Tanker som kommer når man får en alvorlig psykiatrisk diagnose

Hvilke tanker gjør man seg når man får en alvorlig, psykiatrisk diagnose? Hvordan føler man seg? Det kan være mange mulige svar på dette, men slik var det for meg da psykologen forklarte dissosiativ lidelse:

• «Men, jeg er jo omtrent normal?» Alt er relativt, og det er ting ved meg som jeg visste ikke var likt for alle andre, men i det store og hele følte jeg at jeg fremstod som «normal». Jeg hadde tydeligvis en forestilling om at folk med alvorlige diagnoser skiller seg markant ut på alle mulige måter, nærmest med enhjørninghorn og et blinkende lysskilt over hodet.
• «Nå mister jeg barnet mitt.» En så alvorlig diagnose kunne umulig være forenelig med god omsorgsevne? Jeg så for meg at barnefar ville ta saken for retten, og vinne før dommeren hadde rukket å sette seg. Jeg innbilte meg åpenbart at omsorgsevnen ikke forduftet før jeg ble gjort oppmerksom på diagnosen. Logisk brist der, altså.
• «Hun kommer til å sperre meg inne på psykiatrisk avdeling.» Igjen, jeg var fordomsfull og uvitende. Dessuten blir ikke «sånne som meg» noe friskere av å være innlagt, vi har mer behov for omsorg og forståelse, – noe som er fullt mulig å få som poliklinisk pasient dersom man er heldig og møter fagfolk som har kjennskap til hva en dissosiativ lidelse går ut på. Å være i kjente omgivelser (les: hjemme) kan også ha en beroligende effekt, og være med på å stabilisere dagene.
• «Ingen kommer til å tro på noe jeg sier, noensinne.» Som om en dissosiativ lidelse skulle vært ensbetydende med å være lystløgner. Det er det ikke. Dette har nok også med fordommer å gjøre, ting jeg har lest og hørt i mediene om troverdighet hos vitner og offer. Psykiatrisk diagnose er aldri en fordel i slike situasjoner, og det å ikke bli trodd er et sårt punkt for meg.
• Jeg følte meg på en måte «avslørt». Antageligvis var det en av delene som fikk litt panikk fordi psykologen hadde klart å se bak fasaden. Hele det skjøre korthuset mitt kollapset, og forandringer er skumle.
• Jeg ble glad. I flere år hadde jeg følt at jeg ikke var helt som «alle andre», og jeg hadde følt meg veldig dum som ikke forstod verden og samfunnet intuitivt, slik som de tilsynelatende gjorde. Nå følte jeg at det var en grunn til dette, jeg fikk en forklaring og ting ga mening. Det minnet om å føle mestring, en følelse som stort sett er fraværende i livet mitt.
• Jeg følte meg akutt ensom. Hvorfor måtte jeg få en så «sær» og sjelden diagnose? Kunne jeg ikke heller feile noe «vanlig», noe jeg slipper å forklare for folk? Jeg hadde aldri hørt om diagnosen tidligere, og visste dermed heller ikke om noen som hadde den. Hvordan googler man seg frem til nyttig informasjon når det som står stort sett er kort og konsist, nærmest som en bisetning? Det fantes noen blogger, men jeg kjente meg ikke helt igjen i det lille jeg leste.
• Jeg fikk angst. Det var nok følelsen av tap av kontroll som fyrte opp under angsten, kanskje i kombinasjon med uvissheten over hva som kom til å skje fremover. Det knytet seg helt i brystet, pusten var veldig overfladisk og det gikk litt rundt for meg. Godt at det skjedde mens jeg var sammen med psykologen, for da kunne hun hjelpe meg ut av det.
• «Akkurat sånn er det!» Jo mer psykologen forklarte, jo oftere dukket denne tanken opp. Jeg følte meg sett, som om hun forstod meg, selv om hun hadde «avslørt» fasaden jeg hadde bygget opp.
• «Nei, dette må være feil.» Fornektelse og uvirkelighetsfølelse er gjengangere i slike situasjoner, og ikke bare i psykiatrien. Det var et eneste stort kaos med motstridende tanker og følelser.
• Jeg kjente på en sorg. En alvorlig diagnose spenner ben på håpet om muligheten for en quick fix. Selv om det ikke er livstruende slik det kan være i somatikken, går verden på en måte i knas. Plutselig gikk det opp for meg at dette ikke er noe jeg kommer til å bli frisk av, det handler kun om å finne måter å mestre hverdagene på. Gjøre det beste ut av det.

Hvordan man takler en slik diagnose er selvfølgelig individuelt. Noen synker litt sammen og føler seg maktesløse, og andre er mer målrettet og kampklare, og leter seg frem til måter å håndtere dette på. Og det kan veksle. Jeg ble veldig motløs i starten, alt virket så meningsløst når det dreide seg om en diagnose som skal følge meg hele livet.

Etter hvert som psykologen har fortalt og forklart mer detaljert, og pekt på det lille jeg har fått til så langt i livet – mot alle odds, så har jeg fått øynene opp for at det er mulig å få en bedre hverdag. Det kommer aldri til å bli det livet jeg drømte om, men det vil garantert være bedre enn det er her og nå.

Motløsheten og optimismen kommer litt i rykk og napp. Noen dager lurer jeg på hva som er vitsen med å prøve, for jeg kommer aldri til å få et godt liv. Da blir jo spørsmålet «Hva er et godt liv»? Og det vet jeg ikke om jeg har noe svar på. Et godt liv knyttes gjerne til utdannelse, jobb, familie, barn, venner, reiser, mål som nås, og for noen; å bli beundret av andre.

Akkurat her og nå er det ingenting som føles godt i livet mitt, med unntak av at barnet har det etter forholdene bra. Og kanskje er det der jeg må starte. Legge listen lavt nok til at jeg kan gå over den uten å løfte bena. Jeg drømmer om å ha færre flashbacks, men selv det er en utopi for øyeblikket.

Det er ikke meningen å sutre, men jeg velger å skrive det likevel. Håpet er å kunne lese innlegget om et år eller to, og se at jeg har kommet et godt stykke siden mars 2018. Det vil være veldig motiverende for å fortsette terapien når jeg på et senere tidspunkt føler «alt» har stått på stedet hvil hele veien. 🙂

Små, selvfølgelige ting som kan hjelpe i (starten av) terapiforløpet:

• Skriv ned alle timeavtaler. Noen er heldige og får et fast tidspunkt hver uke, men selv de timene går an å glemme om man dissosierer mye og dagene går i ett.
• Spør om det er mulig å sette opp avtaler for et kvartal om gangen. Forutsigbarhet er gull verdt. Selvfølgelig kan det skje uforutsette ting, og det er ikke til å unngå at timer må flyttes litt på i blant, men det er likevel godt å ha noe å forholde seg til.
• Skriv ned spørsmål etter hvert som de dukker opp, og ta dem med når du skal møte legen eller psykologen. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste til lunsj i dag, så jeg må være kjapp til å få ting ned på papir om jeg skal kunne få svar på det jeg lurer på.
• Noter og sorter informasjonen du får underveis. Det gir en følelse av kontroll å lese gjennom ting man har hørt før, og det kan være godt å bli minnet på ting man har glemt. Jeg pleier å skumlese notatene når psykologen har ferie, for å få et «ekko» av stemmen hennes inni hodet om det går lenge mellom hver time. Beroligende. 😉
• Informer familie og venner, om du er komfortabel med det. Jeg vet at ikke alle klarer å være forståelsesfulle, så se an folk. Fordelen med å informere de riktige menneskene, er at det blir enklere for dem å backe deg opp når de forstår litt mer av hva du sliter med.
• Tenk nøye gjennom hvem du deler hva med, og hvor åpen du er. Bruker du sosiale medier til å dele alt, kommer du til å angre. Særlig om du opplever bedring på sikt, kan det oppleves skadelig å ha den gamle informasjonen fritt tilgjengelig. Ønsker du å informere noen få kan du heller skrive en mail, eller opprette en privat dagbok på nett hvor du selv bestemmer hvem som skal få tilgang. Eller gjør som meg, og skriv helt anonymt.
• Skaff oversikt over mulighet for praktisk støtte. Har du noen som kan kjøre deg til butikken en gang i uken, hente deg hos psykologen om det har vært en tøff time, ta inn posten for deg i dårlige perioder, m.m.?
• Om økonomien din er på ville veier, om du ikke klarer å betale regninger i tide, og konvolutter og innkommende telefonsamtaler skremmer vannet av deg; ikke nøl med å søke om hjelpeverge. Å få kontroll på økonomien er enda en ting som gjør hverdagen mer stabil, og jeg anbefaler det på det varmeste. Hjelpevergen skal få et eget innlegg om ikke så lenge, så jeg utdyper ikke mer nå. 🙂

Til slutt vil jeg understreke viktigheten av å huske å informere barna.

Det spiller ingen rolle om du «bare» er deprimert, om du har en alvorlig psykisk lidelse, eller om det er somatisk. Barn blir redde dersom de ikke informeres om hva som skjer, når de merker at det «er noe». Får de ikke informasjon, bruker de fantasien for å skape en plausibel forklaring.

Det ender som oftest opp med at de konkluderer med at det må være deres egen feil, og det er ingen god følelse! Når du har informert barna er det mulig å skape struktur og forutsigbarhet i hverdagen, og berolige dem. Det er viktig at barn har en trygg hverdag, så jeg anbefaler også å informere andre voksne som omgås dem til daglig, som barnehage, skole, fritidsaktiviteter og familie.

Psykologen kan være behjelpelig med å informere både barn og barnehage eller skole, om det blir vanskelig for deg.