Jeg liker ikke helligdager

«Stakkars deg som ikke feirer», har jeg hørt flere ganger i forbindelse med jul og påske. Og jeg forstår hvorfor vanlige mennesker synes synd på sånne som meg. For dem så betyr disse dagene å være sammen med familien og gjøre hyggelige ting, slik de alltid har gjort. Med et sånt perspektiv er det ikke rart det oppleves stusselig å skulle være helt alene.

Men for meg så har helligdager alltid vært ensbetydende med mer vold, mer overgrep, mer frykt. At foreldrene mine hadde fri fra jobb ville si at de fikk mer tid og energi å bruke på oss. Og ikke på en god måte. Alle disse dagene vanlige folk elsker, forbinder kroppen min med fare. Den er mer anspent enn vanlig, selv om jeg vet jeg kan være alene hjemme bak en låst dør.

Resultatet er at jeg har flere flashbacks enn på ordinære hverdager, fordi høytiden i seg selv er en eneste lang trigger. Det er grunnen til at jeg ikke liker alt av hellig- og merkedager. Også fellesferie, fars-/morsdag og fødselsdagene til foreldrene mine, ja selv helt vanlige helger er utfordrende å håndtere. Jeg er så utslitt når hverdagen kommer, at det er vanskelig å beskrive.

Innebærer det stengte butikker og/eller fri fra jobb og skole, så liker jeg det ikke. Når det er sagt, det gjør meg ingenting at andre er glade. Jeg kan gjerne høre på om noen forteller om planene for ferien og oppriktig glede meg på deres vegne, men innerst inne er jeg veldig lettet for at jeg slipper å gjøre som dem. At jeg ikke har en stor familie å opprettholde fasaden overfor.

For mange må det visst være skitur med appelsin og kvikklunsj, samt påskelam og brettspill på hytta for å være verdt noe. Det er «synd på» oss som ikke opplever det. Hvorfor? Det er da ikke verre for meg enn ca 7,5 milliarder andre som ikke feirer påsken på tradisjonelt norsk vis? 😛

Jeg har ikke hatt det like fælt hele uken. Innimellom alle flashbacks har det vært noen fine turer ut i solen, med og uten kaffe. Og jeg så en film den ene dagen. Nå som 2. påskedag snart er over, kjenner jeg at kroppen begynner å slappe litt av igjen. Så da blir det litt enklere å være meg, frem til neste «rød dag» i kalenderen.

Der andre sukker tungt og tenker på arbeidsuken som venter, har jeg sommerfugler i magen fordi hverdagen og rutinene er tilbake igjen. Jeg ser frem til neste time hos psykologen, post i postkassen, lange bilkøer morgen og ettermiddag, og at folk ikke lenger har tid til å slå av en prat når jeg er ute og går tur. 😳

Og om noen nå skulle være bekymret for barnet mitt, kan jeg berolige dere med at barnet har det helt topp sammen med faren sin når det er høytider og helligdager. Barnefar er nemlig akkurat som dere andre. 😉