Jeg har jo fortalt at jeg har en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det kan oppstå om et lite barn ikke får dekket det grunnleggende behovet for trøst og kjærlighet, eller om barnet møtes på en ikke-konsekvent måte. Da jeg var liten fikk jeg litt varierte reaksjoner fra foreldrene mine når jeg viste følelser som sinne eller gråt. Hovedsakelig latterliggjøring eller ignorering, men det kunne også være et eksplosivt sinne. En så uforutsigbar reaksjon forvirrer barnet, og er veldig skadelig.
Som jeg skriver i den primitive ordlisten min: Det gjør at barnet i relasjoner får en spesiell form for tilnærming, hvor barnet kan nærme seg en annen person, men når relasjonen føles for nær så gjør barnet noe uventet, som å trekke seg unna personen eller for eksempel slå til vedkommende. Dette tolkes da som om barnet forsøker å unngå å bli avvist av grunner det ikke forstår, ved å gjøre noe for å bli avvist av grunner det forstår.
Jeg skrev også at dette er noe jeg fremdeles gjør i voksen alder, hvor jeg slipper folk litt innpå meg for så å kanskje bryte kontakten helt eller forvise dem til kategorien «perifere bekjente».
En ting jeg ikke innså da jeg begynte å blogge i januar, var at å skrive åpent om det jeg tenker eller føler, på en måte er som å slippe folk innpå meg. Og jeg kjente det da jeg kom hjem etter en liten «pause» på DPS og så hvor mange som har vært inne og lest forrige innlegg, at jeg får et enormt behov for å jage folk vekk, eller fjerne ethvert spor av bloggen. 😛
Jeg skal ikke gjøre det, altså. Løsningen blir å snakke med psykologen om det i uken som kommer, og finne en måte å håndtere den følelsen på. Men det var litt interessant og overraskende å oppdage at den reaksjonen kan gi utslag på denne måten også. «Hyggelig at de leste innlegget, men nå må jeg få dem bort igjen», tenkte jeg først. Men så konkluderte jeg med at så sporadisk som jeg oppdaterer, faller de fleste av lasset uansett. Det er greit. We’re cool. 😎
I mellomtiden lukker jeg øynene for statistikken, og later som jeg «taler» til et lite rom med tomme stoler. Tryggest sånn.
DIEversity 
Det var litt søtt da! Hehe!
LikerLiker
Jeg er barnslig nok til å besøke siden hver dag når du skriver sånt. Pust med magan! 😉
LikerLiker
Intressant lesing. Har akkurat startet min egen blogg og så at hele 3 stk hadde lest mitt innlegg. Vurderte å søette hele bloggen. Kanskje jeg utleverte meg selv for mye 🙈
LikerLiker
Jeg følte jeg hadde tenkt nøye igjennom hvordan jeg skulle løse dette på en god måte, og var fornøyd med å være anonym. Denne problemstillingen slo meg derimot aldri. 😛 Krysser fingrene for at vi vokser dette av oss, eller hva?
LikerLiker
Får jobbe oss igjennom det ☺😉 Jeg sitter å grubler på hvordan jeg skal få innleggene mine til å høres ut… Finner vel en løsning snart 😊
LikerLiker
Lykke til. 🙂
LikerLikt av 1 person
Hahaha!! Ta det helt med ro, de som leser bloggen DIN er snille folk som vil deg vel. Vedder de kommende ungene mine på det! Det er værre med de bloggerene som lever av drama og intriger, de lyver oxo og gjør hva som helst for klikk. Da får man de leserene man fortjener, ass! Folk går bananas og skal «TA» bloggere som holder på sånn. Lager tråder om dem på forum og greier. Ta det med ro! Du har opplevd mye drama sikkert, men du ser ikke ut som du LAGER det. Se for deg leserene dine som kattunger, vil du ikke ha mange da? ;D
LikerLiker
«Man får de leserne man fortjener.» Den skal jeg ta med meg videre.
Det er mye ansvar med dyr, men jeg skulle gjerne besøkt noen med huset fullt av kattunger eller valper. ❤ Hva lesere angår har jeg bestemt meg for å ignorere statistikken, men den fremgangsmåten lar seg ikke overføre til alt som kan være skremmende i hverdagen. 😉
LikerLiker