1 år

Dette året har ikke vært slik jeg så for meg at det ville bli. Da jeg startet å blogge, var planen å skrive litt hyppigere enn jeg endte opp med å gjøre. Ikke minst hadde jeg en forestilling om at året kom til å bli bedre enn året før, og ønsket å dele fremgangen. Det skjedde ikke. 😛 Men det har ikke bare vært nedturer. Jeg har innsett at det går an å uttrykke seg selv om man ikke er flink med ord. Det er ikke nødvendig å holde kjeft til man blir det.

Her er de 20 mest leste innleggene:

  1. Når det er mamma som slår
  2. Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse
  3. De ulike delene
  4. Et «nærmeste pårørende»-dilemma
  5. Ordliste
  6. Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1
  7. Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 2
  8. Photoshoot og fasade
  9. Ikke akkurat velfungerende
  10. Hva skal til for at du tror meg?
  11. Tanker som kommer når man får en alvorlig psykiatrisk diagnose
  12. Å være til bry
  13. Fra den ene til den andre
  14. Selvinnsikt og vilje er ikke nok
  15. Jeg liker ikke helligdager
  16. Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)
  17. Et spørsmål om repetisjon
  18. Jeg elsker spoilere
  19. Søvn
  20. Et lite sukk

(Listen over «mest lest» i kolonnen til høyre, er basert på hva som har vært mest lest de siste 24-48 timene, ikke sidevisninger totalt sett.)

Det er formuleringer jeg angrer på, og når jeg ser tilbake er det mye som kunne vært gjort bedre. Jeg har likevel valgt å ikke endre eller slette noe. Det var sånn jeg tenkte og følte det der og da. At det er dårlig flyt i tekstene er en kombinasjon av lite skolegang, manglende erfaring med å sette ord på ting, og at det speiler hvor kaotisk det er inne i hodet mitt. Det er hundrevis av tanker på én gang som fyker avgårde i et rasende tempo, og jeg har ikke kommet dit hen at jeg er i stand til å sortere det på en god måte.

I starten var det tanken på kommentarer som skremte meg mest, for jeg var og er veldig skjør, og det eneste jeg hadde å sammenligne med var diverse nettavisers kommentarfelt. I og med at jeg kommer med grove beskyldninger mot foreldrene mine, valgte jeg en løsning hvor kommentarer må godkjennes før de publiseres. Jeg turte ikke ta sjansen på at noen skulle identifiseres. Ca 15 personer har skrevet ulike varianter av «Du må bo i (by/sted), jeg kjenner igjen deler av historien». Samtlige gjettet på ulike steder, spredd over hele landet. Det gjør vondt å tenke på at det er flere med liknende erfaringer der ute.

Det var én person som skrev mye stygt om både meg og andre, helt i starten. Det stoppet da jeg fant ut hvordan jeg kunne blokkere vedkommende. Med unntak av den ene personen har jeg ikke sjekket epostadressen til noen, fordi jeg er bekymret for at en av dem skal tilhøre noen jeg kjenner. Jeg har ikke antydning til pokerfjes, og vedkommende ville sett det på både ansiktsuttrykk og kroppsspråk neste gang vi møttes. 😳

Det har vist seg at dere som fant veien hit faktisk er veldig hyggelige, og jeg blir ofte rørt over kommentarer og tilbakemeldinger per mail. Det er ikke så lett å svare alltid, og det har ofte bare endt opp med et enkelt «Tusen takk :)». Kroppen sluttet på et tidspunkt å anspenne seg når jeg fikk melding om en ny kommentar, så takk for at dere har gjort dette til en positiv opplevelse. ❤

9 kommentarer om “1 år

  1. Du skriver veldig godt, interessant og informativt om en lidelse keg ikke visste noe om. Jeg har faktisk lært mye om den ved å lese blogginnleggene dine, men også om meg selv. Tusen takk!

    Jeg heier på deg, og håper du vil fortsette å skrive.

    Liker

  2. Jeg ser du har kalt bloggen et overskuddsprosjekt, men jg håper det går bra med deg selvom du ikke har skrevet på en stund. Er det sant at du ikke har utdannelse? Du skriver bedre enn mange jeg studerer med på UIO. (Hater det nye navnet…..) Krysser fingrene for at dette året blir bedre for deg!

    Liker

  3. Jeg er glad for at du skriver selv om du ikke har kommet langt i prosessen. Jeg er helt ny på det med DID selv. Alle de bloggene jeg har funnet er av folk som har hatt diagnosen i mange år og mestrer dagene ganske bra. Der er IKKE jeg! Så for meg er det veldig bra at du slår et slag for oss nybegynnere å skriver om innleggelser og utskrivelser og sykemeldt psykolog og alt som hører til. Jeg kjenner meg igjen i det og det er betryggende på en måte å ha noen på samme nivå, om du skjønner. Og at det er noen andre som ikke har 20 ulike deler eller stålkontrol på alle. Jeg føler meg mindre utenfor liksom.

    Liker

    1. Så hyggelig å høre. 🙂 Jeg fant heller ingen blogger jeg kjente meg igjen i, men har skjønt i senere tid at det er endel som blogger privat. De jeg har hørt om har kun latt folk de kjenner få ta del i det de skriver. Alle med DID og andre dissosiative lidelser opplever det ulikt, og det er bra om jeg kan bidra til at du kjenner deg igjen i noe. Jeg forsøker å la være å blogge om ting går veldig dårlig, for jeg ønsker ikke å ta fra noen håpet. Men kanskje det er et slags håp i å se at noen holder ut de dårlige dagene? Du ga meg noe å tenke på. 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s