Jeg trengte en timeout fra verden, så jeg ba om å få bli lagt inn igjen. Det skjedde noe rundt meg som var utenfor min kontroll. Selv om det ikke var stort og uhåndterbart, så ble totalbelastningen ble for stor. Jeg har vært her i ca en uke, og planlegger å reise hjem neste fredag.
Det er en åpen avdeling, så jeg kan fortsette å gå tur hver dag selv om jeg er her. I tillegg hjelper de meg litt med måltidene og sosialisering. Å være innlagt er ikke noe hokus pokus, for meg handler det i stor grad bare om å ha noen rundt seg som jeg kan snakke med ved behov. Og som holder styr på måltider og medisiner, så jeg får i meg det jeg skal uansett hvilke delpersoner som er fremme. Én ting mindre å bekymre seg for. 🙂
DIEversity 
Jeg tror jeg har kommet litt lenger enn deg i «sykdomsforløpet» eller hva jeg skal si, men det er et helvete dette. Sykt misunnelig på dem som nå lever nesten normale liv!! Jeg har isolert meg helt i mange år nå og har ingen venner igjen….
LikerLiker
Jeg er enig i at det er et helvete mens det står på. Det hadde hjulpet å ha en dato å forholde seg til, å vite når det verste er over.
Isolasjon er ganske vanlig for sånne som oss, har jeg inntrykk av. Jeg tenker det er noe man gjør fordi man har behov for det. Enten for å beskytte seg selv mot triggere eller lignende, eller skjerme seg fra for mange inntrykk. Jeg blir i alle fall veldig sliten av å gå ut, selv om jeg ikke skal innom butikker eller kollektivtransport. Det er mye lukter, lyder og synsinntrykk overalt, og har man «stor pågang» innvendig på toppen av alt, blir det fort for mye. Jeg tror ikke isolasjonen er for alltid, og at man bør kjenne etter med jevne mellomrom om det er noe man virkelig trenger eller om det er gammel vane. 🙂
Tror du vennskapene er mulig å tørke støv av når den tid kommer, eller har du brent alle broer?
LikerLiker
Jeg brente alle broer ja, haha! Får kanskje nye venner en dag.
LikerLikt av 1 person