Nå om dagen har jeg et enormt behov for å bli passet på. Jeg er helt på gråten når jeg må gå fra psykologen. Om jeg prater med hundeeiere når jeg er ute og går tur, vil jeg bare følge etter dem hjem.
Jeg kikket litt for lenge på en Securitasvakt i helgen. Han så så snill ut, en stereotyp pappa-figur. Det er ikke godt å si hva som føk gjennom hodet hans, men han lurte på om det gikk bra med meg. Jeg ville egentlig klamre meg fast i ham og få en god klem, men jeg sa at jeg var litt svimmel, og at det gikk bra.
Da jeg leste en artikkel om en kvinne med samme fornavn som psykologen min, begynte jeg å tenke på hvor hun var og hvem hun var sammen med. Og så fantaserte jeg om å bare være der sammen med dem. Jeg så for meg at jeg satt på gulvet og la puslespill mens de pratet.
Det er så rart å ha det sånn. Den følelsen er så overveldende. Intens. Og likevel klarer den rasjonelle delen av meg trumfe igjennom at sånn gjør vi ikke. Det evinnelige «Hva vil folk si?», som styrer det meste av avgjørelsene mine.
Skulle ønske jeg så like liten ut som jeg føler meg. Da ville kanskje noen forbarmet seg over meg, og jeg hadde fått det jeg trenger.
DIEversity 
💔
LikerLiker
rart spm kansje men vet du om en sang som er om å ha det sånn
LikerLiker
Tenker du på delpersoner når du skriver «å ha det sånn»? Jeg vet ikke om noen sanger som faktisk handler om det, men jeg har et par stykker som jeg assosierer med det å leve med ulike deler. Den ene er Of Monsters And Men – Little Talks. Det var en leser som tipset om den for ca et år siden, og jeg har blitt glad i den. Den andre sangen er Eminem – Monsters.
Om du foretrekker en roligere versjon av førstnevnte, synes jeg Julia Sheer og Jon D sin akustiske cover er fin: https://www.youtube.com/watch?v=yd-EqvY4HH8 🙂
LikerLiker