For snart to måneder siden bestemte jeg meg for å bytte psykolog. Det var en vond avgjørelse å ta. Jeg føler meg trygg på hun jeg har, noe som kan ta år å bygge opp med nestemann. Samtidig er hun mye sykemeldt, og jeg er veldig avhengig av forutsigbarhet og stabilitet.

Legen min kontaktet to psykologer jeg har litt kjennskap til fra DPS, fra tidligere innleggelser. Jeg vil ikke si jeg er trygg på dem, men jeg vet hvem de er og er komfortabel med hvordan de jobber. Håpet er at en av dem skal si ja til å ta meg inn som pasient, noe jeg sannsynligvis får svar på i august.

Da avgjørelsen var tatt og henvendelsen sendt, raknet alt for meg. Jeg føler meg veldig avhengig av psykologen min, og jeg var i en sårbar periode i utgangspunktet. Det er aldri et godt tidspunkt å skulle starte på nytt. Ikke for meg. Samtidig tror jeg det er viktigere for progresjonen min at jeg har jevnlige timer enn at jeg går til akkurat henne. Så jeg hoppet i det.

Den voksne jeg har omtrent ikke vært tilstede siden den dagen, det er mest den lille og den sinte. Derfor har det vært stille her. Jeg føler meg litt roligere nå enn jeg gjorde i slutten av mai, men har ikke ordentlig fotfeste. Dagene går fremdeles i ett. Jeg spiser knekkebrød til nesten alle måltider fordi jeg ikke klarer å bruke komfyren, og tilbringer mer tid med tegnebøker og mobilspill enn med nyheter og omverdenen.

Så lenge det er den lille som er sjefen er det alt jeg får til, og det er helt greit (selv om det ikke føles sånn). Det kommer til å stabilisere seg igjen når jeg vet hva som vil skje fremover. Jeg har snakket med en kontaktperson på DPS per telefon ukentlig, men nå som det er ferieavvikling og ting ikke helt er som de pleier å være, mener vi begge at det er best for meg å bli hjemme. Jeg føler meg tryggere her.