Det begynner å bli en stund siden sist angsten virkelig rev og slet i kroppen min. Den er alltid til stede, men ikke på en direkte hemmende måte. Denne langhelgen har den derimot slått meg helt ut. Jeg har vært så redd at jeg har ristet i hele kroppen. Om jeg hadde sett noen oppføre seg sånn på en scene, ville jeg beskyldt skuespilleren for å overspille.
Det aller verste er selvfølgelig redselen i seg selv, men det å ikke forstå hvorfor følelsen oppstod er også ganske vondt. Er det en sum av alt som har skjedd i livet? Eller er det på grunn av forandringene de siste månedene? Er underbevisstheten redd for noe som skal komme på sikt? Vanligvis pleier jeg å ha få en magefølelse når jeg vurderer alternativer, men nå kjenner jeg kun redsel.
Den pragmatiske delen av meg forsøker febrilsk å få oppmerksomhet, mens angsten nekter å la det skje. Jeg vet hva jeg skal gjøre når angsten gir seg til kjenne som sosial fobi. Da er det «bare» å tvinge meg selv til å gå ut døren eller inn på butikken, om enn i bittesmå doser, ispedd rikelig med pauser mellom all «modigheten». Rett og slett tvinge meg selv gjennom frykten, i stedet for å gå rundt.
Men dette er ikke konkret. Angsten har tatt helt over inni meg. Det er ingen løse tråder å få tak i, det går ikke an å rakne den opp. Intensiteten er i skrivende stund omtrent som på lørdag, men jeg har begynt å venne meg til det og dermed rister jeg litt mindre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg må ta tiden til hjelp? 😕 Noen ganger skulle jeg ønske jeg så like ung ut på utsiden som jeg føler meg inni. Da ville noen tatt ansvar for meg, og jeg kunne konsentrert meg om å eksistere.
DIEversity 