Fra den ene til den andre

De siste par ukene har vært slitsomme, og ikke bare på grunn av påsken. Jeg har switchet mye mellom de ulike delene. Det føles som om jeg ikke rekker å fullføre en tankerekke før en ny del overtar «førersetet», hvilket gjør alle delene veldig frustrerte. Til sammen utgjør det svært mye frustrasjon! Jeg kjenner det mest som en indre uro. Litt som å klø innvendig, helt uten sjanse til å nå riktig sted.

Tidligere har det som oftest vært sånn at når barnedelen tok over, så gikk den voksne jeg helt i dvale. Jeg fikk stort sett ikke med meg hva som skjedde. Nå, derimot, observerer den voksne jeg nesten alt fra litt avstand. Nært nok til å se og høre det meste av hva som skjer, men for langt unna til å gripe inn.

At barnedelen for eksempel spiller Matchington (et tåpelig mobilspill) i tre timer, er ubeskrivelig kjedelig, irriterende og lite givende for den voksne. Og når den voksne lytter til fire episoder på rappen fra podkasten The Guardian’s Audio Long Read mens jeg stryker klær og vasker badet, holder barnedelen på å forgå av kjedsomhet.

Alt jeg gjør blir på en måte galt, det er umulig å gjøre hele meg fornøyd. Men jeg er jo ikke hel, jeg er fragmentert. Det er ekstra tydelig nå om dagen. Det hadde vært enklere om de delene som ikke var i kontroll kunne dissosiere eller «sove», for da kunne jeg konsentrert meg om å blidgjøre én del om gangen, uten at de andre ble misfornøyde.

Det har vært situasjoner nylig hvor den voksne jeg har vært nærmest hysterisk over hva barnedelen har klart å lire av seg. Om de som lyttet til det hadde sett at det var et barn som snakket, så ville det vært helt naturlig, men de så jo på en voksen kvinne. Jeg er så redd for hva vilt fremmede måtte tenke om meg at jeg er lettere andpusten når den voksne jeg er tilbake igjen.

 

dogs beach
Dette illustrerer delene mine som kjemper om å få viljen sin. Sukk. Foto: pxhere.com

 

Det er så absurd det hele. Og forvirrende. Jeg vet ikke helt om jeg selv fullt ut forstår hva jeg mener med det jeg skrev i de første avsnittene, så jeg kan bare forestille meg hvor forvirrende og rart det må være for alle andre. Det er lov til å le av det, jeg blir ikke fornærmet. Men jeg klarer ikke gjøre det selv riktig ennå, det må nok komme litt mer på avstand.

Jeg vet heller ikke om dette er en konsekvens av at jeg begynner å forstå mer av hva som skjer, og få mer oversikt, eller om det ville skjedd uansett. I så fall er det flaks jeg fikk diagnosen da jeg gjorde, for jeg ville blitt skremt herfra til evigheten om dette skjedde uten at jeg hadde hørt om dissosiativ lidelse.

Det er litt skremmende nå også, men det hjelper tross alt å forstå hva som skjer, og ikke minst hvorfor det skjer. Spørsmålene jeg har notert ned og skal stille psykologen neste uke er preget av hvordan den siste tiden har vært:

«Hva skjer om barnedelen tar helt over, og den voksne blir borte for godt?

Hva kan jeg gjøre for å tvinge den voksne tilbake i førersetet når jeg blir redd for hva de andre delene skal finne på?»

12 kommentarer om “Fra den ene til den andre

  1. Det høres krevende ut å ha det sånn som du har det. Om noe er morsomt så må det være måten du beskriver det på, for temaet er ingenting å le av. 🙂 Jeg har et spørsmål til deg, det var noe som kom til meg mens jeg satt og sniklyttet til en samtale mellom to som diskuterte relasjonene de hadde med sine respektive psykologer. Du har relasjonstraumer. Hvordan fungerer det for deg å skulle knytte seg til en psykolog?

    Liker

    1. Det var veldig utfordrende i starten, for jeg var ikke komfortabel med konseptet. Altså det å skulle sitte der sammen med en vilt fremmed og fortelle alt om meg selv. Jeg trenger å føle meg trygg før jeg er i stand til å åpne meg, og jeg har behov for en viss «likevekt» i relasjonen. Det er helt avgjørende for trygghetsfølelsen.

      Heldigvis hadde psykologen min allerede en viss idé om hva diagnosen min var før vi møttes, og hun løste/løser det på en fin måte med blant annet å dele litt fra sitt eget liv nå og da. Hun har vært personlig, men ikke privat, om du skjønner? Jeg føler overhodet ikke at jeg kjenner den hun er privat, men likevel vet jeg en del ting om henne som gjør henne menneskelig. Det gjør at jeg tør stole på henne.

      Jeg har møtt et par psykologer når jeg har vært innlagt, hvor jeg forsøkte å finne mer ut av hvem/hvordan de var, og ble møtt av en vegg av taushet. Fikk aldri en respons. De satt bare og kikket på meg. Det er kanskje sånn det «skal» være i terapi, men det gjør meg ekstremt utrygg og får meg til å lukke meg helt.

      Det stod av den grunn i journalen min at jeg var lite samarbeidsvillig. Det var ikke hyggelig å ha det stempelet på meg når jeg selv følte at jeg hadde forsøkt å strekke ut en hånd. Jeg klarte bare ikke verbalisere hva det var jeg trengte. Men dette var før jeg fikk min egen psykolog, og etter det ordnet det seg ved innleggelser også. Hun skriver «bruksanvisning» på meg i henvisningene. 😛

      Liker

      1. Takk for svar. Det virker logisk når du forklarer det på den måten, men det er veldig rart at psykologene ikke forstod hva du trengte? Godt det har ordnet seg nå. Vi kunne alle trengt å dele ut bruksanvisninger på oss selv iblant, hehe.

        Liker

      2. Det er ikke mange psykologer som har erfaring med sånne som meg. Om disse to stort sett behandlet folk som strevde med sosial fobi og lettere depresjoner, så er det ikke like rart at de ikke forsto meg. Men de burde ha «nullstilt seg» før de møtte en ny case, i stedet for å forsøke å få meg til å passe inn i samme bås som de andre pasientene. 🙂

        Liker

  2. Hadde du orket å skrive hver dag? Du trenger ikke skrive mye liksom, men det hadde vært interresant å lese mer om hverdagen. 🙂
    Hvor mange har lest de to mest leste postene dine? Jeg ser de bytter plass til stadighet.
    Og til slutt så vil jeg bare si at jeg heier på deg! 🙂

    Liker

    1. Takk. 🙂 Jeg hadde ikke orket å skrive så ofte. Hverdagen min er så uinteressant som den kan få blitt. Det er begrenset hvor mange dager på rad man gidder å lese om «kaffe, ut og gå tur, husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, dissosierte, spiste middag, hadde flashback, sjekket mailen, spilte på mobilen, fikk ikke sove». Vi er på dét nivået, bare så du er klar over det. 😉 Det som måtte være av variasjoner KAN jeg ikke skrive om, fordi det plasserer meg i en bestemt by/landsdel. Alt som gjelder barnet utgår også. Dette er med andre ord en veldig liten blogg for spesielt interesserte. 😛

      Den oversikten tror jeg er basert på de siste 1-2 døgnene, for den viser ikke riktig ut i fra totalt antall visninger. For ordens skyld: «Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse» fra 27. februar har i skrivende stund 3134 visninger, og «Når det er mamma som slår» fra 25. mars har 1676 visninger.

      Liker

    1. Takk for tipset. Det føles som om hjernecellene smuldrer bort når jeg bare går hjemme og ikke får utfordret meg selv, så dette er midt i blinken. 🙂

      PS: Jeg tror du har rett i at det passer alle delene, hehe. 😛

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s