Den voksne jeg har bare vært til stede noen få dager siden forrige innlegg. Psykologen og fastlegen har forsøkt å få meg innlagt på DPS fordi jeg bør ha noen rundt meg, men DPS sier det er andre som trenger det mer. Og det gir jo mening. Om jeg hadde hatt pårørende kunne de byttet på å se til meg, men det er mildt sagt urealistisk slik ting har blitt.
Psykologen min har vært utrolig fleksibel. Hun har kommet hjem til meg i stedet for at jeg skulle gått glipp av timene våre. Det er jeg veldig takknemlig for! Hun har vært hos meg 45+90 minutter hver eneste uke, med unntak av i romjulen. Hovedsakelig har timene bestått i å trygge meg og roe meg ned. Det husker jeg ingenting av, men hun har skrevet korte referater av timene i kladdeboken min. Når hun var her, hvor lenge og den type ting. (Ikke noe taushetsbelagt.)
Julen var veldig vond og vanskelig som alltid, men jeg fikk noen «lysere» dager i januar før det ble tungt igjen. Jeg setter veldig pris på de små lyspunktene, for det gjør det litt lettere å holde ut. Akkurat nå er det ganske kjipt å være meg igjen, og jeg har isolert meg fullstendig fra omverdenen. Jeg vet det er det dummeste jeg kan gjøre, men det er noe jeg føler behov for.
Tenker at jeg må finne en måte å håndtere inntrykkene som kommer innenfra først, slik at jeg ikke blir overveldet av inntrykk fra omverdenen når jeg går ut igjen. Så lenge jeg holder kontakten med hjelpeapparatet og det er den voksne jeg som må stå i det, så ordner det seg. 🙂
Jeg ser forresten at innlegget jeg lenket til øverst er skrevet for to år siden. På tide å skrive et nytt, for jeg har litt mer innsikt i delene nå enn jeg hadde den gangen.
DIEversity 