Et lite livstegn

Alt jeg kan si er at jeg er glad for at jeg ikke visste hvordan dette halvåret kom til å bli, da jeg skrev om januar måned. Som forøvrig var en svært dårlig måned.

Lite visste jeg… Og godt er det! Jeg tenkte da å oppsummere en sommermåned også, for å vise hvor mye bedre de er, men det dropper jeg i år.

Nå blir forhåpentligvis ting mer stabilt fremover, så da kan det vel bare gå oppover? Klorer meg fast, og holder ut. Det er alt jeg kan gjøre, men det er for jævlig at det må være sånn.

Da jeg var innlagt tidligere i sommer, delte jeg oppholdsrom med en person som skrev takknemlighetsdagbok. Og ikke bare det, h*n forsøkte å verve andre til å gjøre det samme.

Noe så provoserende. Jeg hadde lyst til å slå vedkommende med den boken til det var takknemlighets-konfetti over hele avdelingen…

Valgte å skrive meg ut i stedet. 😉 Bedre for blodtrykket – og rullebladet.