Dette året har ikke vært slik jeg så for meg at det ville bli. Da jeg startet å blogge, var planen å skrive litt hyppigere enn jeg endte opp med å gjøre. Ikke minst hadde jeg en forestilling om at året kom til å bli bedre enn året før, og ønsket å dele fremgangen. Det skjedde ikke. 😛 Men det har ikke bare vært nedturer. Jeg har innsett at det går an å uttrykke seg selv om man ikke er flink med ord. Det er ikke nødvendig å holde kjeft til man blir det.
Her er de 20 mest leste innleggene:
- Når det er mamma som slår
- Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse
- De ulike delene
- Et «nærmeste pårørende»-dilemma
- Ordliste
- Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 1
- Dissosiativ lidelse, slik jeg opplever det – 2
- Photoshoot og fasade
- Ikke akkurat velfungerende
- Hva skal til for at du tror meg?
- Tanker som kommer når man får en alvorlig psykiatrisk diagnose
- Å være til bry
- Fra den ene til den andre
- Selvinnsikt og vilje er ikke nok
- Jeg liker ikke helligdager
- Velkommen! Nå må du gå. (Neida.)
- Et spørsmål om repetisjon
- Jeg elsker spoilere
- Søvn
- Et lite sukk
(Listen over «mest lest» i kolonnen til høyre, er basert på hva som har vært mest lest de siste 24-48 timene, ikke sidevisninger totalt sett.)
Det er formuleringer jeg angrer på, og når jeg ser tilbake er det mye som kunne vært gjort bedre. Jeg har likevel valgt å ikke endre eller slette noe. Det var sånn jeg tenkte og følte det der og da. At det er dårlig flyt i tekstene er en kombinasjon av lite skolegang, manglende erfaring med å sette ord på ting, og at det speiler hvor kaotisk det er inne i hodet mitt. Det er hundrevis av tanker på én gang som fyker avgårde i et rasende tempo, og jeg har ikke kommet dit hen at jeg er i stand til å sortere det på en god måte.
I starten var det tanken på kommentarer som skremte meg mest, for jeg var og er veldig skjør, og det eneste jeg hadde å sammenligne med var diverse nettavisers kommentarfelt. I og med at jeg kommer med grove beskyldninger mot foreldrene mine, valgte jeg en løsning hvor kommentarer må godkjennes før de publiseres. Jeg turte ikke ta sjansen på at noen skulle identifiseres. Ca 15 personer har skrevet ulike varianter av «Du må bo i (by/sted), jeg kjenner igjen deler av historien». Samtlige gjettet på ulike steder, spredd over hele landet. Det gjør vondt å tenke på at det er flere med liknende erfaringer der ute.
Det var én person som skrev mye stygt om både meg og andre, helt i starten. Det stoppet da jeg fant ut hvordan jeg kunne blokkere vedkommende. Med unntak av den ene personen har jeg ikke sjekket epostadressen til noen, fordi jeg er bekymret for at en av dem skal tilhøre noen jeg kjenner. Jeg har ikke antydning til pokerfjes, og vedkommende ville sett det på både ansiktsuttrykk og kroppsspråk neste gang vi møttes. 😳
Det har vist seg at dere som fant veien hit faktisk er veldig hyggelige, og jeg blir ofte rørt over kommentarer og tilbakemeldinger per mail. Det er ikke så lett å svare alltid, og det har ofte bare endt opp med et enkelt «Tusen takk :)». Kroppen sluttet på et tidspunkt å anspenne seg når jeg fikk melding om en ny kommentar, så takk for at dere har gjort dette til en positiv opplevelse. ❤
DIEversity 
Så synd at du ble utsatt for hets i starten. Stå på!
LikerLiker
Det var ikke hets, bare et nett-troll. Takk 🙂
LikerLiker
Du skriver veldig godt, interessant og informativt om en lidelse keg ikke visste noe om. Jeg har faktisk lært mye om den ved å lese blogginnleggene dine, men også om meg selv. Tusen takk!
Jeg heier på deg, og håper du vil fortsette å skrive.
LikerLiker
Hyggelig å høre at du fikk noe ut av de usammenhengende tekstene. Jeg skriver nesten hele tiden, men det er ikke mye som går igjennom selvsensuren. Takk for oppmuntring. 🙂
LikerLiker
Jeg ser du har kalt bloggen et overskuddsprosjekt, men jg håper det går bra med deg selvom du ikke har skrevet på en stund. Er det sant at du ikke har utdannelse? Du skriver bedre enn mange jeg studerer med på UIO. (Hater det nye navnet…..) Krysser fingrene for at dette året blir bedre for deg!
LikerLiker
Jeg slapp dessverre ikke unna influensaen i år, men er straks på bedringens vei. Det stemmer at jeg ikke har fullført videregående. Tusen takk. 🙂
LikerLiker
Jeg er glad for at du skriver selv om du ikke har kommet langt i prosessen. Jeg er helt ny på det med DID selv. Alle de bloggene jeg har funnet er av folk som har hatt diagnosen i mange år og mestrer dagene ganske bra. Der er IKKE jeg! Så for meg er det veldig bra at du slår et slag for oss nybegynnere å skriver om innleggelser og utskrivelser og sykemeldt psykolog og alt som hører til. Jeg kjenner meg igjen i det og det er betryggende på en måte å ha noen på samme nivå, om du skjønner. Og at det er noen andre som ikke har 20 ulike deler eller stålkontrol på alle. Jeg føler meg mindre utenfor liksom.
LikerLiker
Så hyggelig å høre. 🙂 Jeg fant heller ingen blogger jeg kjente meg igjen i, men har skjønt i senere tid at det er endel som blogger privat. De jeg har hørt om har kun latt folk de kjenner få ta del i det de skriver. Alle med DID og andre dissosiative lidelser opplever det ulikt, og det er bra om jeg kan bidra til at du kjenner deg igjen i noe. Jeg forsøker å la være å blogge om ting går veldig dårlig, for jeg ønsker ikke å ta fra noen håpet. Men kanskje det er et slags håp i å se at noen holder ut de dårlige dagene? Du ga meg noe å tenke på. 🙂
LikerLiker
Det gir MEG håp å vite jeg ikke er den eneste som har det sånn.
LikerLikt av 1 person
Jeg forstår ikke hvordan du kan si at du ikke er flink til å skrive, at det er dårlige formuleringer og flyt i tekstene dine. Du er fantastisk flink til å ordlegge deg! Og jeg er så inderlig glad for å ha funnet bloggen din. Jeg lærer masse om meg selv og det jeg sliter med. Når jeg leser tekstene dine får jeg en bekreftelse på at jeg ikke `tar feil` av alt det som skjedde hjemme hos min familie. Jeg ser mange likheter, i og med at jeg vokste opp i en sekt, med en narsissistisk mor, vold, misbruk og stor omsorgssvikt. Det er veldig godt å finne ut at jeg er ikke så gal som jeg har trodd i mange år. (og dum!!) Jeg sliter mye med skyld, skam og sorg og det tar tid å bearbeide traumene. Jeg finner annerkjennelse, støtte og hjelp i det du skriver. Og nå har jeg også sendt en link til min søster som også sliter med kompleks ptsd, vi prøver å hjelpe hverandre så godt vi kan. Vit at du er verdifull.
LikerLiker
Takk for hyggelige ord. 🙂 Følelsen av skyld, skam og sorg er virkelig vond å bære, og det gjør meg glad at avgjørelsen om å dele er til hjelp for andre. Godt at dere har hverandre. ❤
LikerLiker