Den siste uken føles mest som én eneste lang dag. Jeg blir like forundret hver gang mobilen sier fra at det er tid for medisiner, for det føles som jeg bokstavlig talt nettopp svelget forrige dose.
Det står tre asjetter og fire skåler på kjøkkenbenken. Tre gafler, fire skjeer og en liten gryte ligger i vasken. Jeg så to epleskrotter i søpla. Det er, i teorien, ni måltider. Ikke rart jeg er sliten. Jeg så i speilet at jeg er dehydrert. På nært hold avslører huden at jeg ikke har stelt pent med den i det siste.
Håret har hatt morgensveis i lang tid, så jeg er usikker på om jeg har dusjet. Det lukter ikke svette av meg selv om jeg har hatt mareritt, så forhåpentligvis har jeg bare skulket hårvasken. Kanskje musklene i armene ikke har fungert optimalt. Det skjer i blant.
Kjøleskapet er tomt, hybelkaninene yngler, luften er tung. Bena dirrer, musklene er helt anspent. De protesterer så fort jeg reiser meg og går litt. Konklusjonen er at jeg har sittet mye i ro den siste uken.
Jeg har vært «helt til stede» i noen timer nå, det er mer enn nok tid til å riste av seg følelsen av mareritt eller flashback. Likevel føles det som om jeg sitter halvveis fast i det. Jeg har klart å trykke like noen ganger under Facebook-posten om når det er mamma som slår, og jeg har til og med svart en person. Men jeg husker ikke å ha gjort det.
«Anstrengelsen» ved å skrive frem til forrige setning, førte til kramper i overarmene. Musklene spente seg slik som i bena, og armene strammet seg tett inn mot kroppen til det gikk over. Det gjør vondt fortsatt, men nå er armene bevegelige igjen. Jeg vet ikke hvilken av diagnosene som fører til sånt, men det er ikke bare fordi jeg har vært i ro en uke. Det skjer når jeg er ute og går tur også. Derfor har jeg med kaffe, sånn at det skal se naturlig ut med en pause. Fasade, sant. Sukk.
Det er alltid så vanskelig å plukke seg selv opp. Hvor starter man når det ikke bare er å ta seg sammen? Jeg er ikke «giddalaus», for da hadde jeg klart å gjennomføre ting om det var en belønning i vente. Det får jeg ikke til nå. Tipper psykologen ville sagt noe om dette med å ha folk rundt seg, men det klarer jeg ikke. Jeg har nok med meg selv.
Jeg skulle vært ute og nytt været i disse dager. Forsynt meg grådig av solstråler og fuglekvitter. I stedet sitter jeg inne i halvmørket, hører bare naboene i korridoren.
«Have a little patience» skråles det fra en balkong. Jeg får ikke med meg resten av teksten, men den er sikkert sarkastisk. Synd jeg ikke er i humør til å se humoristisk på situasjonen min nå. 🙄
Men fortsetter det sånn som nå med dager tettpakket med dissosiasjon gjennom sommeren, vil det i det minste ikke oppleves som så lenge før jeg ser psykologen igjen. Det er da noe. 🙂
DIEversity 
Ikke for å være frekk, men hvordan holder du ut et sånt liv? Jeg har lest alle innleggene og sitter med et inntrykk av at livet ditt består av flashback, dissosiasjon, dårlig samvittighet overfor ungen din som du nesten ikke ser, fravær av familie og venner, du er ufør og har dermed veldig dårlig råd, og jeg antar at du må føle deg mye ensom siden få forstår hvordan du har det. Det er mye styrke i deg siden du er i livet fremdeles. Ønsker deg alt godt!
LikerLiker
Godt spørsmål. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg holder ut. Selvfølgelig føler jeg et ansvar overfor barnet, og det er en stor del av årsaken til at jeg biter tennene sammen og kommer meg gjennom uke etter uke. Det er også en følelse av at jeg er en dritt, at jeg fortjener å ha det fælt. Med den tankegangen ville det å ta livet mitt tilsvare å skulle ha det bra. Og det fortjener jeg ikke. Det kan være flere grunner, men det er bare disse to jeg kommer på nå.
LikerLiker