Ikke akkurat velfungerende

NB: Dette innlegget inneholder noen korte og «overfladiske» beskrivelser av vold som kan virke triggende på mennesker som har opplevd liknende. 

Som barn ble jeg tvunget til å gjøre voksne ting. Nei, jeg mener ikke det å betale regninger og skifte dekk på bilen. Det jeg ble utsatt for tvang meg til å bli fort «voksen», derfor følte jeg meg aldri som et barn selv om jeg var et. Og merkelig nok føler jeg meg ikke som en voksen nå enda jeg er en, selv ikke etter å ha passert 30.

Allerede da jeg begynte på skolen så jeg ned på klassekameratene. Jeg følte de var veldig dumme og ikke forstod noen ting, for ikke å snakke om barnslige, så jeg hang mest med de som var minst tre år eldre, men og noen ungdomsskoleelever. Med dem fungerte jeg nok mest som en maskot de kunne sjefe rundt.

Jeg vet ikke om det er hele forklaringen, men jeg tror jeg følte mine jevnaldrende ikke forstod fordi vi kom fra totalt ulike verdener. Og hvordan skal barn med en trygg og god oppvekst kunne ha fantasi til å se for seg grusomhetene barn som ikke er trygge må oppleve? Jeg kunne ikke forestille meg at andre hadde det annerledes. Den dagen jeg innså at ikke alle barn opplever å bli slått, voldtatt, slengt inn i vegger, dyttet ned trapper eller bli nektet søvn og/eller mat flere ganger i uken, var jeg 15 år. 15!

Det var forresten et av de største mentale sjokkene jeg har opplevd i livet. Jeg tror ikke jeg har vært så forvirret, overrasket, rådvill og rasende noen gang som jeg var den dagen. Hvorfor meg? HVORFOR MEG? Hva hadde JEG gjort for å fortjene alt det? Men det var jo ingen å spørre, ingen å snakke med, så jeg gjorde som jeg alltid hadde gjort – og rettet all skyld og skam innover. Jeg selvskadet da jeg var alene, og jeg sa og gjorde ting jeg visste ville provosere frem voldsomme reaksjoner fra foreldrene mine, ting som førte til mer av det de hadde gjort mot meg i de første 15 årene. #selvforakt

 

walking teddy 2
Foto: pxhere.com

 

Jeg hadde et stort behov for å høre til, men jeg passet aldri inn noe sted. Det gjør jeg fremdeles ikke. For sær, for rar, for frisk, for «normal», for ung, for gammel, for syk, for dum, for stille, for bråkete. Nå som den gang. De eneste gangene jeg var grei å ha, var når det skulle velges lag i gymtimen de første årene. Jeg var nemlig ganske god i ballspill. I andre eller tredje klasse måtte vi dusje etter gymtimene, og det var på den tiden jeg begynte å «glemme» gymtøy ofte.

Det var mange blåmerker, knivrisp, arr og blodspor å skjule. Og da jeg ble gammel nok til at mensen kunne forklare fraværet, fikk jeg melding hjemmefra om at jeg ikke skulle ha gym på grunn av det. Ja, faktisk. Foreldrene mine var svært behjelpelige og ivrige på å holde meg unna alt som kunne avsløre hva som foregikk. De passet til og med på å skade meg på områder av kroppen som ble skjult av klær eller hår. Og jeg visste ikke bedre enn å fortsette skuespillet.

I friminuttene gikk jeg mye for meg selv, og vekslet mellom å dilte etter de som var eldre enn meg, og å late som jeg var interessert i det andre i klassen pratet om. Dere vet, den kule gjengen, datanerdene, sportsidiotene, de som i dag ville blitt stemplet som emo, korpsgjengen, osv. Jeg ble aldri frosset ut eller mobbet, jeg hadde bare ingen interesse av å tilbringe tid med de andre. Døren stod alltid på gløtt hos alle når «pausen» min var over, og jeg var klar for å sosialiseres litt igjen. (Les mer om blikkontakt og tilknytningsforstyrrelser i ordlisten, under henholdsvis B, R og U.)

Rollene er på en måte byttet om nå. Jeg var «voksen» og ansvarlig som barn, og nå er jeg helt hjelpeløs og tidvis rebelsk. Trenger grenser. Trenger omsorg. Har barnslige og trassige reaksjoner inni meg i situasjoner hvor jeg vet jeg burde reagere helt annerledes. Selvfølgelig holder jeg det på innsiden, fasaden betyr jo alt fremdeles.

Jeg er klar over at det er barnedelen som har den reaksjonen, men jeg får meg ikke til å slippe den løs. Selv om den voksne jeg ikke har kontroll i de situasjonene, så vet barnedelen godt hva som er lov å gjøre og si, og er livredd for å bli straffet om hun gjør noe galt. Så hun tier, slik hun alltid har gjort.

 

walking teddy 1
Foto: pxhere.com

 

(Les forklaring angående deler/delpersoner i ordlisten.)

Barnedelen i meg trenger bekreftelse, å bli sett, hørt, få validert de vonde opplevelsene, bli trodd. Samtidig kjenner jeg at det aldri kommer til å bli bra nok. Det hun er utsultet på vil hun aldri bli mettet på. Det er ikke mange nok mennesker på denne planeten til å fortelle henne at det foreldrene gjorde var ondskapsfullt, ulovlig og ikke hennes feil. Og hun vil uansett ikke leve lenge nok til å rekke å høre det mange nok ganger til at hun kommer til å tro på det. (Beklager nok-overdosen i dette avsnittet, jeg klarte ikke skrive det om.) 😳  

Det mangler en propp i bunnen, så alt positivt som blir sagt og gjort forsvinner og blir borte for godt. Det er ikke plass til det. «Veggene» er fylt med så mye negativitet, selvhat og drit som ble jult og pult inn i henne gjennom hele oppveksten. Det fungerer nesten som teflon, slik at det gode og fine som oppleves en sjelden gang, bare sklir unna. Ned i sluket. Glemt.

Og det er nok en av grunnene til at denne delen av meg fortrenges og ties ihjel. Det er et slags «samarbeid» mellom den voksne jeg og den delen av meg som er sint og hater svakhet. En måte å beskytte seg selv på. Det er for vondt å åpne den døra, så «vi» gidder ikke prøve engang. Jeg ser for meg at terapien kan bli krevende om psykologen insisterer på å slippe barnedelen løs på sikt.

(Herregud. Se det for dere, den voksne jeg som febrilsk forsøker å opprettholde fasaden, barnedelen som har behov for omsorg og bli hørt, den sinte delen som hater alt det barnedelen står for, og føler for å selvskade – som igjen freaker ut den voksne jeg som insisterer på en plettfri fasade. Jeg håper psykologen min vet hva hun har begitt seg ut på.)

5 kommentarer om “Ikke akkurat velfungerende

  1. Det er et alvorlig tema det her, men jeg lo litt av unnskyldningen din på nok-overdosen. I et av de andre innleggene leste jeg at du ikke har skolegang utover grunnskolen, stemmer det? Du skriver bedre enn de Livets Harde Skole-utdannede jeg er venn med på FB! Leser du my, kanskje? Jeg synes det lyser litt igjennom at du nesten er to personer noen ganger når du skriver, og forklaringen om delene gjorde at det falt litt på plass. Er det fælt å si at dette er fascinerende tematikk? Det er IKKE vondt ment, det er sikkert fælt å ha det sånn. Klæm fra Trondhjæm!

    Liker

    1. Hun skrev jo et sted at foreldrene er høyt utdannet, og det er vel ikke uvanlig at akademikerbarn utsettes for et mer variert språk enn andre barn. Barn tar jo etter foreldrene til en viss grad. Typen min har psykologforeldre, og han snakker som en 50-åring selv om han er 24. 😛

      Liker

    2. Det stemmer at jeg kun har fullført grunnskolen. Hadde det vært i dag ville jeg neppe klart dét engang.

      Jeg forstår hva du mener med fascinerende, og det er absolutt ikke fælt å si. 🙂

      Liker

  2. Men du bloggdamen, du skrev i et av de siste innleggene om den barnedelen som ville ha hund. Hvorfor ikke kjøpe en? Det kunne vel vært bra med selskap både når du går tur og når du har dårlige dager.

    Liker

    1. Det skulle jeg gjerne gjort, men det blir litt vanskelig. Først og fremst økonomisk. Uføretrygden rekker ikke langt, og veterinærutgifter, mat og utstyr er veldig dyrt.
      Men det som er vel så viktig er at jeg går rundt og er livredd omtrent hele tiden. Dyr er sensitive og fanger opp slike ting, og jeg vil ikke at frykten min skal smitte over på en hund. Den hadde blitt helt ødelagt, stakkars. :/

      Liker

Legg igjen en kommentar til Trudy Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s