Det kom et spørsmål om hvorfor jeg blogger om diagnosene mine. Det var det eneste saklige innholdet i den lange kommentaren, så jeg godkjente den ikke, men jeg tenkte å svare likevel.
Jeg synes man skal skrive om det man kan. Ernæringsfysiologer skriver om ernæring, personlige trenere om treningsopplegg, fotoentusiaster blogger om fotoutstyr og teknikker, hobbykokker lager oppskrifter og skriver matblogger, og folk som ikke har talent for noe velger å skamløst eksponere ungene.
Som jeg allerede har fortalt har jeg ingen utdannelse. Det meste jeg kan av oppskrifter har jeg funnet i Trines matblogg og hos Yotam Ottolenghi. Jeg er spiseforstyrret og burde av hensyn til andre ikke skrive om kombinasjonen mat og trening, jeg er skikkelig dårlig til å ta bilder, og jeg hater click baits i overskrifter.
Planen min har aldri vært å ha en blogg. Behovet for å skrive kom først da jeg forstod hva en dissosiativ diagnose innebar. Det er en del av livet mitt, og dermed noe jeg føler meg kvalifisert til å synse og mene noe om. Min opplevelse av det matcher ikke nødvendigvis fasiten, den tid det finnes en.
Svaret på spørsmålet er altså at jeg skriver fordi jeg føler behov for å lufte tankene mine, og jeg skriver om diagnosene mine fordi det er omtrent det eneste jeg kan.
DIEversity 
«folk som ikke har talent for noe velger å skamløst eksponere ungene» Haha, så bra! Det er sant da, mammabloggere poster gjerne nye bilder hver eneste dag. Helt sykt. Skjønner ikke hvorfor får de så mye likes på ungene, det er gørr kjedelig å lese om!
LikerLiker
Jeg tror mange «liker» bilder av barn på grunn av en slags pliktfølelse. Det føles nesten litt råttent gjort å ikke trykke like om det er et barnebilde. Helt enig med deg at det er kjedelig for andre enn foreldre og besteforeldre, men for meg er det viktigste at barna har rett til et privatliv. Disse barna får ikke skape sin egen digitale identitet, og det er helt utrolig at det er lovlig. Ikke alle foreldre er i stand til å tenke lenger enn likes og skryt, og vi burde absolutt hatt på plass et lovverk for å beskytte disse barna.
LikerLiker
Jeg synes du er tøff. Forstår du har hatt et tøft liv. Alle respekt for at du ikke bruker barnet ditt i bloggen. Det er mye som er flaut for barn, og det kunne hendt ditt barn senere. Eks i tenårene, om venner skal lese om barnets syke mor. En lidelse unger ikke har evner til å forstå. Altså, en mobbegrunn
Barn kan være stygge med hverandre. Ellers har jeg liten forståelse for folk som skal fortelle åpent om j..barndom, og diverse….altså de henger ut en hel familie, med slekt osv
Uten mulighet til å forsvare seg. Nok av bloggere som henger ut både barn og foreldre, bygden, byen…helt uten filter og grenser…kun for en ting…..KLIKK.
Så fantastisk at du har godt samarbeide med barnefar. Som regel skriver bloggere om sine xer..som syke, psykopater, drittsekker …far til deres barn. For klikk. De vet at sånne ting pirrer nysgjerrigheten til de som ikke har et ok liv. Hurra for deg.
LikerLiker
Takk. Det hadde ikke vært mulig for meg å være ærlig om hva som skjedde meg som barn, om jeg hadde blogget under fullt navn. Som du sier så skal folk ha mulighet til å forsvare seg og komme med sin versjon når det blir fremsatt beskyldninger, og i mitt tilfelle så har ikke saken vært prøvd for retten heller. Ennå. Jeg håper jo å bli sterk nok til å klare det en dag, for jeg tror det oppgjøret er en viktig del av denne prosessen med å bli hel igjen.
Jeg vil at barnet mitt skal få styre hvem h*n ønsker skal vite hva om meg, og dette med mobbing er selvsagt en av grunnene. Skulle det oppstå en konflikt mellom barnefar og meg, så blir det mellom oss. Jeg synes ikke det har noe å gjøre i en blogg, selv om det er anonymt. Det er heller ikke relevant for diagnosene mine, som bloggen skal dreie seg om.
Og OM den dagen skulle komme at jeg tar meg selv i å skrive noe spekulativt for å få mest mulig klikk, da setter jeg punktum for bloggen, for det var aldri intensjonen min. Jeg vil ikke bli en sånn som lager drama, lurer folk og reklamerer ukritisk for ting. 🙂
LikerLiker