Utforbakke

I disse dager går min verden litt i oppløsning. Rutinene sklir ut. Jeg er våken til fuglene begynner å kvitre, for jeg tør ikke sove. Omtrent som om verden skulle gått under om jeg ikke klarte å holde ut «nattskiftet». Når jeg hører byen våkne til liv føler jeg meg tryggere, og jeg klarer omsider å sove litt. Jeg har våknet av 9-nyhetene på P2, så det er ikke mye hvile kroppen får.

Jeg får ikke i meg mat. Vanligvis er det spiseforstyrrelsen min som tar kontroll over alt som angår mat når jeg har det vanskelig, men dette oppleves annerledes. Problemet nå er at jeg ikke klarer å spise. Maten vokser i munnen, som om jeg skulle hatt høy feber. Jeg har forsøkt alt fra frukt og brødskive med leverpostei til posesuppe. Det går dårlig.

Og jeg tør ikke presse meg selv når det er noe som kan være triggende, særlig ikke nå som jeg ikke vet når jeg ser psykologen min igjen.

Tror nok en del av dette er bekymring, fordi jeg ennå ikke vet hvorfor psykologen blir borte. Hun vet hvordan jeg reagerer på uvisshet, så jeg føler meg trygg på at hun vil ta kontakt så fort hun er i stand til det. Hjernen min benytter ventetiden til katastrofetanker. Selvfølgelig.

 

unhappy
Kort oppsummert… Foto: pxhere.com

 

Tårene triller med jevne mellomrom hele døgnet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Eller, jeg forstår at den emosjonelle berg- og dalbanen handler om at jeg blir utrygg når jeg ikke har oversikt og kontroll over situasjonen for øyeblikket, men det ville vært mer logisk om jeg hadde en indre uro eller var rastløs.

I disse dager forbinder jeg tårer utelukkende med å være lei seg, så da kan jeg vel konkludere med at den voksne jeg ikke er så mye fremme. Det er vel gjerne barne- eller ungdomsdeler som tenker så svart-hvitt. (Les mer om delpersoner her eller i min primitive ordliste.)

Jeg kommer meg ikke ut på tur. Det er viktig å være i bevegelse, for det gir meg mindre smerter i kroppen, OG det gjør meg litt lysere til sinns. Å ikke mestre det å ta på seg sko og jakke og åpne ytterdøren, det går ut over selvfølelsen. Jeg har ikke så innholdsrike dager til vanlig, så spaserturer pleier å være et høydepunkt for meg. Det er mange vakre sanseinntrykk ute i naturen, og det plager meg at jeg går glipp av dem.

Og på toppen av alt så slurver jeg med medisinene. Jeg har alarm på mobilen som sier fra når det er tid for påfyll, men jeg slumrer og slumrer helt til jeg blir så rasende av alt «maset» at jeg slår alarmen av. Da husker jeg i hvert fall ikke å ta dem. Om jeg kun får i meg halve døgndosen, så bidrar jo det også til at ting går dårligere.

Hvis ikke jeg klarer å stable meg litt på bena de neste seks-syv dagene, så blir det ikke besøk av barnet neste helg. Det er helt klart. Tanken gir meg blandede følelser. Vi ses så sjelden, så jeg vil nødig gi slipp på de dagene. Samtidig så er det viktig å ta vare på meg selv når ting er som de er, ellers blir det mye verre og da tar det enda lenger tid før vi sees. Dette livet suger.

Jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og hyle «URETTFERDIIIIIG!» nå. Som om dét skulle løse alle problemene. 🙄

7 kommentarer om “Utforbakke

  1. Det er ikke lett det livet her nei…. Ensomt. Skremmende. Uvirkelig på en håpløs og desperat måte. Håper du får info. om psykologen din. Personen vet vel hvor mye det betyr for deg,og har å si med tanke på alle delene på innsiden. Og alt de kan finne på.. Føler med deg. Vet at det er usannsynlig vanskelig det du går igjennom nå! Er imponert over den innsikten og kunnskap du har. Skal sende deg gode tanker.

    Liker

    1. Nei, det føles ofte som om det er mer enn jeg kan tåle. (Men det er jo derfor jeg har psykolog.) 😛 I og med at hun vet det er viktig for meg å vite, så vet jeg at hun ikke KAN gi lyd fra seg. Det gjør meg ekstra bekymret, men der pessimist-delen av meg tenker «hun ligger i koma og kommer aldri til å våkne igjen», så kan virkeligheten være at hun sitter og passer på et familiemedlem i koma. Det trenger ikke være henne det er noe galt med, liksom.

      Som sagt kan jeg holde ut en lang pause om jeg bare får noe konkret å forholde meg til, så det er nok «bare» uvissheten som plager meg. Takk. 🙂

      Liker

      1. Skjønner det veldig godt. Har mistet en utrolig snill og god psykolog. Savner henne selv etter 4 år.. Har fått en ny. Utrolig flink. Hun har vært delvis borte fra januar. Og fra denne uke helt borte frem til høsten.. Kjenner igjen desperasjonen. Diden får fritt spillerom og man kan ikke gjøre noe med det. Hvis man er «heldig» får man ett glimt fra utsiden. Eller oppdager nattens eventyr morgenen etter.. Det kan jo være spennende 🙂 lykke til modige du.

        Liker

      2. Dét er lenge å vente! Jeg er glad i sommeren, men skal krysse fingrene for at den går fort i år. Eventyrene kan være spennende, ja. Og dyre. Jeg hadde tegnet med sprittusj på verandadøren nylig… Får det ikke bort. 😳

        Liker

    1. Ikke i selve kommentaren under innlegget, men det går an å gå inn på noe for å se det. Jeg har bare gjort det én gang med en person som skrev mye stygt, fordi jeg ville sperre for flere kommentarer.

      For å være helt ærlig så vil jeg ikke vite hvem dere er. OM det skulle dukket opp en epostadresse jeg kjente igjen, ville jeg ikke klart å oppføre meg naturlig neste gang vi møttes. Da tror jeg den personen fort hadde klart å legge sammen to og to. Og det vil jeg unngå. 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s