For snart to måneder siden bestemte jeg meg for å bytte psykolog. Det var en vond avgjørelse å ta. Jeg føler meg trygg på hun jeg har, noe som kan ta år å bygge opp med nestemann. Samtidig er hun mye sykemeldt, og jeg er veldig avhengig av forutsigbarhet og stabilitet.
Legen min kontaktet to psykologer jeg har litt kjennskap til fra DPS, fra tidligere innleggelser. Jeg vil ikke si jeg er trygg på dem, men jeg vet hvem de er og er komfortabel med hvordan de jobber. Håpet er at en av dem skal si ja til å ta meg inn som pasient, noe jeg sannsynligvis får svar på i august.
Da avgjørelsen var tatt og henvendelsen sendt, raknet alt for meg. Jeg føler meg veldig avhengig av psykologen min, og jeg var i en sårbar periode i utgangspunktet. Det er aldri et godt tidspunkt å skulle starte på nytt. Ikke for meg. Samtidig tror jeg det er viktigere for progresjonen min at jeg har jevnlige timer enn at jeg går til akkurat henne. Så jeg hoppet i det.
Den voksne jeg har omtrent ikke vært tilstede siden den dagen, det er mest den lille og den sinte. Derfor har det vært stille her. Jeg føler meg litt roligere nå enn jeg gjorde i slutten av mai, men har ikke ordentlig fotfeste. Dagene går fremdeles i ett. Jeg spiser knekkebrød til nesten alle måltider fordi jeg ikke klarer å bruke komfyren, og tilbringer mer tid med tegnebøker og mobilspill enn med nyheter og omverdenen.
Så lenge det er den lille som er sjefen er det alt jeg får til, og det er helt greit (selv om det ikke føles sånn). Det kommer til å stabilisere seg igjen når jeg vet hva som vil skje fremover. Jeg har snakket med en kontaktperson på DPS per telefon ukentlig, men nå som det er ferieavvikling og ting ikke helt er som de pleier å være, mener vi begge at det er best for meg å bli hjemme. Jeg føler meg tryggere her.
DIEversity 
Lykke til alle deg🤗 høres tungt ut…vanskelig når barnedelene og tar styringen. Det er jo trykt å vite at det der de som har reddet oss en gang, prøver så hardt igjen og igjen, da som nå. Har ikke helt skjønt det, før jeg skriver til deg nå. De jobber iherdig for at det ikke skal være farlig. Har bare ikke skjønt at faren er over… Fordi det kjennes ikke sånn ut… Håper barnedelen i deg får det litt fint i sommer. 😎🍦
LikerLiker
Helt riktig. Takk det samme. 🙂
LikerLiker
Fader du er tøff som bytter. 💪 Jeg vet ikke om du ser det selv, men det du gjør er imponerende gjort alt tatt i betraktning! Håper du trives med den nye! 🥰
Jeg har et spørsmål… Det var nylig en sak i media om ei dame som lå død i fem mnd. Sånne som meg blir forferdet og tenker hun sikkert var ensom osv. Jeg tenker med en gang at noe må gjøres 🤔 Men så kom jeg til å tenke på deg og at du er mye alene, og liker det sånn. Så spørsmålet mitt er: hva er DIN første tanke når du leser sånt?
LikerLiker
Jeg er farget av egne opplevelser og preferanser, som alle andre. Min første tanke var at hun sikkert ønsket å være i fred, og at hun fikk det slik hun ville. For meg er det en fin ting at alle kan leve livet sitt slik de helst vil, uten at noen skal blande seg inn og mene for mye om det.
Folk som er ensomme bør få hjelp til å sosialisere seg _om de har behov for det_, og folk som trives i eget selskap skal få slippe å bli påtvunget andre mennesker (for at noen skal få god samvittighet over å «gjøre noe»). Siden hun ikke hadde navn på postkassen, tenker jeg at hun gikk inn for å skjerme seg fra omverdenen.
For min egen del, når jeg en dag dør, så spiller det ingen rolle om jeg blir funnet samme dag eller noen måneder etter. Jeg er jo død. 😛 Jeg skjønner selvfølgelig at folk vil synes det er fælt og trist, og at det kanskje er noen som vil ha dårlig samvittighet. Men jeg håper at de som kjenner meg og min historie klarer å se det fra mitt ståsted, og være glade på mine vegne for at jeg fikk være alene når jeg ønsket det. (Det er mulig behovene mine endrer seg etter hvert som jeg får det bedre en gang i fremtiden, men det er også mulig at jeg faktisk er en sånn som liker å være alene. Det får tiden vise.)
LikerLiker
Takk for svar! Jeg tenkte du kom til å svare noe i den duren, hehe. Er det frekt å spørre om du har kontakt med folk i det hele tatt? Gjennom å lese her — og jeg har lest alt — så virker det som det bare er ungen din, psykolog og lege i livet ditt. Er det feil? Det er greit om du ikke svarer altså, det er veldig personlig.
LikerLiker
Det er ikke frekt å spørre, jeg sier i fra om jeg ikke ønsker å svare. 🙂 Har jeg kontakt med folk? I liten grad. Jeg har mange bekjente, men jeg omgås dem sjelden. Det er vanskelig å vite hvem jeg kan stole på, hvem det er greit å fortelle hvordan jeg har det.
Jeg har opplevd tidligere at folk jeg åpnet meg for brukte den informasjonen på en måte som såret meg. Leste opp smser og eposter for andre, kontaktet fastlegen og ba henne «gjøre noe» fordi jeg visstnok var «for farlig til å gå løs i samfunnet». Det var bare to personer, men de ødela tilliten jeg hadde til folk på min egen alder.
Jeg har kontakt med ei som har samme diagnoser som meg, men vi har aldri møttes. Det er veldig sporadisk når vi gir lyd fra oss, men samtidig så vet vi begge at den andre forstår 100% hvordan det er. Det er totalt fravær av dårlig samvittighet om vi ikke svarer på meldinger fra den andre på en måned, og det er noe jeg ikke kunne hatt med en person uten denne diagnosen. Jeg fikk bruke hennes bankkort for å betale for bloggen, forresten. Et ekstra lag beskyttelse for å sikre anonymitet. 😉 Jeg er ganske trygg på henne, men jeg vet ikke hvor mye vi ville hatt med hverandre å gjøre irl om vi bodde i samme by.
Og så har jeg jo kontakt med barnefar, og forholder meg til de som omgås barnet mitt på dagtid.
LikerLiker
Lykke til med ny psykolog 👏
LikerLiker
Tusen takk. 🙂
LikerLiker
Hei, kommer du til å slette innlegg? Jeg har nettopp begynt å lese fra starten av og starter på studier denne uka. Lurer på hva jeg skal prioritere 😂
LikerLiker
Nei, jeg har aldri slettet noe. Prioriter nye bekjentskaper! 🙂
LikerLiker