Når det er mamma som slår

Når jeg har fortalt helsepersonell at jeg vokste opp i et hjem med mye vold, har jeg blitt møtt med forståelse og omsorg. Når jeg har utdypet for de samme menneskene at det var moren min som var den verste, både når det gjaldt fysisk, psykisk og seksualisert vold, blir de brått litt mer nølende.

Det samme har gjentatt seg i gruppeterapi. Alle er ubetinget forståelsesfulle helt til de innser at jeg snakker om en mamma. Da blir de litt mer reserverte. Jeg mener ikke at de har forsvart handlingene, men de er mer tilbøyelige til å finne mulige forklaringer og alternative scenarier. Kanskje jeg husker feil, er det mulig jeg blander dem? Kanskje det var pappa likevel? Var mamma mye alene med ansvaret? Hadde hun fødselsdepresjon?

Sånn sett var det en befrielse å møte psykologen min. Hun har aldri kommet med bortforklaringer eller «formildende omstendigheter». Den dama har alltid vært klar og tydelig på følgende: Noen mødre er rett og slett farlige for barna sine. Og det er aldri barnas feil.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det er så mye vanskeligere å tro at en mor kan være direkte ondskapsfull og manipulerende, og gå inn for å påføre barnet sitt skader. Jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan folk med omsorgsfulle mødre tenker. Kanskje har det noe med det sterke båndet som er skal være mellom en mor og et spedbarn, fra svangerskapet av? En illusjon om at ingenting er større enn det? Jeg vet ikke.

Jeg følte selv på kroppen hvor sterkt det båndet var med mitt eget barn, hvordan instinktet tok fullstendig overhånd, og at jeg gjorde så mye «riktig» helt impulsivt, uten å tenke over hva jeg gjorde eller hvorfor jeg gjorde det. Akkurat den opplevelsen med å kjenne på hvordan alt var forhåndsprogrammert i meg, selv om jeg ikke hadde høstet erfaringer fra gode opplevelser i egen barndom, forverret og forsterket det synet jeg hadde på min egen mor. Det ble mer uforståelig.

Det måtte jo bety at hun med overlegg strittet i mot det sterke instinktet til å beskytte oss, trøste, og ta vare på oss? Eller hadde hun ikke instinkt? Det vil jeg aldri få svar på. Jeg var helt utrøstelig da jeg tenkte på hvor intenst hun måtte ha hatet oss for å klare å gjøre det hun gjorde – mot så bitte små, forsvarsløse barn!

NB! Under dette bildet følger beskrivelser av vold mot barn. Teksten med triggende innhold er samlet mellom to bilder. Om du selv har opplevd ulike former for vold, eller av andre årsaker ikke ønsker å lese det, kan du enkelt hoppe over beskrivelsene ved å scrolle ned til bildet av valpen. 

 

 

(Jeg skriver meg under her, men mye av dette gjaldt også søsknene mine. De hadde også noen opplevelser som jeg kun var vitne til, men aldri opplevde selv. Jeg kommer ikke til å skrive om det, for det er ikke min historie.

Jeg kommer heller ikke til å beskrive noe særlig av den seksualiserte volden, for jeg ønsker ikke at det jeg skriver skal fungere som «runkemateriale» for spesielt interesserte. Og jeg utelater dermed å skrive detaljer om hva pappa gjorde, siden det fra hans side var mest seksuelt, og omtrent ingenting psykisk.)

 

Mamma kunne dytte meg ned en trapp hjemme, bare fordi vi gikk forbi hverandre på toppen av en. Hun kunne tvinge i meg mat til jeg kastet opp, nekte meg å spise noe som helst i flere dager, eller servere bedervet mat.

Hun bandt meg ofte fast, og noen ganger løftet hun meg helt inntil peisen og holdt meg der til huden ble rødflammet og vablete. Hun kunne sette seg på meg, med og uten klær, slik at jeg ikke fikk puste. Hun lugget, kløp, beit og klorte. Hun kastet ting etter meg, rispet meg opp med kniv eller stakk meg gjentatte ganger med nål. Også i underlivet.

Hun slo meg noen ganger så hardt i hodet at alt gikk rundt for meg; jeg hørte ikke en lyd selv om jeg så at hun brølte noe. Hun tok kvelertak på meg og spyttet i munnen min når jeg gispet etter luft. Hun truet med å sette fyr på huset mens vi sov, og kunne dra meg ut av sengen midt på natten bare for å fortelle at hun stod fritt til å ta livet av meg om hun ville.

Hun manipulerte oss barna med «gråt». Jeg skriver det i hermetegn, for det kom aldri tårer selv om alt annet virket ekte. Hun fortalte ofte at vi var dumme, stygge og ekle. Hun vasket hendene demonstrativt etter å ha tatt på oss, for å underbygge det siste.

Jeg fikk ofte høre at jeg var mislykket, at jeg aldri ville bli noe når jeg ble voksen, at jeg kom til å være alene for alltid, at ingen ville bli glad i meg. Jeg kan ikke huske at hun noen gang sa hun var glad i noen av oss, selv ikke om det var vitner til stede. Jeg satt aldri på fanget hennes, hun trøstet ikke eller «blåste på» om jeg slo meg, og hun holdt meg aldri i hånden om vi var ute i store folkemengder. Hun tvang oss til å se på filmer av voksne som misbrukte og voldtok barn.

Hun snakket meg ned overfor andre voksne. Jeg skal ikke analysere det for mye, men jeg følte den gangen at hun gjorde det som en slags forklaring på hvorfor hun måtte være streng og stramme opp ungene. For det hendte at noen fikk med seg hvordan hun holdt fast i oss og stirret på oss når hun irettesatte oss offentlig.

Hun ba meg gjentatte ganger om å gå og ta livet av meg. Når folk vi kjente døde, sukket hun og sa «Jeg skulle ønske det var deg» og «Hadde jeg sluppet unna med det, skulle jeg drept deg selv». Og hun beskrev hvordan hun ville gjort det.

Det verste av alt var nok den latente volden, altså det at vi hele tiden gikk rundt og var redde for det neste angrepet. Det er en veldig søkt sammenligning, men det blir som en slags krigssone hvor «bombeangrepene» kommer fra en person man er fullstendig avhengig av. Fra den som skal være den trygge. 

 

 

Det fokuseres så ofte på voldelige fedre, og ikke bare i media. Dette med voldelige mødre er veldig tabu, og det virker som om folk har vanskelig for å ta inn over seg at det faktisk skjer. De mødrene kan fremstå som rene superkvinner offentlig, de kan ha alt på stell utad, men hjemme med barna blir de forvandlet til ondskapsfulle vesener.

Om du har opplevd (eller utøver) vold i hjemmet, om du ønsker å lære mer om hvordan vold defineres eller hvordan man kan få hjelp, anbefaler jeg deg å lese mer på sidene til Alternativ til vold. Øverst til høyre (hos ATV) får du hjelp til å slette sporene av at du har vært innom siden deres, om du trenger det.

Hos barn som lever under slike forhold er stressnivået konstant skyhøyt, og det fører til endringer i hjernen. Dette kan gi utviklingstraumer, men også smertelidelser. (Jeg skriver litt om hvordan jeg opplever endringene i hjernen mot slutten av dette innlegget om mammarollen.)

Jeg har ett søsken som benektet å ha opplevd noe som helst av dette da jeg konfronterte vedkommende med hvorfor jeg kom til å kutte kontakten med familien. Det var veldig sårende, og jeg opplevde det som om h*n tok side med foreldrene våre. Jeg forstår at benektelse er en forsvarsmekanisme på lik linje med dissosiasjon, men det ødela noe mellom oss.

Det andre søskenet mitt ble sint da jeg brakte det på bane, og nektet å snakke mer med meg. En gjensidig brutt kontakt. Jeg lurer fortsatt på om jeg er den eneste som fikk en dissosiativ lidelse, og eventuelt hvorfor. Vi opplevde jo mye av det samme. Og så lurer jeg på om de husker og har tatt innover seg hva som skjedde. Har de fått hjelp? Har de kontakt med foreldrene våre? Jeg vet ikke, og jeg kan ikke spørre. Å slippe dem inn i livet mitt nå, ville vært alt for vondt.

---

 

Jeg vil avslutningsvis (igjen) oppfordre til å melde fra til barnevernet om du er bekymret for et barn, om du har en følelse av at noe ikke stemmer, eller om du bare hører rykter. Ofte er rykter bare den berømte fjæra som ble til fem høns, men ikke alltid! La barnevernet ta seg av undersøkelsene, ikke konkluder på egenhånd. 🙂

Det går også an å drøfte ting anonymt med dem, uten å nevne hvilken familie det gjelder, eller hvor familien bor. Be om råd, fortell at du er usikker på hva som er riktig å gjøre.

Dersom barnevernet etter undersøkelser feilaktig henlegger saken, vil likevel barna det gjelder vite at det er noen der ute som ser dem og bryr seg. De er ikke alene. Akkurat dét ville betydd alt for meg, om noen hadde tatt seg bryet med å varsle da jeg var liten.

Det hjelper ikke å like en side på Facebook for å vise at man tar barnas parti og er motstander av vold i hjemmet, man må aktivt gjøre noe for å redde barn som lever under slike forhold. Handling, ikke ord.

Det som betyr noe er at du faktisk tar den telefonen, eller skriver den mailen, og gjør barnevernet obs på situasjonen. Kanskje er det nettopp DU som blir den avgjørende personen for at barna får oppleve trygghet, og dermed gis en mulighet til et godt liv.