Måned: april 2018

Utforbakke

I disse dager går min verden litt i oppløsning. Rutinene sklir ut. Jeg er våken til fuglene begynner å kvitre, for jeg tør ikke sove. Omtrent som om verden skulle gått under om jeg ikke klarte å holde ut «nattskiftet». Når jeg hører byen våkne til liv føler jeg meg tryggere, og jeg klarer omsider å sove litt. Jeg har våknet av 9-nyhetene på P2, så det er ikke mye hvile kroppen får.

Jeg får ikke i meg mat. Vanligvis er det spiseforstyrrelsen min som tar kontroll over alt som angår mat når jeg har det vanskelig, men dette oppleves annerledes. Problemet nå er at jeg ikke klarer å spise. Maten vokser i munnen, som om jeg skulle hatt høy feber. Jeg har forsøkt alt fra frukt og brødskive med leverpostei til posesuppe. Det går dårlig.

Og jeg tør ikke presse meg selv når det er noe som kan være triggende, særlig ikke nå som jeg ikke vet når jeg ser psykologen min igjen.

Tror nok en del av dette er bekymring, fordi jeg ennå ikke vet hvorfor psykologen blir borte. Hun vet hvordan jeg reagerer på uvisshet, så jeg føler meg trygg på at hun vil ta kontakt så fort hun er i stand til det. Hjernen min benytter ventetiden til katastrofetanker. Selvfølgelig.

 

unhappy
Kort oppsummert… Foto: pxhere.com

 

Tårene triller med jevne mellomrom hele døgnet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Eller, jeg forstår at den emosjonelle berg- og dalbanen handler om at jeg blir utrygg når jeg ikke har oversikt og kontroll over situasjonen for øyeblikket, men det ville vært mer logisk om jeg hadde en indre uro eller var rastløs.

I disse dager forbinder jeg tårer utelukkende med å være lei seg, så da kan jeg vel konkludere med at den voksne jeg ikke er så mye fremme. Det er vel gjerne barne- eller ungdomsdeler som tenker så svart-hvitt. (Les mer om delpersoner her eller i min primitive ordliste.)

Jeg kommer meg ikke ut på tur. Det er viktig å være i bevegelse, for det gir meg mindre smerter i kroppen, OG det gjør meg litt lysere til sinns. Å ikke mestre det å ta på seg sko og jakke og åpne ytterdøren, det går ut over selvfølelsen. Jeg har ikke så innholdsrike dager til vanlig, så spaserturer pleier å være et høydepunkt for meg. Det er mange vakre sanseinntrykk ute i naturen, og det plager meg at jeg går glipp av dem.

Og på toppen av alt så slurver jeg med medisinene. Jeg har alarm på mobilen som sier fra når det er tid for påfyll, men jeg slumrer og slumrer helt til jeg blir så rasende av alt «maset» at jeg slår alarmen av. Da husker jeg i hvert fall ikke å ta dem. Om jeg kun får i meg halve døgndosen, så bidrar jo det også til at ting går dårligere.

Hvis ikke jeg klarer å stable meg litt på bena de neste seks-syv dagene, så blir det ikke besøk av barnet neste helg. Det er helt klart. Tanken gir meg blandede følelser. Vi ses så sjelden, så jeg vil nødig gi slipp på de dagene. Samtidig så er det viktig å ta vare på meg selv når ting er som de er, ellers blir det mye verre og da tar det enda lenger tid før vi sees. Dette livet suger.

Jeg har mest lyst til å legge meg ned på gulvet og hyle «URETTFERDIIIIIG!» nå. Som om dét skulle løse alle problemene. 🙄

På egne ben, for en stund

Rett før barnet mitt skulle komme på fredag, fikk jeg en telefon om at psykologen min blir borte på ubestemt tid. Timingen kunne ikke vært verre, på en måte. Jeg vet ikke hva som har skjedd ennå, men jeg vet hun tar kontakt så fort hun kan.

«Ubestemt tid» kan være to uker, men det kan og være to år. Uvisshet og meg er litt som bensin og åpen flamme. Det ender ikke godt. Jeg trenger å vite.

Om hun for eksempel sier at vi ikke sees på åtte måneder, så blir det vanskelig å håndtere. Samtidig er det enklere å forholde seg til en så lang og konkret pause, enn å ikke få vite noen ting før jeg plutselig får en ny time på sms om tre uker.

Det blir omtrent det samme når hun må utsette en time. Det er mye vanskeligere for meg enn de fem forutsigbare ukene jeg er «alene» hver sommer. Jeg er litt rar sånn.

Og så er jeg litt spent på hvordan dette slår ut på bloggen fremover. Om det å være uten samtalepartneren min gir meg et stort behov for å skrive, eller om det motsatte skjer. Jeg er i alle fall takknemlig for at dette ikke skjedde rett før jul eller påske…

Natta, hjertet mitt

Barnet mitt er alltid så forventningsfull når jeg kommer inn på rommet for å si god natt. Det er som om vi ikke så hverandre på badet fem minutter tidligere. Vi ser begge frem til samtalen, til å lese eller bli lest for, le og legge planer for neste dag.

Det spiller ingen rolle hvor mye vi har skravlet gjennom dagen. Når kvelden kommer har alltid barnet så mye på hjertet. Det har heller ingenting å si om vi var uvenner en time tidligere; når det er sovetid er vi alltid bestevenner. Det er en av de fineste stundene mellom oss. Hjertelig, åpent, nært og tillitsfullt.

Samtidig føles det sårt. Vi setter aldri ordentlig ord på savnet. Elefanten i rommet. Jeg vet ikke om jeg ville klart å snakke om hvor stort savnet er, uten å bryte helt sammen. Men jeg lyver for meg selv og tenker at jeg unngår temaet for å beskytte barnet mitt.

Når jeg har en god periode får vi fire slike kveldsstunder sammen i løpet av en måned. Det føles så forsvinnende lite, men samtidig betyr det absolutt alt.

Bare fem dager igjen. ❤

Et «nærmeste pårørende»-dilemma

Når man logger inn på helsenorge.no, kan man følge med på egenandeler, bytte fastlege, få oversikt over vaksiner, timeavtaler, e-resepter og mye mer. Man finner også en oppføring med hvem som er ens nærmeste pårørende, for eksempel ektefelle og eventuelle barn.

Hos meg står foreldrene mine som nærmeste pårørende. Dere vet, de som er årsaken til at jeg har en dissosiativ lidelse, de som stod bak det meste jeg har opplevd av vold og overgrep, og de to jeg ikke vil ha i livet mitt. Og likevel, de er de første som får beskjed om jeg dør eller havner i en alvorlig ulykke. Jeg får dem ikke fjernet fra oversikten.

Jeg kan legge inn en beskjed i kjernejournalen om at de IKKE må kontaktes, uansett hva som skjer. (Har allerede gjort det.) Jeg kan legge til andre som skal kontaktes i stedet for dem. (Har gjort det óg.) Men det er ingen garanti for at det ønsket blir fulgt. Og det gjelder uansett bare helsevesenet, for politiet forholder seg jo ikke til helseopplysninger.

 

stuck
Grrr, de er over alt! Foto: pxhere.com

 

Apropos. Hva med en «kjernejournal» for politiet? Det høres kanskje ut som en spøk, men jeg mener det i fullt alvor. Et notat hvor man frivillig kan opplyse om ting som er viktig for politiet å vite om de må forholde seg til noen som ikke er A4. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne legge inn en smørbrødliste med krav om særbehandling, men hva med å åpne for at fastlegen eller psykologen kan komme med en kort uttalelse i alvorlige tilfeller? #julegavetips2018

I et tenkt scenario hvor jeg har et flashback utendørs og naboene opplever det som så skremmende at politiet blir tilkalt, da ville det uten tvil vært nyttig for politiet å vite hvilken diagnose jeg har. De kunne møtt meg på en langt bedre måte om de visste at jeg ofte får flashbacks, at jeg får panikk av å bli holdt fast, og at morske ansiktsuttrykk og høye stemmer gjør meg livredd.

Om de da kunne virkelighetsorientert meg, – fortalt på en rolig måte at det jeg stod i var noe som har skjedd, men som er over nå, og minnet meg på at jeg var trygg, – så ville det møtet blitt mindre krevende for både meg og dem. For selv om det er en barnedel som møter dem, vil jeg være i stand til å ta i mot instruksjoner. Men det kan de jo ikke vite om de ikke kjenner til personen som gråter hysterisk og virker livredd for noe som ikke er der. 😳

Tilbake til kjernejournalen; jeg føler meg så maktesløs. Jeg får liksom ikke slippe unna dem noe sted. Og jeg er langt fra den eneste som er fanget i pårørende-klisteret via informasjonen til Folkeregisteret. Hva med dem som bor på sperret adresse? Dem som endrer navn? Vil foreldre, ektefelle og andre man skjuler seg for likevel kunne finne ut av dette? Og i så fall hvorfor?

Det ga meg en diiiger klump i magen den dagen jeg oppdaget navnene deres i den oversikten, og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg blir minnet på det. 😦

Fra den ene til den andre

De siste par ukene har vært slitsomme, og ikke bare på grunn av påsken. Jeg har switchet mye mellom de ulike delene. Det føles som om jeg ikke rekker å fullføre en tankerekke før en ny del overtar «førersetet», hvilket gjør alle delene veldig frustrerte. Til sammen utgjør det svært mye frustrasjon! Jeg kjenner det mest som en indre uro. Litt som å klø innvendig, helt uten sjanse til å nå riktig sted.

Tidligere har det som oftest vært sånn at når barnedelen tok over, så gikk den voksne jeg helt i dvale. Jeg fikk stort sett ikke med meg hva som skjedde. Nå, derimot, observerer den voksne jeg nesten alt fra litt avstand. Nært nok til å se og høre det meste av hva som skjer, men for langt unna til å gripe inn.

At barnedelen for eksempel spiller Matchington (et tåpelig mobilspill) i tre timer, er ubeskrivelig kjedelig, irriterende og lite givende for den voksne. Og når den voksne lytter til fire episoder på rappen fra podkasten The Guardian’s Audio Long Read mens jeg stryker klær og vasker badet, holder barnedelen på å forgå av kjedsomhet.

Alt jeg gjør blir på en måte galt, det er umulig å gjøre hele meg fornøyd. Men jeg er jo ikke hel, jeg er fragmentert. Det er ekstra tydelig nå om dagen. Det hadde vært enklere om de delene som ikke var i kontroll kunne dissosiere eller «sove», for da kunne jeg konsentrert meg om å blidgjøre én del om gangen, uten at de andre ble misfornøyde.

Det har vært situasjoner nylig hvor den voksne jeg har vært nærmest hysterisk over hva barnedelen har klart å lire av seg. Om de som lyttet til det hadde sett at det var et barn som snakket, så ville det vært helt naturlig, men de så jo på en voksen kvinne. Jeg er så redd for hva vilt fremmede måtte tenke om meg at jeg er lettere andpusten når den voksne jeg er tilbake igjen.

 

dogs beach
Dette illustrerer delene mine som kjemper om å få viljen sin. Sukk. Foto: pxhere.com

 

Det er så absurd det hele. Og forvirrende. Jeg vet ikke helt om jeg selv fullt ut forstår hva jeg mener med det jeg skrev i de første avsnittene, så jeg kan bare forestille meg hvor forvirrende og rart det må være for alle andre. Det er lov til å le av det, jeg blir ikke fornærmet. Men jeg klarer ikke gjøre det selv riktig ennå, det må nok komme litt mer på avstand.

Jeg vet heller ikke om dette er en konsekvens av at jeg begynner å forstå mer av hva som skjer, og få mer oversikt, eller om det ville skjedd uansett. I så fall er det flaks jeg fikk diagnosen da jeg gjorde, for jeg ville blitt skremt herfra til evigheten om dette skjedde uten at jeg hadde hørt om dissosiativ lidelse.

Det er litt skremmende nå også, men det hjelper tross alt å forstå hva som skjer, og ikke minst hvorfor det skjer. Spørsmålene jeg har notert ned og skal stille psykologen neste uke er preget av hvordan den siste tiden har vært:

«Hva skjer om barnedelen tar helt over, og den voksne blir borte for godt?

Hva kan jeg gjøre for å tvinge den voksne tilbake i førersetet når jeg blir redd for hva de andre delene skal finne på?»

Jeg liker ikke helligdager

«Stakkars deg som ikke feirer», har jeg hørt flere ganger i forbindelse med jul og påske. Og jeg forstår hvorfor vanlige mennesker synes synd på sånne som meg. For dem så betyr disse dagene å være sammen med familien og gjøre hyggelige ting, slik de alltid har gjort. Med et sånt perspektiv er det ikke rart det oppleves stusselig å skulle være helt alene.

Men for meg så har helligdager alltid vært ensbetydende med mer vold, mer overgrep, mer frykt. At foreldrene mine hadde fri fra jobb ville si at de fikk mer tid og energi å bruke på oss. Og ikke på en god måte. Alle disse dagene vanlige folk elsker, forbinder kroppen min med fare. Den er mer anspent enn vanlig, selv om jeg vet jeg kan være alene hjemme bak en låst dør.

Resultatet er at jeg har flere flashbacks enn på ordinære hverdager, fordi høytiden i seg selv er en eneste lang trigger. Det er grunnen til at jeg ikke liker alt av hellig- og merkedager. Også fellesferie, fars-/morsdag og fødselsdagene til foreldrene mine, ja selv helt vanlige helger er utfordrende å håndtere. Jeg er så utslitt når hverdagen kommer, at det er vanskelig å beskrive.

 

easter bunny
Vi er flere som er utslitt etter påsken. Foto: pxhere.com

 

Innebærer det stengte butikker og/eller fri fra jobb og skole, så liker jeg det ikke. Når det er sagt, det gjør meg ingenting at andre er glade. Jeg kan gjerne høre på om noen forteller om planene for ferien og oppriktig glede meg på deres vegne, men innerst inne er jeg veldig lettet for at jeg slipper å gjøre som dem. At jeg ikke har en stor familie å opprettholde fasaden overfor.

For mange må det visst være skitur med appelsin og kvikklunsj, samt påskelam og brettspill på hytta for å være verdt noe. Det er «synd på» oss som ikke opplever det. Hvorfor? Det er da ikke verre for meg enn ca 7,5 milliarder andre som ikke feirer påsken på tradisjonelt norsk vis? 😛

Jeg har ikke hatt det like fælt hele uken. Innimellom alle flashbacks har det vært noen fine turer ut i solen, med og uten kaffe. Og jeg så en film den ene dagen. Nå som 2. påskedag snart er over, kjenner jeg at kroppen begynner å slappe litt av igjen. Så da blir det litt enklere å være meg, frem til neste «rød dag» i kalenderen.

Der andre sukker tungt og tenker på arbeidsuken som venter, har jeg sommerfugler i magen fordi hverdagen og rutinene er tilbake igjen. Jeg ser frem til neste time hos psykologen, post i postkassen, lange bilkøer morgen og ettermiddag, og at folk ikke lenger har tid til å slå av en prat når jeg er ute og går tur. 😳

 

Og om noen nå skulle være bekymret for barnet mitt, kan jeg berolige dere med at barnet har det helt topp sammen med faren sin når det er høytider og helligdager. Barnefar er nemlig akkurat som dere andre. 😉