Trygghet vs nærhet

For meg står behovet for trygghet veldig sterkt. Det har farget alle valgene jeg har tatt om hvem jeg skal være i et forhold med. Der andre gikk etter den de syntes så finest ut, har jeg utelukkende vært tiltrukket av hvem som utstråler trygghet. Trygghet kan defineres på flere måter, men én ting mine ekser har hatt til felles er (nokså) sterke armer. Det å bli holdt rundt har på mange måter vært det ultimate når det gjaldt å føle seg beskyttet og passet på.

Jeg har ikke klart meg på egne ben. Det ene forholdet har avløst det andre. At jeg bare var singel i to uker mellom kjærestene vil nok oppfattes som at jeg enten ikke brydde meg nok om eksen, eller at jeg forsøkte å gjøre ham sjalu. Begge deler er feil. Jeg har vært oppriktig glad i alle kjærestene mine, og de har behandlet meg bra. (Og da mener jeg ikke som i «sammenliknet med hvordan foreldrene mine behandlet meg», men rent objektivt sett. De var bra gutter/menn.)

Å være i forhold med noen som passet på meg var noe jeg fikk utbytte av. Å få dekket det utømmelige behovet for trygghet var med på å opprettholde illusjonen om at jeg var en «normal» person. Jeg kunne på en måte forsvinne i mengden, for jeg fungerte tilsynelatende normalt når noen tok seg av trinn to i Maslow’s behovspyramide.

 

hiking
Jeg vandrer alene nå, og er fornøyd med det. Foto: pxhere.com

 

Der jeg selv kom til kort, var det alltid en kjæreste som ordnet opp. Man kan kanskje si at de reddet meg? Uten disse forholdene ville jeg nok endt opp i psykiatrien for lenge siden, men uten selvinnsikten som kom snikende med alderen. Jeg tror ikke det ville blitt en ok opplevelse å skulle «behandles» i den perioden hvor jeg ikke selv følte det var behov for det. 😉

Jeg har vært alene siden bruddet med barnefar. Å plutselig stå på egne ben gjorde at alt kollapset. Alle aspekter ved livet mitt var brått i en nedadgående spiral. Jeg føler på mange måter at alt fortsatt spinner nedover i et rasende tempo, det ser ikke ut til å være en ende. Som et togkrasj, det går så alt for fort, det er ikke mulig å stanse det.

Slik føles det fra mitt ståsted. Det kan være psykologen min har et annet synspunkt. Hun har som oftest det. Som sagt, alt kollapset. Jeg fikk ikke til noe. De enkleste gjøremål er som gigantiske broprosjekter, – alle ingeniørene har dratt sin vei, og jeg har verken kunnskapen eller styrken til å få landet dette. Det er følelsen jeg sitter igjen med, selv om «prosjektet» mitt er noe så banalt som å lete frem påskepynten eller å måtte rekke innom hele to butikker på samme dag. #tidsklemma

(Dét var ironi. Jeg har aldri vært i jobb, tidsklemma er for meg litt i samme gate som jobbintervju, lønnsøkning og streik. Har hørt om det, vet hva det er, forstår konseptet, men jeg har aldri følt det på kroppen.)

Apropos togkrasj, jeg har følt at bekjente har prøvd å opprettholde kontakt med meg for å få et innblikk i hvor ille dette kan bli. Det har vært kanskje én eller to personer som har vist litt forståelse og stilt spørsmål, som jeg der og da har oppfattet som forsøk på å forstå mer, eller kanskje å hjelpe. I neste øyeblikk har informasjonen blitt delt med andre som har stilt spørsmålene på andre måter, men ikke fått svar. Jeg har ikke følt meg trygg nok på dem til å dele, hvilket gjør det ekstra sårt at den eller de jeg stolte litt på, brukte det jeg fortalte som underholdning blant venner.

Det er helt greit at noen mener det ser tragisk ut fra utsiden, det forstår jeg godt! Jeg har tatt dumme valg, og jeg oppfører meg ikke A4. Men, det føltes ikke bra å oppleve at noen gikk bak ryggen min på den måten. Med bloggen har jeg i det minste kontroll på hva «alle» får vite, og viktigst av alt; ingen vet at det er meg. Folk må gjerne underholdes så lenge jeg får være anonym.

 

walking log
Foto: pxhere.com

 

Jeg mistet tråden, som vanlig. 😛

For en stund siden var det noen som spurte i en kommentar om jeg kan være i et forhold. Det korte svaret er ja, men som jeg fortalte vedkommende så er det vanskelig for meg akkurat nå. Grunnen er at jeg har store problemer med nærhet, og at et sexliv er helt utelukket. (Ref. triggere.) Samtidig har jeg mer enn nok med meg selv per i dag, og jeg tror ikke jeg har noe å gi noen i denne fasen av livet. Man må være litt navlebeskuende når man skal jobbe seg gjennom slike ting.

Det hadde kanskje fungert om jeg allerede var i et forhold, at dette kunne telle som «de onde dagene», men det er en veldig dårlig ide å starte et forhold med å ta og ta. Å føle at noen passer på meg er et savn, men selve tosomheten er det ikke. Jeg antar at det er fordi det er barnedelen som har hatt mye av kontrollen i det siste.

Som jeg skrev i starten så har jeg vært veldig glad i kjærestene mine, men jeg har faktisk bare vært forelsket én gang. Behovet for å føle en form for trygghet har vært så intenst at forelskelse aldri har vært et kriterium. Det er kanskje dårlig gjort overfor eksene mine, jeg vet ikke.

«Prisen å betale» for å i blant føle at noen passet på meg, var å ha sex med dem. Det var egentlig ikke noe jeg ønsket eller hadde behov for, men jeg følte det var forventet, for det er jo en viktig del av de fleste forhold. Da jeg ble gjort oppmerksom på dette med delpersoner, var dette noe av det første som slo meg. Det må ha vært en egen del som tok over når jeg hadde hatt sex med en kjæreste, for jeg husket aldri noe av det i ettertid.

Dissosiasjon er en beskyttelsesmekanisme jeg lærte meg i svært ung alder. Hjernen splitter opp sanseinntrykkene for at man i farlige situasjoner skal klare å holde ut de intense følelsene, som blant annet angst og smerte. Og selv om det å ha sex med en kjæreste for meg aldri har vært en truende opplevelse, var det jo allerede innprentet i kroppen at seksuelle handlinger = livsfare. Da klarer man ikke hindre dissosiasjonen, eller at en av delene tar over.

Jeg har drøftet dette med psykologen tidligere, hvorvidt jeg er ødelagt av de opplevelsene jeg har hatt, eller om jeg ville vært aseksuell uansett. Det er umulig å vite, men det var interessant å høre synspunktene hennes. (Husker dem ikke nå for det er en god stund siden vi snakket om det, men jeg skal skrive det ned når vi kommer inn på det igjen.)

Diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse fikk jeg først etter at forholdet til barnefar var over, så jeg vet på en måte ikke hvordan jeg fungerer i et forhold med den diagnosen. Opplevelsen av meg selv ble endret da jeg forstod hva dette gikk ut på, men jeg husker forholdene som perioder i livet hvor jeg desperat har hermet etter andre. Ikke bare for å passe inn i hans vennegjeng, men og for å fremstå normal og kunne beholde kjæresten. Eller tryggheten, da.

For å si det sånn, det er komplisert å være meg, og det er komplisert å være sammen med meg. Det er ikke for alle, akkurat.

5 kommentarer om “Trygghet vs nærhet

  1. Om du hadde startet blogg mens du var sammen med disse halvmuskuløse mennene kunne du kalt deg bicepsfrue. Hva skal man kalle deg da?

    Liker

    1. Hehe, jeg hadde nok ikke gjort det. Jeg synes ikke noe om å skulle definere seg ut i fra partneren sin, man kan skape sin egen identitet selv om man stemples av andre som «direktørfrue» eller «vaktmesterfrue».

      Tja, hva med «Hun som blogger anonymt på dieversity.net»? 😉

      Liker

  2. Hva skjer om jeg fyller ut email adresse i feltet i høyre kolonne? Får jeg spam? Er ikke å ha sex selv om man ikke vil det litt #meto?

    Liker

    1. Da får du alle nye innlegg tilsendt på mail. Ingen spam. Jeg oppdaterer ca to ganger i uken, men det kan variere litt. Du slipper å besøke bloggen med mindre du ønsker å kommentere, eller trykker på linker som fører til noen av mine andre innlegg. 🙂

      I utgangspunktet så er jo det å ha sex med noen som ikke ønsker det ikke greit. Samtidig, i disse tilfellene, så uttrykte jeg aldri overfor kjærestene mine at jeg ikke hadde behov for, eller ønske om, å ha sex med dem. Jeg vet ikke om jeg var bevisst på det selv heller, den gangen. Da er det for mye forlangt å forvente at de skulle gjette seg til det. 🙂 Jeg klandrer ingen av dem for det, og jeg har heller ikke fortalt dem om det. Det ville ikke kommet noe godt ut av at de visste sannheten, når jeg (så vidt jeg kan huske) aldri så mye som antydet et nei overfor dem. De har ikke gjort noe galt.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s