Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse

Dette har jeg utsatt å skrive om, for dette gjør vondt! Stoltheten får seg en knekk, fasaden slår sprekker, og min evne som omsorgsperson trekkes i tvil. Det er fryktelig sårt, og det involverer også andre mennesker. (Da innlegget var ferdigskrevet inneholdt det også noen avsporinger, men jeg lot det stå, for sånn er det å være meg.) 

Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke ville eksponere barnet mitt i bloggen, og jeg kommer heller ikke til å dele noe fra vår tid sammen, eller fortelle kjønn, alder, interesser eller annet som kan identifisere barnet mitt. Barnesitater, bilder og detaljert beskrivelse av hverdagen med barn finnes det allerede et utall mammabloggere som «tar ansvar» for å dele. Uten barnas samtykke…

At jeg ikke skriver om barnet mitt i hverdagen, betyr ikke at jeg ikke er like stolt som dem som deler ALT om barna sine. Det betyr heller ikke at jeg ikke elsker barnet mitt, eller er mer opptatt av egne behov enn barnets. Jeg er stolt herfra til månen, snakker masse om barnet til alle som vil høre, elsker barnet høyere enn alt, og setter alltid barnets beste først (når jeg er i stand til det, ref. barnedelene.)

 

silhouette family
Foto: pxhere.com

 

Jeg respekterer barnet mitt som individ, og jeg mener alle barn skal ha rett til å skape sin egen digitale identitet. (Tenk hvor rasende du ville blitt om noen du stolte på postet bilder og info om deg i sosiale medier mot din viten og vilje.) Derfor ønsker jeg ikke knytte navnet eller bilde av barnet til denne bloggen, som handler om å leve med en dissosiativ lidelse, noe barnet mitt uansett ikke har. Da var det oppklart, en gang for alle. 😉

Da jeg fikk barnet mitt var jeg ikke klar over at jeg hadde en dissosiativ lidelse. Jeg hadde aldri hørt om det, engang. Dersom jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt å beholde barnet. Det er en fæl ting å si som mor etter at barnet er født, men det er unektelig en påkjenning for barnet mitt å ha en mor som meg. Barnefar og jeg bor ikke sammen, og det er han som har hovedomsorgen.

Selv om ting tilrettelegges og barnefar gjør en knakende god jobb, gir barnet uttrykk for at det å se mamma 2-6 dager i måneden ikke er godt nok. Vi har samvær annen hver helg. Om jeg har dårlige perioder er vi kun sammen én dag, uten overnatting. Fungerer jeg litt bedre, er det standard samvær med overnatting hele helgen.

Barnefar er raus og fleksibel, og vi har en flott «sparringpartner» i vår kommunes helseteam. Med den personen drøfter vi ved behov ting som angår barnet, som for eksempel hvor mye vi skal fortelle om min situasjon når barnet når ulike alderstrinn, og hvordan vi kan hjelpe barnet slik at det ikke skal gå inn i en «foreldrerolle» overfor meg. Jeg skulle ønske jeg kunne navngi vedkommende, for jeg er ubeskrivelig takknemlig for hjelpen vi får. ❤

Det er veldig sårt å gå glipp av så mye av barnets liv, ikke være der i hverdagen og ikke kunne være en så god forelder som jeg ønsker å være. Jeg vet jeg har det i meg, jeg vet jo at jeg er en god omsorgsperson når vi først er sammen. Utfordringen er at en fragmentert versjon av en hvilken som helst omsorgsperson vil være veldig forvirrende for et barn å forholde seg til. Naturlig nok. Det er forvirrende for voksne også.

Det kunne vært mye verre for alle tre, jeg kunne for eksempel ha manglet selvinnsikt og nektet å «gi fra meg» barnet til far fordi jeg mente mine omsorgsevner var bra nok, og det kunne endt opp som en Barnevernssak. (Nei, jeg mener ikke at Barnevernet er det verste som kan skje. Langt i fra. De kan tvert i mot sette i gang mange flotte tiltak for å hjelpe barn og foreldre, ting man sjelden får høre om fordi mediene ikke slipper til folk som er fornøyde.)

Jeg prøver å være takknemlig for at jeg ikke er enda sykere, eller må forholde meg til en kranglete barnefar, men det jeg kjenner mest på er en sorg og en bitterhet. Sorgen over alt barnet mitt går glipp av, alt jeg går glipp av, alt jeg skulle ønske jeg kunne gi barnet mitt, oppleve sammen med barnet, eller lære bort i hverdagen. Tanken på hvor gjerne jeg skulle hatt hverdagene spiser meg opp innvendig. Jeg er den mammaen som ikke viser seg på foreldremøter eller avslutninger, som ikke blir kjent med barnets venner, stiller opp på dugnad eller er med i utvalg. Og når jeg tenker på dette, da kjenner jeg ikke bare på en uendelig sorg, men også veldig mye skam.

Og så var det bitterheten, da. Størst er bitterheten mot mine egne foreldre, som ikke bare ødela meg da jeg var barn, men også indirekte ødelegger for barnet mitt. Barnet som må vokse opp med en mamma som sjelden er der når det trenger henne. Barnet som kommer til å gå gjennom livet og tenke på en alderstilpasset versjon av hva mamma opplevde som barn. En grotesk form for arvesynd, det der. Fy faen.

Det er også rettet mot lærerne jeg hadde, foreldrene til medelever og venner, menneskene i menigheten vi tilhørte, trenerne mine som så både blod og blåmerker – og lurte på hvorfor jeg nektet å sitte. Jeg føler bitterhet mot skoletannlegen som dyttet meg ned i stolen og holdt meg fast da jeg fikk panikkanfall som 7-åring, – i stedet for å snakke med helsesøster eller skolelege om hvorfor noen barn er SÅ redde for å ha ting i munnen.

Og til slutt den bitterheten som retter seg mot naboene som stusset, og kanskje stilte et lite spørsmål den ene gangen, men som ristet det av seg og konkluderte med å ha sett eller hørt feil. Vi var jo så pene i klærne, så høflige, veloppdragne og blide. (Fasaden var viktigere enn alt annet.)

Folkens, vær så snill! Slutt å passe deres egne saker! Stikk nesen i ting dere føler dere ikke har noe med. Slutt å vær så redd for å tråkke noen voksnes ego på tærne, og meld fra om dere «bare har en følelse». Bufdir sier selv at en magefølelse er alt som skal til. Meld i fra til Barnevernet, så kan DE gjøre en vurdering hvorvidt dette er noen som har «sett eller hørt feil», eller om barna faktisk forsøker å rope på hjelp på kreative måter. Det heter bekymringsmelding, ikke «video- og skriftlig bevis, samt et dommer-vitne»-melding. 

Dere er kanskje redd for ubehaget dere påfører foreldrene om alt er i orden, men tenk på «ubehaget» barna lever med om ingenting er i orden. Er et forbigående, grunnløst ubehag hos voksne grunn nok til å ikke bry seg? Nei.

Ok, ranten er over, tilbake til foreldrerollen. 😉

Jeg blir veldig fort sliten når barnet mitt er hos meg, fordi jeg må ta meg veldig sammen og passe på at det alltid er den voksne jeg som er i kontroll. Det ville blitt krise om barnet plutselig ble møtt av barnedelen eller den som er så sint alltid. (Les mer om deler/delpersoner her, eller i ordlisten.)

Det er derfor jeg ikke kan ha barnet her så lenge om gangen, og at barnet ikke kan overnatte når jeg er veldig dårlig. For da er det ikke godt å si hvilken av delene som «styrer skuta» når jeg våkner om morgenen.

På grunn av min egen barndom, som bestod av vold, overgrep, tortur og latterliggjøring fra foreldrene mine, så hadde jeg ikke peiling på hva som kreves for å være en god omsorgsperson. Da jeg fikk barnet mitt visste jeg bare hva jeg ikke skulle gjøre – nemlig alt som ble gjort mot meg, men jeg kunne ingenting om hva som var riktig å gjøre, eller hva spedbarn har behov for (ut over mat og tørre bleier). Det er veldig bra at man følges tett opp av Helsestasjonen i dette landet, for i dét lokalet hadde jeg en bratt læringskurve. Og det er grunnen til at det har gått såpass bra som det har. #evigtakknemlig

Å oppdra en 2-åring er ikke hjernekirurgi. (Det kan være krevende, men det er ikke vanskelig. Selv tenåringer med sine halvutviklede hjerner klarer det. JEG klarte det.) Når de er så små handler alt om rutiner, og man klarer seg veldig bra i foreldrerollen om man lytter til helsesøster og leser noen stikkord om barnets utvikling. For å sette det litt på spissen.

Utfordringene for slike som meg kommer når barnet blir eldre og mer selvstendig. Når det begynner å søke bort fra foreldrene, utforske verden med foreldrene på trygg avstand, når det får impulser fra andre og skjønner at verden er større enn husets fire vegger, mammas trygge fang eller pappas nattasang. Når oppdragelsen begynte for alvor, da stoppet alt opp for meg.

Jeg klarer ikke beskrive det på en annen måte enn at det føltes som om barnet vokste forbi meg. At barnet på mange måter opplevdes mer modent enn meg. At det forstod mer av livet og verden enn hva jeg gjorde. At det knakk en kode på første forsøk, som jeg har strevd med hele livet.

Og det er kanskje noe i dette? MIN utvikling stagnerte jo ganske tidlig. Det er bevist at hjernen til barn som opplever omsorgssvikt endrer seg, eller ikke utvikler seg helt som den skal. Om jeg har forstått det riktig, så er dette mulig å til en viss grad reversere eller «rette opp», men ikke før barnet tas ut av de skadelige omgivelsene og blir omgitt av trygge omsorgspersoner.

Og for meg så skjedde aldri det. Jeg hadde foreldrene mine i livet mitt hele veien, et godt stykke inn i voksenlivet. (Jeg brøt kontakten med dem før jeg ble gravid, heldigvis. De har aldri møtt mitt barn, og det kommer de heller ikke til å gjøre så lenge jeg vandrer rundt på denne kloden.)

 

mama bear
Foto: pxhere.com

 

Etter at jeg startet i terapi hos psykologen min, har jeg merket en ganske stor endring. Jeg vet ikke om det ville vises på et MRi-bilde, men hjernen min har helt klart begynt å «modnes», eller «rette seg opp». Ting faller litt på plass. Ikke bare på grunn av hva psykologen har forklart eller lært meg, men det er og ting som vi ikke har snakket om, hvor jeg nå føler at jeg omsider forstår noe nytt. En tsunami av aha-opplevelser, faktisk.

Litt som på skolen, da vi ved en feil fikk utdelt 7.-klasses matematikkbøker i 2.-klasse. Jeg skjønte absolutt ingenting av oppgavene, og gikk og gruet meg litt til å bli ungdom. Men da jeg startet i 7.-klasse føltes oppgavene enkle (i starten, i alle fall). Det er fordi hjernen utvikler seg, fordi man lærer nye ting underveis, og gradvis får en større forståelse. Barn er ikke dumme, de er ikke «mindre intelligente», men hjernen er ikke like utviklet som hos voksne, så det er ikke alt de kan forstå. Og der har du meg. (Jeg er visstnok ikke dum, men hjernen min har ikke utviklet seg som den skal hele veien.)

Sånn føles det. Som om terapien har gitt meg verktøy, og at jeg plutselig forstår dette noe. («Noe» er temmelig formløst og uforklarlig, og helt sikkert noe som gradvis skjer i «normale» barns liv uten at de tenker over det. Men for meg som opplever det i voksen alder, føles det som en viktig milepæl.)

Jeg står fortsatt i startgropa hva terapi angår, og jeg er verken utlært eller klar for å oppdra en 11-åring eller en 16-åring. 😛 Men, når barnet ble mer selvstendig og oppdragelsen gikk fra å handle mest om rutiner og trygghet til grensesetting, tillit og «et mentalt spill», så havnet jeg igjen litt bakpå. Jeg forstår ikke helt det «spillet», for jeg hadde ingen rollemodeller å lære av. Det er ikke noe man kan lese seg til, det må forstås, intuitivt. Og så langt har ikke jeg kommet.

Forhåpentligvis var det noe nytt å ta med seg fra dette innlegget. Jeg har mye mer på hjertet, mange ting jeg ønsker å forklare, men det må jeg ta ved en senere anledning. Jeg har hulkegrått siden jeg skrev om sorgen og savnet over å gå glipp av hverdagene, og nå er jeg helt utmattet. 😳 

Jeg skal være innlagt i helgen, så det blir stille fra meg en liten uke. Jeg skal få til å godkjenne eventuelle kommentarer mens jeg er på DPS, det er ikke akkurat krevende, men jeg kommer ikke til å besvare dem før jeg kommer hjem igjen. 

35 kommentarer om “Foreldrerollen med en dissosiativ lidelse

  1. Det var nesten litt ubehagelig å lese. Forstår at det gjør vondt, asså. Jeg bare lurte på hva du mente med at du ikke ville beholdt ungen om du visste. Er det ikke verdt det? Eller mente du at ungen ikke har godt av det? Lykke til på innleggelsen, håper du får samlet krefter igjen. Stor klem.

    Liker

    1. Det er verdt det for meg, selv det lille jeg får oppleve. Men, det handler ikke om meg, og jeg ville ikke utsatt et barn for å ha en så fraværende mor om jeg hadde fått diagnosen FØR jeg ble gravid. Om du skjønner. 🙂

      Liker

  2. Kjempebra at du er så ærlig om hvordan det er. Har samme diagnose + barn, jeg vet hvor tøft det er for alle parter. Har delt innlegget ditt, for det burde flere lese! 👍
    Jeg skjønner hva du mener med å velge anderledes om du visste hva du gikk til, men jeg tenker at vi og har noe verdifullt å lære barna våre, selv om det koster. De får også se at ikke alle er A4, og at det er helt greit! Vi er alle like mye verdt selv om det ikke føles sånn for oss som er utafor. 🙃

    Liker

    1. Ja, vi har ting å lære bort til barna våre, og jeg gjør mitt beste for at barnet ikke skal føle seg ignorert av meg. Men likevel, kunne jeg valgt på nytt (med forbehold om at jeg visste om diagnosen), så hadde jeg ikke valgt å få barn på det tidspunktet i livet. Om jeg hadde vært i terapi noen år, og delene var integrert i meg, da ville det vært noe annet. Jeg vet at det finnes mennesker som har kommet seg igjennom dette, har fått barn og gjort en god jobb som foreldre. Så det ER mulig å være en god forelder med en dissosiativ lidelse, men ikke når man er så fragmentert som det jeg er. Står man helt i startgropa av terapiforløpet, ville jeg anbefalt andre i samme situasjon å vente med barn.

      Liker

  3. Det må være fælt å føle at du ikke strekker til som mor! Vi føler det sånn alle iblandt, men for deg så er det sant. Vil du aldri kunne se barnet ditt mer enn du gjør nå?

    Liker

    1. Når delpersonene blir mer integrert i meg, og jeg ikke sliter meg helt ut med å kontrollere hvem av dem som er i førersetet når barnet mitt er hos meg, da vil det bli mulig. Så det er lys i enden av tunnelen, jeg kan bare ikke se det ennå. 😉

      Liker

  4. Måtte du si til ungen din hvorfor du er dårlig? Kunne du ikke la den stakkars ungen leve i fred? Si du har migrene ellerno!

    Liker

    1. Det er helt uaktuelt for meg å lyve for barnet. Dessuten er migrene ganske vanlig, og barnet ville garantert møtt på andre voksne med den diagnosen som fint klarer å ta seg av barna. Da hadde jeg fått et forklaringsproblem, og barnet ville trodd det var h*n det var noe galt med.

      Vi fikk også anbefalt av fagpersoner å gjøre det på denne måten, altså å fortelle rett ut at mine foreldre var slemme mot meg da jeg var liten, blant annet at de slo, nektet meg mat og lo når jeg var lei meg. Barnet vet ikke om overgrepene pr i dag, men jeg er forberedt på å ta den samtalen på sikt. Det gjøres med en fagperson til stede, slik som tidligere samtaler.

      Jeg er 100% overbevist om at ærlighet varer lengst. Jeg tror og at om man lyver for barnet sitt så vil barnet plukke opp at det er noe som ikke stemmer, og det vil bli gående og gruble på dette mer enn nødvendig.

      Andre voksne som omgås barnet daglig er informert om hva barnet ble fortalt, slik at barnet skal kunne snakke åpent om dette med dem dersom det er behov eller ønske om det. Jeg føler meg trygg på at vi har løst dette på en god måte for vårt barn.

      Liker

      1. Så utrolig oppegående du er . Du viser jo veldig selvinnsikt , og det er jo helt tydelig at det kun er barnets beste du har i tankene ! Med terapi og dine evner til refleksjon , håper jeg du etterhvert blir «hel» og får mye mer tid med barnet ditt . Lykke til 😊

        Liker

    1. I alle dager, det var også noe å lure på. Jeg tenker at dersom aktor har problemer med å få svar ut av tiltalte, kan han gjøre som journalisten i Dagbladet og sende sms. Hun var for dårlig til å være til stede i lokalet, men hun klarte fint å svare journalisten da hun satt på «bakrommet».

      Liker

    1. Foreldre skal ta avgjørelser på barnas vegne, men de skal ta avgjørelser som er til barnets beste. Jeg ser ikke hvordan ukritisk eksponering av barn er til deres beste. Hva barn tenker og føler, hvordan de ser ut, hvor de bor, morsomme ting de sier, hva de liker å leke med, hva favorittbamsen heter, hvem som er yndlingslæreren – alt dette er ting som ingen andre enn den aller nærmeste familien har noe med. Det kan også misbrukes av folk som ikke har gode hensikter, både mens de fremdeles er barn (grooming), og når de blir eldre. For eksempel kan passord ofte gjenopprettes om man kan svare på enkle spørsmål fra barndommen.

      Liker

    1. Jeg kommer ikke til å publisere kommentarer som spekulerer i navn, bosted eller andre ting som kan bidra til å identifisere meg. Det er heller ikke aktuelt å avkrefte dersom det som står er feil. Avkrefter jeg 22 navn og tier på det 23., så er det litt avslørende. 🙂

      Det er sikkert mye av det jeg skriver som kan klaffe med flere andre personer, og for meg som ønsker å bevare anonymiteten er det bare fint.

      Liker

  5. Jeg bare lurer, for når du skriver om barnedelen så snakker du konsekvent om «hun», og når du omtaler deg selv i nåtid som voksen, så skriver du «jeg». Delene er jo deg, det er ikke andre personligheter. Så spørsmålet mitt til deg blir da om det er en måte å distansere deg fra det du opplevde som barn? «Det skjedde med henne (barnedelen), ikke med meg (den voksne)»?
    Interessant lesestoff, forresten 🙂 Jeg holder på med bachelor i psykologi, men vi har ikke vært borti dette enda. (Starta nettopp.) 😀

    Liker

    1. Det stemmer. Jeg klarer ikke ta inn over meg at det skjedde med meg, så når jeg snakker (ev. skriver) om det, blir diagnosen min veldig tydelig.

      Når den tid kommer må du gjerne rette på meg om du oppdager noe feil. 😛

      Liker

    1. Det får jeg ikke gjort noe med. Fordelen med å blogge anonymt er at slike ting går på bloggen, ikke på meg som privatperson. At noen synes livet mitt, diagnosen eller min rotete måte å skrive på er rart og må latterliggjøres, så dem om det.

      Jeg har nok av reelle bekymringer i livet, jeg har ikke overskudd til å gruble på hva dere som leser måtte tenke. 🙂 Mulig det hadde stilt seg litt annerledes om jeg forsøkte å selge et produkt, drev med reklame eller liknende. Da er gjerne omdømmet viktigere enn når man bare skriver for å skrive.

      Liker

  6. Rørende, vondt, innsiktsfullt og lærerikt. Takk for at du skriver om dette. Gjelder både innlegget og hvordan du svarer på kommentarer. Du er klok!

    Liker

  7. Du har en mors viktigste egenskap. Du setter barnet foran deg selv. For deg har dette kostet ubeskrivelig mye mer enn for mødre flest. Utrolig respekt for at du kjemper for å gjøre det som er best for barnet ditt. Denne morskjærligheten vil barnet ditt en dag forstå. Selv om det nok alltid vil være sårt vil barnet ditt en dag oppdage hvor sterk du er ❤️ takk som deler. Ved å lese blir vokser jeg som medmenneske. Ønsker deg lykke og hell videre på den humpete vei. Heier på deg ❤️

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s