Et lite sukk

Jeg lurer på hvorfor helsevesenet er så opphengt i fortiden? Greit, man må innom temaet «Hva skjedde med deg?» for å få en forståelse av hva som plager en ny pasient. Men hvorfor kommer de hele tiden tilbake til det? Jeg vil jo helst komme meg videre i livet.

Helt ærlig har jeg større utbytte av at en trygg voksenperson sitter og holder rundt meg et par timer, enn å skulle utlevere barndomstraumene for n’te gang til enda en ny person. Det er viktigere å lære mestringsstrategier enn å fortelle om alt som ikke har fungert.

Jeg trenger trygghet mer enn de trenger å vite detaljer. Jeg trenger å kvitte meg med en håndfull triggere mer enn de trenger å høre hva som skapte triggerne. Ønsker meg hjelp til å føle meg levende, men de som skal hjelpe svarer bare at de forstår, for så å fortsette med det de alltid har gjort.

«X er nyutdannet, – kan du fortelle litt om hvordan det oppleves å være deg?»

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg svare på sånne spørsmål? Jeg vet jo ikke hvordan det er å IKKE være meg! Hvor vil de? Vær spesifikk! 🙄

Hver eneste «Kan du fortelle litt fra [hendelse]» får meg til å føle meg som et freak show. Som om «det som skjedde» er min variant av et party trick.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s