jeg selv fullt ut forstår hva jeg mener med det jeg skrev i de første avsnittene, så jeg kan bare forestille meg hvor forvirrende og rart det må være for alle andre. Det er lov til å le av det, jeg blir ikke fornærmet. Men jeg klarer ikke gjøre det selv riktig ennå, det må nok komme litt mer på avstand.

Jeg vet heller ikke om dette er en konsekvens av at jeg begynner å forstå mer av hva som skjer, og få mer oversikt, eller om det ville skjedd uansett. I så fall er det flaks jeg fikk diagnosen da jeg gjorde, for jeg ville blitt skremt herfra til evigheten om dette skjedde uten at jeg hadde hørt om dissosiativ lidelse.

Det er litt skremmende nå også, men det hjelper tross alt å forstå hva som skjer, og ikke minst hvorfor det skjer. Spørsmålene jeg har notert ned og skal stille psykologen neste uke er preget av hvordan den siste tiden har vært:

«Hva skjer om barnedelen tar helt over, og den voksne blir borte for godt?

Hva kan jeg gjøre for å tvinge den voksne tilbake i førersetet når jeg blir redd for hva de andre delene skal finne på?»

Jeg liker ikke helligdager

«Stakkars deg som ikke feirer», har jeg hørt flere ganger i forbindelse med jul og påske. Og jeg forstår hvorfor vanlige mennesker synes synd på sånne som meg. For dem så betyr disse dagene å være sammen med familien og gjøre hyggelige ting, slik de alltid har gjort. Med et sånt perspektiv er det ikke rart det oppleves stusselig å skulle være helt alene.

Men for meg så har helligdager alltid vært ensbetydende med mer vold, mer overgrep, mer frykt. At foreldrene mine hadde fri fra jobb ville si at de fikk mer tid og energi å bruke på oss. Og ikke på en god måte. Alle disse dagene vanlige folk elsker, forbinder kroppen min med fare. Den er mer anspent enn vanlig, selv om jeg vet jeg kan være alene hjemme bak en låst dør.

Resultatet er at jeg har flere flashbacks enn på ordinære hverdager, fordi høytiden i seg selv er en eneste lang trigger. Det er grunnen til at jeg ikke liker alt av hellig- og merkedager. Også fellesferie, fars-/morsdag og fødselsdagene til foreldrene mine, ja selv helt vanlige helger er utfordrende å håndtere. Jeg er så utslitt når hverdagen kommer, at det er vanskelig å beskrive.

 

easter bunny
Vi er flere som er utslitt etter påsken. Foto: pxhere.com

 

Innebærer det stengte butikker og/eller fri fra jobb og skole, så liker jeg det ikke. Når det er sagt, det gjør meg ingenting at andre er glade. Jeg kan gjerne høre på om noen forteller om planene for ferien og oppriktig glede meg på deres vegne, men innerst inne er jeg veldig lettet for at jeg slipper å gjøre som dem. At jeg ikke har en stor familie å opprettholde fasaden overfor.

For mange må det visst være skitur med appelsin og kvikklunsj, samt påskelam og brettspill på hytta for å være verdt noe. Det er «synd på» oss som ikke opplever det. Hvorfor? Det er da ikke verre for meg enn ca 7,5 milliarder andre som ikke feirer påsken på tradisjonelt norsk vis? 😛

Jeg har ikke hatt det like fælt hele uken. Innimellom alle flashbacks har det vært noen fine turer ut i solen, med og uten kaffe. Og jeg så en film den ene dagen. Nå som 2. påskedag snart er over, kjenner jeg at kroppen begynner å slappe litt av igjen. Så da blir det litt enklere å være meg, frem til neste «rød dag» i kalenderen.

Der andre sukker tungt og tenker på arbeidsuken som venter, har jeg sommerfugler i magen fordi hverdagen og rutinene er tilbake igjen. Jeg ser frem til neste time hos psykologen, post i postkassen, lange bilkøer morgen og ettermiddag, og at folk ikke lenger har tid til å slå av en prat når jeg er ute og går tur. 😳

 

Og om noen nå skulle være bekymret for barnet mitt, kan jeg berolige dere med at barnet har det helt topp sammen med faren sin når det er høytider og helligdager. Barnefar er nemlig akkurat som dere andre. 😉